Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for august 2014

Spørsmålsrunde: Spør, hvis du tør!

Nok en gang gir jeg etter for gruppepresset. For selv om jeg synes responsen var litt slapp forrige gang, så er det tross alt dere som har bedt om en ny spørrerunde. Så når jeg nå gir dere denne unike sjansen til å spørre meg om hva som helst, så håper jeg dere også utnytter den til det fulle.

Så uansett hva du lurer på, så er det bare å spørre. Uansett om det er relatert til transkjønnethet, eller om du bare lurer på om melka i kjøleskapet ditt har gått ut på dato, så er jeg kjent for å svare, etter beste evne, på absolutt alt. Vel, kanskje jeg ikke vil svare på absolutt alt, men om jeg ikke vil det, så får du i alle fall det som svar. Ingen spørsmål vil bli ignorert.

Så da er det bare å sette i gang, er det ikke?

Kommentarfeltet er åpent for dine spørsmål!

Tidligere svar på spørsmålsrunder:

Still meg dine teite spørsmål (6. mai 2013)
Spør meg om hva som helst! (27. oktober 2013)
Lurer du på noe? (1. juni 2014)

#spørrerunde #spørsmålsrunde #spørsmål #svar #blogg #hverdag #transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #lgbt #skeiv #idetheletatt

Jeg takket nei til sponsing og «Oljebarna»

Før tirsdag denne uken hadde jeg en blogg med en liten, men trofast gruppe lesere. Så skrev jeg et innlegget «Da jeg oppdaget at jeg var jente» som VG ønsket å fronte på forsiden av sin nettutgave. Over natten var jeg på den delen av topplista som alltid er synlig fra forsiden av blogg.no. Det tok ikke lang tid før tilbudene begynte å komme.

Skjermdump fra vg.no tirsdag ettermiddag. Dette har sørget for en god topplisteplassering for meg tre dager på rad nå.

For i e-posten min, som vanligvis kun fylles med reklame og mailer fra en fyr i Burkina Faso som vil gi meg en million dollar om jeg hjelper ham med en større pengetransaksjon, kom det plutselig inn mailer fra aktører som ville sponse meg og bloggen min. De ville sende meg produkter og pengebeløp mot at jeg skrev innlegg om dem. I tillegg fikk jeg en mail fra castingansvarlig i Rakett TV som vurderte meg som deltaker i sesong to av «Oljebarna» på VGTV etter å ha lest historien min. Og jeg tenkte, dette er jo sånt som man bare hører om. Dette er jo sånt som bare skjer med de mest populære bloggerne. Dette er jo hverdagen til en toppblogger!

…og så takket jeg nei til alt sammen.


Oh no, she didn’t…!

Grunnen til dette er like enkel som den er komplisert. Fordi jeg ikke er åpen om min situasjon som jente i guttekropp, har jeg valgt å blogge anonymt. Det gjør at jeg selvsagt er veldig forsiktig med å dele ut navn og kontaktinformasjon. Særlig når det bare gjelder kortsiktige avtaler, om et produkt jeg ikke aner om jeg kan stå for eller ikke, som kommer på et tidspunkt hvor jeg slett ikke er sikker på at bloggen min kommer til å holde seg på øvre del av topplisten, snarere tvert i mot. Jeg setter eget privatliv høyere, og vil ikke risikere at identiteten min kommer ut før jeg selv er klar for å stå frem. Av samme grunn sa jeg nei til Oljebarna. Det blir ikke riktig å la et kamerateam følge meg rundt omkring når ikke engang de på jobben vet at jeg innerst inne skulle ønske jeg var født som jente.


Så får vi se da hvilke tanker jeg har omkring sponsing og slikt den dagen jeg blir klar for å kaste den etter hvert så ikoniske masken min, selv om mitt topplisteeventyr for denne gang sannsynligvis er over i løpet av noen dager, når VG tar bort linken til bloggen min i løpet av ettermiddagen i dag, fredag. Men jeg må innrømme at det føles litt merkelig, at her får jeg slengt rett i fanget alt det nesten alle som begynner å blogge drømmer om.

Og så sier jeg nei takk…

Var det dumt av meg?

