Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for januar 2015

Middag – Semi-hjemmelaget pizza

En skulle kanskje ikke tro det, men den ferdige pizzabunnen fra Peppe’s man kjøper på en hvilken som helst dagligvareforretning er faktisk spiselig! Den er til og med god!

På bildet over har bunnen selskap av pizzasaus, også fra Peppe’s, Mozzarella, biffstrimler, paprika, sjampinjong og spinat lagt på etter at pizzaen er ferdigstekt.

Enkelt, og veldig godt.

#mat #middag #pizza #Peppes #biff #sjampinjong #paprika #spinat #vomfyll #nam

Siste innkjøp – ting å ha i ørene

En ting som har vært en liten utfordring ved det å ikke være åpen om at jeg ønsker å være jente, er muligheten til å gå med ørepynt. Jeg har ikke hull i hørene, og selv om jeg vet at det ikke er noe i veien for at en gutt kan ha det i våre dager, så tror jeg det hadde skapt en del reaksjoner om jeg plutselig hadde dukket opp med bling i hver øreflipp – dog kanskje ikke så mange reaksjoner som det vil bli den dagen jeg hopper ut av skapet.

Men det er en annen historie. For jeg fant en løsning, og lørdag fant jeg en liten pakke med navnet mitt på i postkassen min. Denne pakken inneholdt tre mindre pakker:

Inni disse ringene er det en fjær som presser sammen endene. Dette gjør at når det kommer en øreflipp i mellom så vil ringen holde seg på plass, og det ser til og med mer ekte ut enn 80% av det som finnes av clips på markedet akkurat nå. Dermed ble det så jeg bestilte i tre farger. Gull, sølv og svart. Jeg er veldig fornøyd med dem, og er sikker på at et av disse parene blir med meg til Oslo om en ukes tid, om det blir så jeg får gjennomført planene om en tur til hovedstaden. For jeg synes da det ble riktig pent?

Eller hva synes du?

Øreringene kommer fra Make Me Beautiful. Og nei, innlegget er på ingen måte sponset. Som vanlig.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #shopping #innkjøp #ørepynt #ørering #accessories #tilbehør #mote #fashion #skjønnhet #bling

En vis manns frykt

Etter en litt turbulent førjulstid og romjul, hvor jeg naturlig nok var litt preget av hendelsene som fant sted, har jeg igjen funnet roen. Dermed kan jeg igjen sette meg ned og lese videre i boken jeg fikk av svigerforeldrene mine til bursdagen min i november, uten at jeg blir forstyrret av egen tankevirksomhet. For er det noe denne boken trenger, så er det min fulle oppmerksomhet. Den er nemlig på 1000 sider…

…men det er ikke alt. For dette er andre bok i det som skal bli en trilogi, og den første boka, Vindens navn, er like tykk. Men for å si som pappa, som lånte den av meg da den kom ut for to år siden: tusen sider lang var den, og likevel alt for kort. Nå maser han på meg om at jeg må bli ferdig med oppfølgeren så han kan lese denne også.

Dersom du liker fantasy er sjansen stor for at du allerede kjenner til Patrick Rothfuss og The Kingkiller Chronicle, eller Kongedreperkrøniken som trilogien heter på norsk. Men om du ikke har det, så er det verdt å ta en titt. Selv jeg som vanligvis ikke leser fantasy fordi jeg synes det ofte blir for dumt og usannsynlig, finner universet Rothfuss har skapt her fascinerende. Visst finnes det magi og drager i dette universet også, men magien forklares som en form for vitenskap og dragene beskrives som et dyr som må ta til seg næring, får avkom og dør, akkurat som et helt vanlig dyr – ikke et magisk vesen som kan sove under en haug med gull i seksti år uten å dø av sult.

Fansen har ventet utålmodig på bok nummer tre i denne serien i flere år nå, og jeg som foretrekker å lese på norsk – fordi det går fortere og jeg dermed rekker over flere bøker – må nok vente enda lenger. Bok nummer to kom nemlig ut på norsk først i oktober i fjor, like før bursdagen min.

Men om den siste boka er like god som de to forestående, så er det nok verdt ventetiden.

#bok #litteratur #hverdag #helg #underholdning #fantasy #rothfuss

Jeg har vært heldig med utseendet, tross alt!

Jeg vet hva det vil si å være misfornøyd med kroppen sin. Hva det vil si å hate den. Helt siden jeg som 13-åring oppdaget at jeg egentlig ville være jente, har jeg hatt problemer med den. Åpenbare aspekter som det ekstra utstyret mellom bena og mangelen på pupper er en ting, men etter hvert som puberteten skred frem ble mannekroppen jeg var i ferd med å få et større og større problem. Og jeg forbannet naturen for å være så ondsinnet at den valgte å fremstille meg som gutt i stedet for jente.

Men når jeg tenker meg om så har jeg, tross det faktum at jeg er født som gutt når jeg skulle vært jente, vært ganske heldig. Det kunne vært mye verre.

