Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for august 2014

Jentetur til Amsterdam bestilt!

Sent i går kveld bestemte vi oss og satte oss ned foran PC-skjermen for å begynne å se på og sammenligne priser. En god halvtime senere hadde vi bestilt billetter til Amsterdam med KLM, direkte fra Trondheim Lufthavn Værnes, og seks netter på et hotell, som markedsfører seg som LHBT-vennlig, like utenfor Amsterdam sentrum.

Med andre ord, om cirka en måned setter vi kursen mot Nederland og Amsterdam. Dette tror jeg vil bli veldig godt etter en svært hektisk sommer, hvor både kjæresten min og jeg har jobbet hver dag mens alle andre har hatt ferie. Det blir også spennende å utfordre meg selv ytterligere og utvide horisonten litt. For jeg har planer om å gå kledd som jente hver dag under hele oppholdet, akkurat som i London. Og siden jeg vet jeg klarer det i London, så regner jeg med det går bra i Amsterdam også, selv om det blir en ny arena.

Så fikk jeg anledning til å bruke denne kollasjen igjen, fortsatt satt sammen av bilder fra Wikipedia Commons. Jeg klarer ikke finne noe snikreklame her denne gangen heller

Dermed kan kjæresten min og jeg nå se frem til enda en jentetur sammen, med forhåpentligvis mange fine inntrykk og opplevelser, god mat og ikke minst – shopping! Og som jeg har sagt tidligere, så skal du få bli med. For jeg tar med kamera og laptop sørover, og skal forsøke etter beste evne å gi deg reiserapporter, enten underveis, eller i etterkant av turen.

Så satser vi på at vi klarer å unngå å hoste på flyet hjem.

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #shopping #sommer #reise #jentetur #hverdag #Amsterdam #Nederland #Ogalledesomnederkan …

Vinner av konkurransen + evaluering

En uke har gått siden jeg ba dere om å finne en løgn blant fem uttalelser om meg. Nå er konkurransen avsluttet, og det er på tide å avsløre hvem som vant denne kjolen fra Catwalk88, samt å ta en evaluering av konkurransen til slutt, slik at jeg vet hvordan jeg skal legge opp nye konkurranser i fremtiden.


Men før vi avslører hvem som er vinneren, la oss ta en titt på de fem påstandene jeg la ut. Fire av dem var sanne, men hvilke var dette?

2. Jeg er livredd for katter. Når jeg ser en katt, går jeg i en stor bue rundt den for å unngå å komme for nære, og slipper den ikke av syne før jeg har passert den.

Sant, og det hadde dere visst problemer med å tro på, for det var dette alternativet flesteparten av dere gjettet på. Jeg har vært allergisk mot katter så lenge jeg kan huske, og mamma var derfor svært nøye på å få meg til å holde meg unna dem i min tidlige barndom. Sånn sett ble jeg opplært til at katter er noe man skal holde seg unna, og dette utviklet seg etter hvert som jeg vokste opp til å bli frykt. Selv om jeg nå er «voksen» (haha), så hører jeg fortsatt mamma sin stemme som sier «Det er en katt her! Ikke gå for nære!» når jeg ser en katt nærme seg. Den trenger faktisk ikke nærme seg engang. Det holder at jeg ser den. Nå er det sånn at frykt ikke nødvendigvis er rasjonelt, og dette er vel beviset på det. Så ja, det er sant.

3. Jeg har spilt gitar siden jeg fikk min første gitar i 13-årsdaggave, og har spilt i flere band.

Sant! Og det var også flere som ikke trodde på dette, noe som gjorde meg litt fornærmet. Er det virkelig så utenkelig at jeg spiller gitar? Men ja, jeg har spilt gitar siden jeg fikk en gitar i bursdagsgave da jeg var 13, og begynte med gitarundervisning cirka et år senere. Jeg har spilt i flere band, men spiller ikke i noe band akkurat nå, og jeg merker at jeg savner det litt…

Spør pent, og kanskje jeg spiller litt for dere en dag. Spør enda penere, så lar jeg være.