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #hverdag #blogg #utfordring #sponsing #reklame #reklameinnlegg #oljebarna

Middag – Løvbiff i pita med kantarell

La det bli offisielt. Emilie har herved gitt etter for lesernes krav (hei, Siri!), selv om hun sa klart og tydelig fra om at hun ikke hadde tenkt å dele flere innlegg i sjangeren «dette hadde vi til middag i dag». Både fordi jeg hater å lage mat, og fordi det da vil komme frem hvor ensidige og kjedelige vi er i matveien. Men når leserne (hei, Siri!) spør så pent, så kan jeg ikke si nei. I alle fall når jeg ikke kommer på noe annet å skrive om faktisk klarte å lage noe som både smakte godt og i tillegg så fargerikt ut.


For nok en gang var utgangspunktet det samme som det er mer eller mindre hver dag. Verken kjæresten min eller jeg hadde lyst eller ork til å lage middag, og da er alltid faren stor for noe grått og trist på tallerkenen, tilsatt en smak av konserveringsmiddel E250. Men så ble jeg jo minnet på at hei, det nærmer seg høst, og det betyr at det er kantareller å få kjøpt i butikken. Dette ble utgangspunktet mitt da kjæresten min og jeg ruslet inn på Meny, og ikke lenge etter hadde vi også funnet salat og paprika. Rød paprika vel å merke, i og med at kantarellen er gul og salaten er grønn, og jeg er for et fargerikt fellesskap. Bruken hadde vi fortsatt ikke bestemt, og vi vurderte å lage pitapizza med disse ingrediensene. Men da pitabrødene var funnet i frysedisken, spurte jeg om vi ikke heller skulle fylle pitabrødene med alle disse ingrediensene, sammen med en løvbiff?

Slik ble det, og hjemme ble kantarellen og paprikaen stekt sammen med restene av en pakke smårettsbacon som hadde ligget siden jeg lagde soppstuing, og derfor måtte brukes før den utviklet gjeller og begynte å snakke hedmarksdialekt. Deretter ble dette lagt til side mens løvstekene ble raskt kremert på hver side, med et lite dryss salt og pepper over seg. Så ble løvstekene fordelt i hvert sitt pitabrød ved hjelp av en stekepinsett for å lettere holde dem sammen. Tomrommet som ble til overs ble så overfylt av kantarell, paprika, salat og bacon, at pitabrødet sendte noe tilbake på tallerkenen i det jeg skulle ta bildet over.

Av en eller annen grunn har jeg for vane å servere pitabrød i kaffefilter, noe jeg har lært av mamma. Men jeg er ikke helt sikker på hvorfor, for om det begynner å renne av løvsteken gjennom et av hullene som alltid oppstår i bunnen av pitabrødet, så er ikke akkurat kaffefilter kjent for å holde på fuktighet…

Men godt var det, og ikke minst lettvint.

#middag #mat #fôr #spise #hverdag #kantarell #sopp #løvstek #løvbiff #paprika #salat #bacon #pita #prikkingivenstrehånd

Mine antrekk i sommer

Helt siden den sommeren jeg fortalte om i går, da jeg oppdaget at jeg ville være jente, har denne årstiden vært noe utfordrende. Overalt har jentene trukket inn i de fine sommerkjolene sine, og jeg har stått på sidelinjen og vært misunnelig fordi jeg er født som gutt, og derfor ikke har turt å gjøre det samme. Mine sommerkjoler fikk aldri lufte seg, fordi jeg aldri fant motet til å bruke dem noe annet sted enn innendørs i trygge omgivelser bak lukkede gardiner.

Men denne sommeren skulle bli vendepunktet. Etter så mange år i skjul, klarte jeg endelig å gå ut i nabolaget på kortere turer kledd som jente, og prøvde å utfordre meg selv så ofte jeg kunne i løpet av sommeren. Både for at det skulle bli enklere å gå lenger neste gang, og selvsagt – for å nyte finværet som den jenta jeg ønsker å være. Og siden sommeren 2014 var en varm og god sommer, fikk jeg luftet ganske mange antrekk…


Så håper jeg at jeg ikke var med på å få noen andre i tilsvarende situasjon til å føle misunnelse…

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #antrekk #outfit #mote #shopping #sommer #sol #hverdag #Trondheim #rosablogg ?

