Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for september 2015

Fotomodell for en dag

Som nevnt i forrige uke ble jeg kontaktet av fotografistudent Amanda Bakken ved Norsk Fotofagskole med spørsmål om jeg kunne tenke meg å stille som modell i forbindelse med en skoleoppgave. Temaet for oppgaven var dokumentarbilder, og derfor ville hun bruke meg for å dokumentere mitt liv som transkjønnet og jente på deltid.

På mandag møttes vi og gikk først litt rundt i Trondheim sentrum før vi avsluttet med noen bilder hjemme hos meg. Resultatet har du akkurat scrollet deg gjennom, og jeg vil si at dette er noe av det jævligste jeg har vært med på, for jeg føler jo at alle stirrer når jeg våger meg ut som jente til vanlig, og om de ikke gjorde det fra før så gjorde de det i alle fall nå. Men jeg overlevde jo.

Det skal likevel sies at det var hyggelig å kunne stille opp, og håper at jeg har bidratt til at foreldrene hennes blir stolte når hun viser frem karakterutskriften ved enden av semesteret.

Besøk Amandas facebookside her.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #foto #modell #ikkesånnglamouraltså

En pause fra å være jente?

I går dyttet jeg grensene mine en halv kilometer. Jeg befant meg så langt utenfor komfortsonen at jeg ikke klarte å se den. Men selv om jeg skalv så mye av nervøsitet at Munkholmen så ut som Minas Tirith, gikk det overraskende greit å møte den helt ukjente fotografistudenten og hjelpe henne med skoleoppgaven ved å stille som fotomodell. Etter at hun var ferdig og fått de bildene hun trengte, beholdt jeg både jenteklærne og sminken på. Ganske naturlig skulle man vel tro, jeg ønsker jo å være jente på heltid.

Men plutselig utpå kvelden føltes alt bare feil. Jeg var ikke i noen truende situasjon eller noe sånt, jeg var hjemme i min egen leilighet, men følte bare for å rive av meg klærne og få av sminken fortest mulig. Jeg kan ikke beskrive hva jeg følte, bare at det føltes forferdelig galt, og det var ingen god følelse. Den ga seg heller ikke før jeg hadde skiftet til t-skjorte og joggebukser, sminken var vasket av og parykken lagt vekk. Jeg var temmelig nedstemt og forvirret da jeg la meg noen timer senere.

Om noen timer skal jeg til psykologen, og jeg hadde planer om å møte som jente. Nå er jeg usikker på om jeg klarer det, og derfor vurderer jeg å møte som gutt i stedet. Men jeg kjenner at jeg ikke er komfortabel med å ta dette valget. For hvis det er slik at jeg må ta pauser fra å være jente, hvordan skal det da bli når jeg står frem og faktisk blir jente på heltid? Andre jenter har jo ikke denne muligheten, så er det egentlig greit?

Eller burde jeg faktisk tillate meg slike pauser nå i denne overgangsperioden hvor jeg faktisk trener på å bli modig nok til å stå frem med min transkjønnethet, slik at jeg ikke presser meg selv for mye til noe jeg ikke er klar for? For som jeg skrev i et innlegg nylig så har det å kle seg som jente for meg nesten blitt synonymt med å utfordre meg selv. Eller for å si det på en annen måte, oppsøke situasjoner hvor jeg ikke føler meg trygg. Da vil også det å være jente også forbindes med noe ubehagelig. Eller?

Jeg vet sannelig ikke.

PS! Jeg har fått bildene fra fotografen, og her var det mye bra! Jeg poster dem i morgen!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #angst #depresjon #psykisk #helse #frykt #utfordring

Naboen som kom gjennom veggen

Kort tid etter at jeg kjøpte leiligheten min ble også naboleiligheten lagt ut for salg, og for noen uker siden fikk jeg en ny nabo på andre siden av veggen. En fredag ettermiddag gjorde han sin inntreden opp trappeoppgangen med en hel hær av kompiser med hendene fulle av pappkasser for å gjennomføre innflytningsritualet, og lydnivået tilsa at her skulle ingen av de andre beboerne i huset klare å unngå nyheten om hans ankomst; En høy ung mann med capsen bak frem og singlet som blottet armer fulle av tatoveringer. Rett ut fra ghettoen, tenkte jeg i mitt åpne og fordomsfrie sinn, og lurte litt på om kompisene hans fortsatt bodde der da det utover kvelden ble klart at de tydeligvis ikke hadde lyst til å dra hjem til seg selv for å sove. Men all den ropingen måtte da gjøre dem trøtte og slitne etter hvert?

