Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for september 2014

Antrekk – ute som jente for andre dag på rad!

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #mote #antrekk #outfit #shopping #andredagpåradsomjente ! #fantastisk #hvemhaddetrodddetførhelgen ? #detføltesmyeenklereidagennigår #faentadissehashtagsene #ødeleggeraltjeghaddeitankene #jaja #jegoverlevernok

Antrekk – ute som jente igjen, for første gang på en måned

Som jeg har antydet tidligere har det vært noen utfordringer på hjemmebane i det siste, som har tatt fra kjæresten min og meg både tid og energi. Dermed skulle det altså gå en måned fra forrige gang før jeg fant overskudd til å endelig utfordre meg selv med å gå ut som jente igjen. Men siden det hadde gått så lang tid, noe som selvsagt også har påvirket humøret og psyken, var terskelen blitt høyere for å klare det. Det var blitt skummelt igjen.

Men jeg gjorde det!

Jakke: Floyd Topp: Only Skjørt: Cubus (20 kroner på januarsalget. Haha) Sko: Converse

Kjæresten min og jeg gikk en liten kveldstur sammen i høstmørket, og som bildet viser var jeg ganske preget av alvoret. Det ble tatt noen bilder hvor jeg smiler også (lover), men der var det andre grunner til at de ikke kunne brukes. Ikke at vi orket å ta så mange bilder heller, for det var selve turen som sto i fokus her. For jo oftere jeg går ut som jente, jo enklere blir det for hver gang.

Men med dette har jeg et mer solid grunnlag for å klare meg i Amsterdam, nå som jeg skal gå rundt i Nederlands hovedstad som jente i en hel uke. Og hvem vet, vi reiser jo ikke før i morgen. Kanskje jeg utfordrer meg en siste gang på hjemmebane før vi drar?

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #antrekk #outfit #mote #shopping #høst #hverdag #Trondheim #psykisk #helse #depresjon

Nye tanker om meg og de andre født i feil kropp

Da jeg som 16-åring med en litt skjelvende stemme fortalte mamma at jeg følte meg som en jente, ble jeg ikke trodd. Hun kunne ikke forstå dette, for jeg hadde jo aldri villet leke med dukker eller gitt uttrykk for å ha lyst til å gå i kjoler. Hun ba meg om å aldri fortelle dette til noen, for da kom de andre til å bruke det mot meg resten av livet. Dette var jo uansett bare en fase som jeg kom til å vokse fra med tiden.

Mamma tok feil. Men jeg er ikke sint på henne ikke for dette, for hun handlet i beste mening og gjorde det hun mente var det beste for meg. Hvem kan klandre henne, for helt siden evolusjonen sendte de første transkjønnede kravlende opp fra havet for noen millioner år siden, har vi blitt fortalt den samme historien om at alle transkjønnede har følt siden tidlig barndom at den samme evolusjonen hadde plassert dem i feil kjønn. Så klart det var vanskelig for henne å tro meg når jeg hadde hatt en barndom preget av Lego, biler og Batman. Jeg passet ikke inn i den stereotypiske forestillingen.

Når jeg skriver dette har jeg akkurat sett den femte og nest siste episoden av TV2s dokumentarserie «Født i feil kropp». En serie det har vært litt debatt rundt på grunn av den endimensjonale vinklingen, og at alle intervjuobjektene passet inn i denne stereotypiske forestillingen som gjorde at min mor ikke trodde meg da jeg prøvde å stå frem som 16-åring. Jeg har sett argumenter som sier at det er nødvendig å dumme ned temaet litt for at utenforstående skal skjønne det, og regissøren selv har sagt at om de skulle dekke alle de ulike variasjonene av transkjønnethet, ville det ikke blitt én serie, men fjorten. Jeg ser poengene deres, og nødvendigheten av å ikke bombadere seeren med tung informasjon, men heller skrape overflaten litt.

Likevel, dette er ikke et enkeltprogram, men en serie på seks episoder med fjorten intervjuobjekter. Disse fjorten er drittøffe, og det de gjør ved å stå frem på TV er noe jeg aldri hadde turt per dags dato. Jeg sa tross alt nei takk til å delta i Oljebarna. Men jeg ønsket likevel større variasjon og at castingansvarlig hadde plukket ut noen som ikke passet inn i den stereotypiske oppfattelsen også. For hadde jeg sett de fire første episodene som 16-åring, hadde depresjonen min blitt enda verre og selvmordstankene flere. Jeg passet ikke inn som gutt, og nå hadde jeg følt at jeg ikke passet inn som transjente heller. Visst synes jeg denne programserien var viktig, men jeg følte også at den lagde et slags skille mellom «meg» og «dem».