4. Til tross for at jeg ikke oppdaget at jeg ville være jente før jeg var 13, hadde jeg rosa vegger på soverommet mitt fra jeg var ni til jeg var ferdig på ungdomsskolen.

Også sant, men det hadde ingen noe problem med å svelge. Ingen trodde dette var løgn. Historien bak er at før dette ble soverommet mitt, ble dette rommet brukt som kjellerstue, og foreldrene mine hadde valgt fargen på veggene med utgangspunkt i vegg-til-vegg-teppet som var rosa, lyseblått og hvitt (kjellerstuen ble pusset opp en gang tidlig på 90-tallet), hvorav blåfargen i teppet ville bli for kjølig på veggene i en kjellerstue. Da det ble klart at jeg trengte større rom, flyttet de meg altså ned i kjellerstuen, men så det ikke som nødvendig å pusse opp og gi det en annen farge først. Åh, som jeg hatet den rosafargen. Men jeg hadde altså rosa vegger på soverommet mitt. Og plakater av Spice Girls, siden jeg jo hadde en pre-teen crush på Baby Spice en liten periode.

Når jeg tenker meg om så kunne det faktisk se ut som et jenterom. Noen som trenger flere bevis på at jeg egentlig er jente?

Men det hang også en svær svart plakat i det ene hjørnet. Med to hodeskaller og Metallica-logoen.

5. Jeg har flere ganger sagt at det var en venninne, som også blogger, som overtalte meg til å begynne å blogge om mitt liv som jente i guttekropp. Denne venninnen er ingen andre enn Tegnehanne.

Sant, og det overrasker meg at ingen tvilte på dette. Hanne og jeg har kjent hverandre siden cirka 2008-2009, altså før hun begynte å blogge og ble Tegnehanne. Under en venninnekveld hvor vi snakket litt om bloggen hennes spurte hun meg om ikke blogging kunne være noe for meg også, og la til at hun så for seg at en blogg om en jente i guttekropp kunne bli noe stort. Spådommen hennes har ikke slått til helt ennå. Men jeg hadde nok mer kontakt med Hanne før, og nå begrenser det seg stort sett til en liten facebookmelding nå og da. Jeg prøvde å få henne til å lage en illustrasjon til dette innlegget for å bevise at utsagnet er sant, og hun sa ja på et tidspunkt til å gjøre det, men senere måtte hun bare beklage og si fra seg oppdraget fordi hun rett og slett ikke hadde tid. Så om du vil ha bevis på at dette utsagnet virkelig er sant, må du nesten spørre henne selv.

Dermed var det bare et utsagn igjen som kunne være løgn:

1. Jeg vurderte å bli buddhist en periode på ungdomsskolen, kun fordi det var annerledes og jeg ville skille meg ut.

Nettopp. Jeg plasserte det falske utsagnet først. Noen sa til meg på facebook for noen dager siden at det måtte i så fall ha vært for å stille meg i opposisjon til Jesus-slektningene mine, men jeg tror det plager dem mer at jeg ble ateist. Dessuten hadde jeg ikke noe ønske om å skille meg ut på ungdomsskolen. Jeg var annerledes og utenfor nok som det var fra før, så jeg trengte ikke å begynne å tilbe Buddha for å oppnå dette.

Men dette var altså løgnen, og dermed det riktige svaret i denne konkurransen. Det var det bare tre personer som klarte å gjette, men det var også bare en av dem som oppga at hun følger bloggen min på facebook.

Dermed trengte jeg ikke å ha noen loddtrekning, og kjolen fra Catwalk88 går til Anna. Gratulerer!

Du vil få en mail fra meg i løpet av dagen, så følg med i innboksen din.

Til alle andre som deltok må jeg bare beklage og ønske bedre lykke neste gang. For det vil bli en neste gang. Det vil faktisk bli flere neste ganger, og med variasjon i premiene.