Woman shouting loudly
Illustrasjonsfoto: Gdolgikh / yayimages.com

Etter at de endelig hadde vist nok storsinnethet til å la meg få sove i et kvarter, ble det lørdag. Dette var dagen den nye naboen min fikk opp musikkanlegget sitt, og måtte innvie det med en fest. Hele lørdagen ristet det i veggene mine av bassrytmer, og jeg trodde ikke mine egne øyne da det plutselig fløy en hagestol forbi stuevinduet mitt bort fra vinduet hans. Hva faen?! Jeg har møtt mennesker med «9/11 TRUTH»-buttons i jakkeslaget som har fått høyere score på førsteinntrykket hos meg, og jeg gruet meg til fortsettelsen. Med god grunn skulle det vise seg.

For selv om kompisene etter hvert gikk hjem så fortsatte festen i det uendelige, og tok kun pause på nattestid. Gjennom resten av døgnet dundret det i bassrytmer av typen du vanligvis bare hører fra bagasjerommet på en Volvo 240 med terninger og grantre hengende fra bakspeilet, og den trengte gjennom både TV-lyd og eget anlegg når jeg prøvde å pleie min musikksmak. Det ble etter hvert slitsomt å være hjemme, men jeg var for redd til å si i fra. Redd for å bli den sure naboen, og redd for å konfrontere denne fyren med tatoverte armer, hvis fritidssysler besto i festing og kortdistansekast av hagemøbler. Kom jeg egentlig til å oppnå noe som helst ved å klage?

Men da det hadde gått et par uker fikk jeg en dag nok, og uten å tenke fant jeg plutselig meg selv stående utenfor døra hans med fingeren min på ringeklokka hans. Det tok ikke mange sekundene før døra gikk opp, og der sto han. Kledd kun i bokseren, og blottet enda flere tatoveringer.

«Eh… hei, det er du som bor her sant? Jeg bor vegg i vegg med deg, i naboleiligheten. Jeg lurte på om det går an å dempe bassen litt, for den høres ganske godt inne hos meg».

«Åh, virkelig? Jeg trodde ikke den hørtes i det hele tatt, for jeg har bare en liten sub stående her. Men selvsagt skal jeg dempe den»

Og så gikk vi hver til oss, bassen ble dempet med en gang, og siden har jeg knapt hørt den. Det vil si, jeg hører fortsatt at han hører på musikk så lenge han er hjemme og ikke sover, men nivået på bassen er ikke lenger så høyt at det plager meg. Og nå smiler vi og hilser når vi treffer hverandre ute i gangen også.

…var det virkelig ikke mer som skulle til?

#hverdag #blogg #nabo #musikk #bråk #nabobråk #fredsmegling #ikkesettflereflygendehagemøbleretterdette

Oppdatering – pakken fra Nelly jeg var i tvil om jeg skulle beholde

Jeg var veldig i tvil hva jeg skulle gjøre da jeg kjøpte en kjole som var nedsatt med 70%, og som skulle vise seg å være akkurat litt i trangeste laget. Jeg fikk den på og den så bra ut på meg, men det var unødvendig mye slit for å få igjen glidelåsen og når den endelig var oppe så satt også kjolen som limt til kroppen min. Jeg tenkte derfor å gå opp en størrelse, men nå var også rabatten gått ned til 50%. Dermed ville det ikke lønne seg økonomisk å sende kjolen tilbake, og jeg var derfor i tvil. For jeg fikk jo tross alt kjolen på meg.

Etter å ha spurt deg som leser bloggen min endte jeg altså opp med å likevel sende den tilbake og bestille kjolen en størrelse større. I går kom den, og da jeg prøvde den på meg foran speilet angret jeg ikke et sekund på det. Glidelåsen gikk opp med en gang, og kjolen føltes også mye mer behagelig å ha seg også. Og ikke minst, jeg så like bra ut i denne størrelsen som jeg gjorde i en størrelse mindre. Så da var det vel verdt det?

