Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for juni 2014

Litt trøsteshopping…

Det blir et litt kort innlegg i dag. Saken er nemlig den at jeg har gått på en ny smell. På tirsdag brøt jeg plutselig sammen og begynte å grine mens jeg var på jobb. Heldigvis hadde jeg allerede avtalt time hos psykologen dagen etter. Jeg dro dit i går, og fikk snakket ut litt, og vi kom frem til at jeg rett og slett er utslitt. Jeg ble rådet til å holde meg hjemme og slappe av de neste dagene. Det betyr at jeg skal ta helt fri fra absolutt alt. Jeg får ikke lov til å gjøre noen av de tingene som har tappet meg for energi i det siste.

Så sånn sett bryter jeg avtalen med psykologen med dette innlegget, i og med at jeg har brukt mye tid og krefter på denne bloggen den siste tiden. Men siden jeg ble sittende og surfe på nettbutikker i går kveld, og til og med endte opp med å bestille noe til meg selv, føltes det naturlig å nevne det i bloggen.

Så får jeg komme tilbake med et mer omfattende innlegg om hva som foregår i livet mitt akkurat nå, når jeg ikke har «fri» som i dag.

Hva synes du om innkjøpene mine?

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #shopping #mote #antrekk #outfit #psykisk #helse #psykiskhelse #hverdag

Digitalt kjønnskifte på grunn av reklame?

Stadig flere kvinner skifter kjønn. Men de gjør det bare på facebook, og de gjør det på grunn av reklamen. Det var i alle fall det jeg kunne lese ut av gårdagens artikkel hos Side 2, hvor flere av kvinnene som var blitt intervjuet, fortalte om hvordan de slapp unna annonser for botox, slankeoperasjoner og annet med kroppsfiskert innhold. Alt de gjorde var å hake av for «mann» i profilen, og vips forsvant annonsene og ble erstattet med reklame for banktjenester og avisabonnement.

Dette gjorde selvsagt meg nysgjerrig, min situasjon som deltidsjente tatt i betraktning. Jeg som er født som gutt, og ikke har turt å fortelle verden at jeg ønsker å være jente. Jeg lever mitt åpne liv ute blant folk som den gutten samfunnet forventer at jeg skal være, samtidig som jeg lever et hemmelig dobbeltliv som den jenta jeg egentlig ønsker å være, noe bare de nærmeste vennene mine vet om. Dette fører blant annet til at jeg har to kontoer på facebook. En med mannsnavnet jeg har i folkeregisteret, og en med det kvinnenavnet jeg opererer med blant annet i denne bloggen.

Hvor stor forskjell er det egentlig på annonsene jeg får avhengig av hvilken konto jeg logger inn på?


For ordens skyld ønsker jeg å presisere at jeg har registrert begge kontoene med samme fødselsdato. På begge kontoene står jeg også oppført som «i et forhold», men det er bare på kontoen med mannsnavn at dette er koblet opp mot en annens profil, altså kjæresten min.

Så siden det virker som om stridens kjerne befinner seg et sted i annonsene som kvinnelige brukere på facebook får, la oss se på dem først. Hvilke annonser dukket opp ved siden av feeden min i går kveld da jeg logget på som Emilie.


Så vel, selv om jeg hadde forventet flere tilbud om botoxinjeksjoner og plastiske inngrep som går på selvtilliten løs, så kan jeg ane et visst fokus på kropp og utseende i annonsene facebook valgte å generere for meg denne kvelden. Hadde jeg vært paranoid, hadde jeg kanskje sagt noe sånt som at de holder et øye med meg og vet hva jeg holder på med, og derfor holder de mest saftige annonsene for extensions og puppeløft unna. Men jeg hører jo selv hvor tåpelig det høres ut, og i stedet for å spekulere mer på dette, logger jeg meg inn på kontoen jeg har registrert på mannsnavnet mitt og ser på hva de har lyst til å selge meg der.


…så hva er min konklusjon? Det tør jeg ikke si før jeg har funnet en sikker nettlinje og kledd inn hele leiligheten i aluminiumsfolie.

Vi snakkes senere, hvis Facebook vil det!

