Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for januar 2015

Jeg får ikke kjøre bil i Russland

Jeg er transkjønnet. Jeg er født som gutt, men føler meg som jente og ønsker derfor å bli oppfattet som en jente. Hvis jeg drar til Russland får jeg ikke lov til å kjøre bil. For så vidt fornuftig i og med at jeg ikke har lappen, men om jeg hadde fullført kjøreopplæringen og fått trynet mitt med «mellom bakkar og berg» omkranset på et rosa plastkort hadde det ikke gjort noen forskjell. For jeg er transkjønnet.

Og nå blir det forbudt for transkjønnede å kjøre bil i Russland.

Kjører de forbi med protestflagg? Dette skal vi nok få slutt på, sa Putin – Illustrasjonsfoto: Reuters

Dette føyer seg inn i rekken av den russiske regjeringens forfølgelse av LHBT-personer, som startet i 2013 med den nye loven som gjorde det forbudt å gi homofile positiv omtale. Vold mot homofile blir heller ikke straffeforfulgt av politiet. Jeg er nok ikke den eneste som synes denne skumle utviklingen begynner å minne om Tyskland i 1930-årene, da jødene mistet retten til å blant annet eie eiendom eller bedrifter, og de måtte også til enhver tid gå med Davidstjernen godt synlig utenpå klærne. Det er den samme formen for degraderingen av mennesker til en laverestående gruppe med undermennesker som nå skjer. Siden historien har vist at den har en tendens til å gjenta seg, grøsser jeg over utviklingen i vårt naboland i øst.

Jeg tør ikke engang tenke på hva det neste blir. For jeg har en følelse av at det ikke stopper her.

Å være transkjønnet er ikke et valg jeg har tatt. Jeg prøvde i flere år å undertrykke det, og prøvde å være den gutten samfunnet forventet av meg å være. Noen vil kanskje si at jeg har lyktes godt, men de ser ikke hvor mye det har kostet meg psykisk. Hvor sliten jeg har vært, hvor mye jeg har grått for meg selv og hvor nære jeg har vært å ta mitt eget liv. Og jeg vet veldig mange andre transpersoner har følt det på akkurat samme måten.

Det er klart at dette ikke akkurat er symptomer som kjennetegner en person du trygt kan slippe ut i trafikken, men det er ikke på grunn av transkjønnetheten i seg selv at jeg har vært deprimert. Depresjonen oppsto fordi jeg måtte jobbe så mye for å skjule det. Straks jeg fikk muligheten til å være den personen jeg føler meg som, ble jeg mye lykkeligere som menneske.

Så om transkjønnede i Russland virkelig er ustabile og dermed farlige sjåfører, så er det fordi den russiske regjeringen har gjort dem det med sin forfølgelse og undertrykking av LHBT-personer. Blir vi behandlet som syke så er det også det vi blir. Men om vi får være oss selv, så slipper vi å bruke energi på å være en annen. Da får vi overskudd som kan brukes som en ressurs for samfunnet, fremfor å være en byrde. Den russiske regjeringen kan virkelig ikke takke noen andre enn seg selv.

At jeg er en dårlig sjåfør derimot, det er det ingen tvil om. Ikke fordi jeg er transkjønnet, men fordi jeg aldri fullførte kjøreopplæringen. Men det synes jeg også er en god grunn til å ikke gi meg førerkort.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #lgbt #lhbt #skeiv #politikk #samfunn #utenriks #Russland #menneskerettigheter #diskriminering #undertrykking #forfølgelse #brastartpå2015hva ?

Hva har disse overdelene til felles?

I disse salgstider er det jo populært å legge ut bildekollasjer av ulikte plagg man lyster på fra de online klesbutikkene. Jeg har plukket ut noen overdeler fra en velkjent nettbutikk. Riktignok er ingen av disse på salg akkurat nå, men det er likevel noe spesielt ved dem. Bare se selv.

Sånn, nå har du sett på dem og kanskje til og med funnet et par av dem du likte. Men så kommer det store spørsmålet. Hva har alle disse trøyene til felles?

Jo, alle er funnet i Nelly.coms herreavdeling Nlyman.com.

