Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for august 2015

Er jeg ikke jente likevel?

Da en av mine faste lesere, Trine, skulle til Trondheim i forbindelse med Nightwish-konserten på lørdag, ble jeg spurt om vi kunne møtes. Og ja, vi har snakket nok sammen online i forbindelse med bloggen til at jeg følte meg trygg nok på henne til å gjøre dette, men siden hun jo ikke kjenner meg som noe annet enn Emilie, og det mannsnavnet jeg har i folkeregisteret er helt ukjent for henne, måtte jeg nesten møte henne som jente. Litt skremmende var det jo, i og med at jeg jo fortsatt er inne i det berømte skapet og ikke er helt åpen om min transkjønnethet for samfunnet ennå, men av og til må man bare utfordre seg selv. Så sånn ble det, og vi avtalte å møtes på lørdag før konserten.

Men selv om Trine viste seg å være veldig hyggelig, så føltes det meste feil denne dagen. Så feil at selv om hun hadde lovt meg at hun skulle hjelpe meg med å ta bilder av antrekket mitt til bloggen, så sa jeg raskt at dette kom det ikke til å bli noe av, fordi jeg ikke følte meg bekvem med det denne dagen. Det er riktignok ganske vanlig at jeg føler meg litt utilpass når det er lenge siden sist jeg har gått ut som jente, og av ulike grunner har det fått lov å gå en måned siden sist. Men denne gangen var jeg mer enn bare utilpass. Jeg var ikke fornøyd med sminken min eller hvordan jeg så ut. Det føltes rett og slett bare ubehagelig og feil. Selv om jeg klarte å hygge meg sammen med Trine, da vi først satt på utestedet Lille London med hver vår forfriskning og hun etterpå fikk lov til å bli med hjem, som den første av mine lesere, og se på den nye leiligheten min fra innsiden. Men hun måtte gå tilbake til sentrum alene, for da var jeg helt tappet for krefter. Jeg klarte rett og slett ikke å gå ut igjen.

Da Trine hadde gått la jeg meg ned på sofaen og kjente tankene begynne å fly forbi. Hvorfor føltes alt dette så feil nå? Var jeg ikke transkjønnet? Var jeg ikke jente likevel?

«Om det er noen trøst så har jeg også sånne dager» sa en venninne da jeg betrodde meg til henne via facebook litt senere. «Dager der ingenting stemmer, og jeg kan rive ut hele klesskapet for å så sette meg ned i haugen for å grine, bare fordi jeg ikke finner noe jeg føler meg vel i. Så jeg vil si at det er en typisk jenteting, eller selvtillitsting».

Og ja, det gir egentlig mening. Selv om jeg jo føler meg som jente og stort sett har følt glede av å se meg selv i speilet nysminket og kledd i jenteklær, så er det jo ikke sånn at det vil føles like fantastisk og rosenrødt hele tiden. Det er jo sånn livet er, og vi trenger vel disse nedturene for å merke når oppturene kommer.

Dagen etter satt jeg foran pc-en og gjorde det som late søndager er til for; bare surfe gjennom nettbutikkene på jakt etter nye skatter fra tekstilprodusentene, og som alltid koste jeg meg etter hvert som jeg gjorde det ene funnet etter det andre. Og jeg tenkte med meg selv at selv om det ikke gikk så bra på lørdag, så kommer det dager etter disse. Noen av dem vil bli like vanskelige som for to dager siden, mens andre dager igjen vil alt stemme. Og det er disse dagene jeg skal ta med meg når jeg går ut og tar nye skritt på veien fra å være jente på deltid, til å bli jente på heltid.

Og selv om jeg hadde en litt dårlig dag psykisk sett, så var det utrolig hyggelig å møte deg, Trine. Jeg møter deg gjerne igjen, om anledningen byr seg!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #tvil #angst #depresjon #psykisk #helse #jojegerjente !

Hvilke innlegg får flest lesere?

Jada, jada. Selvsagt er det ikke for å få mest mulig lesere man skal blogge, og om det er eneste motivasjon faller man lett gjennom. Likevel får man jo en ekstra gnist når statistikken viser at det faktisk er flere enn du trodde som har lyst til å lese det du skriver om. Men etter å ha blogget i nesten tre år har jeg lært i alle fall én ting: du vet aldri hva det er som vil slå an.