Men så kom episode fem, og det tok ikke mange minuttene ut i episoden før jeg hørte et englekor. Ikke fordi jeg sliter med schizofreni eller en avansert form for tinnitus, men fordi jeg følte mine bønner hadde blitt hørt. Vel, kanskje ikke 100%, men vi fikk servert et par historier som er litt på siden av de stereotypiske forestillingene. Vi ble kjent med hun som valgte et tradisjonelt sett maskulint yrke for å overbevise seg selv og omgivelsene om at hun var mann, før hun til slutt forsto at hun bare lurte seg selv. Vi fikk historien om han som møtte opp på Rikshospitalet med langt hår og mascara med ønske om å bli gutt. Vel var disse historiene bare hårfint utenfor, og englekoret stilnet da vi gjennom vitnesbyrd utover i programmet var med på å gradvis dytte dem nærmere standardoppfatningen de fleste har av transkjønnede. Og jeg skal innrømme at, satt på spissen, følte jeg litt etterpå at dette programmet hadde lært verden at jenter ikke kan jobbe som rørleggere.

For dette er sånn som jenter skal gjøre vet du…

Likevel, dette er et kjempesteg i forhold til hva vi har fått servert tidligere i serien. Hadde bare dette kommet tidligere! Skjønt, da hadde jeg kanskje krevd at produksjonselskapet var enda modigere og viste noen som var enda lenger unna stereotypen. Men det er en start, og når jeg tenker etter så har jeg og Christine mye til felles i og med at vi begge i mange år har jobbet hardt for å holde på en mannlig identitet. Kanskje dette kan lære mamma litt om at ikke alle transkjønnede passer inn i den stereotypiske formen.

For jeg vet at mamma følger med på denne serien. Det har nemlig søsteren min fortalt meg.

PS! Les hvordan mine tanker om serien var før jeg hadde sett første episode.

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #fødtifeilkropp #tv2

Ute av trening, tydeligvis…

I dette innlegget hadde jeg tenkt å dele et bilde av meg i gårdagens antrekk fra da jeg endelig gikk ut kledd som jente igjen, for første gang på flere uker. Men sånn ble det ikke. Jeg kom ikke lenger enn den nødvendige hårfjerningen i ansiktet, og skulle ut på soverommet for å planlegge antrekket, da jeg sank sammen på senga. Jeg kjente det var alt for lenge siden sist og at terskelen for å igjen gå ut som jente derfor hadde blitt større. Dette kombinert med at det har vært litt vanskelig for kjæresten min og meg den siste tiden av eksterne årsaker jeg ikke vil nevne her i bloggen, så fantes det ikke overskudd til å gjøre det.

I stedet ble det så jeg tok på meg en løs t-skjorte og tights, og parykken min på hodet, og tok en rolig hjemmedag med kjæresten min. Det er jo en start! Men siden jeg droppet sminken, følte jeg ikke for å ta et stemningsbilde til bloggen. Så da får du som leser ta til takke med et arkivbilde fra påska. Igjen.


Arkivbildet fra påska. Ghostman har jeg lest ut for lengst, og nå er jeg ferdig med Ready Player One også (ANBEFALES!!!). Så nå må jeg finne noe annet å lese…

Jeg beundrer virkelig de som har funnet motet til å stå frem og leve som ønsket kjønn hver dag, skjønt jeg merker det jo selv at det blir enklere jo oftere jeg gjør det, og at grunnen til at det ble så tungt denne gangen var at det var så lenge siden sist.

Men jeg har ikke gitt opp helt, jeg skal ut igjen en av de neste dagene, slik at jeg er klar for en hel uke i strekk som jente når vi reiser til Amsterdam på torsdag.

#transkjønnet #transkjønnethet #lgbt #lhbt #skeiv #hverdag #utfordring #psykisk #helse #depresjon #angst

Gutter tester ut undertøy fra Victoria’s Secret


Jeg får innimellom spørsmål om jeg går med jenteundertøy. Og ja, selvsagt gjør jeg det, jeg er jo jente! Men siden jeg jo har guttekropp så kan det by på noen utfordringer. Utfordringer jeg har litt problemer med å dele i denne bloggen i form av bilder av utvalgte kroppsdeler på vei ut i det fri under skjørtekanten. Men jeg fant en video på Buzzfeed som kan fortelle litt om hvordan det er. Her er noen gutter som prøver på dameundertøy for første gang. Og ikke hvilket som helst undertøy, men undertøy fra Victoria’s Secret.

Resultatet er hysterisk, bare se selv!

Så som du sikkert skjønner etter å ha sett denne videoen, er det en grunn til at jeg sverger til hipstertruser og at det ikke finnes en eneste stringtruse i truseskuffen min.

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #kjønnsroller #kjønnsforvirring #mote #undertøy #lingerie #victoriassecret #humor #justforlaughs #mommyitsover

Want: En noe rimeligere høst/vinterjakke

Jeg har nok innsett at jeg må gi opp skinnjakken jeg forelsket meg i, og derfor gått videre. Men det tok ikke lang tid før jeg fikk følelser for et nytt ytterplagg, og denne gangen til en pris jeg kan leve med.


Se jakken her.

Jeg har argumenter både for og i mot å kjøpe denne. På den ene siden går vi jo mot kjøligere tider og skal jeg fortsette å utfordre meg selv utover høsten, må jeg jo ha en god og varm jakke. På den andre siden skal jeg straks til Amsterdam, og jeg synes det blir litt feil å kjøpe noe nytt nå før jeg drar dit, med tanke på at jeg kanskje finner noe der nede. Men om jeg ikke finner noe jeg liker der, kanskje jeg kan ha denne i bakhodet?