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #lgbt #skeiv #kjønnsroller #kjønnsforvirring #kjønn #facebook #reklame #annonsering #hverdag #feminisme #påtrossavatjegikkesermegselvsomfeminist #jegsynesdetblirforsnevert #nemlig

Jeg kommer aldri til å bli gravid

En gang i tiden hadde jeg lyst til å bli mor. Men jeg ville noe mer enn å bare ha morsrollen som kjærlig forelder og oppdrager for et siklende vesen med tilsynelatende ikke-fungerende lukkemuskel i enden av ryggen. Jeg ville oppleve magien ved å kjenne livet vokse inni meg og bringe det ut i verden. Faktisk ønsket jeg det så sterkt at jeg drømte at jeg ble gravid og etter hvert fødte. Men etter fødselen måtte jeg gjøre alt jeg kunne for å skjule ungen. For ingen måtte oppdage og avsløre hemmeligheten min.

Men dette er noe jeg aldri kommer til å opplevde, for jeg kan ikke bli gravid. Det er simpelthen ikke mulig for meg. Ikke fordi jeg ikke kan få barn, for om vi dropper prevensjonen tror jeg ikke det er noe problem for meg å gjøre kjæresten min gravid. Jeg kan bare ikke bli gravid selv. For i drømmen min var hemmeligheten jeg ikke ville at noen skulle oppdage, at jeg egentlig var jente. I virkeligheten er hemmeligheten min at jeg at jeg egentlig er en jente, men godt skjult i en guttekropp.


Helt siden jeg begynte å blogge om mitt liv som jente på deltid, særlig etter at jeg traff kjæresten min, har jeg med ujevne mellomrom fått spørsmål om hvordan jeg tenker på dette med barn. Om jeg tenker å få noen, og isåfall hvordan. Særlig om jeg noen gang kommer dit at jeg gjennomgår en kjønnskorrigerende operasjon. Kommer jeg da til å prøve å få fryst ned spermier i forkant, slik at kjæresten min og jeg kan be om assistert befruktning når vi eventuelt en dag føler oss klare for barn?

Vel, kjæresten min sa klart i fra ganske tidlig i forholdet. Hun har fobi mot alt som har med fødsler å gjøre, så det å skulle føde er for henne helt utelukket. Hun har ingen planer om å bli gravid, aldri i verden. Mens i mitt tilfelle har naturen sagt sitt enda klarere enn kjæresten min gjorde. Jeg kan aldri bli gravid. Uansett hvor mye jeg vil det, og uansett hvilken side av den kjønnskorrigerende operasjonen jeg står på, i alle fall slik legevitenskapen ser ut akkurat nå. Jeg tviler sterkt på at det vil bli noen endring på dette i min levetid.


Men jo mer jeg tenker på det, jo mer blir jeg enig med meg selv om at det egentlig er like greit. Selv om jeg er glad i unger, og jeg helt sikkert hadde hatt mye glede av forelderrollen, så tror jeg at jeg er lite egnet. Jeg har slitt med depresjon i en årrekke, delvis på grunn av min situasjon som jente i guttekropp. Jeg er mye usikker på min egen situasjon, hva jeg vil og ikke minst hva jeg behersker å gjøre. Det er ille nok at jeg skal leve med all denne usikkerheten rundt eget kjønnsuttrykk selv, om jeg ikke skal være nødt til å overføre det på en uskyldig tredjepart også. At kjæresten min må leve med alle utfordringene mine er på en måte greit, for hun ble informert tidlig om at slik er det, og hun har derfor på en måte tatt det på seg frivillig. Men å overføre usikkerheten min til et uskyldig barn, det synes jeg ikke føles riktig. Jeg føler rett og slett at det ville vært egoistisk av meg å sette et barn til verden, når jeg sliter så mye i hverdagen som jeg gjør.

Så nei, gravid blir jeg aldri og jeg blir nok aldri mor heller. Og selv om det er litt sårt, så er det nok egentlig like greit.

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #hverdag #blogg #fødsel #gravid #ikke-mammablogg

Hvem bruker Bloglovin egentlig?

Som jeg sa i forrige innlegg så har responsen etter rapportene mine fra Osloturen forrige helg vært massiv og veldig positiv. Flere har delt innleggene fra turen og jeg har hatt unormalt høye lesertall hele denne uken, til og med de dagene jeg ikke har hatt tid til å poste noe nytt. Til min store overraskelse.