Jeg har de samme rutinene hver gang jeg poster et innlegg. Like etter at det er postet, linker jeg det i bloggens facebookside, og deretter tar jeg runden innom de om lag 50 gruppene på facebook jeg er medlem av, som er laget nettopp for å dele blogginnlegg. Når jeg gjør dette skriver jeg også et kort sammendrag av hva innlegget handler om.

Ikke så overraskende er det varierende hvor mange treff man får fra dag til dag på denne måten, men det forbauser meg ofte hvilke innlegg som faktisk trekker lesere. Innlegg jeg nærmest har forventet å bli en hit har ofte falt rett i bakken, mens andre innlegg jeg selv har ansett som rene fillere har blitt likt og delt flere ganger i sosiale medier i løpet av timene etter at jeg postet det. Det overrasker like mye hver gang det skjer.

Et av de mest leste innleggene mine det siste halvåret er «Jeg mistet alt – på fem minutter» da jeg skrev om dagen jeg ble dumpet av eksen. Jeg delte dette innlegget på nøyaktig samme måte som jeg alltid gjør, men likevel fikk jeg som er vant med cirka 200 lesere per dag litt over 1000 treff da det ble postet. Og fortsatt, over fire måneder etter at jeg poster det, kan jeg se at det er minst et treff daglig på dette innlegget. Et annet innlegg, «To transjenter på Apollon…?«, om da jeg gikk som jente sammen med en venninne på platebaren Apollon i Bergen, fikk 2000 treff dagen det ble postet og 1600 dagen etter. Skjønt, dette innlegget ble også delt på facebooksiden til Apollon, og fikk veldig mange treff og likerklikk derfra. Jeg kan på en måte skjønne at disse innleggene har blitt populære, for de har jo en god dose drama knyttet til seg, og folk ser ut til å elske drama. Men andre innlegg jeg har skrevet i det siste, som «Kan jeg gå i kjole i et bryllup?» og «Burde jeg ‘akseptere’ at jeg er gutt?«, og som jeg så for meg som potensielle hits, trakk bare marginalt flere treff enn jeg bruker å få i bloggen min. Skjønt, kommentarfeltet i sistnevnte boblet til tider over.

Men så har vi innlegget jeg postet i går, «Kjole til 39 kroner på Nelly.com?!«. Da jeg fikk den bloggideen servert i fanget fredag kveld, tenkte jeg at timingen var perfekt da dette i mitt hode var et perfekt lørdagsinnlegg. Lørdagene er nemlig de dagene jeg har færrest lesere, og uansett hva jeg poster denne dagen så vil samme type innlegg gi meg flere treff en hvilken som helst annen dag, og derfor er lørdag litt preget av fillers i bloggen min. Jeg liker å skrive om antrekk og shopping innimellom, men det er ikke den typen innlegg jeg bruker å få best respons på, og da poster jeg dem like godt på lørdager. Dermed forventet jeg heller ikke å få noe særlig respons denne gangen heller. Men der tok jeg feil. For ikke bare sørget jeg for at kjolen ble utsolgt bare noen timer senere – innlegget sørget for at jeg i dag er på 72. plass på blogg.nos toppliste. Det hadde jeg virkelig aldri trodd.

Dermed er det nærmest umulig å si hvilke innlegg som vil slå an og hvilke som ikke gjør det. Det kan være fristende å si at det er en serie av faktorer som må slå til, sånn som spennende overskrift, god bildebruk, timing, at riktig person ser det og deler det osv. Men jeg tror det ofte er ganske tilfeldig med tanke på at gårdagens innlegg ble såpass populært, selv om jeg kan se hvorfor det ble det da vi jo alle ønsker en mulighet til å spare noen kroner. Likevel ser jeg også en forskjell på dette innlegget og de andre to jeg nevnte i dette innlegget. Da de ble postet fikk jeg også noen nye følgere på facebooksiden til bloggen. Ingen nye har kommet til der etter gårdagens innlegg.

Med andre ord. Selv om det er vanskelig å vite hvilket innlegg som skaffer deg flest lesere, så er det enda vanskeligere å få leserne til å komme tilbake av seg selv.

Eller hva tror du?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #blogg #blogging #hverdag #lesere #flestlesere #bloggtips #metablogging #navlebeskuing #innleggnr666 #thenumberofthebeast

…men nå er kjolen utsolgt!