Da jeg oppdaget at jeg var jente

Det er gått noen år siden jeg begynte å skrive om det å bli født med et annet kjønn enn det man føler seg som. Et tema som jeg ikke har sett så mange andre blogger berøre. Etter at TV2 viste første episode av dokumentarserien «Født i feil kropp» skulle derimot dette endre seg, og plutselig var dette noe nesten alle i det lyserøde blogg-fargespekteret skulle skrive et innlegg om. Dette viser hvilken effekt og viktigheten denne typen dokumentarer har for å opplyse om hvor utfordrende det kan være å være født med feil kjønn.


Min virkelighet i barndomsårene og min virkelighet nå. Men er det virkelig så utenkelig å utvikle seg fra det første til det dette?

Jeg har bare et problem med denne serien. Når jeg skriver dette har to episoder blitt vist, og alle historiene vi har blitt presentert så langt i serien passer inn i den tradisjonelle oppfatningen folk har om transkjønnede. Historien om den lille jenta som nektet å gå i bursdagsselskapet i kjole og heller ville gå i dress. Historien om den lille gutten som ville leke med dukker og være prinsesse. Kort sagt, historier som forteller oss at alle transkjønnede har følt seg som et annet kjønn siden tidlig barndom. Noe som gjør det vanskeligere for oss som oppdaget det underveis å bli trodd.

Derfor føler jeg det er riktig at jeg igjen deler min historie, til glede for nye og til irritasjon for gamle lesere. Om hvordan jeg, som hadde hatt en barndom med Lego, biler og Batman, i helt i starten av tenårene skulle oppdage at det egentlig var jente jeg ville være.

Det var første dagen i sommerferien, etter mitt første år på ungdomsskolen. Jeg var tretten år, og bare noen måneder unna å fylle fjorten. Frem til da hadde jeg ikke vært i tvil om at det var gutt jeg var, selv om jeg visste at jeg var annerledes. Jeg var ikke ansett som en av de kule guttene, og jeg spilte ikke fotball. Jeg var veldig følelsestyrt og tok lett til tårene, noe som førte til en del mobbing, men ingenting av dette gjorde meg jo automatisk til en jente. Jeg var gutt, og hadde aldri vært i tvil om dette. Ikke før denne første dagen i sommerferien min, da jeg var tretten år.

Det var forferdelig varmt denne dagen, og siden jeg ikke tåler varme spesielt godt, brukte jeg tiden på å løpe inn og ut av huset og badet for å kaste vann i ansiktet og kjøle meg ned. Foreldrene mine og søsteren min hadde dratt i en barnebursdag jeg ikke ville være med i, fordi jeg var i den alderen der alt sånt er barnslig og jeg hadde ikke noe ønske om å bli plassert på et barnebord med en haug seksåringer. Jeg var altså hjemme alene der jeg løp mellom verandaen og badet for å kjøle meg ned med vann i ansiktet.


Det var da jeg la merke til den. En grønn og hvit rutete sommerkjole, i et lett bomullstoff, som søsteren min hadde slengt fra seg over baderomskrakken. Jeg vet til dags dato ikke hva det var som fikk meg til å gjøre det, og jeg husker heller ikke øyeblikket det skjedde. Men plutselig sto jeg der med store øyne og åpen munn, og så på speilbildet mitt som så tilbake på meg, kledd i kjolen til søsteren min. Det føltes så merkelig, men også veldig behagelig med den lette kjolen i varmen. Men mest av alt ble jeg overveldet av at det føltes så utrolig riktig, og det var som om det ble lysere rundt meg, som når sola titter frem fra bak skyene. Dette var jo meg, den jeg savnet å være, uten å vite det!

Men i neste øyeblikk følte jeg skam, og jeg vrengte av meg kjolen i full fart og løp inn på rommet mitt, hvor jeg slengte meg ned på senga. Men jeg klarte ikke å slutte å tenke på det jeg nettopp hadde følt og sett i speilet. Jeg ble liggende og spørre meg selv om hvorfor jeg følte sånn. Hva om jeg hadde blitt født som jente, da hadde det kanskje vært min kjole som lå på baderomskrakken. Kanskje hadde jeg hatt på meg en søt, sommerlig kjole om jeg også hadde blitt med på bursdagsselskapet foreldrene mine var på akkurat nå. Hva om… nei, det kunne ikke stemme at jeg følte det sånn! Jeg hadde jo aldri brydd meg om hvordan jeg så ut, og jeg likte i hvertfall ikke å pynte meg! Jeg hatet dressen mamma brukte å tvinge på meg, med de stive skjortekragene og det stramme slipset rundt nakken. Men kanskje…

