Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for mai 2014

No more outfits!

I løpet av det halvannet året denne bloggen har eksistert, har jeg i beste rosablogger-tradisjon delt bilder av meg selv i ofte lite komfortable poseringer, og jeg har kalt det «dagens outfit». Og jeg har følt meg skitten hver gang jeg har gjort det. Jeg har selvsagt gjort det fordi det er populært å skrive om «outfits», men hver gang jeg har skrevet dette forferdelige moteordet har jeg dødd litt inni meg. Så nå er det slutt! Nå sier jeg no more outfits!


Arkivbilde fra påska da kjæresten min og jeg utnyttet finværet til å gå en tur i nabolaget, og til å gi meg trening i å gå utendørs som jente. Og jammen poserer jeg ikke med solbriller i stedet masken min også. Kanskje det betyr at jeg snart kaster den også…?

Men det er ikke dermed sagt at jeg skal slutte å dele bilder av hva jeg har på meg, for jeg har jo en slags underliggende tanke med det jeg gjør. Mens de andre rosabloggerne med sine perfekte øyevipper og negler til en firesifret sum poserer foran kameraet kun for å selvrealisere seg selv, har jeg et litt annet fokus. Jeg er jo født som gutt, og har ikke tatt en eneste operasjon eller tatt noen andre hormoner enn dem du får i deg av et glass melk eller en pakke kokt skinke. Uansett hva jeg spiser og ikke spiser vil jeg aldri få en kropp som genererer tilbud om å stille opp i undertøysreklamer.

Likevel har jeg begynt å finne en stil som jeg føler kler meg og som får meg til å se bra ut, og jeg har også fått masse kommentarer fra folk jeg kjenner som etter hvert får møte meg som jente, og som med et overrasket ansiktsuttrykk sier ting som «Jøss! Du ser jo virkelig ut som en ekte jente. Og du ser jo bra ut også!». Med andre ord: selv med et dårlig utgangspunkt klarer jeg å kle meg på en sånn måte at jeg ser bra ut.

Og det er det jeg vil vise verden: at når jeg klarer det, så klarer alle jenter det.


Dermed ser jeg meg nødt til å fortsette med å dele bilder av meg poserende i ført ulike tekstilkreasjoner. Men jeg kommer ikke til å dele en eneste outfit igjen. Derfor kan mine våkne lesere nå registrere at «Outfits» nå er borte fra menyvalget øverst på siden og kategoriene på høyre side. I stedet vil de finne det mer korrekte ordet «Antrekk» der, og dette vil fra nå av peke både til gamle innlegg hvor ordet «outfit» brukes og nyere innlegg hvor du kun finner det i hashtagsene nederst i innlegget. For jeg vil jo fortsatt lure inn dem som bruker slike lånte moteord som søkeord til bloggen min også.

Jeg håper du som leser kan leve med dette.

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #antrekk #shopping #mote #tekstiler #stoff #outfit #hahsedervarordetja #jammenfantdudetikke #mendetbliringenpremieavdengrunn

Hvordan jeg tente på parykken min – i Photoshop

Selvtilliten min og selvbildet har blitt mye bedre etter at jeg for en måned siden kjøpte ny parykk og pensjonerte den gamle, utslitt som den jo var. Likevel fikk jeg noen reaksjoner da jeg valgte å avslutte innlegget om utviklingen min som jente med den gamle parykken på hodet, med dette bildet. Flere av mine lesere kunne ikke tro at jeg tok avskjed ved å tenne på den.


Det var forsåvidt fornuftig av dem, for hvis du ser nøye på bildet ser ut at det er noe som ikke stemmer. Se for eksempel på hvordan skyggene i bildet er i forhold til flammen. Det skulle vært en skygge bak meg og ikke foran meg dersom jeg hadde holdt i en parykk i flammer, ikke sant? For om vi ser på originalbildet…


…så er det ikke en eneste flamme i hele bildet. Ikke engang fra lighteren. Parykken min er ikke like hel som da den var ny, for den har gjennomgått en del slitasje i løpet av fem år, men den er like hel som den var på det tidspunktet jeg brukte den for siste gang. Så om du trodde på at jeg tente på den, så ble du godt og grundig lurt.

Men hvordan lurte jeg deg egentlig?