Men jeg trenger fortsatt en anledning å bruke kjolen til…

PS! Kjolen finner du forresten her. Hvis du ønsker å kopiere stilen min, cosplaye meg eller noe annet merkelig…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #shopping #innkjøp #mote #fashion #nelly #jegharbursdagomikkesålenge #kanskjekjolenkanbrukesda ?

Åpent brev til Rosenborg Ballklub

Det er langt fra tilfeldig at jeg ble Rosenborg-supporter. Jeg ble født i Trondheim, og vokste opp i et hjem hvor sorte og hvite skjerf fra cupfinalene på 80- og 90-tallet prydet veggen i kjellerstuen. Etter noen mørke år med hyppige trenerbytter og varierende resultater har det nå blitt gøy å være Rosenborg-supporter igjen. Nå kjenner jeg igjen laget som jeg så dominere norsk fotball i min barndom på 90-tallet, og jeg gleder meg til hver eneste kamp.

Pappas samling av cupfinaleskjerf. Fotografert uten tillatelse.

Det hjelper også på humøret at klubben også kvalifisert seg til cupfinalen samtidig som de leder eliteserien, og ligger dermed an til å ta «The Double» for første gang siden 2003. Vel, det var nære på for to år siden da det ble sølv i begge turneringer, men nå er det glemt. Det laget som spilte da var ikke Rosenborg slik jeg kjente det fra min oppvekst. Nå derimot føler jeg alt stemmer igjen, og alt ligger an til en fotballfest av episke proporsjoner i slutten av november. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg!

Likevel er det noe som bekymrer meg og som jeg kjenner kan sette en demper på feiringen, og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Det er derfor jeg i et åpent brev nå kommer med denne enkle bønnen, og håper at klubben kanskje kan gjøre noe aktivt for å forhindre dette.

Kjære Rosenborg Ballklub.

Kan dere vennligst la oss få slippe en ny cupfinalesang fra Dag Ingebrigtsen og Torstein Flakne?

#fotball #Trondheim #Rosenborg #RBK #cup #cupfinale #musikk #prøvåunngåPetterWavoldogså

Nådde ikke målet – men gir 500 kroner likevel!

Kampanjen min om å gi en krone til Flyktninghjelpen for hver nye følger jeg fikk til bloggens facebookside gikk ikke helt etter planen, selv ikke når jeg lovte bort et gavekort på 500 kroner til en tilfeldig leser hvis vi passerte 500 følgere innen tidsfristen, og derfor blir det heller ingen trekning av noe gavekort. At tre personer under kampanjen valgte å slutte å følge siden hjalp heller ikke på, men siden jeg kun sa at jeg ville gi en krone per nye følger jeg fikk, så hadde deres valg egentlig ingen effekt. Selv om jeg i kampanjeperioden altså har gått fra 247 til 282 følgere, så forandrer det ikke det faktum at jeg har fått 38 nye følgere. Hadde 38 stykker sluttet å følge siden min, og økningen i antall følgere hadde vært null, så hadde det fortsatt vært 38 nye følgere da også. Så om du er en av dem det er snakk om og du gjorde det i protest, så oppnådde du ingenting. Beløpet forblir nemlig uforandret.

Men igjen, jeg kan jo ikke gi 38 kroner?

Så jeg har bestemt meg for å gi 500 kroner til Flyktninghjelpen selv om kampanjen ikke gikk som planlagt. Og de skal fortsatt signeres med «Leserne av Emilies skap» som et nikk til de som begynte å følge siden min i denne perioden, og til de av dere som aktivt prøvde å verve nye lesere til bloggen min. Dere vet hvem dere er, og denne gaven til Flyktninghjelpen er fra dere.

Tusen takk for at dere hjalp meg med å hjelpe!

#blogg #hjelp #veldedighet #flyktning #flyktningkrisen #flyktninghjelpen #nåkommeriallefalljegtilåsovegodtinatt

Takket ja til modelloppdrag!

I går morges fikk jeg en melding via facebooksiden til bloggen fra en student ved Norsk Fotofagskole her i Trondheim. Hun hadde en oppgave på skolen med temaet dokumentarbilder, og lurte på om hun kunne få bruke meg til oppgaven sin og dokumentere en dag i mitt liv som transkjønnet og deltidsjente. Det er kanskje unødvendig å si at siden jeg jo synes det er utfordrende nok å tørre å gå ut som jente fra før, så er dette milevis utenfor min komfortsone. Bare tanken på å skulle gå rundt sammen med en ukjent med kamera en dag skremmer virkelig vettet av meg.