Jeg var tilbake på badet igjen, og i hendene hadde jeg en liten sort kjole, mørke strømpebukser og et par sorte pumps. Alt hadde jeg funnet i skapet til mamma. Jeg så på meg selv i speilet mens jeg kledde på meg, og kjente at da jeg forsiktig dro på meg strømpebuksene hvor merkelig, men likevel riktig det føltes. Jeg kjempet så hardt for å holde meg oppreist på de høye hælene i det jeg tok dem på. Så studerte jeg meg selv i speilet, og fikk meg selv til å smile forsiktig. For sett bort i fra den korte guttefrisyren, var det jo en fin ung dame som smilte tilbake til meg fra speilet. Og den unge damen var jo meg! Det var jo sånn det skulle vært. Det var jente jeg egentlig skulle ha vært. Der og da bare visste jeg det.

Men hva om noen andre også fikk vite det…?


Illustrasjonsfoto: Sage Ross/Wikipedia Commons

Så det ble så jeg holdt det for meg selv, og bestemte meg for å aldri gjøre det igjen. Men jeg ante ikke at da skolen begynte igjen to måneder senere, hadde jeg tilbragt store deler av det lokalavisen skrev var den varmeste sommeren noensinne, i skjul på rommet mitt kledd i en kjole jeg hadde lånt for anledningen av enten søsteren min eller mamma. Naturlig nok ble jeg preget av denne sommeren, og tilbake på skolen begynte jeg å trekke meg mer og mer unna de andre guttene, mens jeg stadig så drømmende mot jentene i skolegården. Men jeg turte aldri nærme meg dem. Da jeg fikk vitnemålet mitt i hånda to år senere hadde jeg distansert meg så mye fra mine tidligere venner at jeg i praksis ikke hadde noen igjen. Ingen visste noe om hvorfor jeg var så stille og innesluttet og hva jeg slet med.

Ikke før jeg et halvt år senere, i løpet av mitt første år på videregående. Det var da jeg endelig turte å innrømme for meg selv at dette ikke var noe jeg kunne undertrykke og fortalte det til ei jente jeg var forelsket i, og som senere ble min første kjæreste. Og det var hun som plukket ut navnet Emilie til meg, fordi det var det fineste navnet hun visste om, og siden har dette navnet hengt fast og blitt en del av meg.

Med det startet reisen min og jeg ble gradvis den jenta som skriver denne bloggen.

Dermed skiller min historie seg en del fra de historiene vi vanligvis hører i media, og etter hvert også i TV2s dokumentarserie. Jeg har hørt at andre med historier som ligner min har hatt store problemer med å bli trodd, og jeg opplever selv at nesten alle jeg forteller det til tror at jeg kødder med dem. I alle fall frem til de får møte meg som jente for første gang. Nesten alle ser da opp og ned på meg, før de sier «Så klart!»

Men når jeg tenker tilbake så ser jeg tegn også hos meg i barndommen på at jeg egentlig ville være jente. Både i tanker jeg hadde om kjønnsroller slik jeg opplevde dem, tilbakevendende drømmer og mareritt, og en stor fascinasjon for en viss historie om en bukseløs and jeg hadde funnet i pappa sin store samling av gamle Donald-blader.

Men det var først denne sommerdagen da jeg var tretten år at jeg begynte så smått å skjønne sammenhengen, og jeg noe ufrivillig begynte på ferden. Så vil bare tiden vise om jeg noen gang vil finne mot til å fullføre den…

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #hverdag #utfordring #fødtifeilkjønn #tv2 #repost #ikkeegentlig #helleromskriving

Kosedag med kjæresten min

Om du synes det har vært litt lite aktivitet i bloggen denne uka, så har det en ganske naturlig forklaring. Men denne gangen er det kjæresten min som har hatt det vanskelig, og siden jeg jo håper på en nominasjon til prisen for Tidenes Beste Kjæreste, når den deles ut ved dommedag, så må jeg jo prøve å stille opp når hun føler verden ikke samarbeider. Så får blogg bare være blogg.