Så derfor lurer jeg ganske enkelt på hva du synes om denne konkurransen. Hva synes du om denne typen konkurranse mot en ren giveaway? Var den for vanskelig, for lett eller akkurat passe? Var varigheten på en uke for kort, for lang eller for passe? Hva synes du om at kommentarfeltet ble «stengt» slik at du ikke så hva de andre svarte? Hva synes du om premien? Noe annet?

Del dine tanker om dette i kommentarfeltet under, så tar jeg det med i vurderingen til neste konkurranse. Når enn den blir.

PS! Alle svarene ligger nå offentliggjort i kommentarfeltet til konkurranseinnlegget.

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #lgbt #skeiv #konkurranse #mote #antrekk #outfit #vinn #forsvinn #fleip #fakta #showtime #evaluering

Lunsjpausen som drepte arbeidslysten

Det hadde vært en helt vanlig arbeidsdag så langt. Som vanlig hadde det vært en del tunge løft, bolter og skruer som skulle festes, og kabler som skulle loddes og strekkes. Nå var vi kommet til lunsjen, og pauserommet ble som vanlig fylt av en blanding av svette og testosteron, hvor grovisene og latteren satt løst. En helt vanlig dag for meg i det svært maskuline arbeidsmiljøet jeg møter hver dag. Noe som er naturlig da det ikke jobber noen jenter der. Tilsynelatende ingen, i alle fall. For ingen der kjenner hemmeligheten min…

En av kollegene mine sitter som vanlig og fikler med mobilen sin, og det er vanskelig å få øyekontakt med ham. Det er inntil han plutselig gliser flirende, slenger ut et «hehe, se på dette da» og sender mobilen videre. En annen ser ned på mobilen med store øyne og utbryter «Faen, er det en mann? Kvalmt az!». Mobilen passerer et par til som smiler lett og humrer litt uten å si noe.

Til slutt når mobilen meg. Jeg ser ned på den, og ser et bilde av en transperson. En mann med sminke, parykk og dameklær. Jeg smiler ikke. Jeg bare ser vekk og sender mobilen videre. Jeg tror ikke de andre merker noe, for de fortsetter å le og slenge kommentarer til hverandre. Men jeg synes ikke lenger stemningen er noe god. Jeg føler meg svimmel og kvalm. Jeg har ikke lyst til å være der mer.

Jeg vil hjem.

Det er fire måneder siden jeg begynte i denne jobben. Overgangen har vært stor, fra det nokså feminine arbeidsmiljøet i butikkjobben jeg kom fra, hvor jeg hadde nesten bare kvinnelige kolleger, til dette nesten over-maskuline arbeidsmiljøet med tunge løft, verktøy og bare mannlige kolleger. Men selv om jeg ikke er så begeistret for den delen som handler om oljete fingre og lodding av kabler, så hadde jeg på en måte bare funnet meg i at det var sånn det er der. For jeg følte meg heldig som har fått en fot innenfor i en bransje det er vanskelig å komme inn i, og det er andre deler av jobben som overlapper mine interesser i en så stor grad at jeg gjerne vil fortsette i denne bransjen. Jeg fikk bare finne meg i å måtte gjøre en del sånt som jeg ikke liker når jeg er ung og ny i bransjen.

Men når denne lunsjpausen er i ferd med å gå mot slutten, så har jeg ikke lyst til å finne meg i mer. Jeg har lyst til å sette dem alle på plass ved å skrike ut at jeg er transkjønnet. At jeg føler meg som en jente fanget i en guttekropp, og lever livet mitt som jente på deltid mens jeg prøver å finne motet til å fortelle verden at jeg vil være jente. Men jeg gjør ikke noe. For jeg synes ikke at å rope ut slikt i sinne er riktig måte å fortelle det på, og dessuten er jeg for redd for konsekvensene. Jeg prøver å bite tennene sammen, men to timer etter at lunsjen er avsluttet, går jeg til sjefen. Han vet at jeg sliter med depresjon, uten å vite at kjønnsidentiteten min er mye av årsaken til det. Jeg forteller ham at jeg ikke klarer å jobbe mer i dag, og han sender meg hjem.