Noe annet jeg tenker på er at denne jakken ikke ser ut til å passe så godt sammen med kjoler og skjørt, og som du som har fulgt med bloggen min en stund vet, så er det jo det jeg går i som jente. Men jeg har jo også sagt at jeg skal prøve å eksperimentere litt mer med å gå i bukser fremover. Kanskje dette plagget kan inspirere meg til å prøve mer i den retningen?

Uansett, shopping i Amsterdam først. Så kan vi se om jeg kjøper denne, om ikke Nelly blir utsolgt innen vi kommer hjem.

Tror du denne ville kledd meg? Og kunne det funket med skjørt til denne, eller bare bukser?

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #mote #antrekk #outfit #shopping #ensommererover #menfaensåvarmtdetvarutenfornå

Bare en uke igjen!

Da er det bare en uke igjen til avreise, og vi har begynt forberedelsene ved å gå til innkjøp av en reiseguide…


…gleder meg noe voldsomt!

#reise #Amsterdam #Nederland #bitterballen

Friheten til å være meg selv gir mindre overskudd?

Livet mitt har endret seg ganske drastisk siden jeg begynte å blogge for snart to år siden. Den gangen bodde jeg i et kollektiv med tre andre som ikke kjente til hemmeligheten min, og det var svært sjelden jeg hadde anledning til å kunne kle meg som den jenta jeg ønsker å være.

Å ta bilder av meg selv til denne bloggen var noe jeg fikk gjort enda sjeldnere. Når jeg en sjelden gang hadde huset for meg selv, var det alltid en kamp mot klokka for å få skiftet, sminket seg i full fart, og få satt opp kameraet, programmert inn selvutløseren, finne en posering og skynde seg med å skifte og vaske av sminken før en av de tre kom hjem. Bildene ble sjelden bra, men jeg hadde ikke tid til å perfeksjonere dem. Jeg måtte utnytte den lille tiden jeg hadde, og jeg gjorde det hver gang jeg hadde mulighet.

Til venstre: tatt med selvutløser i full fart høsten 2012. Til høyre: tatt av kjæresten min våren 2014

Etter at jeg flyttet sammen med kjæresten min ble alt mye enklere og mye bedre. Jeg fikk muligheten til å gå kledd som jente når jeg vil, for kjæresten min vil gjerne at jeg skal være jenta hennes hele tiden. Å ta bilder til bloggen er heller ikke forbundet med stress lenger, for selvutløseren har ikke vært aktivert en eneste gang siden hun begynte å ta bilder til bloggen for meg.

Så hvorfor gjør jeg det ikke oftere?

For nå kommer jeg hjem fra jobb og slapper av litt, før jeg begynner på middagen. Så setter vi oss for å spise, og min filmelskende kjæreste insisterer som regel på at vi setter på en film. Når filmen er over ser jeg på klokka at det er ikke så mange timer igjen til vi uansett skal legge oss, så da orker jeg ikke skifte til jenteklær og jenteuttrykk. Det føles uansett feil med de ekle skjeggstubbene jeg har i ansiktet, og jeg er for sliten til at jeg orker å begynne å barbere meg, noe jeg hater fordi det føles så unaturlig på alle måter. Nei, jeg får prøve å få utløp for min kvinnelige side en annen dag. Det kommer jo en dag i morgen også…

…dessverre bruker denne dagen å bli helt lik den foregående, og for hver dag som går uten at jeg føler jeg får uttrykt meg selv, jo mindre overskudd har jeg neste dag. Enter: den onde nedovergående spiralen av depresjon.


Nå er det ikke sånn at jeg tror at man må gå i kjoler, høye hæler og et ansikt fullt av sminke for å være jente. Jeg vet godt at man like gjerne kan være jente i t-skjorte og joggebukse. Men problemet for meg er at om jeg bare trekker på meg joggebuksa, så er jeg fortsatt i den rollen jeg spiller ute i samfunnet, som gutt. For å føle meg som jente i tillegg krever det at jeg strammer inn i skrittet, finner frem brystinnleggene og ikke minst – går over ansiktet med barberhøvelen. Jeg hater virkelig å barbere ansiktet, og derfor tar det mye energi å gjøre det. Derfor blir det så jeg som oftest dropper det, og skylder på at jeg ikke orker når det bare er snakk om for noen timer før leggetid. Det hadde vært noe annet om jeg hadde kunnet gå hele dagen som jente, og ikke måtte gå inn i rollen som gutt fra morgenen fordi jeg må på jobb. Da er jeg for sliten når kvelden kommer til å skifte bare for en liten stund.

Men er det virkelig helt sant? Jeg var jo sliten før også, da jeg ikke hadde den samme muligheten som nå, til å, så lenge jeg er hjemme, kle meg og føle meg som den jenta jeg vil være. Den gangen grep jeg hver eneste mulighet jeg fikk, fordi jeg visste det kunne gå en halv evighet før neste mulighet dukket opp.

Så paradoksalt nok har denne friheten til å kunne være meg selv gjort at jeg er meg selv mye sjeldnere, fordi det er blitt for lett å bare tenke at det kommer en ny mulighet i morgen. Men for hver kveld som avsluttes ved at jeg i det hodet treffer puta skuffet tenker at «jeg var i den forventede gutterollen i hele dag også», jo mindre overskudd har jeg til neste dag. Så jeg lurer på hva jeg skal gjøre for å komme meg ut av den onde, nedovergående spiralen.