Tror du meg ikke? Vel, bare se selv, og klikk gjerne på bildet for å få det større om du synes oppløsningen er for lav:

HER | HER | HER | HER
HER | HER | HER | HER
HER | HER | HER | HER

Ikke vet jeg hva som har skjedd, om designerne la skissene sine i feil bunke og ingen turte å si noe da de ankom systuen, eller om konspirasjonsteoretikerne har fått rett i at samfunnet gradvis av-maskuliniseres. Men en ting er sikkert: Nelly og Nlyman har nå gjort det betydelig enklere for de mange crossdresserne der ute som liker å kle seg i jenteklær. Nå kan de i alle fall gå i de toppene de vil og ingen vil merke forskjell – for tilsvarende finnes også i herreavdelingen! Selv om det nok tar en stund før det vil finnes tilsvarende skjørt på nlyman.com så er det i alle fall en start!

Hos meg betyr dette riktignok ingenting. For meg handler det nemlig ikke om klærne, men at jeg føler meg som en jente, og det gjør jeg uansett hva jeg har på meg. Men kult er det uansett!

Til guttene: Er det noe av dette du kunne gått i?
Til jentene: Kunne du tenke deg å se typen i noe av dette?

PS! Glem nå virkelig ikke spørsmålsrunden min!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #shopping #innkjøp #mote #fashion #nelly #nlyman #crossdress #crossdressing #ellererdetegentligdet ? #deterjoherreklær #erdetikke ?

Spørsmålsrunde: Spør meg om nesten hva du vil!

Spørsmålsrunden er nå stengt…

Tiden flyr, og det slo meg at det jo er over to måneder siden sist jeg hadde en spørsmålsrunde i bloggen. Derfor er det igjen åpnet for å sende meg dine spørsmål. Som vanlig kan du spørre om absolutt hva du vil, selv om jeg forbeholder meg retten til å la være å svare om det dukker opp noe jeg ikke er komfortabel med å besvare. Men du står selvsagt fritt til å spørre om hva du vil, og jeg oppfordrer til litt kreative spørsmål.

Jeg satser på en litt kort spørsmålsrunde denne gangen, så jeg kommer til å ignorere alle spørsmål som måtte komme inn etter førstkommende lørdag klokken 23:59. Går alt etter planen vil innlegget med svarene til spørsmålsrunden foreligge en gang i løpet av formiddagen søndag.

Så da er det bare å spørre om nesten akkurat hva du vil, og så skal du se at jeg svarer!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #spørsmål #svar #spørsmålsrunde #spørrerunde #hvalurerdupå ?

Tilbake til hverdagen og godtestopp…

Det å begynne med å gå til jobben i stedet for å ta buss var en tabbe. Selv om det ikke var sånn at jeg en dag våknet opp og fant ut at jeg nå skulle bli sunnere, det var vel snarere sånn at jeg begynte i ny jobb hvis lokaler befinner seg bare 20 minutters gange unna ytterdøren min. Resultatet ble likevel at jeg begynte å gå ned i vekt, noe som gjorde kjæresten min misunnelig. Hun måtte også gå ned i vekt, og fant ut at løsningen var godtestopp i hverdagen. Ikke så mye som en liten flat Smørbukk fløtekaramell skulle inntas hvis den røde magneten på kalenderen berørte en ukedag uten bokstaven «ø» representert. Men siden vi bor sammen så kunne ikke dette bare gjelde henne, det måtte gå utover meg også, som allerede har tatt av noen kilo, ufrivillig, ved å begynne å gå til og fra jobben. Jeg måtte også holde meg unna godterier i hverdagene.

Dette er gammelt nytt for deg som leser denne bloggen fast, for godtestoppet ble innført i slutten av september. Men jeg tar det opp nå fordi jeg fant et smutthull. Smutthullet kalles jul. I jula teller visst ikke kroppen kalorier, for da var det lov å bare dytte innpå alle de søtsakene jeg måtte ha lyst på. Noe jeg selvsagt gjorde. Og det var noen herlige uker.

Så kom hverdagen, og jeg måtte igjen stå opp før sola for å gå i 20 minutter gjennom slapsen for å komme meg til jobben, selv om det fristet å fortsette å bli liggende under dyna i noen timer til. Dette var likevel ikke det tyngste. For nå var det også tilbake til kjærestens tyranniske godtestopp-regime. Og tro meg, etter å ha inntatt søtsaker nesten like hyppig som luft i to uker, ble denne plutselige bråstoppen litt mer enn kroppen min kunne takle.