Orket ikke ta nytt bilde av meg med laptopen, når jeg hadde dette arkivbildet liggende. Men skulle ønske jeg smilte litt mer…

Som en fin bieffekt av denne delingen, har flere personer oppdaget at bloggen eksisterer. Noen av disse har til og med funnet ut at det jeg skriver er såpass interessant at de ønsker å følge den videre. Dette har jeg merket i antallet nye følgere på facebook:


125 stykker følger bloggen min nå. De som troner øverst på blogg.nos toppliste fnyser kanskje over denne statistikken, men for meg er dette en betydelig forskjell fra tidligere. Før denne uken var nemlig trenden at det bare kom et nytt likerklikk nå og da. Men nå har det kommet sju nye liker mer eller mindre samtidlig, selv om det er spredt over flere dager. Så dette gjør at jeg trekker på smilebåndet.

Men så er det den der andre kanalen, som jeg fikk høre da jeg begynte å blogge, at visstnok skulle være så viktig å benytte seg av for at andre skulle kunne klare å følge med på bloggen min. Nemlig blogglovin.


Tretten. Tretten stykker. Det er ikke noe spesielt imponerende tall i seg selv, men det er enda mindre imponerende når jeg legger til at det har vært tretten følgere av bloggen min på bloglovin i cirka et år nå. Det er mulig det har kommet til og forsvunnet noen underveis, det vet jeg ikke for jeg orker aldri å sjekke statistikken der. Men det er ingenting som tyder på noen av de som har oppdaget bloggen min i løpet av den siste uka bruker bloglovin i alle fall.

Så hvem er det egentlig som bruker bloglovin?

Siden det ikke koster meg absolutt noe som helst, verken i tid, krefter eller penger, å ha denne bloglovin-kontoen så ser jeg ikke noe poeng i å gjøre noe for å fjerne den. Den får bli der til glede for de tretten som følger bloggen min der, hvem enn dere nå er. Men det virker som om facebook-siden var en mye bedre investering sånn sett. For det er der de nye følgerne av bloggen ser ut til å melde seg først og fremst.

Bruker du Bloglovin?

Følger du bloggen min på Bloglovin eller Facebook?

Oppdatering 22. juni klokken 15:21: Etter at dette innlegget ble skrevet lørdag ettermiddag, har to nye begynt å følge bloggen min på facebook… og faktisk, like mange på bloglovin. Så nå er det ikke tretten lenger. Det er femten. Men hvem ville trodd det…

#hverdag #blogg #bloglovin #facebook #whatever

Tusen takk!

Jeg er helt overveldet over responsen jeg har fått de siste dagene. Etter at jeg skrev de to innleggene om de siste stegene ut av det berømte skapet, da jeg dro til Oslo og for første gang gikk ut for å spise som jente, har lesertallet vært unormalt høyt, og jeg har vært inne på blogg.nos topp 100-liste flere dager på rad. Også i går, da jeg ikke rakk å skrive noe nytt innlegg. Antallet følgere på facebooksiden min har også steget en del siden mandag, og det gjør meg glad å se at disse oppdateringene gjør at flere ønsker å følge med på det jeg skriver.

Men det mest hyggelige er selsvagt alle kommentarene jeg har fått. Dere har vært så utrolig snille og sagt så mye pent at jeg de siste dagene har gått til sengs smilende. Det er slett ikke verst for en person som sliter med depresjon, og det er deres fortjeneste!

På grunn av responsen, føler jeg meg nå ekstra motivert til å fortsette å utfordre meg selv, slik at jeg en dag vil bli klar til å fortelle verden hva jeg er og begynne å leve som jente på heltid. Jeg håper du som leser dette blir med videre, gir meg tilbakemeldinger i kommentarfeltet og deler innleggene jeg skriver, slik at flere oppdager den. Jeg kan riktignok ikke love at utfordringene vil komme på rekke og rad i løpet av sommeren, for det krever en del av meg psykisk å bryte grensene. Men det blir faktisk enklere for hver gang, og for hver nye leser som oppdager bloggen og begynner å følge den fast, så blir jeg mer inspirert til å fortsette.