Tidligere i dag skrev jeg om hvordan haka mi traff gulvet da jeg fant en kjole på Nelly.com til bare 39 kroner, og som i tillegg faktisk så ganske bra ut. Innlegget har blitt likt og delt flere ganger i sosiale medier i dag, og selv om jeg altså la ved link har jeg blitt kontaktet av flere som også ønsker å kjøpe denne kjolen, og som derfor lurte på hvor de kunne finne den.

Men om de prøver å følge denne linken nå vil de bli møtt av dette:

Skjermdump: Nelly.com

Utsolgt. Kjolen som var tilgjengelig i alle størrelser da jeg postet innlegget i morges er nå revet vekk fra hyllene etter omtalen her i bloggen min. Vi får med andre ord aldri svaret på om det var en bug i systemet til Nelly.com som oppga feil pris, eller om det virkelig kostet 39 kroner.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si, annet enn at det er utrolig gøy å se at min omtale av et klesplagg faktisk har en viss påvirkningskraft i forhold til salg.

Samt at ordet «trendsetter» nå klinger utrolig godt.

#hverdag #blogg #rosablogg #mote #fashion #shopping #innkjøp #nelly #trendsetter #moteikon #megalomani

Kjole til 39 kroner på Nelly.com?!

I går kveld satt jeg som så mange andre kvelder og surfet gjennom nettbutikkene på jakt etter nye skatter fra tekstilindustrien da plutselig denne kreasjonen åpenbarte seg. Faste lesere har forlengst merket seg at jeg har en ting for skaterkjoler, og også mørke rødfarger. Men det jeg reagerte mest på var prisen…

Skjermdump fra Nelly.com i går kveld

Jeg måtte gni meg selv i øynene et par ganger. 39 kroner? TRETTINI KRONER?!

Det kunne da umulig stemme. Visst har jeg sett plagg gå for den prisen på Nelly før når det har vært salg, men da har det bare vært igjen et par kjoler i en så usannsynlig liten størrelse at flatearealet på kjolen hadde tilsvart en av baklommene på jeansen min*. Men her var alle størrelsene tilgjengelige og den var heller ikke merket med salgsvare. Den var merket som fullpris. Dette kunne ikke stemme, tenkte jeg. Her måtte det være en bug i systemet eller noe som oppga en mye lavere pris enn det kjolen egentlig kostet. Det måtte rett og slett være feil.

Så derfor, i frykt for at noen hos Nelly.com skulle oppdage dette før meg, skyndte jeg meg selvsagt å bestille den. Det er jo denne typen kjoler jeg foretrekker, og når den i tillegg er i en av de fargene det påstås at jeg kler best, så tok jeg ikke sjansen på at feilen skulle rettes før jeg rakk å bestille.

Dermed har jeg fått melding i mailen min om at en ny kjole på vei til min postkasse, og 84 kroner vil trekkes fra kontoen min, hvorav 45 kroner er porto – altså mer enn hva kjolen kostet. Og det føles godt. Så blir det også spennende å følge med på om prisen går opp i løpet av dagen, tror du ikke?

Hva synes du om kuppet mitt?

*Alle som i forbindelse med denne setningen leverer en eller annen sarkastisk kommentar om mitt forhold til baconcheeseburgere, vil forbannes med evig fortapelse og sesongkort til Mjøndalens hjemmekamper med pliktig oppmøte hele 2016-sesongen.

#hverdag #blogg #rosablogg #mote #fashion #shopping #innkjøp #salg #neiikkesalg #nelly #bug #feil #ogjegutnytterdet #mohohohahahaha

Et umulig fotografi?

I går gikk jeg en liten tur i skogen i nærheten av der jeg vokste opp, og i løpet av denne turen ble bildet under tatt. Men her vil nok faste lesere kanskje rykke til og reagere på at det er noe som ikke stemmer helt med bildet.

Bildet skulle vel egentlig ikke ha eksistert?