Jeg kunne vært over 1.90 høy. Hatt størrelse 46 i sko. Hatt tett hårvekst med mørke skjeggstubber som tross en barbering om morgenen titter frem allerede rundt middagstider, og lange svarte stive hår oppover armene og ryggen. Jeg kunne hatt stemmen til Otto Jespersen. Eller Tay «Chocolate Rain» Zonday. Jeg kunne hatt alt dette på en gang, og vært en bitter og miserabel person. Men ingen av disse beskrivelsene passer til meg.

For jeg er nøyaktig 1.70 høy, noe som er cirka gjennomsnittshøyden for norske kvinner. Jeg har størrelse 41 i sko, som gjør det mulig for meg å finne damesko i min størrelse i en vanlig skobutikk. En størrelse større, og jeg hadde hatt et problem. Og med unntak av på toppen av hodet hvor håret mitt for tiden vokser seg veldig tett og tykt, er hårveksen min ikke så mye å skryte av. Min versjon av helskjegg består av noen få usammenhengende områder med hår her og der i ansiktet, og på brystkassen kan jeg telle fem hår om jeg lar dem få vokse fritt. Hva stemmen min angår så er det en mannstemme jeg har, men den kan oppleves som lys av enkelte, og jeg jobber med å få trent den til å høres enda lysere ut. Noe jeg absolutt tror er mulig å få til.

Når jeg tenker sånn på det så har jeg faktisk vært veldig heldig med genlotteriet. Til tross for at jeg ble født som et annet kjønn enn jeg føler meg som. Og det vil jeg at alle jenter som sliter med selvbildet sitt skal tenke på også. Det kunne tross alt vært verre.

Du kunne, som meg, vært født med pikk…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #selvbilde #utseende #looks #depresjon #angst #psykisk #helse #kropp

Fornyet tro på menneskeheten

Det var litt av en start vi fikk på det nye året. I Frankrike blir redaksjonen i et satireblad drept av terrorister på grunn av noen tegninger. I Russland mister transkjønnede muligheten til å eie et førerkort. Her hjemme blir TV2-reporter Kadafi Zaman utsatt for rasistiske og hatefulle ytringer på direktesendt TV. Og på egen hjemmebane entret jeg det nye året vel vitende om at en person vil meg så vondt at han gikk til det skrittet å sende foreldrene mine en mail om at jeg er transkjønnet og kler meg i jenteklær, bare for å såre meg.

Jeg kan ikke akkurat si at 2015 ga fra seg det aller beste førsteinntrykket. Med så mye hatefulle handlinger – hvor er verden egentlig på vei hen?

Men det tok ikke lang tid før jeg så lyset. For når terroristene i Frankrike gikk til angrep på Charlie Hebdos redaksjon var det for å stanse bladet. Et blad på konkursens rand og et opplag på 60.000 eksemplarer. Etter terrorhandlingen er opplaget økt til fem millioner, og likevel har man ikke klart å dekke etterspørselen. Kadafi Zaman blir overøst av støtteerklæringer, både åpent i sosiale medier og tilsendt til ham personlig. Og jeg? Innlegget jeg skrev om den ubehagelige mailen pappa fikk tilsendt før jul er i ferd med å bli et av de mest kommenterte innleggene i denne bloggen noensinne. Ingen av kommentarene er negative, alle er støttende. Jeg ble faktisk litt rørt.

Noen av kommentarene jeg fikk til innlegget mitt på onsdag.

Og hva har jeg lært av alt dette? Jo, at selv om det finnes noen få hatefulle individer der ute som prøver å ødelegge, så blir disse utklasset i antall av gode mennesker. Det er derfor det aldri går helt slik disse hatefulle menneskene ser for seg at det vil bli, for de ser ikke at alle andre ikke er like ondskapsfulle som seg selv. De klarte ikke å stoppe Charlie Hebdo. De klarte ikke å knekke Kadafi Zaman. Og de klarer ikke å knekke meg heller. Og selv om vi fortsatt venter på konsekvensene av Russlands forfølgelse av LHBT-personer, så har jeg troen.

Jeg synes faktisk det ser ut til at 2015 ikke blir så aller verst, jeg.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #aktuelt #samfunn #politikk #nyhet #nyheter #2015 #verden #hverdag #blogg #innlegg550

Falske bloggere og bilderetusjering

Jeg er transkjønnet. Jeg er født som gutt, men føler meg som en jente. Det er dette jeg ønsker å bli oppfattet som, selv om jeg ikke er åpen om det ennå. Derfor får jeg stadig høre at jeg er falsk. At jeg bare driver med utkledning når jeg tar på parykk, putter innlegg i bh-en og strammer inn i skrittet for å se ut som den jenta jeg ønsker å være. Det er ikke ekte, sier de. Derfor er jeg falsk. Noe jeg aldri har skjønt, med tanke på hvor mye silikon, extensions og restylane du finner oppover topplista på blogg.no, som jeg skrev i et innlegg i november 2013. Ironisk nok mens de blogger om hvor viktig det er å bare være seg selv og være stolt av det.