Siden jeg ikke orker å redigere det samme bildet en gang til, så tenker jeg nå å vise deg det, steg for steg, ved hjelp av et annet bilde. Selvfølgelig et som er valgt ut helt tilfeldig og upolitisk, og som selvsagt ikke har noen som helst sammenheng med det faktum at jeg er skeiv…


Så, da har vi valgt bildet vårt. Nå trenger vi et bilde til, nemlig av en flamme, et bål eller tilsvarende. I parykkbildet mitt stammer den største flammen min fra et bilde av et leirbål, mens lighterflammen stammer fra stearinlys-bildet i artikkelen for «flame» på Wikipedia. For å finne den flammen du synes passer ditt bilde best, gå på Google bildesøk og skriv inn flame i søkefeltet og se om du finner et bilde som passer. Bruk gjerne et med høy oppløsning, da dette er enklere å jobbe med uten at det ser manipulert ut.

I dette tilfellet endte jeg opp med dette bildet:

Så var det å få flammen over i det andre bildet. Dette gjør du ved å velge channels i et av vinduene på høyre side av skjermen din i Photoshop. Der trykker du på «Red» samtidlig som du holder inn Ctrl på tastaturet. Nå skal den delen av flammebildet ditt som inneholder rødtoner være markert. Trykk så på RGB-feltet over, men uten å holde inn Ctrl. Hvis ikke blir flammene i svart/hvitt, og det vil du jo ikke.


Bruk så flytteverktøyet (trykk V på tastaturet for å velge det) og dra den markerte flammen over til det andre bildet og plasser det. Om det er mye «støv» rundt flammene, bruk viskelæret til å fjerne det. Forutsatt at du bruker samme bilder som meg, har du nå noe som ser omtrent sånn ut:

Selv om dette faktisk så ganske bra ut allerede, så er det ikke sikkert at det alltid passer inn like bra med en gang. Tenk for eksempel hvis jeg bare ville at det skulle brenne på toppen av hodet hans. Da vil jeg selvsagt forandre på størrelsen og utseende på flammen. Dette er enkelt å fikse på fordi man i Photoshop jobber i lag, eller layers for å si det på nynorsk. Da kan du enkelt justere på noe i bildet uten at resten påvirkes. Og når du drar et bilde over i et annet bilde i Photoshop legger det seg automatisk som et eget layer, slik du ser i boksen helt til høyre på skjermen. Forutsatt at du har gått bort fra Channels og valgt Layers igjen. Husk også at laget som ligger øverst i denne listen også alltid ligger fremst i bildefilen, og det som ligger nederst ligger bakerst.


Sørg for at du har valgt det laget som inneholder flammen, i dette tilfellet Layer 1 (du kan endre navn om du har lyst – det kan være praktisk om du jobber i et bilde med mange lag). Trykk så Ctrl og T samtidlig. Eller ⌘ og T om du sitter med en overpriset motemaskin med bilde av et eple på.


Nå kan du forandre på størrelsen på alt som ligger på dette laget, altså flammene, for å få det til å passe bedre med det du hadde tenkt. Hold inn Shift-knappen på tastaturet samtidlig som du drar punktene med musepekeren for å beholde størrelsesforholdet.

Vil du forskyve ytterligere, trykker du på knappen fra menyen øverst på skjermen, markert med rød pil i bildet over. Dette gir deg muligheten til å strekke og forskyve flammene slik at de passer bedre til formen til det du ønsker å sette fyr på i bildet.


Da er vi ferdig med å plassere flammene. Men fortsatt ser det ikke helt riktig ut. Flammene avgir jo ikke noe eget lys. Derfor lager vi et nytt layer, noe vi gjør ved å trykke på det firkantede ikonet i menyen på høyresiden av skjermen, markert med en rød pil i bildet under. Vi får da opp et nytt lag som automatisk får navnet Layer 2. Dobbelklikk på det om du ønsker å skifte navn på det.


Sørg for at det nye laget er valgt, og velg pensel-verktøyet og en rødlig gulfarge. Tegn deretter over flammene omtrent slik jeg har vist i bildet under.

Så var det å gjøre dette gjennomsiktig. Det gjør du ved å justere på Opacity i den samme menyen på høyresiden slik vist i bildet under. Skru ned tettheten helt til du synes flammene har fått en naturlig gul glød rundt seg.