Og der blir jeg. I nesten en uke, dog med noen dager helgefri iberegnet i denne uken. Det er først etter at jeg får snakket med psykologen min at jeg klarer å finne nok krefter til å dra tilbake på jobb igjen. Der blir jeg møtt med smil og åpne armer fra kollegene. De ønsker meg velkommen tilbake og sier det er hyggelig å se meg igjen. Noen minutter senere er alt tilbake til det vanlige, med tunge løft, bolter og skruer som skal festes, og kabler som som skal loddes og strekkes.

Men alt er ikke ved det vanlige. For jeg blir minnet på denne historien hver dag når jeg møter mine kolleger, og særlig når jeg møter han som sendte rundt mobilen i utgangspunktet. Han som på en måte tvang sine meninger over på de andre ved å utføre den handlingen. Men jeg kjenner jeg bare må bite tennene sammen, og fortsette som før. For jeg vil gjerne beholde foten innenfor i bransjen, og jeg er ikke klar til å fortelle verden hemmeligheten min ennå. Men en dag…


Og jeg bryr meg forhåpentligvis ikke om hvorvidt han er klar når den dagen kommer.

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #hverdag #Trondheim #utfordring

Hvorfor det er best å være jente!

Jeg skulle ønske jeg var jente. Dette ønsket har jeg hatt siden jeg var tretten år. Men det er visst vanskelig å forstå for enkelte, for jeg mottar stadig vekk spørsmål om dette og da særlig fra dem som i likestillingsdebatten elsker å sette seg selv som jenter i offerrollen. Hvorfor i all verden vil jeg egentlig være jente? Vet jeg ikke hvor fælt det er å være jente i dette mannsdominerte samfunnet? Hvorfor kan jeg ikke bare være fornøyd med å være den gutten jeg ble født som?

Men de aner virkelig ikke hvor feil de tar. For siden jeg ikke helt tør å stå frem med at jeg vil være jente ennå, så lever jeg livet mitt som begge kjønn på deltid. Jeg kan dermed slå fast at det er helt klart best å være jente!

Tror du meg ikke? Vel, la meg liste opp noen grunner til hvorfor det er mye bedre å være jente enn gutt:

1. Jeg kommer meg opp tidlig, i stedet for å bli liggende og dra meg i senga til langt utpå morgenen før jeg skal på jobb.


2. Jeg får masse alenetid å bruke bare på å pleie meg selv.

3. Som gutt er det opplest og vedtatt at jeg skal bruke den samme kjedelige dressen hver eneste julaften, konfirmasjon, begravelse og bryllup. Som jente har jeg mye større valgfrihet. Dessuten forventes det en viss variasjon, uansett hvor langt det er mellom anledningene som krever pent antrekk. Derfor slipper jeg å bli bekymret for at kjolene mine blir utslitt der de henger i skapet, kostbare som de er.


4. Om det skulle være uklart når det er på tide med en slankekur, er jenteklær som oftest formsydd og sjelden særlig løse i snittet. På denne måten kan jeg enkelt oppdage om jeg har lagt på meg siden sist jeg brukte denne kjolen.


5. Ingen forventer av meg at jeg mestrer kjønnsstereotypiske gutteting som å blande mørtel, bære vaskemaskiner opp bratte trapper eller sette sammen IKEA-møbler.


6. Jeg slipper å lure på hvor pengene mine blir av.


7. Om jeg går ut på byen, er høye hæler en genial oppfinnelse som forteller meg når balansen min begynner å bli litt ustø, og det er på tide å gå hjem og legge seg.


…særlig

Ok, så er det ikke alltid så greit å være jente. Og selv om gutter også har sine utfordringer, så har de noen fordeler jenter ikke har også. Så hvorfor vil jeg være jente egentlig?