Å plutselig bli nektet denne mengden på sukker den har hatt fri tilgang til i løpet av de late juledagene, har gitt meg store abstinenser. Jeg skjelver og rister så mye at kjæresten min har måttet demontere sementblokken fra vaskemaskinen og binde meg fast til den så jeg skulle ligge rolig i senga, og da jeg så utover Trondheimsfjorden i går kunne jeg sverge på at Frosta hadde vokst til å bli en millionby. Og attpåtil forlanger sjefen min at jeg skal trosse vintermørket og slapsen for å komme meg på jobb før han gir meg lønn. Har jeg det ikke fælt nok fra før?

Trøsten, når jeg jo ikke får lov til å trøstespise, får være at det blir bedre. Etter vinter kommer vår, og etter fredag kommer lørdag. I det lange løp kanskje vi kan se en effekt, hvor både abstinensene og magen flater ut.

Rekk opp hånden de som vil se bikinibilder av meg til sommeren.

PS! Ikke si til kjæresten min at jeg i løpet av min 20 minutter lange spasertur om morgenen og ettermiddagen passerer hele to dagligvareforretninger…

#januar #nyttår #postdesemberblues #godtestopp #hverdag #ufrivillig #slanking #slanking

Salget narret meg – nesten

Januarsalget er allerede godt i gang. Ja, for på samme måte som at julesalget begynner allerede i oktober, begynner januarsalget i slutten av desember. Dette gjelder selvsagt også for nettbutikkene som jo ikke kjenner begrepet åpningstider og som derfor lar deg få shoppe hos dem døgnet rundt. Og godt er det, for sortimentet deres er så rikt at du jo trenger all den tiden du kan få når det er salg, skal du finne de virkelig store kuppene og dermed sparer masse penger på å ikke kjøpe fullprisprodukter.

Eller?

For det er jo ikke alt som er på salg, og selvsagt tar det ikke lang tid før oppmerksomheten min tiltrekkes en av nyhetene i sortimentet.

Herregud, den var fin! Den hadde glidd rett inn i garderoben min, uten tvil. Og så fra Dorothy Perkins da, en av mine favorittbutikk-kjeder i London!

Men siden den som sagt er blant nyhetene er den ikke en del av salget, og dermed en fullprisvare. Og jeg surfer jo nå på jakt etter salgsvarer slik at jeg kan spare noen penger. Men kanskje det er noe på salget som ligner? Og joda, ikke lenge etter finner jeg denne, noe som gjør meg i godt humør.

Vel er den ikke like fin som den andre, men den ligner jo. Og så er den på salg, så da sparer jeg jo penger på å kjøpe den ikke sant?

Det føles faktisk sånn, selv om den første toppen jo er billigere enn den som er på salg. Likevel føles det ikke som at jeg bruker 373 på toppen under. Det føles som at jeg sparer 87 kroner, som jo er prisdifferansen på det toppen ville ha kostet til fullpris mot det den koster på salg. Sånn sett, hvis jeg kjøper det burgunderrøde skjørtet jeg likte, som også er på salg i tillegg, så sparer jeg 84 kroner til, og da har jeg spart 171 kroner. Nesten nok til å kjøpe den første toppen i tillegg! Fantastisk» Eller hva hvis jeg dropper den og kjøper noe annet som er på salg i stedet for den, da sparer jeg jo enda mer som jeg kan bruke på å kjøpe den toppen! Hvilke summer jeg sparer! Dette er jo vinn vinn!

Plutselig er bankkontoen skrapt uten at jeg kan skjønne hvorfor, for jeg sparte jo masse på å handle på salget. I tillegg buler klesskapet så mye på midten at jeg ikke tør åpne det. Jeg har hørt flere jenter løser dette ved å på mystisk vis klare å okkupere et par-tre hyller hos samboeren og gradvis skviser ham ut av sitt eget klesskap. Dessverre er jeg i et lesbisk forhold, og klesskapet til kjæresten min buler derfor like mye som mitt.

Derfor ender jeg opp med å bare bestille den øverste toppen. Den som var til fullpris.

Jeg kan virkelig ikke dette med salg.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #salg #sale #shopping #innkjøp #mote #fashion #klær #jegfeilersomkvinne !