Hyl! Jeg bruker innlegg i bh-en og shapingundertøy under klærne!

Men nå er det stadig flere av disse toppbloggere, som jevnlig har snakket om denne viktigheten av å være stolt av seg selv, som har innrømt å ha fritatt seg selv fra sitt eget mantra og retusjert kroppen sin i bilder de legger ut i bloggen sin. Dermed gjør de noe jeg, som er den falskeste av dem alle, aldri har gjort. For med unntak av standard farge- og lysjustering har jeg aldri fikset på et eneste av mine egne bilder, her i denne bloggen.

Ok, så er ikke det helt sant. Som jeg har poengtert i et tidligere innlegg, så hender det at jeg får en bloggidé som krever illustrasjonsbilder det ikke er så lett å få tatt, og da må man ty til juks. Slik jeg har gjort i disse tre bildene. For det er verken flammer eller blod i noen av disse bildene egentlig. Dette har jeg lagt inn selv i Photoshop, og slik ser de egentlig ut:

Men jeg synes et av disse bildene viser noe interessant, noe som jeg ikke tenkte over før etter at jeg hadde lagt det ut første gangen. For hvis vi ser nøyere på det bildet hvor jeg angivelig kutter meg opp…

…så ser vi at jeg har en blåflekk på min høyre arm. Jeg husker den blåflekken, for jeg fikk den etter å ha hvilt noe tungt på armene mine over lengre tid på jobb, og den forfulgte meg store deler av sommeren. Jeg likte den ikke, husker jeg. Men likevel har jeg latt den få være der i et bilde som jeg ellers brukte ganske mye tid på å redigere sånn at det ble akkurat sånn som jeg ville ha det. Og jeg er ganske sikker på at en av de tidligere omtalte toppbloggerne ville ha fjernet den.

Men det er vel kanskje en av forskjellene på meg og toppbloggerne? Mens de bruker Photoshop til å fjerne blåflekker, og gi seg selv smalere midje og glattere hud, så bruker jeg den samme programvaren til å gi meg selv kutt på leggen og pulesveis.

En litt pussig tanke.

PS! Ingen av kommentarene som dukker opp under dette innlegget er skrevet av meg – med unntak av de som er signert med navnet mitt selvsagt. For jeg kommenterer ikke egen blogg under falskt navn heller…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #photoshop #retusjert #retusjering #manipulert #manipulering #bilde #foto #hverdag #blogg

Kjære leser: jeg har løyet for deg!

Siden jeg er transkjønnet, men ikke åpen om det, blogger jeg anonymt. Denne anonymiteten har ført til at jeg etter hvert er godt vant med å måtte holde enkelte opplysninger skjult for leserne mine, slik at jeg kan fortsette å være anonym. Men noen ganger har jeg andre grunner til å holde informasjon tilbake, sånn som i dette tilfellet som dette blogginnlegget handler om. For det er noe jeg ikke har vært ærlig om i det siste, og nå har jeg tenkt å fortelle deg det.

Foreldrene mine vet om denne bloggen, og at jeg lever et deltidsliv som jente. De har visst om det i en måned nå. Hvorfor har jeg ikke fortalt det før nå? Jo, fordi det ikke var jeg som fortalte dem det…


En morgen noen uker før jul ble jeg oppringt av mamma, og jeg kunne høre på stemmen hennes at hun var veldig opprørt. Pappa hadde fått en mail, sa hun. Mailens avsender var åpenbart falsk, og mailen inneholdt link til denne bloggen, en masse bilder fra bloggens arkiv vedlagt, og noen enkle setninger med spørsmål om pappa var klar over at sønnen hans kler seg i dameklær. «Åh faen» var svaret jeg ga mamma i telefonen. «Jaja, men dette visste vi jo om, så det gjorde jo ikke noe» svarte mamma «men vet du noe om hvilken syk jævel som har gjort dette, nå like før jul? Hadde foreldrene dine vært noen andre, og de ikke visste noe, kunne det jo ha ødelagt julefeiringen deres!»

Det første jeg tenkte var «vet dere om dette?». Jeg har jo tidligere fortalt i denne bloggen om hvordan jeg prøvde å snakke med mamma om dette for mange år siden, uten at jeg følte jeg ble trodd. Jeg har aldri sagt noe til pappa, fordi jeg hele tiden har fryktet temperamentet han innehar, så da må mamma ha snakket med ham på et eller annet tidspunkt, uten at jeg har visst om det. På dette tidspunktet overrekker mamma telefonen til pappa så han kan fortelle meg mer om hva som står i mailen. Jeg merker med en gang raseriet jeg hele tiden har gått og vært redd for. Men det er ikke meg det er rettet mot. Det er rettet mot den som sendte mailen. Han videresender den til min e-post så jeg får se den selv, og spør om jeg har noen mistenkte. «Ja, det har jeg» svarer jeg stille.