For å være ærlig, jeg har ikke noe godt svar på dette. Uansett hvor mye jeg tenker på det, så finner jeg aldri noen god forklaring på hvorfor det er dette jeg ønsker. Det har bare vært sånn helt siden den sommerdagen jeg som trettenåring så meg selv i speilet i min søsters kjole og kjente hvor riktig dette føltes.

Men selv om jeg jo innser at det meste jeg har ramset opp i dette innlegget er ting som går på utseende, så hadde jeg ikke vært fornøyd med å være en gutt med sminke, kjole og høye hæler, samme hvor akseptert dette hadde vært. Det er jo en grunn til at jeg går med bh med innlegg, og strammer inn så godt jeg kan i skrittet slik at det ikke blir noen synlige bulker ovenfor kjolekanten. Jeg vil ikke at noen skal se at jeg har guttekropp, for det ødelegger alt. Jeg ønsker å se ut som og oppfattes som en jente. Jeg vil være en av jentene i venninnegjengen. Jeg vil være dama til kjæresten min. Jeg vil være en jente, for det er jo det jeg føler meg som.

Det handler med andre ord ikke om hva som er best av å være gutt eller jente. Det handler om hva som føles riktig.

Og siden jeg føler meg som en jente, så føles det mest riktig å være meg selv.

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #lgbt #skeiv #hverdag #mote #antrekk #outfit #psykisk #helse #kjønn #kjønnsroller #feminisme #likestilling

Antrekk – Maxiskjørt

Det har vært litt tungt i det siste – igjen. Derfor har det fristet mer å sitte inne foran pc-skjermen fremfor å gå ut. Men jeg kan ikke la hver eneste lille nedtur sette en stopper for meg og mine utfordringer, og skal jeg en dag klare å bli jente på heltid, så må jeg klare å gå ut som jente også når jeg er tung til sinns.

Siden jeg ikke var helt i humør, fikk vi ikke knipset så mange bilder før jeg kjente at jeg måtte inn igjen. Men vi fikk da til noen fine.

Topp: BikBok Skjørt: Camden Market, London Sko: Anna Field Solbriller: Primark, London Belte og Armbånd: Lånt av kjæresten min

Det var litt uvant å gå i så langt skjørt. Men det var veldig behagelig å gå med, varmt som det jo fortsatt var. Så på tross av litt nedstemthet ble det da en fin liten tur i kveldsolen, nå på tampen av sommeren.

Så får grunnen til at jeg har vært litt nedstemt i det siste komme en annen dag. Og det gjør det også, i et innlegg om et par dager.

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #antrekk #outfit #mote #shopping #sommer #sol #hverdag #Trondheim #psykisk #helse #depresjon

Kjæresten min liker å se meg gråte?

«Se hva jeg fant i tilbudshylla på Platekompaniet! La oss se den sammen i kveld!» sa kjæresten min med et lurt smil da hun kom hjem i går. Jeg skjønte ikke hvorfor hun smilte sånn før jeg faktisk fikk se hva hun hadde kjøpt. Og da forsvant smilet mitt rimelig fort.

Nei, vær så snill! Ikke den! Ikke…

Dumbo!


Jeg har ikke noe i mot Dumbo i utgangspunktet. Tvert i mot, selv om den ikke har tålt tidens tann like godt som enkelte andre Disney-klassikere, så holder den høy kvalitet med tanke på tiden den ble laget i. Men jeg har et stort problem med denne filmen. Dette er nemlig den eneste filmen som får meg til å grine, og det vet kjæresten min utrolig godt. Jeg har tross alt skrevet et innlegg om det før, etter at vi hadde lånt filmen av noen bekjente og sett den sammen. Men nå hadde hun altså kjøpt den, og sto der og insisterte på at vi skulle se den samme kveld.