Men siden hun har det litt tungt akkurat nå, og vi begge hadde fri i går, bestemte jeg at dette skulle bli en kosedag for bare oss to. Jeg så også nødvendigheten av å forlate leiligheten, selv om hun var sliten og ikke orket så mye. Vi fikk heller finne en aktivitet som ikke krever så mye av oss fysisk. Det endte med at vi bestemte oss for den velbrukte middag og kino-oppskriften, og sjekket kinoprogrammet for å se om det var noe som fristet. Etter litt diskusjon kom vi frem til at det var egentlig bare en film begge kunne tenke oss å se, nemlig Maleficent.

Siden det begynner å bli en stund siden filmen hadde premiere og den er i ferd med å fases ut, har den gått ned til bare en visning per dag, klokken 15:15. Dette gjorde ikke bare at vi måtte snu den tradisjonelle middag og kino-oppskriften på hodet ved å spise etter filmen, fordi det ble for tidlig å spise før. Men jo tidligere på dagen en forestilling er, jo større sjanse er det for at kinosalen er full av små prepubertale vesener ute av stand til å holde munnen lukket. Dette gjør at kinoopplevelsen gir ordet surroundlyd en helt annen betydning.

Illustrasjon: Arild Midthun, egenhendig rappet fra denne artikkelen.

Smatting og orddiaré til tross, så var dette en positiv opplevelse. Jeg har et blandet forhold til tegnefilmen Tornerose fra 1959, rett og slett fordi tittelrollens totale mangel på personlighet gjør at jeg finner den ulidelig kjedelig. Men filmens skurk, Maleficent, er kanskje Disney-universets beste skurk noensinne, og derfor hadde jeg vel et slags håp om at historien ville bli mer interessant sett fra nettopp Maleficents synspunkt. Jeg vet ikke om det var en god fe eller noe som oppfattet dette, men jeg fikk i alle fall ønsket mitt oppfylt. Det bygger kanskje på den samme historien, men det er gjort en god del forandringer som gjør historien og figurene mye mer interessante. Aldri før har de tre feene som tar seg av Tornerose vært så håpløse oppdragere som de fremstår i denne filmen. Jeg koste meg skikkelig, og vil når som helst si at jeg foretrekker filmen Maleficent foran klassikeren Tornerose.

Det stoppet riktignok ikke kjæresten min fra å nærmest fly ut fra kinosalen med et stort smil om munnen, i retning Platekompaniet for å finne nettopp Tornerose på DVD, etter filmens slutt. Jeg føler nesten for å si at de heldigvis var utsolgt for denne, men vet jo at den kommer til å komme i hus på et senere tidspunkt uansett, da vi jo samler på klassikerserien til Disney. Men denne gangen gikk vi ut tomhendte.

I stedet gikk ferden til Nordre gate og TGI Friday’s.

Dette er hva jeg bestilte fra TGI Friday’s meny. Men siden jeg helt glemte å ta bilde av maten, henter jeg like godt bildet fra nettopp den nevnte menyen. Det var like godt som det ser ut.

Der bestilte jeg to stykker grillet indrefilet med et stykke fritert blåmuggost, potetmos og soppsaus, mens kjæresten min gikk for BBQ Spareribs med coleslaw. Vi greide nesten å skrape tomt fatet og måtte innrømme til servitøren da han kom for å rydde at selv om det var utrolig godt, var det nå vanskelig å få plass til mer. Men han fikk protester fra oss begge da han antydet at vi kanskje ikke var så interesserte i å se på dessertmenyen når vi var så mette. For selvsagt skulle vi se på dessertmenyen. Det endte med at vi bestilte henholdsvis brownie med iskrem, og en popcorn brownie sundae. Etter å ha latt kortautomaten deres ta et solid jafs av bankkontoene våre for maten, satte vi kursen hjemover. Begge med en hånd plassert på den litt for overfylte magesekken sin. Men vi var glade og fornøyde med dagen vi hadde hatt sammen.

Og jeg er veldig fornøyd med at jeg fikk kjæresten min til å smile og glemme hvor urettferdig verden har føltes i det siste. I alle fall for noen timer. Men jeg håper og tror at disse timene kan påvirke humøret hennes, og gjøre det lettere for meg å lokke frem smilet hennes på nytt de neste dagene også.

Oppdrag utført. For nå.