En ting er alle bildene som er vedlagt. De fleste av dem er fra da bloggen var ny, da jeg ennå ikke helt hadde funnet klesstilen min og ikke alt jeg hadde på meg så like bra ut. Av nyere bilder var det bare bildet fra Movember-innlegget mitt hvor jeg lot meg avbilde med bart. Bildene var uten tvil plukket ut for å såre mest mulig. Men de to linjene som var skrevet i mailen, var skrevet på en spesiell måte. Setningsoppbyggingen minnet mistenkelig mye om en person jeg ikke har snakket med på flere år. En person jeg ble kjent med på videregående og en gang i tiden kalte min bestekompis. Men det var før han flyttet sammen med kjæresten som bodde i en annen kant av landet.


Illustrasjonsfoto: Sage Ross/Wikipedia Commons

Det var da tonen mellom oss plutselig endret seg, og han ble aggressiv. Han begynte å hate alt og alle, og uansett hva jeg og våre felles venner foretok oss, fikk det som regel en sint reaksjon fra ham med anklager vi ikke kjente oss igjen i. Etter flere måneder med megling ble vi så leie at vi bare ga ham opp, og til dags dato er ingen av oss helt sikre på hva som skjedde og hvorfor han plutselig var så sint på oss. Men vi kom frem til at han nok hadde det bedre om han slapp å irritere seg over oss. Det fortsatte å komme små drypp fra ham med ujevne mellomrom i form av hatmailer og stikk mot oss gjennom hjemmesiden hans hvor han hadde en slags blogg, åpenbart i håp om å få oppmerksomheten vår. Men vi valgte bestandig å ignorere det. De siste to årene har det også vært helt stille fra den kanten.

Så hvorfor er jeg nå så skråsikker på at det er ham?

For det første. Jeg viste frem denne mailen til to kompiser som begge kjente ham før han begynte å komme med disse aggressive anklagene mot oss. Begge sa navnet hans før jeg lanserte min hovedmistenkte, for han har virkelig en litt for spesiell måte å formulere seg på, noe han tydeligvis ikke ser selv siden han ikke evner å skjule denne. For det andre. To uker før jeg mottok denne telefonen fra mamma, dukket han plutselig opp i kommentarfeltet til denne bloggen med en kryptisk melding, som jeg tolket som et «Bøh! Jeg har funnet bloggen din». Med andre ord, alle spor peker mot ham.

Og da jeg fortalte dette til mamma og pappa ble de utrolig skuffet. De har jo aldri gjort ham noe galt, snarere tvert i mot lot de ham få komme hjem til oss når det var vanskelig hjemme hos ham selv, og jeg har ikke tallet på hvor mange ganger han satt hjemme hos oss og så gullrekka på NRK med meg og foreldrene mine, med take away-pizza på stuebordet.


Men jeg er selvsagt utrolig skuffet selv. I løpet av disse årene hvor vi ikke har hatt kontakt har jeg sagt at det er han som bestemte seg for at han ikke ville være venn med oss lenger, jeg hadde ikke noe hat rettet mot ham. Døren sto alltid åpen hvis han skulle ombestemme seg og bli kompis igjen, men siden det var hans valg den gangen kom ikke jeg til å ta initiativet, det måtte han gjøre selv. Men med denne handlingen kan han bare glemme alt som heter å gjenopprette kontakt, for dette er tvers igjennom råttent gjort. Særlig med tanke på at han selv fikk vite hemmeligheten min på samme måte, gjennom en eks-kjæreste av meg, som fortalte ham det da vi ennå var tenåringer, bare for å såre meg. Slik som han fordømte henne for å spre slik ondsinnet sladder den gangen, er det veldig skuffende at han nå har sunket til samme nivå selv.

Faktisk, om du det gjelder leser dette, vit at om du prøver deg på noe sånt igjen, kommer jeg ikke bare til å kontakte politiet.

For jeg kommer også til å ringe samboeren din for å fortelle hva du har drevet med. Slik jeg husker henne fra den korte tiden jeg fikk lov til å bli kjent med henne før du begynte å legge oss alle for hat, så nekter jeg å tro at hun er den typen som synes det er greit å henge ut en transkjønnet ovenfor hennes uvitende foreldre, og derfor nekter jeg å tro at hun vet om hva du har gjort. Jeg beklager på forhånd ovenfor henne at jeg må gå til dette skrittet, men jeg ønsker å vise deg at du ikke skal slippe unna uten konsekvenser. Særlig når du er så pinglete at du må gjøre alt under falskt navn. Dette er ikke bare jævlig dårlig gjort, det er direkte ondskapsfullt, og særlig når det ble gjort like før jul, som mamma sa. Det kunne satt en demper for julefeiringen, noe det heldigvis ikke gjorde.

Hva foreldrene mine angår så virker det som at de ikke har noe problem med dette. Jeg dro på julegavehandel med pappa og søsteren min som vanlig en uke senere, og jeg feiret jula hjemme hos familien min som vanlig. «Det er ditt liv, og du har ikke drept noen» sa mamma «og hvis det er dette som gir livet ditt mening, så er det greit». Så langt, alt vel.