Nei, jeg tror jeg starter denne dagen i dag med å finne frem høvelen, samme hvor ekkelt og feil det føles. Så får jeg ta resten derifra.

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #depresjon #angst #kjønnsroller #kjønnsforvirring

Eksen min var jente – nå heter han Kai

Når jeg sier at jeg ser på meg selv som lesbisk, er det mange som reagerer. «Hvordan kan du være lesbisk? Du er jo født som gutt og har guttekropp!» sier de. Da legger jeg til at det er fordi jeg føler meg som en jente, og har aldri forelsket meg i noe annet enn jenter.

Men det siste er faktisk ikke helt sant. Men det er heller ikke en løgn.

Jeg ble innhentet av fortiden da Facebook for en stund siden listet opp personer jeg kanskje kjente. For blant dem så jeg et ansikt jeg kjente igjen, selv om håret var mer kortklipt enn jeg husket det. Ved siden av bildet sto det også et mannsnavn, og da jeg klikket meg inn på profilen sto det «Kjenner du Kai? Hvis du vil se hva han deler med vennene sine, kan du sende ham en venneforespørsel».


…ham! Det sto faktisk ham!

Det var da jeg skjønte hvor lenge det var siden sist vi hadde snakket sammen. Den gangen hadde han langt hår og et jentenavn, og brukte det kvinnelige kjønnspronomenet hun. Det var like etter at vi begge skjønte at dette ikke fungerte og vi sluttet å snakke sammen. Det var da han sluttet å være dama mi. Men nå skjønte jeg at han var aldri dama mi. Det han egentlig var, var typen min!

Men jeg ble egentlig ikke overrasket. Jeg burde sett dette mye tidligere. Men vi var jo så unge begge to. Unge og forvirrede i jakten på å finne ut hvem vi var.

Jeg var i slutten av tenårene da jeg på et av internettets mange chatterom fikk kontakt med noe jeg oppfattet som en veldig søt jente. Vi fant raskt tonen og pratet mye sammen etter at vi fant ut at vi delte mange interesser og hadde ganske lik musikksmak. Etter en tid innrømte jeg ovenfor henne at jeg følte meg som en jente og at jeg brukte å kle meg i kjoler når jeg var alene. Hun fortalte meg at hun hadde faktisk aldri likt kjoler selv. Men jeg tenkte ikke mer over dette. Det finnes mange jenter som ikke liker å gå i kjoler, men det gjør dem ikke noe mindre jenter av den grunn.

Da jeg skulle til Bergen en helg, sørget jeg for at vi fikk møttes ansikt til ansikt. Vi tilbragte mye tid sammen denne helgen, noe som gikk veldig på bekostning av de jeg egentlig hadde dratt dit med. Men kort tid etter at jeg kom tilbake til Trondheim, forsvant hun fra internett, og jeg aner ikke hvor hun ble av. Da hun noen måneder senere dukket opp igjen, merket jeg at jeg hadde begynt å få følelser for henne. Jeg fortalte henne dette, og etter å ha tenkt seg om noen dager kom hun tilbake til meg, og plutselig var vi et par. En bergenser og en trønder. Noen mener nok at det er vanskelig å finne et dårligere utgangspunkt for et forhold.

En gang i tiden var denne jenta og gutten et par. Men det var det ingen som visste. For utad var hun til venstre gutten, og han til høyre jenta. Dette var forøvrig det eneste bildet Kai ville la meg bruke, selv om det er veldig gammelt, og han har sannsynligvis klippet håret sitt flere ganger siden det ble tatt.

Jeg ville treffe henne igjen, og booket hotellrom i Bergen for en helg. I bagasjen hadde jeg pakket med en kjole og høye hæler, og skiftet til dette da jeg ankom hotellrommet. Hun kom litt utpå kvelden kledd i dress. For hvis jeg skulle være jenta hennes, så måtte hun være gutten min, mente hun.

Frem til da hadde jeg bare opplevd at tidligere kjærester hadde gått med på å «dele» på jenterollen en stund, før de gradvis prøvde å ta den tilbake og til slutt spurte meg om jeg ikke kunne prøve å være gutt en stund. Å nå få være den eneste jenta var derfor utrolig spennende, og derfor fortsatte det sånn. At jeg da som nå så på meg selv som lesbisk ble ikke noe hinder, for jeg så fortsatt på henne som en jente. Hun var liten og nett av vekst og hadde veldig langt hår, noe som ga henne et feminint utseende, selv om hun ikke brukte sminke eller barberte leggene. For meg ble dette en spennende fantasi for bare oss to hvor rollene ble byttet om, og jeg fikk oppleve det jeg drømte om, nemlig å få være jenta i forholdet. Utad var jeg typen hennes og hun dama mi. Men når det bare var oss to var det motsatt. Jeg var dama hennes og hun var typen min.