Opprett så et nytt lag og gjør det samme en gang til, denne gangen med en enda rødligere farge. Juster på Opacity også her.

Har du flere flammer i bildet, gjenta de siste punktene for hver ekstra flamme i bildet.


Når du har gjort dette, har flammene fått en finn glød rundt seg, men de gjengir jo ikke noe lys på bakgrunnen. Opprett derfor et nytt lag hvor du markerer med en lys gul farge der flammene ville ha lyst opp.


MERK: Dette laget bør ligge bak flammene. Flytt derfor laget slik at de ligger under laget med flammene, men over laget som inneholder bakgrunnen.


Når du har justert Opacity på også dette, vil bildet ditt se omtrent slik ut. Hvis du har gjort det akkurat som meg. Ellers ser det jo helt annerledes ut. Og i ettertid ser jeg at jeg egentlig ville ha skrudd ned Opacity enda mer enn jeg har gjort her…

Men uansett er det fortsatt noe som mangler. For ingen ild uten røyk sies det. Eller kanskje det var omvendt. Men uansett hva de gamle mente da de satt hjemme på fredagskveldene og fant på ordtak: la oss lage røyk.

Dette gjør du ved å lage et nytt lag, som du legger bak flammene, men over laget med gjenskinnet i bakgrunnen, og bruker pensel-verktøyet til å tegne med grått der du ser for deg at røyken vil være.


…og her er det faktisk flere måter å gjøre ting på. Men den metoden jeg brukte på bildet med parykken er faktisk ikke den som fungerer best her, fordi jeg i parykkbildet hadde en flamme som tok opp bare en liten del av bildet, mens jeg her har en stor flamme som dekker hele bunnen. Derfor viser jeg her to metoder. Skulle ingen av disse tilfredstille deg, får du lete etter andre på Google. Det fine med Photoshop er at det finnes flere måter å gjøre ting på, og ingen av dem er nødvendigvis mer riktig enn den andre.

Men uansett. La oss se på metoden jeg brukte for det øverste bildet først.


Du velger Filter -> Blur -> Gaussian Blur… i verktøymenyen.


Deretter får du opp dette vindet hvor du selv justerer til du synes det ser bra ut, og skru så ned på Opacity på laget røyken ligger i. Til slutt får du noe som ser omtrent slik ut:


Men siden røyken her er stort sett over hele bildet, ser det egentlig bare grått ut, og det fungerer nok bedre for en liten røykkilde som i det øverste bildet. Da er det bra at det finnes flere måter å få røyk på, sånn som her:


Etter å ha tegnet med grå pensel i et nytt lag, velger du Filter -> Render -> Clouds i verktøymenyen. Da skjer dette:


Det ble kanskje litt i overkant mye røyk, og jammen ble ikke Putin borte i den. Så selv om jeg hadde likt det best om jeg slapp å se ham mer, så får vi ham synlig igjen ved å gå til Layers-menyen, og til rullemenyen hvor det står «Normal». Gå nedover på listen og velg «Multiply» i stedet.


Da skjer dette, og vips er Putin synlig igjen, dog i et sky av røyk fra flammene:


Og her kan vi stoppe hvis du vil, og i såfall scroller du deg ned til der det står «Og helt til slutt…» med fete bokstaver. Men jeg føler for å leke litt mer med dette bildet…

Her gjør jeg bildet mørkere ved å velge Image -> Adjustments -> Brightness/Contrasts. Når menyen under kommer opp, skrur jeg ned Brightness til jeg synes bildet ser passe dystert ut. Husk å velge background-laget først, slik at det for eksempel ikke er flammene som blir mørkere…


….og her kunne vi også stoppet, men jeg føler for å leke meg enda mer for å få bildet til å se enda ondere ut.


Så jeg velger Image -> Adjustments -> Color Balance i menyen, og får opp dette vinduet. Der legger jeg inn ekstra mye rødt i Shadows (se nederst i vinduet)…


…og litt gult i «Midtones». Her er det bare å leke seg og se hva du synes ser best ut.


Og helt til slutt…

Nå er bildet straks klart for publisering. Men først må du slå sammen alle lagene du har jobbet på til et. Dette gjør du vet å trykke på den nesten usynlige nedoverpekende trekanten i bildet under.