#hverdag #blogg #forhold #samliv #kjæreste #film #maleficent #tgi #fridays #mat

Advarsel: Retusjerte bilder!

Bilder sier mer enn tusen ord. Picture or it didn’t happen. Don’t tell it, show it. Dette er uttalelser som de fleste rosabloggere lever etter. Derfor må alt kunne fortelles og dokumenteres i bilder, for det å lese er jo «schedelig». Men det er jo forsåvidt noe i det. Det gjør innlegget mer levende om du bruker gode illustrasjonsbilder som supplement til teksten. Dette prøver jeg å bruke aktivt for å heve kvaliteten på bloggen to-tre hakk, slik jeg viser i disse eksemplene:


Det er bare et problem. Av og til må man strekke seg veldig langt for å få til bilder med den effekten jeg ønsker å få. Men jeg er ikke villig til å gå så langt. Jeg er ikke villig til å posere med en brennende parykk med fare for å svi av meg selv fingrene og/eller utløse brannalarmen og tilkalle brannbil med fullt mannskap. Jeg er heller ikke villig til å kutte meg opp frivillig på leggen for å få et bilde av at jeg blør, eller for å snu situasjonen: om jeg kutter meg på leggen under barbering, så er jeg heller ikke villig til å hoppe rundt på en fot på jakt etter masken min slik at jeg kan ta bilde mens såret ennå er åpent. Og når jeg er så dum at jeg lar meg overtale av kjæresten til å ha sex med parykken min på, så er jeg mest opptatt av å få rettet ut flokene og redde parykken etterpå. Men når jeg kan slappe av etter at flokene er rettet ut, og en stemme i hodet mitt sier «hei, dette kunne blitt et bra innlegg til bloggen», så er jeg ikke villig til å ødelegge parykken igjen bare for å få tatt noen bilder.

Med andre ord. Alle bildene over viser et tilfelle av fotomanipulering. De er retusjerte.


For når virkeligheten ikke passer inn med det jeg ønsker å formidle i bloggen, så tyr jeg til shopping. Photoshopping. Internett er fullt av oppskrifter på hvordan man kan manipulere inn blod eller flammer, og jeg har selv skrevet et innlegg om hvordan jeg tente på parykken min. Selv om det kan se vanskelig ut ved første øyekast, så vil du oppdage underveis at om du følger oppskriftene punkt for punkt, så er det faktisk ganske lett å manipulere virkeligheten.

Så er det litt betenkelig da, at mens rosabloggerne bruker Photoshop til å gi seg selv smalere midje og hvitere tenner, så bruker jeg Photoshop til å gi meg selv kutt på leggen og pulesveis.

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #photoshop #retusjert #retusjering #manipulert #manipulering #bilde #foto #hverdag #blogg

Noe du vil lese om?

I usually don’t do requests…


…men i det siste har det vært veldig mange gode innlegg som har oppstått fordi en av dere som leser denne bloggen har kommet med innspill. Innlegg som «Hvorfor det er best å være jente» og «Kledd som jente – i gutteklær?» hadde aldri blitt skrevet om det ikke hadde vært for en lesers oppfordring til å fortelle hva jeg la i det å være jente, og et ønske fra en leser om å se meg i bukser. Selv innlegget «Avsløringen: Slik finansieres bloggen min» ble til etter en kommentar jeg fikk, selv om kommentarens forfatter neppe hadde forventet seg en slik reaksjon fra meg.

Nå er det ikke sånn at jeg holder på å gå tom for ting å skrive om. Tvert i mot. Men det jeg ser er at selv om de kanskje ikke ble helt slik de som skrev dem hadde sett for seg, så var dette kommentarer som inspirerte meg til å skrive innlegg jeg synes ble blant de beste jeg har skrevet på lenge. Så kanskje jeg ved å spørre etter ønsker kan fremprovosere enda flere gode bloggideer, som et supplement til dem jeg allerede har på blokka?

Så… er det noe du vil jeg skal skrive om?

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #blogg #hverdag #inspirasjon #hvavilduleseom ?

Jeg og de andre med feil kjønn

Den ene personen etter den andre har i helgen sendt meg en link. Linken er til en artikkel om Emma på 13 som, akkurat som meg, er født som gutt, men føler seg som jente. «Se her! Dette må du skrive om!» sier de. Og ja, de har helt rett, dette er noe jeg burde skrive om.