En måned etter at jeg var i Bergen, kom hun til Trondheim og bodde hos oss en uke. Mye av tiden ble tilbragt på senga mi bak en låst dør, hvor vi kun lå og holdt rundt hverandre. En av de siste kveldene, mens jeg lå i armene hennes og strøk henne, datt det plutselig et «jenta mi» ut av meg. Hun satte seg opp og så på meg med et overrasket blikk. Jeg tenkte at shit, nå har jeg brutt fantasien vår, og la til et litt tøysete «du er litt jenta mi også». Hun la seg ned igjen og sa noe sånt som «jaja», og så sa hun ikke noe mer. Noen dager etter dette kysset vi for siste gang på flyplassen før jeg sendte henne tilbake til Bergen. Og så begynte nedturen.

Den første tiden etter Trondheimsbesøket hennes var alt ved det normale. Vi snakket sammen daglig på nettet, og utvekslet jevnlig kjærlighetserklæringer. Men hun ble gradvis mer og mer tilbaketrukket, og samtalene våre ble gradvis kortere og kortere. Jeg hadde dessuten begynt å legge merke til at hun og en annen jente, som jeg visste bodde i Bergen, flørtet ganske åpenlyst i chatterommet der vi en gang møttes og fortsatt hang regelmessig. Jeg ser ikke på meg selv som en sjalu person, og hadde nok blåst det vekk som uskyldig om det ikke hadde vært så mye av det, samtidig som jeg følte at hun gradvis skjøv meg vekk.

To måneder etter at vi hadde kysset hverandre på flyplassen konfronterte jeg henne med at jeg følte meg tilsidesatt. Det endte med at vi ble enige om å avslutte forholdet, og vi sluttet å snakke sammen etter dette. Selv om bruddet føltes som en lettelse etter den siste frustrerende tiden, var det tungt å noen uker senere få høre at hun hadde innledet et nytt forhold med nettopp den jenta jeg hadde sett henne flørte så åpenlyst med. Det føltes som at jeg ikke var jente nok, nå som jeg var blitt forlatt til fordel for en «ekte» jente. Der og da sa jeg meg ferdig med alt som het forhold, for jeg var lei av å ikke kunne leve opp til forventningene. At jeg ikke var gutt nok for de tidligere kjærestene jeg hadde hatt, og nå var jeg ikke jente nok. Jeg slo meg til ro med at jeg kom til å være singel resten av livet, og jeg hadde nok klart det fint også, om ikke den nåværende kjæresten min hadde dukket opp og ødelagt alt i fjor. Men jeg er glad hun gjorde, for hun viste meg at det er fullt mulig for meg å bli godtatt som den jeg er, også i et forhold.

Så kom altså denne kvelden da facebook bestemte seg for å foreslå noen nye venner for meg, og foreslo denne Kai. Det var da jeg begynte å skjønne litt av hvorfor ting kanskje ble som de ble. Eksen min var ingen hun, men en han. Og mens jeg ikke hadde følt meg godtatt som jente, så hadde heller ikke jeg godtatt Kai som gutt. Jeg hadde ikke skjønt at det som for meg var en fantasi, var noe han ønsket at skulle bli virkelighet. Derfor skled vi også fra hverandre, og når utgangspunktet vårt var så dårlig i og med at vi bodde så langt unna hverandre, var et brudd uunngåelig. Men jeg tviler på at vi hadde holdt sammen, hadde han fortalt meg at han innerst inne følte seg som en gutt. For som sagt, jeg ser på meg selv som lesbisk.

Tilbake i nåtid leser jeg igjen på skjermen min at Facebook spør meg om jeg kjenner Kai. Og jeg tenker at for meg selv at, nei det gjør jeg egentlig ikke. Jeg trodde jeg kjente noen som lignet på ham en gang, men den personen eksisterte egentlig aldri. Dessuten var vi begge unge og forvirrede i jakten på å finne ut hvem vi var. Men dette må det da gå an å gjøre noe med?

Så trykket jeg på «Legg til venn».

Etterord: Kai og jeg har snakket en del sammen den siste uka, og han har fortalt meg at han nå har tatt meg igjen og ligger foran meg i løypa. Han har nemlig fortalt familien sin om at han føler seg som en mann, og er godt i gang med den berømte Real Life Testen hvor man lever i minst et år som ønsket kjønn, noe det kreves av deg før du i det hele tatt får lov til å gjennomgå kjønnskorrigerende operasjon. Jeg vet ikke om det var forholdet vårt som lokket frem gutten i Kai, men nå kan kanskje Kai sin fremgang inspirere meg til å lokke frem jenta i meg enda mer?

Dette innlegget er forøvrig lagt ut med tillatelse fra Kai.

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #forhold #samliv #kjærlighet #kjæreste #ekskjæreste #kjønnsroller #kjønnsforvirring #oppvekst #selvutvikling #bliraldriheltklokpådettemedhashtags

Svar på spørsmålsrunden: Spør, hvis du tør – del 2

Så var vi kommet til andre del i svarene på min spørsmålsrunde, hvor jeg var i tvil om det i det hele tatt kom til å komme inn noen spørsmål. Spør hvis du tør, sa jeg. Og dere både turte og spurte, og det ble så mange spørsmål at jeg måtte dele opp svarene i to innlegg. Del 1 ble lagt ut på lørdag, og her er del 2.