Men det virker ikke helt som at de har skjønt hva det innebærer. Det virker som at de har oppfattet dette som en slags utkledningslek hvor jeg kler meg ut som dame bak lukkede gardiner i noen timer, og deretter skifter tilbake til mannsklær og er mann. Dette vet jo du som er fast leser av denne bloggen at ikke stemmer helt, og derfor løy jeg ikke helt da jeg skrev at mitt nyttårsforsett for 2015 var å ta den vanskelige praten med foreldrene mine. For nå føles det mer nødvendig enn noen gang, å virkelig sette meg ned og snakke med dem og fortelle dem hva dette innebærer.


Så beklager, kjære leser. Jeg har løyet for deg. Men det var nødvendig, for det var ikke bare for å ødelegge forholdet mitt til foreldrene mine at han sendte mailen. Akkurat som da han fortsatte å sende hatmeldinger etter at han brøt kontakten med oss, så gjorde han dette for å få oppmerksomhet. Men denne oppmerksomheten hadde jeg ikke lyst til å gi ham, og derfor lot jeg ham vente i en måned før jeg skrev dette innlegget. Og hadde det ikke vært for at jeg føler jeg skylder å la deg som følger denne bloggen fast å få vite at foreldrene mine nå vet at jeg blogger om transkjønnethet, så hadde jeg latt ham få vente langt inn i sitt miserable etterliv som gjenferd. Noe jeg heldigvis slipper siden jeg er ateist og ikke tror på spøkelser.

Så han oppnådde ingenting. Ingenting annet enn at det ble hakket lettere for meg å ta praten med foreldrene mine, og han har satt seg selv i en posisjon hvor han ikke kan vinne. For om han gjør noe sånt igjen, så kommer jeg som vanlig til å finne ut at det er ham siden han ikke har fantasi nok til å klare å skjule sine spor.

Og da leverer jeg anmeldelse.

PS! Historien om eks-kjæresten min? Den sparer vi til en annen kveld…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #psykisk #helse #depresjon #angst #comingout #outing #drama #terror #sjikane #mobbing

Jula varer helt til påske…

Det føles i alle fall sånn akkurat nå. Kjæresten min tok litt vel av med bakingen før jul, og nå ser vi ettervirkningene av det. Med de mengdene julekaker som fortsatt finnes i kakeboksene hjemme hos oss, så kommer vi til å være vel forsynt til et godt stykke på vårparten.

Heldigvis berøres ikke julekaker av godtestopp-avtalen til kjæresten min og meg, siden bakverk ikke regnes som godteri…

…nei for det gjør det ikke, for tenk!

#steking #baking #kake #julekake #pepperkake #peppernøtt #sjokoladekjeks #jul #desember #vinter #foto #mat #nam #vomfyll #januar #julekakerester #rester #restemat

Siste innkjøp – overdeler og annet gøy

Før helgen fikk jeg melding fra posten om at det var kommet en pakke til meg. Pakken kom fra Nelly.com og inneholdt to overdeler som jeg hadde oppført på ønskelisten min før jul, men som ingen fant det for godt å kjøpe til meg – derfor gjorde jeg det selv. Skjønt, jeg fikk jo et gavekort på Nelly.com i julegave fra en kompis, og beløpet på dette gavekortet tilsvarer nøyaktig det den ene kostet. Så da fikk jeg vel den ene av ham da. Men hvilke to kjøpte jeg?

Jeg prøvde å ta bilder selv, men de ble så utydelige at jeg heller brukte bildene fra Nelly.com til å vise innkjøpet mitt. Begge er fra Vero Moda, kjøpt på Nelly.com.

De som følger bloggen min fast vet at 2014 var året jeg innførte bukser i garderoben min av jenteklær, og disse ble derfor kjøpt med tanke på å bruke dem med mine blå jeans i løpet av vinteren og våren. Skjønt, jeg ser ikke bort i fra at de kan brukes med skjørt til også.

Men jeg har gjort flere innkjøp siden sist, og disse innkjøpene fungerer vel også som et slags hint om at et eller annet er på gang…?

Veske: Nly Sko: Buffalo Maske: Glitter

Hva det er vil jeg ikke ut med ennå, og derfor setter jeg også pris på om du som faktisk vet hva det er ikke sier noe. Men jeg kan legge til at jeg gleder meg noe veldig!

Flere bestillinger er gjort på internettet, så det er flere slike innlegg på vei. Men inntil videre konsentrerer vi oss bare om plaggene fra dette innlegget når jeg spør: Hva synes du om innkjøpene mine?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #shopping #innkjøp #mote #fashion #outfit #antrekk #salg #sale #nyttårssalg #januar #vinter #noepågang #menhva ?

Svar på spørsmålsrunden: Spør meg om nesten hva du vil!