Til slutt ga jeg etter, og gikk med på det…

…og det gikk som det alltid gjør. Jeg sitter uberørt gjennom hele filmen, helt til vi kommer til akkurat den scenen. Den hvor mammaen til Dumbo, erklært sinnssyk og innesperret bare fordi hun prøvde å beskytte barnet sitt, strekker snabelen sin ut mellom sprinklene og synger for ham. Ser jeg scenen isolert sett, ute av konteksten, på for eksempel YouTube, så går det bra. Men om jeg ser den som en del av filmen, med hele oppbyggingen hvor fru Jumbo beskytter den lille, og de andre elefantene fryser ham ut så han blir helt alene i verden… Jeg takler det ikke. Da åpner tårekanalene seg…

…og da hjelper heller ikke all verdens marshmallows, Dumle eller svenskimporterte Cheez Twisterz. På sekundet Betty Noyes synger den første tonen så kjenner jeg det begynner å bli vått i øyekroken. Kjæresten min ser på meg og sier «Åååh, så søt du er!» mens hun smiler. Det er nesten så jeg mistenker at hun faktisk vil se meg gråte!

Men til hennes forsvar så hadde hun ikke bare kjøpt Dumbo denne dagen. Hun hadde tatt med seg enda en Disney-klassiker fra tilbudshylla på Platekompaniet.


Kanskje den vil få meg i bedre humør…?

#transkjønnethet #transkjønnet #lhbt #lgbt #skeiv #blogg #hverdag #forhold #samliv #film #Disney #Dumbo #Bambi

Konkurranse: Vinn kjole fra Catwalk88

Konkurransen er nå avsluttet.

For halvannen uke siden lovte jeg at det skulle dukke opp en liten overraskelse dersom vi klarte å komme over 150 liker på facebooksiden min før innlegg nummer 400. Vel, dette er innlegg nummer 400, og facebooksiden min har 151 liker. Jeg har tenkt å holde det jeg lover, og derfor avholder jeg nå en aldri så liten…

Konkurransen fungerer som følger: Under står det oppført fem påstander om meg. Fire av disse er sanne, en av dem er en stor, feit løgn. Din oppgave er å finne ut hvilken av disse fem som bare er oppspinn fra min side:

1. Jeg vurderte å bli buddhist en periode på ungdomsskolen, kun fordi det var annerledes og jeg ville skille meg ut.

2. Jeg er livredd for katter. Når jeg ser en katt, går jeg i en stor bue rundt den for å unngå å komme for nære, og slipper den ikke av syne før jeg har passert den.

3. Jeg har spilt gitar siden jeg fikk min første gitar i 13-årsdaggave, og har spilt i flere band.

4. Til tross for at jeg ikke oppdaget at jeg ville være jente før jeg var 13, hadde jeg rosa vegger på soverommet mitt fra jeg var ni til jeg var ferdig på ungdomsskolen.

5. Jeg har flere ganger sagt at det var en venninne, som også blogger, som overtalte meg til å begynne å blogge om mitt liv som jente i guttekropp. Denne venninnen er ingen andre enn Tegnehanne.

Og hva kan du vinne?

Jeg gir bort denne kjolen fra Catwalk88 til en av dere som klarer å finne den falske påstanden om meg. Kjolen er merket med størrelse L, men jeg tror sannheten er nærmere S/M siden verken kjæresten min eller jeg klarte å få den på oss, og det er derfor jeg nå gir den bort selv om jeg mer enn gjerne skulle hatt den selv. Kjolen er med andre ord helt ny og aldri blitt brukt, og om du ikke har interesse av å ha den selv, så kan du jo gi den til noen andre om du vinner den?

Jeg ønsker også å gi en liten fordel til deg som følger bloggen min på facebook, og jeg kommer derfor i utgangspunktet til å plukke en vinner blant disse. Men om ingen av disse svarer riktig, kommer jeg til å plukke en vinner blant de andre. Du kan likevel når som helst øke vinnersjansene ved å gå inn på facebook og like siden min der.