A girl’s gotta dream…

Når vi entrer et nytt år er det jo vanlig å sette seg opp mål og ønsker for det nye året. Og det er noe jeg virkelig kunne tenke meg å gjøre i 2015, som jeg har savnet i 2014, nemlig å spille i et band igjen. Men jeg vet ikke hvor realistisk det er. Særlig når jeg innerst inne drømmer om å gjøre det som jente.

Jeg er gitarist. Eller i alle fall hobbygitarist. Det er lenge siden jeg la fra meg drømmen om å bli rockestjerne, og det å plukke på strengene er noe jeg gjør utelukkende fordi det er gøy. Jeg har likevel spilt i et par band, og det nærmer seg to år siden det siste bandet jeg spilte i ble oppløst sommeren 2013 etter at vi hadde spilt sammen i tre år. I den grad bandet hadde en egen sound, befant den seg et sted mellom punk og grunge, med mollstemte og aggressive toner og en brølende vokal som minnet svært lite om sang. Det handlet vel mest om å skjelle ut publikum, og hverandre, mens vi sto på scenen. Men det var jo bare en del av showet, og når instrumentene var lagt ned, var vi alle venner. Jeg, som de andre i bandet, spilte med andre ord en svært aggressiv og maskulin rolle mens vi spilte. Likevel elsket jeg det, fordi jeg fikk ut ganske mye innestengt aggresjon på denne måten.

Men hadde det fungert for meg å være med i dette bandet som jente?

Jeg tror ikke jeg hadde fungert i akkurat dette bandet med sitt image, selv om jeg nok tror mine tidligere bandkolleger hadde tatt nyheten om at jeg er transkjønnet ganske pent. Men jeg er stolt av flere av riffene jeg har skrevet, og tror godt jeg kunne tatt med meg noen av dem over i et nytt band, kanskje sammen med en eller flere andre jenter i samme bandet. Men jeg tror ikke det vil skje.

For selv om vi påstår at grunnen til at det siste bandet jeg spilte med ble oppløst fordi vi mistet øvingslokalet, så er nok sannheten mer at vi ikke lenger hadde tid. Den siste øvingen hadde vi sommeren 2013, like etter at det ble klart at vi ikke lenger kunne øve der vi hadde øvd disse tre årene. Men på det tidspunktet var det også måneder siden sist vi hadde i det hele tatt møttes, og hadde det ikke vært for denne nyheten, hadde vi nok ikke møttes til øving da heller. For siden vi spilte sammen bare for gøy, og ikke hadde noen planer om å slå gjennom med dette bandet, så ble det også nedprioritert.

Nå spiller jeg bare for meg selv i sofaen uten forsterkeren koblet til, med kjæresten min som eneste, ufrivillige tilhører. Det er fortsatt gøy å spille, og jeg har kommet opp med enda flere gode gitarriff i tiden etter at bandet ble oppløst. Selv om jeg savner å ha et band å spille med, så har jeg ikke gjort noe aktivt for å finne et. Jeg har for mye annet å henge fingrene i. Men å drømme om å stå på scenen igjen en dag, og fremføre egne mollstemte og aggressive låter, det gjør jeg fortsatt. Og kanskje det åpner seg en mulighet etter hvert?

A girl’s gotta dream…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #musikk #band #gitar #punk #grunge #drøm #drømmer #dream #dreams

Mitt 2014 på veien ut av skapet – del 2

Da jeg i fjor skulle oppsummere året vi hadde forlatt, sa jeg at det aldri før hadde skjedd så mye viktig for min utvikling og veien ut av skapet i løpet av 2013. Det var for så vidt helt sant da, men nå stemmer det ikke lenger, for 2014 hadde enda større betydning for meg på min vei fra å være deltidsjente til å bli heltidsjente. Så om vi skal se tilbake på nøyaktig hvilke steg som ble tatt, hvordan var egentlig mitt 2014 på veien ut av skapet?

I går publiserte jeg første del av min oppsummering av året som gikk, og denne tok for seg de første seks månedene. Dette er del to, og dekker siste halvdel av 2014.

