Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for april 2015

Jeg fikk besøk midt på natten

Det var midt på natten og jeg lå i sengen. Plutselig sto hun der i rommet ved siden av sengen og så på meg. Hun krøp opp i sengen og satte seg oppå meg, med et ben på hver side av kroppen min. Hun angret seg, sa hun. Hun ville ha meg tilbake. Nei, ropte jeg, det kom ikke på tale! Det var hun som hadde dumpet meg og jeg vil ikke være i et forhold hvor jeg skal være redd for at hun skal ombestemme seg og dumpe meg igjen.

Men hun ville ikke høre. Jo, sa hun med en alvorlig mine i ansiktet, du vil fortsatt ha meg! Jeg skrek på nytt. Nei! ropte jeg, og prøvde å dytte henne vekk. Men armene mine gikk rett gjennom henne som om hun var luft. Hun bare fortsette å se på meg med det tomme, alvorlige ansiktsuttrykket.

Det var da jeg våknet. Det var virkelig midt på natten og jeg lå i sengen. Men hun var ikke der, og det gjorde meg lettet. Men samtidig var jeg forbannet. Forbannet over at når jeg for første gang på nesten to uker klarte å sovne nesten med en gang jeg la meg, så våknet jeg altså midt på natten og fikk ikke sove igjen.

Det er snart to uker siden hun dro, og ga meg en måneds flyttefrist. Siden har jeg ikke sett henne.

Og jeg aner fortsatt ikke hvorfor.

#forhold #samliv #kjærlighetssorg #depresjon #psykisk #helse #angst #drøm #mareritt #blogg #hverdag #iallefalldennyehverdagen

Jeg mistet alt – på fem minutter

Fredag morgen sto jeg som vanlig opp for å gå på jobb. Som vanlig vekket jeg kjæresten min før jeg dro, og som vanlig omfavnet hun meg i det jeg bøyde meg over henne der hun lå i senga. Så sto hun opp, og fulgte meg til døra. Hun kysset meg og sa at hun elsket meg, og da jeg kom ut på gata vinket hun smilende til meg fra stuevinduet. Som vanlig.

Da jeg kom hjem etter jobb, var hun ikke der. Det er det jo ikke alltid hun er, så jeg tenkte ikke mer på det og satte meg ned ved pc-en. Mens jeg satt der, kom hun hjem. Men jeg skjønte at noe var galt da hun stoppet i døråpningen og bare så på meg. Hun var rolig, men blikket hennes alvorlig og nærmest kaldt. Jeg hørte også lyder fra ute i gangen. Hun hadde ikke kommet hjem alene. Den andre personen hostet litt, og dermed hørte jeg at det var faren hennes som sto ute i gangen og bare lyttet.

«Jeg klarer ikke mer» sa hun «Det er slutt». Deretter ga hun meg instrukser om at jeg har en måned på meg å forlate leiligheten som hun eier, og jeg betaler leie på. Jeg var i sjokk og prøvde å få i gang en dialog. Vi måtte jo snakke om dette. Men hver gang jeg prøvde hørtes stemmen til faren hennes ute i gangen, som brøt inn og sa at nå måtte de gå. Etter tre avbrudd så gikk de. Det tok ikke mer enn fem minutter fra hun kom til hun dro igjen, og siden har jeg ikke sett henne. Hun har til og med slettet meg fra vennelista si på facebook.

Dermed satt jeg igjen alene og forvirret. Jeg aner fortsatt ikke hva som skjedde og hvorfor hun bestemte seg for å gjøre det slutt så plutselig. Men så gikk det opp for meg at jeg hadde mistet alt. Jeg hadde ikke bare mistet kjæresten min, men jeg hadde også mistet min beste venninne. Hun som hjalp meg med å ta bilder av antrekkene mine til bloggen. Hun som hjalp meg med sminken min fordi jeg er håpløs selv, både med å kjøpe den og legge den. Hun som alltid holdt meg i hånda når det ble for skummelt å gå ut offentlig kledd som jente. Hun som alltid sa «jeg ser deg jeg, vet du. Du er jenta mi uansett du» når jeg frustrert så på skjeggstubbene mine i speilet. Hun er ikke her lenger.