Så det du trenger å gjøre er:

Skriv i kommentarfeltet under hvilken av de fem påstandene du tror er falsk, og det er bare lov å oppgi én. Oppgi også om du følger bloggen min på facebook, og jeg kommer til å sjekke om dette stemmer. Om du ikke oppgir dette, går jeg bare ut i fra at du ikke følger bloggen min. Husk også å oppgi e-postadresse så jeg kan kontakte deg.

Konkurransen vil vare i en uke, og om ingen har klar å svare riktig innen da, vil premien gå til den første som svarer riktig. Ingen kommentarer vil bli publisert under dette innlegget så lenge konkurransen varer, men jeg vil lese dem alle sammen. Om denne konkurransen blir en sukssess, kommer jeg til å holde flere i fremtiden.

Så hva venter du på?

Konkurransen er ikke sponset, og premien er finansiert av egen lomme.

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #lgbt #skeiv #konkurranse #mote #antrekk #outfit #vinn #forsvinn #fleip #fakta #showtime

Litt hverdagsromantikk

Ikke har jeg bursdag. Ikke har vi jubileum på noe som helst vis. Ikke heter jeg Gunnlaug, så jeg har ikke navnedag i dag heller. Kjæresten min hadde bare lyst til å gjøre meg glad, sa hun. Og derfor kom hun hjem med disse til meg i dag!


…hva er det hun pønsker på egentlig?

#blogg #hverdag #forhold #samliv #overraskelse #fudge #slanking #hahaneinålurtejegdeggodt

Avsløringen: Slik finansieres bloggen min!

De er overalt på internett. I kommentarfeltet på nettaviser, egne blogger og øvrige sosiale medier. De som har funnet sannheten om hvordan alt virkelig henger sammen.

De som har klart å få opp øynene og avslørt at det foregår noe muffens som alle andre er for naive til å se. De som vet at terrorangrepene 11. september 2001 ble gjennomført i regi av den amerikanske regjeringen. De som vet at staten sprøyter oss ned med kjemikalier fra fly og at dette er opprinnelsen til flystripene vi ser på himmelen. De som vet at verden kontrolleres av en liten elite, sammensatt av jøder, reptiler, frimurere og Chuck Norris.

De er så smarte at de har avslørt dem alle sammen, og nå har de jammen meg avslørt meg også. Denne kommentaren fikk jeg i går til innlegget hvor jeg vurderte å ta en tur til Amsterdam:

Shit, avslørt!

Det er bare et problem. Akkurat som i de alle andre tilfellene jeg nevner, så er «bevisene» deres basert på rene antakelser som ikke er blitt etterprøvd. De stiller kun spørsmål og tenker seg frem til et svar de synes høres fint ut, ignorerer at disse konklusjonene har store hull som gjør at de lett kan falsifiseres, og klapper seg selv på skulderen over hvor flinke de er til å avsløre systemet.

Men jeg kan også stille spørsmål. Så da gjør jeg det like godt ved å dra frem bildekollasjen fra innlegget kommentaren over var postet under, og spør. Hvor er den skjulte reklamen det snakkes om?

Kollasjen er fortsatt satt sammen av bilder fra Wikipedia Commons

Jeg tror jeg trenger å justere styrken på masken min, for jeg ser virkelig ikke noe skjult i bildene mine som skal hjelpe meg med å finansiere denne bloggen. Noe som fører meg over på neste punkt. Hva er det egentlig å finansiere her?

Bloggen min ligger på en plattform hvor hvem som helst kan opprette sin egen blogg helt gratis. Gratis! Det eneste jeg bruker penger på i forbindelse med denne bloggen er at jeg innimellom bruker litt for store summer på å kjøpe blogshouts for å få frontet innleggene mine på forsiden av blogg.no og side2.no for å trekke flere lesere, og jeg håper disse pengene bidrar til et minneverdig julebord for blogg.nos ansatte. Det er en utgift jeg strengt tatt ikke trenger for å ha en blogg, men jeg har valgt å gjøre det slik. Likevel er det den eneste utgiften jeg har i forbindelse med bloggen. Og hvor får jeg så tak i midler til å finansiere denne mikroskopiske utgiften?