Så jeg takket ja.

Arkivbilde fra i fjor høst – det nærmeste jeg har kommet en modellposering frem til nå.

For skal jeg komme meg videre ut av skapet og tørre å innrømme ovenfor samfunnet at jeg føler meg som jente, så må jeg nesten prøve å flytte mine egne grenser også. Dessuten lyver jeg om jeg sier at jeg ikke synes det er litt spennende også. Hvor mange jenter har vel ikke drømt om å få prøve seg som fotomodell for en dag?

Så i løpet av neste uke en gang skal vi møtes og gjennomføre denne photoshooten. Jeg både gruer meg og gleder meg på en gang, men håper på å få tatt en masse fine bilder som jeg kan dele med deg som leser denne bloggen. Og ikke minst, at fotografen får ståkarakter på oppgaven.

Ønsk oss begge lykke til!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #foto #model #modell #utvikling #utfordring #angst #depresjon #psykisk #helse #jegervettskremt ! #mendetgårnokbra

Jeg, et forbilde?

Det er særlig en ting som gjør meg mer nervøs enn noe annet. Vel, tre ting, men sett bort i fra tanken på å stå splitter naken på en åpen slette full av vårkåte vannbøfler, og å møte Lilli Bendriss etter mørkets frambrudd, er det en ting spesielt som gir meg lyst til å bygge en festning av sofaputene og søke dekning under dem med lommelykt og balltre. Likevel er det stadig vekk noen av dem som finner veien til bloggens kommentarfelt som passer på å minne meg på det. «Så flott at du forteller så åpent om dette med transkjønnethet i bloggen din» sier de først. Og det er det jo bare hyggelig at de sier. Men så kommer setningen som får hjerterytmen min til å høres ut som en jazztrommis med parkinsons:

«Tenk på hvilket forbilde du er for andre i samme situasjon!»

Må jeg virkelig tenke på det? Kan jeg ikke få slippe?

For jeg har jo ennå ikke funnet motet til å stå frem med dette, og det er bare så vidt jeg tør å gå ut av døren før jeg begynner å bekymre meg for at de jeg går forbi på gaten skal oppdage at jeg er født som gutt, og at de skal begynne å stirre, peke og hviske. Og som om ikke det er nok for å øke pulsen min, så må jeg altså huske at hvert skritt jeg tar blir nøye fulgt av unge transpersoner som ser opp til meg? Jo, tusen takk nå følte jeg meg mye bedre. Neida, jeg fikk så absolutt ikke panikk nå. Bare stå her litt du, jeg skal bare ned i tilfluktsrommet en liten tur og barrikadere døren fra innsiden…

Det disse tankene altså gjør er å få meg til å føle at det at jeg lykkes ikke har betydning for bare meg selv og egen utvikling, men også for dem som er enda lenger inn i skapet enn meg selv. La dette stå og trekke i et kvarters tid, og voilá en perfekt oppskrift på prestasjonsangst og panikk. Likevel, så er det også på en paradoksal måte litt motiverende også på et annet område.

For selv om det skremmer vettet av meg når jeg skal utfordre meg selv, så gir det meg en ekstra dytt med tanke på bloggingen. Slike tilbakemeldinger gjør at jeg føler at arbeidet jeg legger ned i hvert innlegg her bidrar til så mye mer enn å bare fylle opp internett med ord og bokstaver. Jeg hjelper andre i samme situasjon til å forstå at de ikke er alene. Jeg hjelper andre i samme situasjon til å forstå at det er ikke så farlig som de tror. Noen finner en mening i det jeg skriver. Og det gjør også at jeg finner mening i å skrive. Så sånn sett kan vi vel si at vi hjelper hverandre?

Så, kjære leser. Fortsett å skrem meg.

Men hold Lilli Bendriss langt unna!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #utfordring #hjelp #motivasjon #blogg #forbilde #idol #avgud #whoa #rolignå #greitåikkebliforhøypåsegselvher #megalomanierfarlig #baresepårenekleveland #hmmm #leserdufortsatt ? #duharforliteågjøre !