I det vi entret juli måned hadde kroppen min sagt i fra om at jeg hadde presset meg selv for hardt og at jeg trengte en pause. Men bare en uke etter at pausen var annonsert returnerte jeg til bloggen som før, og fortsatte med å benytte en hver anledning til å gå ut i sommervarmen for å lufte kjolene mine, med kjæresten min som fotograf på slep. Antrekk ble delt hyppig i bloggen, og i slutten av juli fikk jeg plutselig en forespørsel fra blogg.no om jeg ville begynne å dele antrekkene mine i deres motemagasin. «Og du burde takke ja. Vi er selektive til hvem som får bli med» var beskjeden som fulgte med. Selvsagt takket jeg ja, og plutselig var jeg «offisiell» moteblogger for blogg.no, og jeg følte meg godtatt som en ekte jente. Ny oppmerksomhet førte også til at jeg måtte avsløre en gang for alle hvordan jeg klarte å finansiere bloggen min.

Et av mine favorittantrekk fra i sommer.

En ny nedtur kom derimot i begynnelsen av august, da en av kollegene i min nye jobb så sitt snitt til å gjøre narr av transpersoner i lunsjpausen. Overgangen fra den gamle jobben til denne hadde vært tung fra før, og dette gjorde at jobbmiljøet føltes mye dårligere for min del. Jeg ble satt tilbake en god del av dette, men jeg klarte å holde motet nok oppe til å fortsette å blogge på jevn basis, og da TV2 senere denne måneden begynte å vise dokumentarserien «Født i feil kropp», fikk bloggen min en del oppmerksomhet fra folk som ville vite mer om tematikken serien tok opp. Selv synes jeg serien hadde en tafatt og noe ensporet vinkling, noe som resulterte i at jeg bestemte meg for å fortelle min historie om da jeg oppdaget at jeg var jente. Dette gjorde at VG kom på banen og spurte om de fikk linke til innlegget mitt. Det svarte jeg selvsagt ja til, og i fire dager var bloggen min å finne både på forsiden av vg.no og høyt oppe på blogg.nos toppliste.

Det var da tilbudene begynte å komme. Flere aktører tok kontakt med tilbud om sponsoravtaler og VGTV tok kontakt for å spørre om jeg kunne tenke meg å delta i sesong 2 av «Oljebarna». Jeg endte opp med å takke nei til alt sammen. Jeg var ikke klar til å begynne å spre identiteten min rundt bare for å tjene noen småkroner her og der. Lesertallene sank ganske fort samtidig som at linken min forsvant fra forsiden av VG, men jeg høstet fortsatt fordeler av interessen rundt temaet transkjønnethet som følge av TV2-serien. Særlig da jeg i begynnelsen av september fikk bevist en gang for alle at absolutt alle kjenner en transperson, uten å nødvendigvis være klar over det, da jeg kunne avsløre at dette også gjaldt meg. Jeg var ikke klar over det den gangen vi var sammen, men i dag har jeg en eks-kjæreste som heter Kai og er gutt.

Meg til venstre, Kai til høyre. I tilfelle det var noen tvil.

Selv om kjæresten min og jeg hadde planlagt en ny jentetur sammen til London, så ble det ikke sånn. For i det jeg skulle til å bestille ombestemte vi oss og endte opp med å bestille billetter til Amsterdam i stedet, slik at jeg fikk utvidet min horisont og jeg fikk prøvd meg som jente et annet sted. Så vi dro til Amsterdam, og etter en litt unødvendig treg start skiftet jeg til jenteklær dag to, og gikk ikke i gutteklær igjen før vi skulle hjem. Og mens jeg gikk rundt i kjolene mine fikk vi både shoppet, spist store mengder bitterballen, pannekaker og belgiske vafler, og vi fikk kjenne hvordan det var å sitte på utstilling i Red Light District.

Etter en uke i Amsterdam som jente fikk jeg fornyet selvtillit og begynte å se meg om etter nye utfordringer i hjembyen. Ikke lenge etter at vi kom hjem dro jeg derfor på kino sammen med kjæresten min, og så Guardians of the Galaxy. Jeg hadde da allerede sett filmen sammen med en kompis, men noe var likevel nytt denne kvelden. Jeg dro nemlig på kinoen kledd som jente. Og jammen gikk jeg også på jentetoalettet som den største selvfølgelighet etter filmen også, uten noe snev av nervøsitet. Hvorfor skulle jeg det, jeg er jo jente?