For det er jo ikke lenge siden jeg skrev om at jeg ble uten kamera en stund, etter at mitt trofaste Canon EOS450 speilreflekskamera ikke ville samarbeide mer etter å ha blitt utsatt for heftig trøndersk sommerregn, selv om jeg hadde prøvd å beskytte det så best jeg kunne i kameravesken sin der jeg gikk på jakt etter ly fra regnet. Da jeg skulle bruke det dagen etter var det tilsynelatende stygge vannskader på innsiden av LED-displayet og utløserknappen ville ikke virke. Med andre ord, det var ubrukelig og hadde nok tatt sitt siste bilde…

…trodde jeg!

Jeg ble så fornøyd med dette bildet, som jeg lagde til det tidligere omtalte innlegget, at jeg bruker det igjen. Fordi jeg kan.

Jeg var i kontakt med både Canon og Fotocare, som er de eneste som har service på Canon-kamera i Norge, for å kanskje sende inn kameraet og se om det lot seg rense eller noe. Men jeg var jo ganske travelt opptatt i dagene etter dette med både flytting og frilansoppdrag, så jeg fikk aldri rotet meg til å faktisk sende det og kameraet ble liggende. Helt til jeg for noen dager siden plutselig fikk det for meg at jeg skulle prøve å skru det på igjen. Da så jeg at vanndannelsene på LED-displayet var så godt som borte. Det var bare noen få nesten mikroskopiske flekker her og der. Kanskje utløseren virket igjen også? Jeg måtte prøve…

I neste øyeblikk hadde jeg tatt et temmelig dårlig nærbilde av klesskapet mitt. Men det var motivet som var skyld at bildet var dårlig, ikke kameraet. Så i går tok jeg det med ut i skogen for å teste det på nytt. Og jeg tror vel vi kan si oss enige i at det er lite som tyder på at det øverste bildet er tatt med et kamera som for noen uker siden ikke ville virke på grunn av vannskader?

Uansett er jeg overlykkelig over å igjen ha en velfungerende speilrefleks. For hva er vel en rosablogger uten et kamera?

#foto #kamera #speilrefleks #hverdag #blogg #hipphipphurra

Sommeren ble ikke helt som jeg hadde tenkt

På denne dagen i fjor skrev jeg om og delte bilder av mine antrekk fra sommeren som gikk, og beskrev det som den første sommeren hvor jeg endelig tok motet til meg og gikk ut som en av jentene i sommerkjolene mine, i stedet for å se misunnelig mot dem som jeg har gjort tidligere år. Jeg kjenner jeg blir varm inni meg av å se på alle de fine antrekkene jeg hadde i fjor. Det var en flott sommer, med gode minner, absolutt.

Sommeren 2014. Rart hvordan alle minner er i sepiatoner…

Men i år har jeg nesten ingen antrekk å vise. Etter bruddet har bodd hjemme hos foreldrene mine hvor jeg ikke kan gå kledd som jente, men været har også vært ganske dårlig så jeg har i det minste sluppet å misunnelig se at andre har kost seg i fargerike kjoler i sommersolen. Det så lysere ut, bokstavelig talt, da sola plutselig tittet frem for noen uker siden, og jeg samtidig fikk ny sentrumsnær leilighet, men så fikk jeg plutselig et større skriveoppdrag, og måtte kutte alt av fritidsaktiviteter i en uke. Det var ikke gøy å sitte innendørs og jobbe samtidig som jeg så smilende jenter i lette sommerantrekk rusle forbi utenfor vinduet mitt. Så reiste jeg bort og hilste på familien på sørvestlandet en uke, og når jeg endelig har kommet hjem og har tid igjen, så pøser regnet ned. Jaja, det var den sommeren…

Likevel, det betyr ikke at jeg ikke fikk utfordret meg og gått ut som jente i sommer. For i juli var jeg tre dager i Bergen, og for noen dager det var! Alle dagene tilbragte jeg som jente, og derfor har jeg likevel noen antrekk å vise frem. Bare ikke like mange og sommerlige som jeg hadde på denne dagen i fjor. Men likevel…

Jeg fikk luftet meg som jente og hadde noen helt fantastiske dager midt oppi en noe kaotisk tid. Så får vi bare håpe at vi får en fin høst så jeg i alle fall kan dele noen stilige høstantrekk med deg i bloggen min de neste månedene.

Og neste sommer skal bli legendarisk!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #mote #fashion #antrekk #outfit #ootd #sommer #Bergen #Trondheim #utvikling #utfordring #nårduengangkommer #nestesommer #skaljeggidegbuksevann #jeghaterravi

Burde jeg «akseptere» at jeg er gutt?