Så, for å fortsette der vi slapp i del 1. Hva lurte dere på?

Først ut i denne runden er Tove:

Siden du liker å skrive, hvem er dine favorittforfattere/bøker? Hva slags sjanger liker du å skrive i?

Som jeg svarte til et annet spørsmål i del 1 så leser jeg store mengder krim, og har noen forfattere jeg stadig vender tilbake til innen sjangeren, som John Hart, Gillian Flynn, C. J. Sansom (skriver krim lagt til Tudor-tidens England) og mange fler jeg ikke kommer på. Jeg vil også nevne «Vindens Navn» av Patrick Rothfuss som en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, og gleder meg til oppfølgeren kommer på norsk i løpet av høsten. Jeg er vanligvis ikke så glad i fantasy fordi jeg synes ofte magi brukes som en lettvint unnskyldning for å forklare det utrolige, men Rothfuss gjør et godt grep ved å forklare magien som en form for vitenskap, noe som gjør universet hans mer troverdig for min del. Nå synes jeg at jeg hører et hylekor av folk som sier «du må lese dem på engelsk daaaah!», men jeg foretrekker å lese på norsk. Leser jeg på engelsk bruker jeg lenger tid, og da blir det mindre tid til å lese andre bøker.

Men selv om jeg leser så mye krim som jeg gjør, kunne det aldri falle meg inn å skrive krim selv. Det er så mye dårlig krim der ute, og mine manglende kunnskaper innen samfunnsfag gjør at jeg nok hadde havnet i den kategorien om jeg hadde prøvd. Jeg har vel en drøm om å en dag skrive den storslåtte romanen, men foreløpig blir det korte humoristiske tekster, og dem skriver jeg utelukkende for skrivebordskuffen som det heter. Selv om de i realiteten havner på en harddisk.

Hva slags musikk danser du til?

Vikingarna!

Neida, jeg er ikke spesielt glad i å danse, noe jeg aldri har vært og heldigvis er ikke kjæresten min det heller. Så derfor har jeg ikke noe svar på det spørsmålet, med mindre luftgitar regnes som dansing. I såfall er det raske, gitarbaserte låter som denne:

Kjæresten min sier at det er litt antydning til dansing når jeg spiller på (eller voldtar) en av de ekte gitarene mine men…

Favorittgodteri?

Akkurat nå, selv om det teknisk sett kvalifiserer mer som snacks enn godteri, så er det Ostepop. Jeg understreker, Ostepop, og ikke Cheez Doodles. Begge deler er merkevarenavn, selv om de fleste bruker det førstnevnte om alt som ligner. Men Ostepop er navnet på et produkt laget av Maarud, og dette er favoritten min. Dessverre selges den så utrolig få steder, så jeg har det med å hamstre når jeg er på et utsalgsted som har det.

Hvis du kunne velge, hvilken historisk periode ville du levd i/ev. reist i tidsmaskin til?

50- eller 60-tallet. Dette svaret er åpenbart nok basert utelukkende på moten på den tiden. Men det spørs om teknologifrelste meg hadde holdt ut så veldig lenge…

Deretter to spørsmål fra Cathrinefpu som egentlig er det samme, bare med ulikt fokus:

5 beste ting med deg selv?

Ambisiøs, engasjert… nei, vent det var jobbintervju-svaret mitt. Slike spørsmål synes jeg er veldig vanskelig å svare på, men jeg skal prøve. I del 1 av denne spørsmålsrunden nevnte jeg min evne til å finne en komisk vinkling av en hvilken som helst situasjon, noe som ofte har hjulpet meg å løfte humøret. Jeg setter også kreativiteten min veldig høyt, selv om den ikke ser ut til å virke akkurat nå når jeg skal besvare dette spørsmålet. Ellers… øhm… kjæresten min sier at jeg er snill og omtenksom. Det regnes som to, ikke sant? Og… en siste ting nå… jo, jeg er veldig glad for at jeg bare er 170 høy og bruker størrelse 41 i sko. Det hadde vært mye vanskeligere å se ut som en jente om jeg hadde vært 194 og brukt skostørrelse 46. Kanskje ikke en egenskap, men det er noe jeg er veldig glad for.

5 verste ting med deg selv?

Tydeligvis manglende selvinnsikt, i og med at jeg har så store problemer med å svare på disse spørsmålene… men jeg er ganske lat, ikke spesielt systematisk av meg, og jeg har en del utfordringer i forhold til mine psykiske plager. Og ja, jeg må ta frem noe kroppslig her også. Jeg hater alle de hårene som har det med å dukke opp overalt i ansiktet mitt.

gleder meg til å følge med på bloggen din fremover 🙂

Veldig hyggelig å høre 🙂

Så et spørsmål om min favorittby fra Marie:

Hei! Som en fellow London/GB-entusiast (med heller begrensa fartstid; har vært der bare én gang hittil), lurer jeg på om du har noen anbefalinger mtp gode spisesteder/severdigheter/hoteller/aktiviteter, etc i Londonium? (Driter i shopping, for skal jeg få med litjkåna på det her, er det nesten bare Hamley’s som gjelder :p [Men må gjerne anbefale læll, altså])

Hmmm… det kommer veldig an på hva dere er på jakt etter. Men London Eye er i mine øyne et must, for man får sett så utrolig mye av byen fra toppen av hjulet. Jeg var veldig skuffet da jeg ikke fikk gjort det under mitt første London-besøk, men fikk gjort det siden og det var absolutt verdt det. Like ved ligger også Sea Life Aquarium som kan være verdt en titt om man er interessert i livet i havet. Naturhistorisk museum i Kensington har også en stor og fascinerende samling av dinosaurskjelletter, og jeg har faktisk vært innom der hver gang jeg har vært i London.