Så var vi kommet hit igjen. Noen spørsmål er blitt stilt, og jeg skal besvare dem. Denne gangen ble det en ganske kort runde, noe som passet meg utmerket – da ble det ikke så mye å svare på. Innlegget får dermed en behagelig lengde, både for meg som skal skrive det, og for deg som skal lese det.

Men hva lurte dere på denne gangen?

Sebastian er som vanlig raskt ut med noen spørsmål:

Hvis du føler for det, kommer du til å vise deg uten maske etter å ha kommet ut av skapet?
Er ikke det åpenbart? Hvis jeg føler for det, så er det jo veldig greit – da gjør jeg det! Akkurat som at jeg ikke kommer til å gjøre det hvis jeg ikke føler for det. Det er jo ikke noe for meg å lure på.

Hva gleder du deg mest til i sommer?
Så langt frem i tid har jeg ikke tenkt engang. Men akkurat nå ser jeg veldig frem til den dagen isen forsvinner fra fortauene utenfor her…

Synes du Godtestopp reglene hjemme hos deg er drøye i blant?
Nei. Nå har det seg sånn at jeg har passert 18 år, og derfor er per definisjon voksen. Hvis jeg vil spise godteri på en hverdag så gjør jeg det. Greit, det var kjæresten min som presset gjennom godtestopp-avtalen hjemme, så jeg hadde neppe gått for den om hun ikke hadde gjort det. Men så gjorde jeg nettopp det – jeg gikk med på den. For egentlig er det jo helt greit å ikke dytte hodet fullt av sånt hele uken gjennom.

…men litt brå overgang fra julefeiringen til en hverdag med godtestopp har det vært

De neste tre spørsmålene er signert Ilmur Thorkelsdottir:

Hva er yndlings programmet ditt?
South Park. Men det ser jeg jo ikke på TV, jeg ser det på DVD. Så… QI kanskje? Jeg vet, jeg er nerdete…

Hadde vert fint å se deg uten maske en gang. Kommer det til å skje?
Jeg håper virkelig det, men når det aner jeg ikke.

Ha en fin dag 🙂
Takk, du også!

Deretter kommer Milla med et spørsmål hun har spart på siden romjulen, og noen til:

Hvordan avgjorde/avgjør du hvor store pupper du skal ha?
Helt tilfeldig. Brystinnleggene mine var en gave, og med dem fant jeg ut at en B-cup funket jo. Veldig mange transpersoner overdriver når de velger størrelsen på puppene sine (og ikke bare der), og siden jeg hele tiden har fryktet å se ut som en dragqueen, har jeg vel valgt å heller underdrive enn å overdrive. Mulig noen synes de er litt små, men jeg synes det fungerer.

Hvem er du i fem ord?
Emilie som forfatter denne bloggen?

Hvilken sans er din viktigste?
Akkurat nå – balansesansen. Jeg gleder meg til isen forsvinner.

Hva ville du foretrekke av å miste alle minnene dine, og å aldri være i stand til å lage nye? Og hvorfor?
Denne trodde jeg at jeg måtte ha lang betenkningstid på, men jeg bestemte meg fort for det siste. Jeg ser det nemlig på bestemoren min som har alvorlig aldersdemens og ikke husker lenger enn to minutter av gangen. Når jeg besøker henne snakker hun bare om ting som var for lenge siden, og alltid de samme setningene om og om igjen. Etter et par minutter husker hun ikke hva hun akkurat snakket om, så da kommer det en gang til. Hun forteller aldri noe nytt, bare det samme gamle og det er utrolig trist. Hun opplever ikke nye ting, hun lever bare i fortiden. Hun er på en måte «ferdig». Derfor velger jeg det siste. Det ville vært vondt å gi slipp på de gamle minnene sine, men da har man i det minste muligheten til å skaffe nye. Uten den muligheten, så er på en måte livet over. Så jeg velger å leve.

Hvilken sang får deg til å smile?
Kanskje litt slemt av meg å dra frem denne, men siden jeg har en mistanke om at den jo ble skrevet og innspilt for å spre glede, så får det være greit. Selv om jeg nok ikke ler fordi jeg er smittet av den hellige ånd eller noe sånt.

Hvilken sang får deg til å gråte?
«One Last Goodbye» fra albumet «Mercy Falls» av det svenske bandet Seventh Wonder. Det skal sies at Mercy Falls er et konseptalbum som forteller historien om en mann som havner i koma etter en trafikkulykke, og trenger benmargstransplantasjon for å overleve. Dessverre er ikke operasjonen vellykket, og i denne låta blir avgjørelsen om å skru av maskinene som holder ham kunstig i live tatt. Jeg har problemer med å høre dette sporet uten å kjenne det blir litt vått i øyekroken.