Så skjedde det som ingen noen gang trodde kom til å skje, og som en creepy 62 år gammel stalker fra Sunnmøre siden jeg begynte å blogge tryglet meg om å aldri gjøre (i alle fall frem til jeg blokkerte ham fra kommentarfeltet): jeg utvidet klesskapet og kjøpte mine første jentejeans! Men det var jo egentlig bare et tegn på at jeg nå har muligheten til å kle meg som den jenta jeg ønsker å være så ofte at jeg ikke trenger å begrense meg til å måtte «utnytte muligheten» til å kle meg i kjoler eller skjørt. Og jeg føler meg jo ikke noe mindre som en jente av å gå i bukser heller.

Hmmm… skremmende nok ser jeg litt ut som Joe Lynn Turner. Google ham om du ikke vet hvem han er, og du vil raskt se det alle andre enn han selv ser – at han ikke har ekte hår på hodet han heller…

Etter dette gikk det slag i slag. Like før bursdagen min, som jeg selvsagt feiret i kjole, gjentok jeg bragden fra i sommer og spiste for første gang ute på en restaurant hjemme i Trondheim som jente. Psykologen min mente også at jeg var frisk nok fra depresjonen til at hun kunne slippe meg løs og overlate meg til meg selv, og for å markere dette møtte jeg opp til den siste timen kledd som jente, som vanlig, men dette var første gang jeg dro ut som jente alene. Alle disse bragdene gjorde at jeg fikk bevist hvilke fantastiske lesere jeg har, da jeg fikk tilbakemeldinger både fra transkjønnede som meg selv, og biologisk fødte jenter, at de lot seg inspirere av meg. Det gjorde dermed ingenting at jeg ikke ble semifinalist til Vixen Blog Awards i år heller, selv om jeg hadde veldig lyst. Jeg hadde oppnådd noe langt viktigere.


I november besøkte jeg Graffi på Solsiden i Trondheim som jente

Alt i alt har dette vært et fantastisk år med tanke på utviklingen min og veien ut av skapet, og jeg har fått dokumentert det godt i denne bloggen. Alle kommentarene jeg får viser også at jeg når ut når jeg forteller om de utfordringene og fordommene jeg møter på min vei, når alt jeg ønsker er å gjøre det som er normalen for dem som er født som jenter. For når alt kommer til alt er jeg en helt vanlig jente, jeg bare har en kropp som er annerledes. Og det virker det som at bloggen min har hjulpet flere og flere med å forstå.

Derfor ser jeg frem til å fortsette å dele mine tanker, min utvikling og veien min ut av skapet i 2015. Og dersom utviklingen min er like god i år som den var i 2014, så vil jeg med litt flaks i oppsummeringen av 2015 fortelle om da jeg klarte å fortelle verden at jeg føler meg mer som en jente, enn jeg føler meg som gutt.

Tusen takk for at du følger bloggen min, og min reise fra å være deltidsjente til og bli heltidsjente!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utvikling #angst #depresjon #psykisk #helse #forhold #samliv #livet #generelt #2014

Mitt 2014 på veien ut av skapet – del 1

Da jeg i fjor skulle oppsummere året vi hadde forlatt, sa jeg at det aldri før hadde skjedd så mye viktig for min utvikling og veien ut av skapet i løpet av 2013. Det var for så vidt helt sant da, men nå stemmer det ikke lenger, for 2014 hadde enda større betydning for meg på min vei fra å være deltidsjente til å bli heltidsjente. Så om vi skal se tilbake på nøyaktig hvilke steg som ble tatt, hvordan var egentlig mitt 2014 på veien ut av skapet?

Dette er min oppsummering av de seks første månedene av 2014.

Året 2014 begynte akkurat som 2013 sluttet, på best mulige måte, der jeg i ly av vintermørket sto midt i en folkemengde sammen med kjæresten min ved Kristiansten festning like utenfor Trondheim sentrum og så på fyrverkeriet, kledd i en liten, glitrende kjole. Jeg følte meg som en av jentene og det føltes fantastisk, og da jeg noen dager senere skulle hjem slo det meg at dette var den første gangen i 2014 jeg tok på meg gutteklær. De første dagene av det nye året hadde jeg tilbragt hos kjæresten min som jente. Hvilken herlig start på et herlig nytt år!