Så tusen takk for responsen dere har gitt meg de siste dagene. Det betyr utrolig mye for meg!

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #lgbt #skeiv #utfordring #antrekk #outfit #mote #altforålokkeinnnyelesere

Mitt første restaurantbesøk som jente!

Jeg var utrolig nervøs da jeg lørdag kveld, sammen med kjæresten min og min venninne Ida, forlot hotellet vi bodde på og gikk ut i Oslos gater. Bare på grunn av antrekket mitt. Ikke at det var noe galt i antrekket mitt i seg selv, for den lette bomullskjolen min ville blitt sett på som et naturlig klesvalg denne varme sommerkvelden om det hadde vært en av de to andre som hadde hatt den på seg. Men det var jeg som hadde på meg denne kjolen, og i motsetning til dem er jeg ikke født som jente. Jeg har bare følt meg som en og hatt lyst til å være jente siden tenårene, selv om jeg har tissen på utsiden og samfunnet ser meg som en gutt.

Derfor følte jeg meg nervøs. Men jeg vet med meg selv at dersom jeg noen gang skal klare å bli åpen om at det er jente jeg ønsker å være, må jeg hele tiden utfordre meg selv og sprenge nye grenser slik at det blir lettere for meg å fortelle det til verden.

Men å gå rundt i Oslo kledd som jente er ingen ny utfordring. Det har jeg tross alt gjort før, for et år siden. Derfor var en ny utfordring på sin plass. Så hva med å gå ut og spise?


Valget av spisested var riktignok langt fra et impulsivt valg, men derimot noe vi hadde vurdert nøye før vi bestemte oss for å gå fra hotellet vårt like ved Slottet, og langt utpå Grünerløkka for å finne oss noe å spise. Naturlig nok hadde jeg lyst til å være litt i fred og dermed fristet ikke de tettest besøkte spisestedene langs Karl Johan noe særlig, og dette var en av grunnene til at vi søkte ut av selve sentrum.

Etter litt leting skulle The Nighthawk Diner vise seg å bli den mest interessante kandidaten. I følge det vi kunne se av lokalene på hjemmesidene deres, opererer de som andre dinere med små båser, noe som jo ga oss muligheten til å få sitte litt skjermet. Men viktigst av alt hadde stedet fått gode anmeldelser, og vi hadde lyst på en god burger. Så dit gikk vi, til fots, hele veien fra hotellet vårt. Hele veien gikk jeg nervøs og grublet på hvordan dette ville gå. Bare på grunn av antrekket mitt. For hvert skritt jeg tok, minnet jeg meg selv på at det er helt normalt for oss jenter å gå i kjoler og at dette derfor kom til å gå bra.

Da vi kom frem ble vi i inngangspartiet møtt av et skilt som ba oss vente på å få tildelt bord. Vi fikk ganske raskt oppmerksomheten til en engelskspråklig ansatt, som møtte oss med et «Welcome ladies» og dermed gjorde at jeg følte meg mer avslappet, og ga meg vissheten om at jeg i alle fall ser overbevisende ut som jente. Planen om å plassere oss litt skjermet ble dog bare delvis oppfylt, da vi fikk tildelt en bås inne i et hjørne, men inntil et stort vindu som pekte ut mot gaten med fullt innsyn. Men siden jeg ble sittende med ryggen til dette vinduet, kan jeg ikke si dette plagde meg nevneverdig.

Som forventet så jeg at kelneren reagerte litt da jeg la inn min bestilling med en mørk stemme med en god del bass, og han virket litt ukomfortabel der og da. Likevel var det ingenting å si på servicen fra ham og de andre som løp omkring i lokalet der kledd i grønne uniformer, og derfor er ikke dette noe jeg ønsker å henge meg opp i. Det var rett og slett et trivelig og behagelig sted å være.

Og maten?