Marte hadde også noe hun lurte på:

Vet ingen familie eller nære venner at du er jente?
Joda. De aller fleste vennene mine vet det, og med veldig mange av venninnene mine ble det litt sånn at vi ble gode venninner etter at jeg fortalte det, for da hadde vi plutselig så utrolig mye å prate om som jeg inntil da hadde holdt hemmelig. Jeg har også noen kompiser som vet det og som ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om det. Når det kommer til familien så har søsteren min visst det i veldig mange år, og jeg fortalte det til mamma da jeg var 16, men det virket ikke som at hun tok meg på alvor den gangen. Men dette er noe jeg har tenkt å skrive mer om i løpet av den kommende uka, så derfor stopper jeg her akkurat nå.

Du er sammen med en jente?
Ja, det er jeg

Er du sammen med hun som både gutt og jente?
Vel, vi bor sammen, så hun får oppleve meg som begge kjønnsuttrykk. Men hun ser på meg som jente uansett hva.

Liker du både jenter og gutter, eller bare jenter?
Jeg har aldri forelsket meg i noen annet enn jenter, men jeg har en eks-kjæreste som nå er gutt. Dette skrev jeg et innlegg om i høst med tittelen «Eksen min var jente. Nå heter han Kai«


Meg til venstre, Kai til høyre. Et sted finnes det også bilder av oss to, sammen, hvor jeg fremstår som gutt og han som jente.

Helene var den eneste som nummererte sine spørsmål denne gangen. Og det er like greit siden det var hele åtte av dem:

1. Hvis jeg husker rett har du skrevet tidligere at du har sagt litt om at du føler deg som en jente til moren din, og noen andre familiemedlemmer? Hva er det du egentlig har fortalt dem? Og hvordan ser du for deg å ta samtalen nå igjen? Altså setting, hva skal du åpne med osv.
Det stemmer, jeg prøvde å snakke med mamma om det da jeg var 16. Men for å være ærlig husker jeg ikke lenger hva jeg sa, for det minnet jeg har av den samtalen er ikke spesielt hyggelig siden jeg ikke fikk den reaksjonen jeg hadde håpet på, og derfor fremstår det litt som et svart hull. Men som sagt har jeg planer om å snakke med både mamma og pappa, og fortelle dem litt om hvordan det har vært og at jeg har innsett at dette ikke er noe jeg kan holde for meg selv. Jeg må ut med det, ellers kommer jeg bare til å bli sykere. Og det tror jeg de har lagt merke til, hvor mye jeg har slitt med depresjon.

2. Ser du for deg at når du har snakket ordentlig med familien din at du kommer ut for resten av verden også? Hvis ikke, hvem blir de neste å fortelle det til?
Det er jeg ikke helt sikker på. Mulig foreldrene til kjæresten min er gode kandidater, eller søsteren hennes. Ellers er det jo fortsatt noen venner som ikke vet det, men ingen av dem er venner som jeg omgås jevnlig så det har liksom ikke noe å si for hverdagslivet, men det er alltids godt å få det ut slik at jeg alltid kan være meg selv.

3. Vil du jobbe der du jobber nå, når du kommer ut av klesskapet? Mtp den hendelsen hvor kollegaer av deg lo av en transkjønnet.
Nei, det tror jeg ikke. Men det er mest fordi jeg ikke tror jeg er der så veldig mye lenger uansett. Jeg er der på et vikariat som er i ferd med å gå mot slutten, og jeg har lagt merke til at det tærer på meg å gå på jobb. Dette er innen en bransje hvor jeg har både interesser og relevant utdannelse, og jeg kan karakteriseres som veldig heldig som i det hele tatt har fått en fot innenfor fordi det er så mange om beinet, og likevel så har jeg begynt å savne butikkjobben jeg hadde da jeg begynte å blogge. Det er godt mulig at jeg tar feil, og at jeg faktisk hadde trivdes bedre om jeg sto frem og fikk være meg selv der. Men som sagt, vikariatet mitt går mot slutten, og akkurat nå trives jeg ikke spesielt godt. Så jeg tror ikke jeg er der så mye lenger uansett.

4. Hvordan er livet ditt om 10 år?
Og jeg som hadde problemer med å svare på Sebastian sitt spørsmål om sommeren… men jeg håper at jeg da har vært levd som kvinne så mange år allerede at jeg har sluttet å tenke på hvordan det var før, da jeg måtte skjule det.

5. Hvor på jorda har du aller mest lyst til å dra (som du ikke har vært før)?
Det tror jeg må bli Skottland. Jeg har i mange år hatt en drøm om å ta en lengre ferietur hvor jeg starter i mitt elskede London og er der noen dager, før jeg setter meg på toget nordover til Edinburgh. Jeg har også lyst til å besøke Aberdeen og Glasgow. Ellers er det jo mange som sier at jeg burde reise til Berlin, og jeg skal innrømme at alt dette pene snakket om den tyske hovedstaden gjør jo at jeg blir nysgjerrig.