Dessverre skulle ikke dette fortsette og de neste månedene ble harde. Jeg var ofte hjemme hos kjæresten min og overnattet der, og når jeg gjorde det så hadde jeg selvsagt på meg jenteklær. Men samme hvordan jeg planla antrekkene og hva jeg hadde på meg, så føltes det ikke riktig. Jeg så meg selv i speilet og så nøyaktig det jeg ikke ville se – en gutt i kjole. Jeg begynte å lure på om jeg hadde tatt feil, og at jeg ikke ville være jente likevel, men jeg fikk ikke det til å stemme heller.

Kjæresten min og jeg bestilte likevel en tur til London slik at jeg igjen skulle få muligheten til å gå ut blant folk som jente, siden det jo har føltes trygt for meg tidligere. Men det var da kjæresten min foreslo at jeg kanskje skulle kjøpe en ny parykk først, for den gamle begynte jo å bli ganske slitt. Jeg var i utgangspunktet usikker på om det var noen vits, i og med at det ikke hadde føltes riktig for meg å være jente den siste tiden. Men parykken kom, og den dagen jeg prøvde på parykken foran speilet første gang, så var det som å bli født på ny. All tvil var borte, og alt føltes riktig igjen. Dermed gjorde jeg to viktige oppdagelser: jeg ville fortsatt være jente, og det er utrolig hva en ny frisyre kan gjøre med selvtilliten og humøret.


Med tanke på oppstyret etter at det ble kjent at Fotballfrue retusjerer bildene sine i bloggen, og heksejakten som har oppstått i kjølvannet av dette, er det kanskje greit å være på offensiven og avsløre en gang for alle at jeg tente aldri på parykken min – bildet over er manipulert, og jeg har skrevet et helt innlegg om hvordan jeg gjorde det.

Like etterpå dro jeg på min tredje tur til London, og andre tur sammen med kjæresten min. Nok en gang skulle jeg tilbringe hele oppholdet der som jente, og det gikk strålende, ikke minst nå som jeg hadde en ny og mer naturlig hårfrisyre. Vi fikk besøkt Camden Market, spist fish n chips, shoppet på Dorothy Perkins og Primark, og ikke minst – sett The Book of Mormon i West End. Jeg merker at jeg savner London veldig bare av å skrive disse linjene.

Etter Londonoppholdet begynte det å skje andre spennende ting i livet mitt. Jeg begynte i ny jobb i slutten av april, og kjæresten min og jeg ble samboere 1. mai. Skjønt, jeg på dette tidspunktet allerede tilbragte mer tid hjemme hos henne enn jeg gjorde hjemme hos meg selv. Jeg sov hos kjæresten min fem dager i uken, og var hjemme bare for å hente rene klær, og få vasket det som hadde blitt skittent, to ganger i uken. Men nå begynte samboerskapets gleder og frustrasjoner, og med det muligheten til å kunne kle meg som den jenta jeg føler meg som mye oftere enn tidligere. Og med det åpnet en ny verden av muligheter seg, både på godt og vondt…

Allerede høsten 2013 begynte jeg å ta mine første famlende skritt utendørs i Trondheim som jente, og som sagt i begynnelsen av dette innlegget ble 2014 påbegynt i en folkemengde ved Kristiansten festning kledd i kjole. Men alt dette var etter mørkets frembrudd da det var lettere å gjemme seg i ly av mørket. I påsken, like før vi dro til London, var jeg for første gang ute og gikk i nabolaget kledd som jente, og for å ikke tiltrekke meg mer oppmerksomhet enn nødvendig ble masken byttet ut med et par solbriller jeg lånte av kjæresten min. Det viste seg å være en god erstatning for masken, og derfor kjøpte jeg et par egne solbriller under Londonoppholdet. Og siden denne turen i nabolaget gikk så bra, ble det også så jeg begynte å gjøre dette oftere etter at vi kom tilbake fra London, og den siste dagen i april tok jeg også for første gang bussen kledd som jente da jeg skulle møte til time hos psykologen.

Første tur ut i solskinnet som jente, påsken 2014

For hver gang jeg gikk ut og fikk tatt bilder av meg selv i et nytt antrekk utendørs, jo mer positive tilbakemeldinger fikk jeg fra leserne. Dette tente meg selvsagt og ga meg lyst til å utfordre meg mer. Hver gang vi hadde anledning og været var fint nok, tok jeg med meg kjæresten min og kameraet ut for å finne en ny location slik at jeg kunne posere litt og skrive et innlegg til denne bloggen. Da et innlegg jeg hadde skrevet om uheldig prosentregning ved salget til Nelly.com fikk mye oppmerksomhet, fortalte en venninne at hun hadde overhørt noen tilfeldig forbipasserende si «Men Emilie er egentlig en gutt«. Var bloggen min endelig blitt en snakkis?