Jo, hver morgen går jeg til en aktivitet som kalles jobb. Denne aktiviteten sørger for at jeg får noe som heter lønn, som består av penger. Når kjedelige ting som husleie, strøm, mat og andre nødvendigheter er betalt, har jeg fortsatt en liten sum som jeg kan bruke på hva jeg vil. Jeg velger å bruke en liten del av den på bloggen min, og jeg finner det ikke merkelig i det hele tatt. Akkurat som at en som samler på gamle Bobseybarna-bøker helt sikkert er villig til å betale astronomiske summer for å få tak i den boka vedkommende mangler. Jeg mener, samler du på Bobseybarna-bøker vil jeg ikke akkurat påstå at du har dømmekraften i orden. Men en hobby skal man ha å sysle med på fritiden, og min er tilfeldigvis bloggen min.

Så jeg beklager, hvem enn du nå er. Bloggen min blir ikke finansiert av skjulte annonsører i bildene jeg legger ut. Men siden jeg er utstyrt med en solid dose empati, synes jeg likevel synd på deg. Så la oss nå late som et lite sekund så du kan klappe deg selv på skulderen og si at du har avslørt systemet. Bare for en liten stund, før du lar virkeligheten synke innover deg.

Men de stripene på himmelen som flyene etterlater seg, kalles kondensstriper og blir dannet av vanndamp, så de kan i praksis anses som menneskelagde skyer. Beklager, men noen måtte fortelle deg det.

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #lgbt #skeiv #blogg #hverdag #Illuminati #frimureri #NWO #chemtrails #911truth #konspirasjon #konspirasjonsteori #reise #Amsterdam #thetruthisoutthere

Jeg elsker mine Anna Field-sko!

I denne jungelen av skoprodusenter som finnes der ute, har jeg etter hvert funnet meg en favoritt. Det startet i vinter med at jeg i denne bloggen ba om hjelp til å finne vintersko som ikke kostet all verden, men som var gode å gå i. Noen anbefalte meg et par støvletter fra Anna Field, som jeg likte og endte opp med å kjøpe. Disse hadde jeg på meg da jeg for første gang feiret nyttårsaften som jente for åtte måneder siden, og jeg merket meg hvor utrolig behagelige de var og hvor godt de satt på foten min. Så da kjæresten min to måneder senere kjøpte et par nye støvletter med høy hæl fra Anna Field til meg, og disse også satt perfekt på foten min, var det gjort. Jeg har nå fire skopar fra Anna Field, og flere blir det nok etter hvert.

Her er alle mine sko fra Anna Field, i den rekkefølgen de ble kjøpt.

Jeg har allerede nevnt at Anna Field sine sko sitter perfekt på foten min. Dette er ingen selvfølge, for født som gutt som jeg er har jeg noe bredere føtter enn de fleste jenter, og sko kan ofte føles for smale og trange. Innimellom har dette ført til at jeg må kjøpe sko som er en størrelse større, noe som er vanskelig nok da jeg bruker størrelse 41, den største størrelsen vanlige skobutikker har tilgjengelig i damesko. Men dersom jeg gjør det, blir skoen for romslig i front i stedet. Med Anna Field slipper jeg altså dette. Skoene passer min fot perfekt.

I tillegg leveres de til en pris som er svært hyggelig. De siste skoene jeg kjøpte, avbildet sist i bildeserien over, kjøpte jeg for bare 299 kroner på Zalando for bare et par uker siden. Også disse levde opp til forventningene jeg etter hvert har bygd opp til merket, så det blir nok neppe det siste skoparet fra Anna Field jeg kjøper.

Hva synes du om skoene?

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #antrekk #outfit #mote #shopping #sko #annafield #sommer #hverdag