Og selv om vi skulle unngå å snakke om shopping må jeg likevel nevne Camden Market. Og Hamley’s er selvsagt en selvfølge 😉

Tante Mim kom med et spørsmål jeg måtte tenke lenge på før jeg svarte:

Hva kan jeg gjøre for å gjøre deg, og andre i din situasjon, trygg?

Oi, et veldig stort spørsmål, og jeg er usikker på om jeg klarer å svare på det. Men det som i alle fall får meg til å føle meg akseptert er paradoksalt nok når ingen gjør en big deal ut av det, men heller oppfører seg som de ville ovenfor en hvilken som helst annen jente. Jeg har tidligere fortalt om hun i skobutikken som spurte meg, som om det var den naturligste tingen i verden, om jeg ville prøve på pumpsene før jeg kjøpte dem. Jeg var kledd som gutt i jeans og hettegenser, og mener å huske at jeg hadde vært litt sløv med barberingen også. Likevel spurte hun, uten å nøle engang. Der og da fikk jeg litt panikk, men etterpå tenkte jeg at hun spurte meg på samme måte som hun ville spurt en hvilken som helst annen jente. Med andre ord, hun anstrengte seg ikke for å få meg til å forstå at det var greit. Hun viste meg det ved å behandle meg som alle andre. Og da følte jeg meg heller ikke som et utskudd.

Så noen spørsmål fra Sara:

Har du planer om å starte hormonbehandling etc?

Jeg har allerede svart på dette spørsmålet i denne spørsmålsrunden. Se del 1.

Tror du du kommer til å operere inn silikon/operere ansiktet mere feminint?

Jeg vet faktisk ikke om det er nødvendig, og det kommer an på hvordan hormonene vil virke på kroppen min. Jeg har jo ikke noe problem med å se ut som en jente i det daglige nå, og det er vel egentlig bare stemmen min som er et hinder. Men det er klart, at om puppene ikke vokser frem av seg selv, så blir det silikon. Så kan jeg joine klubben til Sophie Elise og de andre toppbloggerne…

Hvorfor forteller du ikke om situasjonen din til de rundt deg? Er du redd for at de skal dømme deg/ reagere dårlig?

Egentlig ja, så du besvarte egentlig ditt eget spørsmål her. Men det må gjøres snart, kjenner jeg…

Milla, som tidligere etterlyste bilder av meg i bukser, hadde nå et nytt ønske relatert til tekstiler på kroppen:

Får vi se bademote snart? 🙂

Haha. Nå er vel badesesongen ferdig for i år, så det ville uansett ikke blitt snart. Men jeg synes det er vanskelig nok å stramme inn pikken min for at den ikke skal vises som en klump når jeg har på meg et stramt skjørt, om jeg ikke skal prøve å skjule den i en liten bikinitruse i tillegg. Så jeg tror ikke det. Men man skal aldri si aldri.

Så til Carine, som hadde ganske mye hun lurte på:

Tror du at du hadde fått den «åpenbaringen» om at du er født med feil kjønn, dersom du ikkje hadde tatt på deg kjolen til søsteren din den skjebnesvangre dagen?

Slike «hva om»-spørsmål er omtrent umulig å svare på, men jeg har en følelse av at hvis ikke åpenbaringen hadde kommet den dagen, så hadde den kommet i form av en annen situasjon senere. For selv om jeg følte meg som en gutt frem til da, så ser jeg jo tegn til at jeg hadde ønske om å være jente da jeg var liten også, selv om jeg ikke visste det da.

Om du kunne endret noe med deg selv, utenom kjønnet du var født med, hva ville det vært?

Kan jeg si stemmen min? Selv om det teknisk sett går på det å endre kjønnet mitt, men om jeg ikke kan endre det, så vil jeg endre på stemmen min.

Hva er du mest fornøyd med, når det gjelder deg selv – gjerne både personlighetsmessig og utseendemessig.

Jeg har vel allerede snakket om gode personlighetstrekk hos meg i denne spørsmålsrunden. Men når det gjelder kroppen min så tror jeg bena mine og øynene mine er det jeg er mest fornøyd med når det kommer til utseendet mitt. Bena mine har jeg vist frem mye, mens øynene skjuler jeg dessverre bak en maske. Men sånn er det bare.

Bor du med kjæresten din? 🙂

Ja, vi har en leilighet sammen ikke langt utenfor Trondheim sentrum

Det beste i verden?

Med fare for at halvparten av leserne mine nå får frokosten sin i retur, så må jeg faktisk si at det er å se kjæresten min smile. Jeg vet, klisjefylt og alt det der, men når hun smiler blir jeg skikkelig varm inni meg, og det gjør noe med humøret mitt.