Jeg bestilte en burger med blåskimmelost og fries, og jeg kan ikke si noe annet enn at den innfridde forventningene. Det eneste jeg har å utsette på måltidet var at colaen jeg fikk varm og tydelig kom fra en kasse stående fremme i romtemperatur, noe som var godt over 20 grader i sommervarmen. Varm cola er noe av det verste jeg vet, og selv om jeg fikk et glass med isbiter sammen med colaen, er det grenser for hvor mye dette hjelper. Likevel, det var burgeren jeg var der for, og den innfridde som sagt og var så absolutt verdt spaserturen til Grünerløkka.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd. Både med at jeg klarte å bryte enda en barriere på veien mot å stå frem som den jenta jeg ønsker å være, og at det var The Nighthawk Diner som ble det første spisestedet jeg besøkte som jente, i alle fall i Norge. Det er absolutt et sted jeg kommer til å dra tilbake til.

Sånn sett er det utrolig hvor mye som har skjedd for meg og min utvikling som jente i løpet av året som har gått siden sist jeg var i Oslo, og gikk nedover Stortingsgaten i kjole og høye hæler for første gang. Men som jeg sa, så så det ut til at servitøren reagerte på den mørke stemmen min. Igjen oppfatter jeg dette som at jeg har utseendet mitt med meg og at det er stemmen min som er det siste hinderet for at jeg skal oppfattes som en ekte jente, og ikke bare som en utkledd gutt. Derfor tenker jeg at jeg må forsøke å finne ut mer om hvordan jeg kan manipulere stemmen min til å høres lysere og mer feminin ut.

For om jeg klarer dette, og vi ser på hva jeg har fått til i løpet av det siste året, hvem vet hvor jeg er hen om et år?

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #lgbt #skeiv #Oslo #sommer #hverdag #mat #burger #hamburger #restaurantanbefaling #nighthawk #antrekk #outfit #mote #shopping #lurerpånårjegerklartilågåpåpair-a-diceitrondheimsomjente ?

Antrekk – ute som jente i Oslo!

Merkelig hvor mye mot det skal kreve av noen å gå ut i kjole på en varm sommerdag. Bare fordi jeg er født med tissen på utsiden, så trenger jeg å psyke meg opp grundig før jeg går ut. Og helst trenger jeg å ha med meg noen som støtte også for å klare det. Men hvorfor? Dette er jo noe alle andre jenter klarer. Hvorfor skal jeg være så nervøs?


Kjole: Dorothy Perkins, London Halskjede: Glitter Armbånd: Gave fra noen tror jeg…? Solbriller: Primark, London Sko: Anna Field/Zalando Veske: Nelly.com

Derfor skulle kjæresten min og jeg bruke denne helgen i Oslo på å gi meg trening på å gå ut som jente blant folk. Fredag skjedde det ikke noe, fordi jeg var for sliten og ingen av mine bekjente i området hadde tid til å møte oss. Men lørdag skulle vise seg å bli en bra dag, da vi ved en tilfeldighet oppdaget at min venninne Ida, den samme som ble med meg til London på den første turen i 2012, ikke bare befant seg i Oslo denne helgen. Hun bodde til og med på samme hotell! Dermed ble hun med kjæresten min og meg ut denne kvelden, og vi hadde det så gøy at jeg glemte rent å ta antrekksbilder før det begynte å bli mørkt.

Men som den observante leser du sikkert er, så husker du kanskje at jeg også i fjor gikk i Oslos gater som jente, og at dette dermed strengt tatt ikke er noen ny utfordring. Det er jeg forsåvidt enig i selv om det den gangen bare var en kort tur og dessuten en ren transportetappe mellom hotellet og hjem til venninna mi, med t-banen, mens jeg denne gangen faktisk var ute og gikk en stund.

Og selv om vi gikk mye lenger, fikk vi gå i fred denne gangen i motsetning til i fjor

Men jeg gjorde mer. Jeg gjorde faktisk noe jeg aldri har gjort før, som jente. I alle fall ikke i Norge. Dette skal jeg skrive om i neste innlegg, når jeg har fått overført bilder av det fra kameraet til kjæresten min. Så titt innom igjen senere!

Hva synes du om utfordringen min? Hva synes du om antrekket mitt?

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #lgbt #skeiv #utfordring #antrekk #outfit #mote #hverdag #sommer #Oslo

Bagasje rotet vekk av flyselskapet – bloggens fremtid i fare?