Men hva?

For jeg kjenner ikke Emma. Ikke kan jeg si noe om hvordan det føles for henne, for selv om vi begge er født med feil kjønn, så har vi ganske forskjellige historier å fortelle. Emma har følt hele livet at hun egentlig er jente, og er åpen om det allerede i en alder av tretten år. Dette imponerer meg, for jeg var på samme alder som Emma er nå da jeg plutselig oppdaget at jeg følte meg som jente, og det tok meg tre år før jeg turte å innrømme det for meg selv og fortelle det til noen utvalgte venninner. Jeg er fortsatt ikke åpen om det, og lever fortsatt som jente bare på deltid. Det er først det siste året jeg har begynt å våge meg ut på kortere turer i nabolaget som jente, og en eventuell kjønnskorrigerende operasjon er noe som ligger langt frem i tid, selv om dette er noe jeg jevnlig snakker med psykologen min om.

Jeg kjenner rett og slett ikke historien hennes godt nok til å kunne dedikere et innlegg til den. Den eneste historien jeg kjenner godt nok til å kunne dele i denne sammenhengen, er min egen fortelling om hvordan det er å være deltidsjente i skjul. Det gir kanskje et litt endimensjonalt bilde av det å være transkjønnet, men det føler jeg også at jeg har vært klar på siden starten for to år og 400 innlegg siden, at denne bloggen ikke gir noe fasitsvar på hvordan det er å være født med feil kjønn. Jeg forteller bare hvordan det er for meg, for det er bare den historien jeg kan.

Men da er jo det fine at TV2 nå dedikerer en egen serie til slike historier, hvor andre som er født med feil kjønn kan dele hvordan det er og har vært for dem. Første episode vises i kveld, og jeg oppfordrer alle som har fulgt denne bloggen, uavhengig om det er bare sporadisk eller fast, til å skru på TV2 klokken 21:40, for å få et mer helhetlig bilde av hvordan det er.

Så skal jeg fortsette å dele hvordan det er å være meg i denne bloggen. Hvis noen fortsatt er interesserte etter dette.

«Født i feil kropp», TV2 mandag 18. august, klokken 21:40

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #hverdag #Trondheim #utfordring

Middag – oppgradering av ostesteakletene

Så var det min tur til å lage middag igjen, og kreativ som jeg er gikk jeg selvsagt for det samme som sist jeg viste frem middagsmåltidet vårt i bloggen. Hvorfor ikke, egentlig. Det smaker ikke så verst, og for meg som hater å lage mat så krever det ikke all verdens anstrengelse heller. Men jeg oppgraderte likevel retten noe siden sist:

For sannelig har det ikke åpenbart seg en liten klatt med noe udefinerbart på tallerkenen. Dette er rett og slett hjemmelaget soppstuing, noe som er mye lettere å lage enn det høres ut som. Det lager seg faktisk nesten av seg selv.

Det du gjør er å hakke opp sopp i biter. Hvilken sopp du bruker, det er litt opp til deg. Jeg brukte en blanding av sjampinjong, portobello og kantarell. For hei, det nærmer seg høst og da er kantarellen tilgjengelig i butikken! Dette freser du opp i en panne sammen med bacon, eventuelt uten bacon hvis du absolutt ikke vil ha bacon i, men jeg vil ha bacon i. Etterpå tar du dette over i en kasserolle og heller fløte over, og rører rundt med ujevne mellomrom. Smakes til med salt og pepper.

Ikke trenger du ha det sammen med ostesteaklets heller. Det fungerer sammen med de fleste typer kjøtt. Men denne gangen ble det ostesteaklets fordi det var det vi hadde lyst på i dag. Og som alltid, steaklets serveres med kapers og en liten skive sitron. Er du ekstra modig, legger du også på noen skiver ansjos oppå. Pommes fritesen ved siden av krydrer jeg som vanlig med salt, og med litt dill for å få mer farge på retten.

Neste gang: Svidd Grandiosa…

#middag #mat #fôr #spise #hverdag #steaklets #snitzel #opphøgde #poteter #pommesfrites #chips #kapers #sitron #hjemmelaget #soppstuing #sopp #dill #jegkommeraldritilåblimatblogger #aldrisierjeg