I går postet jeg innlegget «…men jenter i dress i et bryllup er ok?«, hvor jeg skrev om at jeg nettopp var i et bryllup, hvor en jente hadde valgt å komme i dress uten at noen så ut til å ha noen problemer med det. Derfor lurte jeg på hvorfor jeg hadde blitt frarådet å møte i kjole, siden jeg jo er født med tissen på utsiden. Hvorfor kunne ikke jeg møte i kjole og få samme reaksjon, eller snarere mangel på reaksjon, som jenta i dress?

I morgentimene i dag fikk jeg denne kommentaren:

Jeg legger ikke så mye i selve kommentaren i seg selv, for det virker som at hun som skrev den har en litt dårlig dag, eller kanskje dårlig uke med «kvelende livmor» for alt jeg vet, og hun ser heller ikke ut til å ha lest innlegget mitt godt nok til å forstå poenget. Jeg skriver jo ikke noe sted at jeg ikke unner jenter bukser. Tvert i mot skriver jeg at jeg synes det er supert at jenta kunne gå i dress, men samtidig lurer jeg på hvorfor det ville blitt reaksjoner om jeg hadde møtt i kjole, når jenta i dress ikke skapte noen. Dermed klarer jeg ikke helt å la kommentaren gå inn på meg, og jeg synes det er trist at et innlegg om det å ønske å bli akseptert tolkes som et angrep på henne som kvinne.

Likevel, så får den meg til å tenke, for noe av det som står der er ting som jeg stadig vekk får høre som transkjønnet. Sånn som at jeg burde være glad for, og akseptere, at jeg er mann. Jeg aner ikke hvor heldig jeg er som slipper skjønnhetstyranniet kvinner må gå gjennom, og for å ikke snakke om mensen. Jeg er sikker på at dersom jeg hadde fått en tier hver gang noen forteller meg hvor sprudlende glad jeg burde være for å slippe mensen, hadde jeg kunnet kjøpe min egen strutsefarm nå. Ikke det at jeg aner hva jeg skulle med en strutsefarm, men jeg kunne i alle fall kjøpt den.

Gregor og jeg hadde nok blitt gode venner…

Men selv om jeg har verken mensplager eller strutsefarm, så har jeg som transkjønnet nok av andre plager og utfordringer som andre slipper unna, og jeg håper de er sprudlende glade og takknemlige for det. Sånn som:

  • Frykten for at noen av de jeg passerer på gaten skal oppdage at jeg er en biologisk født gutt i kjole.
  • Frykten for å måtte snakke til noen på et offentlig sted og dermed avsløre meg med guttestemmen min.
  • Ubehaget når noen har avslørt meg, og synes det er ok å peke mot meg og hviske og le som om jeg er et sirkusnummer.
  • Stressfølelsen når naturen kaller og jeg må velge mellom dame- og herretoalettet. Eller for å si det på en annen måte: velge mellom risikoen for å bli utskjelt eller risikoen for å få juling.
  • Den alltid like ubehagelige følelsen når jeg løfter på kjolen for å sette meg på dosetet og blir påminnet hva jeg er ved synet av underlivet mitt.
  • Nedstemtheten hver gang jeg drar fingeren over haka og kjenner at skjeggstubbene er på vei ut igjen, selv om jeg barberte meg i morges.
  • Nedstemtheten og avskyen hver gang jeg kommer naken ut av dusjen og ser speilbildet av kroppen min.
  • Nedstemtheten over at det forventes av meg at jeg skal inn i den samme stive dressen hver gang jeg skal et sted som krever pent antrekk, og dermed aldri får muligheten til å eksperimentere med sminke og finne den perfekte kjolen, og føle meg fin som en av damene.
  • Vissheten om at transpersoner sliter med å komme inn på jobbmarkedet, blant annet fordi sjefen frykter at det kanskje muligens blir ubehagelig stemning om vi kommer i kjole på julebordet.
  • Vissheten om at transpersoner er overrepresentert i selvmordstatistikken.
  • Vissheten om at det er folk der ute som vil meg vondt, kun fordi jeg er transkjønnet.