Søndag kveld sto jeg på Trondheim Lufthavn Værnes og så forvirret mot bagasjebåndet. Som jeg skrev for noen dager siden, skulle jeg tilbringe en helg i Oslo, og jeg skulle bruke denne helgen på å øve meg på å bevege meg ute blant folk som jente. Nå hadde jeg imidlertid funnet veien tilbake til Trondheim. Men etter hvert som det nevnte bagasjebåndet begynte å tømmes, begynte jeg å frykte at kofferten min hadde ikke klart å gjøre det samme. Da jeg sto igjen helt til slutt og så på at det tomme båndet stanset, skjønte jeg at frykten var blitt en realitet.

Kofferten min var ikke å se noe sted. Den var forsvunnet. Og med det ble fremtiden noe usikker for denne bloggen du leser akkurat nå.


Arkivbilde fra en tidligere tur

Jeg vet hva du tenker. Det kan da umulig være så ille å rote bort bagasjen sin, det har du sikkert gjort et par ganger selv, på dine mange reiser til Middelhavsområdet med et halvshabby charterselskap. Og vel, i utgangspunktet er det jo ikke det. Selv om kofferten min inneholder et par kjoler jeg har kjøpt i London, som derfor blir vanskelig å erstatte, så er det ikke dette jeg mister nattesøvnen av. Men kofferten inneholdt også et par andre ting det tar litt tid å få erstattet.

Jeg snakker om parykken min, brystinnleggene mine og ikke minst selve symbolet på denne bloggen – masken min.


Dette vil sette en liten demper på både min og bloggens utvikling. Disse tre er helt essensielle for å få tatt bilder til denne bloggen, og selv om jeg legger bort masken og glemmer bloggen litt, så trenger jeg fortsatt parykken min og brystinnleggene for at jeg skal se ut som en jente og dermed føle meg bra nok med meg selv til at jeg klarer å gå ut. Men de er ikke her. De ligger i kofferten min.

…og jeg aner ikke hvor kofferten min er hen.

Nå vet jeg riktignok at flyselskapene bruker å ha gode rutiner for å finne igjen forsvunnet bagasje, og at i de fleste tilfeller dukker den opp igjen og blir levert på døra i løpet av bare noen dager. Men det er likevel surt at det skjer. Særlig når jeg nå føler at jeg setter livet mitt på vent, og til og med begynner å avspille scenarioer i hodet mitt av hva som kommer til å skje hvis kofferten ikke kommer til rette igjen.

Men noe av det sureste er likevel at jeg i februar bestilte et lilla skjørt fra Topshop. De sender som kjent ikke til Norge, så jeg avtalte med en venninne bosatt i Sverige at jeg skulle bestille det til hennes adresse og så skulle hun sende det videre til meg. Selv om hun fikk det ganske fort, ble det litt rot i etterkant som gjorde at hun ikke fikk sendt det, og etter mye venting fra min side, avtalte vi at vi kanskje heller skulle prøve å møtes i Oslo når vi likevel skulle dit samtidlig nå i juni måned. Og møttes det gjorde vi. Men når jeg endelig møter henne, og får overlevert skjørtet jeg har ventet så lenge på…

…så forsvinner det sammen med kofferten min på flyplassen dagen etter.

Etter å ha ventet tålmodig på dette skjørtet fra Topshop i flere måneder, fikk jeg såvidt prøvd det på på hotellrommet, før det forsvant igjen. Jeg rakk ikke engang å ta bilde av det… sukk…

Men heldigvis for deg som leser denne bloggen, enten det er fast eller bare innimellom, så pakket jeg ned kameraet mitt i håndbagasjen. Derfor kan jeg i det minste dele noen bilder fra helgens eventyr i Oslo. For alt er ikke svart, det skjedde noe positivt også, og som det er verdt å skrive om og dele.

Så får vi bare håpe at de finner bagasjen min raskt slik at den fine utviklingen min ikke stopper der.

OPPDATERING KLOKKEN 19:33: Jeg fikk sms i ett-tiden i dag om at kofferten var blitt funnet på Gardermoen, og at den ville bli sendt med fly til Trondheim senere på dagen. Når jeg skriver dette ble den akkurat levert på døra her, med bud og det hele, og alt innholdet var på plass. Dermed ble hele dette innlegget totalt unødvendig…

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #lgbt #skeiv #utfordring #reise #fly #bagasje #shopping

Stikker en tur til Oslo!