Men jeg har heller ikke noe sted å bo lenger. Selv om hun ga meg en måned på å finne noe annet, mens hun selv bor hos foreldrene sine (regner jeg med), så har jeg begrenset økonomi og Trondheim er som alle andre storbyer dyr å bo i, og det gjør det vanskelig å finne noe. Særlig fordi jeg i disse dager slutter i vikariatet jeg har hatt det siste året, og igjen blir arbeidsledig. Mamma har sagt at jeg kan komme hjem å bo der en stund, men det er jeg usikker på om jeg kan, for der har jeg ikke friheten til å leve som jente. Det vil bare sende meg ytterligere ned i depresjonen.

I forrige uke begynte livet å føles lettere igjen, og jeg begynte å lure på å ta opp bloggen igjen etter at jeg måtte avslutte den for en måned siden. Og jeg hadde store planer for dagen i morgen, 22. april. Da ville det ha vært to år siden vi ble sammen.

I stedet er jeg nå blitt sykemeldt etter besøk hos legen i går, og sitter alene igjen i min tidligere kjærestes leilighet, et sted jeg egentlig ikke vil være, men blir her likevel fordi jeg har ikke noe annet sted å gå. Stadig vekk knyter magen seg sammen og får meg til å synke sammen i høylytt gråt på gulvet. Konseptet tid har jeg også mistet oversikten over. Hadde det ikke vært for kalenderen på pc-en hadde jeg ikke ant hvor mange dager det har gått siden hun dro, eller når på døgnet det er. Morgen, ettermiddag, kveld og natt flyter sammen. Fem minutter føles like lenge som en time, og en time føles som fem minutter. Jeg sover ikke om natten, og jeg spiser ikke. Og gjennom musikken fra stereoanlegget hører jeg hele tiden at hun kommer hjem. At hun åpner døra, tar av seg skoene og henger av seg kåpa. Men hun kommer aldri.

Men på den positive siden har jeg oppdaget at jeg har verdens beste venner. En kompis som bor noen mil utenfor Trondheim, kastet alt han hadde i hendene og hoppet på første tog inn til byen på fredag for å være med meg med en gang han fikk høre at jeg hadde blitt dumpet. Han hadde dårlig samvittighet for at han måtte dra med toget til Oslo lørdag morgen så han kunne ikke være her lenger, men billettene var bestilt for lenge siden og han kunne ikke avlyse. Men en annen kompis som bor utenfor Oslo kommer opp til Trondheim kommende fredag bare for at jeg ikke skal være alene denne helga. Facebookchatten har vært full av aktivitet siden fredag. Venner over hele landet vil høre hvordan det går med meg. I tillegg har jeg blitt tilbudt å bruke gjesterommet hos en venninne i Bergen for en periode, bare for å komme meg bort og koble av litt. Jeg har blitt tilbudt plass på to sovesofaer i Oslo også, begge hos bloggere jeg har blitt kjent med gjennom bloggen min. Jeg ser ikke bort i fra at jeg benytter meg av flere av disse tilbudene.

Det som slår meg riktignok er hvor få slike venner jeg har i Trondheim og omegn. På fredag var det faktisk bare to jeg fant det naturlig å kontakte, og begge bor faktisk i nærheten av, men utenfor, Trondheim kommune. Han ene kom som sagt med en gang til unnsetning, men måtte reise til Oslo neste dag. Hun andre er i London akkurat nå. Så selv om jeg har et stort nettverk med masse venner, så befinner de seg stort sett andre steder i landet. Og da slår det meg, hva holder meg egentlig igjen i fødebyen min nå som jeg har mistet alt?

Kanskje jeg skal dra et annet sted og starte på nytt?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #forhold #samliv #kjærlighetssorg #brudd #psykisk #helse #depresjon #angst #Trondheim