Jeg følte i alle fall endelig at bloggen min nådde ut, og ønsket å strekke meg langt for å holde på leserne. Jeg så etter nye spennende utfordringer, og tvang med kjæresten min på disse slik at hun kunne dokumentere dem med kameraet. I juni skulle jeg en tur til Oslo i forbindelse med jobb, og bestemte meg for å gjøre det til en langhelg slik at kjæresten min kunne bli med og vi kunne gjennomføre den neste store utfordringen: gå ut i Oslo og spise på Nighthawk Diner på Grünerløkka, som jente.

Tilfeldigvis oppdaget vi ved ankomst Oslo at en av mine beste venninner, Ida, ikke bare var i hovedstaden denne helgen men også bodde på samme hotell som oss. Hun ble med oss til Nighthawk, og vi tre jentene hadde en kjempetrivelig kveld sammen. En fantastisk opplevelse og kanskje den beste opplevelsen jeg kunne få ut av denne utfordringen. Så hvor jeg gikk jeg herifra?

Men det gikk ikke mange ukene etter dette før kroppen plutselig sa stopp, da jeg i slutten av juni plutselig uten forvarsel brøt sammen i gråt foran to intetanende kolleger på jobb. Jeg hadde presset meg selv for hardt i håp om å få fortgang i utviklingen min, og å gi deg som leser denne bloggen mest mulig spennende innlegg å lese. 2. juli skrev jeg innlegget om hvordan bloggen og livet tok overhånd, og at planene om å møte to venninner på kafé i Trondheim, kledd som jente utgikk, men at jeg likevel kom til å møte dem kledd som gutt. Jeg annonserte at jeg kom til å ta en liten pause fra bloggen.

Men allerede en uke senere var jeg tilbake.

Og dette kommer jeg til å snakke mer om i morgen, når jeg publiserer del 2 av mitt 2014 på veien ut av skapet. Titt gjerne innom igjen da!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utvikling #angst #depresjon #psykisk #helse #forhold #samliv #livet #generelt #2014

De der nyttårsforsettene…

Nyttårsforsetter er til for å brytes! Det virker i alle fall sånn skal vi se på statistikken over hvor mange som klarer å holde dem lenger enn første helga i februar. Tidligere har jeg derfor ikke brydd meg noe om nyttårsforsetter, men det har likevel blitt en slags tradisjon etter at jeg begynte å blogge å likevel presentere noen mål for det kommende året. Og når jeg ser på innlegget jeg la ut på denne dagen i fjor, så er jeg veldig stolt over å kunne si at jeg har klart å innfri de målene jeg satte meg da, på veien fra å være deltidsjente til å bli heltidsjente.

Men selv om det gikk så bra i fjor, nøler jeg med å sette for ambisiøse mål for det kommende året. For min filosofi har alltid vært å ikke gå for fort frem og ikke presse meg selv til noe jeg ikke er klar for. Likevel er jeg ganske sikker på at jeg ganske tidlig i 2015 kommer til å ta den vanskelige praten med foreldrene mine. Ikke fordi jeg nå kjenner meg klar for den, men fordi jeg kjenner at det begynner å føles nødvendig.

Derfor blir nyttårsforsettet for 2015 nettopp dette. Jeg skal ta den vanskelige samtalen med foreldrene mine om at jeg ikke føler meg komfortabel med det kjønnet jeg ble tildelt ved fødselen, og etter beste evne forklare dem hva det innebærer. Jeg slenger forøvrig også på at jeg også i år skal ha minst en lengre tur med en eller flere overnattinger, innenlands eller utenlands, hvor jeg er kledd som den jenta jeg ønsker å være under hele oppholdet.

Høres ikke det bra ut?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #nyttår #nyttårsforsett #2015 #januar #utfordring #angst #depresjon #psykisk #helse #detblirbedre

Mitt første møte med 2015…

#nyttår #2015 #januar #blogg #foto #bilde #collage #film #backtothefuture #tilbaketilfremtiden #humor #moro #tøysogtull #fnis