Øyeblikket da alt føltes riktig igjen

Endelig fikk jeg opp anlegget mitt i den nye leiligheten min. For som den musikkelskeren jeg er, så er musikk så utrolig mye mer enn bare bakgrunnstøy. Musikk er noe jeg virkelig lytter til uten at jeg nødvendigvis gjør noe annet, og det er lite som slår å bare sette seg godt tilbake, lukke øynene og forsvinne inn i musikken.

Derfor er også en skikkelig stereo en nødvendighet, og etter mye om og men på grunn av en kabel som skulle vise seg å være for kort for den nye stua mi og som derfor måtte byttes ut, tok det noe lenger tid enn planlagt å få den opp. Den nye kabelen måtte skaffes, og deretter klippes til og monteres, noe som egentlig er en enkel jobb når man har riktig verktøy – noe jeg ikke hadde. Men med en vanlig kjøkkensaks og et fargerikt vokabular gikk jeg løs på jobben, og fikk det da til likevel. Et øyeblikk føltes det også godt å leve med illusjonen om å være handy.

Men da jeg etter at jobben var gjort og alle kabler var godt skjult bak den fargerike IKEA-seksjonen min, og jeg skulle sette meg godt tilbake i sofaen og nyte tonene av Supertramp fra det nymonterte anlegget med en iskald colaboks i hånden, merket jeg hvor lenge det var siden sist. Det må ha vært et halvannet år siden minst. I alle fall før eksen og jeg flyttet sammen i mai i fjor.

For mens vi bodde sammen pleiet jeg musikkinteressen ved pc-en, sittende med hodetelefoner i en kontorstol for å ta hensyn til at jeg bodde med noen andre. Det funket jo det også, men det er ikke det samme som å sitte behagelig tilbakelent i sofaen med lyden spredt i rommet fremfor direkte inn i trommehinnene. Jeg merket hvor mye mer jeg nøt musikken nå, og det forklarte hvorfor jeg hørte så mye mindre på musikk det året eksen og jeg bodde sammen. Dette har jeg virkelig savnet uten å egentlig vite det!

Og i det Supertramps Roger Hogdson synger «Give a Little Bit», så kjennes plutselig alt veldig riktig igjen.

#tanker #hverdag #depresjon #angst #psykisk #helse #musikk #supertramp #RogerHodgson #givealittlebit #jegharforferdeligmusikksmak #ikkesant ? #mengienlitenbitduogså #sebanneretsomblinkertilhøyrefordetteinnlegget

Hjelp meg å hjelpe – vinn gavekort!

I forbindelse med bloggens treårsdag på fredag bestemte jeg meg for å åpne en vervekampanje hvor jeg oppfordret deg som leser til å verve dine venner til å følge bloggen min på facebook, og for hver nye følger skulle jeg gi én krone til Flyktninghjelpen. Det gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg. Faktisk var situasjonen slik i noen timer fredag kveld at Flyktninghjelpen skyldte meg to kroner, da to stykker skuffende nok valgte å slutte å følge bloggen min etter at jeg lanserte kampanjen. Men selv om det tok seg opp i løpet av de neste dagene sitter jeg her nå med 27 nye følgere.

Jeg kan jo ikke sende Flyktninghjelpen en gave på 27 kroner?

Derfor har jeg bestemt meg for å utvide kampanjen til og med fredag 25. september, og samtidig gjøre det litt mer spennende. Hvis vi innen fristen fredag klokken 23:59 passerer 500 følgere vil jeg la gaven øke til en sum tilsvarende ALLE følgerne jeg har på facebooksiden min, ikke bare de nye. I tillegg vil absolutt alle disse også være med i trekningen av et gavekort på 500 kroner hos Nelly.com/Nlyman.com!

Arkivbilde. Dette kan være deg. Men som en av eksene mine sa: Det er ikke deg, det er meg…

Så det du trenger å gjøre er altså å like facebooksiden min, dele dette innlegget, og/eller invitere dine venner til å like den også. Får du en invitasjon fra en av dine venner, så liker du siden og inviterer dine venner igjen. Så enkelt. Pengegaven til Flyktninghjelpen vil bli gitt av egen lomme, men signeres med «Leserne av Emilies skap».

Høres det greit ut? For i såfall er kampanjen i gang igjen! Du vet hva du har å gjøre!

Konkurransen er finansiert av egen lomme og sånn sett IKKE sponset av noen utenforstående.

#konkurranse #flyktning #flyktninger #kampanje #flyktningkrisen #flyktninghjelpen #hjelpmegåhjelpe