De siste to dagene har det regnet noe så voldsomt i Trondheim. Nå får vi igjen for alt finværet vi har hatt i de to ukene som har gått, med renter, og jeg føler at jeg straffes av høyere makter for at jeg prøver å være sunn ved å gå til og fra jobben hver dag. I dag endte jeg faktisk med å overtale en av kollegene mine til å kjøre meg hjem etter jobb, da himmelens sluser åpnet seg, og regnet virkelig strømmet ned og hamret mot asfalten utenfor.

…men ikke si det til kjæresten min.


Arkivbilde fra den eneste regnværsdagen i forrige uke, da det bare var noen smådrypp, i motsetning til hva de siste to dagene har gitt oss.

Men i morgen drar jeg en liten tur til Oslo og blir der hele helgen. Jeg håper i det lengste på at værmeldingen stemmer og at jeg derfor kan la paraplyen bli igjen hjemme, og i stedet ta med meg et par sommerkjoler til hovedstaden.


…hvis jeg tør da.

Men om jeg klarer å utfordre meg selv denne helgen, og gå ut som jente i Oslo, så kommer du til å få vite det ganske raskt her i bloggen. Og sannsynligvis om jeg ikke klarer det også.

Uansett, ønsk meg lykke til!

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #lgbt #sommer #regn #bibelsketilstander #antrekk #outfit #mote #Trondheim #Oslo #tilfeldigehashtags

Nelly.com besvarer klagen min!

Lørdag for halvannen uke siden postet jeg et innlegg om hvordan prosentberegningen i Nellys 15-20% salg ikke fungerte som den skulle, og at du derfor måtte handle for mer enn 1000 kroner for å få 20% rabatt, slik de reklamerte med. Selv hadde jeg jo en handlekurv med varer til en samlet sum av 1176 kroner, og likevel fikk jeg bare 15% rabatt. Etter å ha fått noen oppfordringer i kommentarfeltet til å klage, bestemte jeg meg for å gjøre dette, i håp om å få en eller annen form for kompensasjon for dette.

Nå har jeg fått svar…

Den første mailen fikk jeg i midten av forrige uke. Der beklager de, sier de skal undersøke hva det er som har skjedd og ønsker meg en fin kveld videre.

Dette holder selvsagt ikke for meg. Jeg har nå gått glipp av et salg på grunn av feilen på deres nettsider. Riktignok et salg jeg ikke var helt sikker på om jeg hadde tenkt å benytte meg av i utgangspunktet, min stramme økonomi tatt i betraktning. Men slike bagateller kan vi ikke la komme i veien for en mulighet til å klage over at de svarte lenge etter at salget var over, og at jeg derfor ikke fikk benyttet meg av det, enten jeg ville eller ikke. Så jeg sendte en ny mail og spurte om det var mulighet for å få noen som helst form for kompensasjon for dette. Det er vel lett å lese mellom linjene hva dette dreier seg om fra min side:

Emilie vil ha gratis ting!

Etter noen dager og en lang pinsehelg har jeg nå fått et nytt svar, hvor de sier at de ikke har funnet ut hva som gikk galt med salget, og at de ansvarlige fortsatt sitter og ser over det (særlig). Likevel, som kompensasjon tilbyr de meg å legge inn en ordre på over 1000 kroner, og deretter sende dem en mail med ordrenummeret og de trekker fra 20% fra regningen for meg, selv om dette salget altså er avsluttet. Noe som forøvrig er en ryddig måte å gjøre det på, men det blir likevel ikke helt bra. Jeg hadde håpet på en mye større kompensasjon.

Så nå sitter jeg her og lurer på om jeg kommer til å følge opp. For selv med 20% rabatt så vil jo minimumsummen bli 800 kroner, og jeg lever på et litt stramt budsjett for tiden. Likevel, jeg kunne trengt flere kjoler nå som sommeren gjør sitt store inntog, og det mangler ikke på såkalte «wants» fra utvalget deres. Selv om en av kjolene jeg skrev om i innlegget hvor jeg omtalte salget, nå er utsolgt.

Se kjolene HER, HER, HER og… HER!

#shopping #mote #antrekk #sommer #nelly #salg #klage #reklamasjon #svar