Edinburgh, Skottland. Hit vil jeg dra! Illustrasjonsfoto: Wikipedia Commons

6. Hva er de største forskjellene mellom å være med gutta og å være med jenter? Altså, jeg skjønner det kanskje er å kunne kle seg og oppføre seg som en jente når du er med jentevenner som kjenner til hemmeligheten din, men jeg mener liksom hvordan dynamikken er i de to forskjellige gjengene. Hvis du skjønner hva jeg mener 🙂
Forskjellen er ikke så stor egentlig, og jeg har ikke noen problemer med å være på et vors eller noe sånt med bare gutter tilstede, med mindre det på forhånd annonseres som et guttevors. For da er det noe med mentaliteten som oppstår der om at «UNGH! Nå skal vi slå oss på brystkassa og være menn!» som bare føles helt feil for mitt vedkommende, og det er nok en del gutter også som føler det samme. Men jeg føler generelt at venninnekvelder er hakket mer sofisitikerte, om jeg kan bruke dette ordet. På venninnekveldene tennes det stearinlys, og vi sitter og bare snakker sammen og ler mens det inntas ost og vin, eller sjokolade og jordbær. Det prates og les høyt når gutta er samlet også, men det er vanskelig å se for seg en kompiskveld uten at TV-en står på, og da gjerne med Playstation-kontroller plassert i hendene på et par av festdeltakerne. På bordet finner man potetgull, og en gang i blant take away-pizza eller grandiosa. Mulig jeg er litt generaliserende nå, men det er litt sånn jeg har følt det.

7. Henger litt sammen med forrige spørsmål kanakje, men hvem er du når du er sammen med jenter? Hvordan oppfører du deg? Og hvem/hvordan er du når du er sammen med kamerater?
Jeg er meg selv. Selv merker jeg ingen forskjell, men jeg har fått høre at jeg endrer litt kroppspråk etter hvilket kjønnsuttrykk jeg er i den settingen. Men ut i fra hvordan jeg ser det, så kan jeg ikke gi noe annet svar enn at jeg er meg selv. Jeg tenker ikke over hvordan jeg skal være, jeg bare er slik det er naturlig for meg. Likevel så kan jeg altså være både en av jentene, og en av gutta uten at noen tenker over det som merkelig.

8. Siden du sitter med info om hvordan det er å være gutt og jente, hva er ditt beste tips for å få kjæreste, eller å få noen på kroken? For meg altså, jente som ønsker guttekjæreste 😛
Haha, der har jeg nok ikke noe godt svar. Jeg hadde tross alt bestemt meg for at jeg var ferdig med forhold, og var singel i flere år før jeg traff min nåværende kjæreste, og det var hun som halte inn meg! Men jeg tror oddsen er på din side siden du er jente og er på jakt etter en gutt. Jenter er veldig kompliserte på det området, mens en gutt trenger sjelden mer enn en beskjed om at du er interessert før han blir interessert selv. Du må bare få ham til å forstå det. Så lykke til med jakten! 😉

Og helt til slutt, noen spørsmål fra Kristine:

Hei, jeg har fulgt deg her på bloggen en stund. Men jeg har ett spørsmål kanskje to. Du lever jo til daglig som mann i hverdagen i jobbsammenheng, og som kvinne hjemme. Hvordan aksepterer samboeren din, det at du faktisk er fanget i feil kropp? Liker hun både Emilie, og han som er tilstede av og til?
Kjæresten min har sagt at hun ser på meg som Emilie uansett hva jeg har på meg, og det virker som at hun mener det også. Om jeg så er aldri så ubarbert, så plasserer hun meg mer enn gjerne i armkroken sin og ser meg dypt inn i øynene mens hun kaller meg for jenta si, uten å blunke. Jeg føler meg med andre ord ekstremt heldig som har truffet henne.

Hvordan tror du det blir å fortelle det til foreldrene dine, tror du ikke de har hatt noen mistanker oppgjennom årene som har gått, fra du var liten og frem til nå i voksen alder?
Da jeg prøvde å snakke med mamma som 16-åring som klarte hun ikke å tro meg, fordi jeg hadde jo aldri hatt noen interesse for typiske «jenteting» som liten. Derfor fikk jeg inntrykket av at hun bare oppfattet dette som en fase som ville gå over, og som vi derfor bare kunne feie under teppet. Men nå oppdaget jeg det jo ikke selv før jeg var 13 heller, og jeg tror at hvis jeg kan fortelle dem litt om hvordan jeg har følt det siden da. De vet at jeg har slitt mye med depresjon siden ungdomsskoleårene og tror de vil skjønne litt om hvorfor når jeg forteller dem dette.

…og snipp snapp snute, så var denne spørsmålsrunden ute. Jeg synes lengden på denne var ganske fin egentlig, så jeg tror jeg kommer til å prøve å ha spørsmålsrundene jevnlig fremover så vi får spredt spørsmålene litt mer utover fremfor å ende opp med et innlegg langt som et vondt år.

Synes du det hørtes fornuftig ut? Eller har du et annet forslag til hvordan jeg kan gjøre det?

Svar meg i kommentarfeltet, og til dere som lurte på hvordan jeg tenker å håndtere utfordringen med å snakke med foreldrene mine – titt innom igjen om noen dager.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #spørsmål #svar #spørsmålsrunde #spørrerunde