Hadde jeg fått tilbud om å bli biologisk kvinne og dermed bytte ut alt dette med månedlige blødninger fra livmoren med medfølgende smerter til jeg passerer 50, så hadde jeg signert kontrakten både to og tre ganger. Og det på tross av at jeg må betale selv for bind og tamponger. Til og med uten å klage!

For hvordan kan jeg klage på noe sånt når det finnes blinde og benløse barn i Afrika som aldri har kjent hvor vondt det er å være skikkelig stappmett?

PS! Jeg bruker stort sett å svare alle kommentarene jeg får. Les hva jeg svarte kommentaren i begynnelsen av innlegget.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #kjønn #kjønnsroller #kjønnsforvirring #utfordring #feminisme #likestilling #aksept #respekt #mangelpåsådan

…men jente i dress i et bryllup er ok?

«Ikke gjør det» var det noen som sa. «Du vil få flere muligheter til å stå frem. Ikke stjel oppmerksomheten til brudeparet på deres store dag». Jo, de hadde nok rett, tenkte jeg. Det var tross alt min kusines bryllup, og hennes dag. Dette var ikke dagen å vise slekta at jeg er transkjønnet og føler meg som jente. Å møte opp i kjole ville få folk til å vende blikkene sine over på meg og bort fra brudeparet. Jeg fikk bare bite det i meg og igjen spille rollen som gutt ved å tvinge på meg dressen jeg hater og innimellom se misunnelig på alle de andre jentenes antrekk hele kvelden.

Alle? Nei, så sannelig. For jeg har knapt ankommet kirka før jeg observerer noen venninner av bruden stå og vente på kirketrappa. Alle har de på seg kjoler. Alle utenom en. Hun er kledd i bukser, jakke, vest, skjorte og slips. Hun har på seg dress.

For en stund siden skrev jeg her i bloggen at jeg var invitert i min kusines bryllup og at jeg gruet meg. Jeg gruet meg til å igjen tvinge meg selv inn i dressen jeg hater, fordi jeg er født med tissen på utsiden. Men innerst inne føler jeg meg som jente, og vet jeg hadde følt meg mye bedre om jeg kunne gått i en av kjolene mine som en av jentene. Derfor spurte jeg leserne hva de synes. Kunne jeg møte i et bryllup kledd i kjole?

Noen få sa ja, selvfølgelig. Hadde det vært de som hadde giftet seg hadde de ønsket at alle gjestene hadde det bra på dagen deres. Men flertallet var litt mer tvilende til om dette var en god idé, og de aller fleste sa at jeg burde høre med bruden først om det var greit for henne før jeg gjennomførte det. På en slik dag er det jo brudeparet som skal ha oppmerksomheten og en slik handling ville jo garantert tidvis fjerne fokus fra dem og over på meg. Og ja, det er vanskelig å være uenig i denne påstanden. Men hvorfor?

For som sagt, da bryllupet endelig skulle finne sted og vi ankom kirka la jeg med en gang merke til at en av brudens venninner ikke var kjolekledd. Hun hadde på seg dress. Jakke, bukser, vest, skjorte og slips. Akkurat som meg. Dress. Ikke aner jeg om hun hadde spurt sin venninne bruden i forkant av bryllupet om det var greit at hun møtte kledd i et antrekk som tradisjonelt sett er ansett som mannsklær. Jeg kunne jo ikke spørre henne heller, for jeg ville jo ikke være den tilsynelatende eneste som hadde et problem med klesvalget hennes. For det hadde jeg jo ikke, og det så det heller ikke ut til at noen andre hadde heller. Ingen så ut til å vie henne noe mer oppmerksomhet enn noen av de andre gjestene. Men hvorfor er dette greit, samtidig som man er redd for reaksjonene det ville gitt om jeg hadde møtt i kjole?

Noen vil kanskje argumentere med at jeg ikke er åpen om min transkjønnethet, og at min utvidede familie lever i uvitenhet om den. Det er veldig sant. Men likevel, hva så? Det var svært lite ved den dresskledde jenta som tydet på at hun befant seg under transparaplyen. Hun hadde langt hår, og presenterte seg med et jentenavn da jeg så vidt hilste på henne like før middagen. Mitt inntrykk er at hun var jente og ikke følte seg som noe annet enn jente, men hadde valgt dress fordi hun føler seg mer komfortabel i dress enn i kjole. Og det er selvsagt supert at hun da også kan gjøre dette uten at noen ser ut til å bli plaget av det.