Om ikke annet så blir det ekstra kos på meg i kveld, etter at hun har lest dette.

Og det verste?

Jevn match mellom Trondheims ordfører Rita Ottervik og tran.

Fineste plagget du eier/favoritt plagget?

Det fineste plagget tror jeg er kjolen jeg kjøpte for å ha på nyttårsaften i fjor, og som helt sikkert kommer til å bli brukt på nyttårsaften i år også, for den er bare så utrolig smashing. Favorittplagget derimot er et sort a-lineskjørt som jeg har brukt veldig mye i vår og sommer. Det har jo så utrolig mange muligheter!

Hvordan vil du kle deg på høst og vinterstid når du er jente?

Ikke så ulikt måten jeg kler meg om våren og sommeren, bare med litt tykkere strømpebukser/tights og med cardigans utenpå kjolene mine. Men jeg har tenkt å begynne å eksperimentere litt mer med bruk av bukser fremover, etter at jeg oppdaget at jeg så jo faktisk ut som en jente selv med de buksene jeg går med som gutt. Plutselig ble det masse muligheter å ta av!

Liker du høsten? Hva liker du evt. best?

Veldig glad i høsten faktisk, men det er mest fordi sommeren er alt for varm for meg. Så jeg liker at temperaturene faller, og at jeg slipper å gå rundt å være svett absolutt hele tiden. Men det er nok starten av høsten jeg liker best. Jeg er ikke så glad i november, når høsten er i ferd med å bli vinter. Ironisk nok, så er jeg født i november, så den måneden jeg har bursdag, er den kalendermåneden jeg liker minst.

Er du ryddig eller rotete?

Rotete. Og her ser jeg både mamma og kjæresten min nikke i takt…

Hva er din favoritt interiør gjenstand i ditt eie?

Bokhylla. Kanskje ikke så spennende likevel, men jeg er av den oppfatning av bøker er like mye et møbel som det er underholdning. Jeg er vokst opp i et hjem med velfylte bokhyller, og jeg drømmer om å en dag ha plass til et lite bibliotek selv. Jeg må bare få kjæresten min til å venne seg til tanken.

Regner du deg selv som lesbisk eller bifil?

Lesbisk. Jeg har aldri forelsket meg i noe annet enn jenter.

Beklager om det ble for personlig, du må såklart hoppe over det som du ikkje ønsker å svare på.

Svarte på alt jeg 🙂

Ellers ville eg bare si at du er fin når du er kledd i kjole. God høst!

Tusen takk for det!

Helt til slutt finner vi en gammel bekjent, Kai, som dere alle snart skal stifte bedre bekjentskap med:

1: Hvordan forholder du deg til venner og familie som vet om situasjonen din, men likevel bruker feil kjønnsbetegnelse for deg? Retter du på dem, eller lar du det ligge?

I og med at jeg ikke lever som jente på heltid, så kommer det helt an på hvilket uttrykk jeg er i. Er jeg i gutteuttrykk så sier jeg ingenting, selv om jeg jo kjenner at «nei, det ble feil» når det brukes «han» om meg. Men om jeg er i jenteuttrykk så retter jeg på dem, men prøver å gjøre det på en høflig måte, for jeg forstår jo at det er vanskelig å omstille seg.

2: Nå har jeg ikke lest igjennom alle blogg innleggene dine enda, og det er mulig jeg kan finne informasjonen om dette selv, men… Hva hører du på av musikk?

Her går det mest i gitarbasert rock og metall, og særlig av det progressive slaget. Jeg liker nemlig å oppdage nye ting hver gang jeg hører på det, så popmusikk blir ofte for kjedelig. Likevel, dersom den virkelig gode melodien dukker opp, så bryr jeg meg lite om hvilken sjanger det er, med mindre det inneholder elementer jeg virkelig ikke kan fordra. Panfløyter for eksempel. Peruanske gatemusikanter kan takke norske banker og offentlige etater for at jeg ikke lenger takler lyden av panfløyter, etter å ha sittet i timesvis sammenlagt i telefonkø og måttet høre på radbrekking av popklassikere fremført på dette instrumentet.

3: Hvor mange sokker har du i skuffen, og er noen av dem par?

Antall sokker aner jeg ikke, men alle er i par. Bare amatører blander dem. Og ja, jeg påstår fortsatt at jeg er rotete

…og med det var denne spørsmålsrunden over, og for en spørsmålsrunde det ble! I retrospekt tror jeg at jeg skulle ha delt opp svarene i tre deler, i stedet for to, for den første delen ble alt for lang, og jeg er imponert dersom du orket å lese gjennom hele i en gjennomlesning. Mengden spørsmål gjorde dette også veldig tidkrevende, og tanken om at dette ville skaffe meg to enkle innlegg på rappen, ble kraftig slått i bakken da jeg oppdaget hvor omfattende dette ble.

Så får vi se når neste spørsmålsrunde blir. Jeg har en følelse av at det ikke blir så lenge til.

#spørrerunde #spørsmålsrunde #spørsmål #svar #blogg #hverdag #transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #lgbt #skeiv #idetheletatt