Så hvorfor kan ikke en biologisk født gutt – transkjønnet eller ikke – ønske å møte til nøyaktig samme anledning kledd i det som tradisjonelt sett er ansett som kvinneklær, uten at det skaper bekymring for at det vil skape negative reaksjoner og at brudeparet vil bli fratatt oppmerksomhet? Hva er det med en gutt i kjole som er så utrolig mye mer skremmende enn en jente i dress?

For når alt kommer til alt så er det jo bare klær. Og klær har ikke kjønn, har de vel?

Hva tror du? Fortell meg i kommentarfeltet under!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #bryllup #kleskode #utfordring #skikk #bruk #samfunn #samfunnsnormer #antrekk #outfit #klær #mote #fashion

Tilbake fra de døde!

Som jeg sa sist gang kom det for cirka to uker siden inn et frilansoppdrag jeg ikke kunne si nei til på grunn av honoraret, selv om jeg egentlig ikke hadde tid. Dermed ble alt av fritidsaktiviteter, inkludert bloggen ignorert i en ukes tid, før jeg skulle reise bort noen dager for å hilse på familie på sørvestlandet. Dermed ble det enda lengre pause da min en gang så trofaste reiselaptop rauter på siste verset, og derfor egner den seg nå dårlig til blogging. Ikke at det var så mye å blogge om der nede uansett i og med at jeg som sagt besøkte familie, og jeg derfor ikke var der som jente. Det måtte i såfall ha vært hvor mye jeg savnet sommerkjolene mine i det fantastiske været Rogaland, i likhet med resten av landet, kunne by på disse dagene.

Men like fullt ble det en liten pause fra bloggen, rett og slett fordi jeg ikke hadde tid eller mulighet til å holde den gående i denne perioden. Det ser likevel ut som at du som leser ikke har lidd nevneverdig av det, selv om jeg sørger litt over tapet av den ene følgeren som har falt fra på facebooksiden til bloggen. Jeg håper at antallet følgere vil stige igjen nå som jeg kan annonsere at jeg er oppstanden og derfor kan erklære pausen for over*.

Med andre ord – jeg er tilbake! Og jeg håper å se deg her også de neste dagene!

*Ja dette var et dårlig kamuflert hint. Gå inn og lik facebooksiden min om du ikke allerede gjør det! Og nominer meg til Vixen Blog Awards! Og inkluder meg i aftenbønnen din!

Jeg lever!

Hei! Jeg vil bare si i fra om at jeg fortsatt er i live, tross øredøvende stillhet i bloggen den siste uka. Jeg ble nemlig plutselig veldig travelt opptatt.

Som noen av dere allerede har fått med dere så jobber jeg litt freelance med kreativ skriving utenfor denne bloggen også, men i motsetning til denne bloggen som jeg ikke tjener noe på, så gjør jeg dette mot betaling. Siden jeg gjør dette under mitt folkeregistrerte mannsnavn kan jeg ikke si noe om hvem denne kunden er, men plutselig ramlet det et oppdrag ned i fanget mitt hvor en tekst skulle bearbeides. Jeg fikk litt kort tid på meg, men også sjeldent godt betalt, og derfor hadde jeg ikke råd til å si nei. Selv om det betød at jeg måtte kutte ut alt av fritidsaktiviteter i en uke – inkludert bloggen…

Derfor har jeg sittet innendørs siden onsdag og jobbet med denne teksten, når jeg egentlig skulle vært ute og nytt det trønderske sommerværet i en av sommerkjolene mine, og jeg skal hilse og si jeg har vært misunnelig på dem jeg har sett gjennom ruta mi her jeg har sittet. Men nå er oppdraget fullført. Jeg leverte det siste utkastet og fikk godkjenning fra kunden for bare noen timer siden, bare timer før deadline, så da kan jeg puste ut igjen.

Men nå når jeg skriver dette er jeg på vei ut døra igjen, for nå skal jeg reise bort en uke og besøke familie på sørvestlandet. Derfor blir det stille fra meg igjen frem til mandag. Men jeg har masse ideer som jeg ikke har klart å følge opp i løpet av denne pausen, så jeg kommer sterkere tilbake når jeg har kommet meg igjen etter denne helvetesuka.

Vi snakkes!