Deretter velger du «Flatten Image» i rullemenyen…

…og bildet er klart for lagring og publisering, og du kan narre de som leser bloggen din til å tro at du har tent på parykken din, eller du kan få dem til å le ondt av et bilde av Vladimir Putin som tilbringer etterlivet i passende omgivelser.


Se, så enkelt var det. Håper dette var til nytte, og ser frem til å se blogg.no brenne fremover. Selv om det er gjort av andre før meg

#photoshop #tutorial #flamme #flame #brann #tips #triks #politimesterfiks #redigering #bilde #foto #design #russland #putin #lhbt #skeiv #injusticewetrust

Shopping i London… igjen!

Det har bare gått over en uke siden vi kom hjem fra London, og savnet etter mitt favorittsted på denne kloden er likevel veldig merkbart. Dette var min tredje tur på under to år, og likevel blir det visst aldri nok.

Dersom du leser denne bloggen fast, så visste du selvsagt allerede alt dette. Men du vet ikke hva jeg kjøpte under siste opphold i den engelske hovedstaden.


Som du kan se ble det noen handleposer. Kanskje ikke så mange som den mest ekstreme rosabloggeren ville latt seg avbilde med i sin blogg, men likevel nok til at jeg sto i fare for å dra hjem med overvekt. Men så over til det store spørsmålet. Hva skjuler seg egentlig i disse posene?


Jeg har allerede vist frem dette bildet i mitt innlegg om The Book of Mormon, men siden det absolutt havner i kategorien shopping, så velger jeg å dele bildet en gang til. Det forestiller altså suvenirer fra musikalen The Book of Mormon på Prince of Wales Theater. Det startet med å kjøpe t-skjorta… og så måtte vi bare ta med buttons… og soundtracket… og en bok om hvordan musikalen ble laget… og en tøyfrosk du må ha sett musikalen for å skjønne poenget med. Det ble dyrt. Men moro!


Så over til noe annet jeg også har vist frem før, i alle fall det ene plagget. Dorothy Perkins ble på ekte pompøst vis erklært min favorittbutikk under mitt forrige Londonbesøk, fordi jeg fant så mange kjoler der jeg forelsket meg i. Jeg er fortsatt usikker på hvorfor jeg bare kjøpte to av dem, men disse har jeg til gjengjeld brukt masse i ettertid. Denne gangen fant jeg ikke i nærheten av så mye, så det endte bare med en kjole og en topp. Men kjolen har jeg altså allerede vist frem i bloggen, for det var nemlig den jeg hadde på meg da jeg i forrige uke tok buss hjemme i Trondheim for første gang som jente.


På Primark rett over gaten for Dorothy Perkins fant jeg derimot mer. Ikke så mange plagg riktignok, men denne kjolen falt veldig i smak. Kanskje ikke så overraskende for dem som kjenner meg og min forkjærlighet for polka dots. I tillegg måtte jeg sørge for å hamstre inn litt strømpebukser. Mens en strømpebukse på H&M koster rundt 70 kroner, og rakner bare du stirrer nok på den, så får du en trepakning med strømpebukser på Primark for £3. Og de holder mye lenger enn de på H&M. Jeg har i alle fall fortsatt igjen strømpebukser fra forrige gang jeg var i London. Men selv ikke disse varer evig, og derfor sørget jeg for å ta med meg noen pakker til.


Men de har ikke bare klær på Primark, og jeg kjøpte et par ting som jeg virkelig trengte også. Noe av det første jeg plukket med meg var solbriller, selv om jeg brukte litt tid på å finne et par jeg likte og synes kledde meg. Nå slipper jeg å låne kjæresten min sine, eller bruke dem jeg bruker når jeg går ut i samfunnet som gutt. Og for å si det sånn, de er veldig maskuline…

Maskulin er også lommeboka mi, og skal jeg fremstå som en ekte jente ute i samfunnet, må alt stemme. Det nytter ikke å gå med håndveske om man tar opp en slitt og skitten herrelommebok fra veska når oppgjørets time kommer i kassen. Da jeg tilfeldigvis fikk øye på denne søte lommeboken med polka dot-mønster kan vi trygt si at det ble kjærlighet ved første prikk, og den måtte bli med meg hjem.

Det samme ble også en eyeliner, fordi jeg holdt på å gå tom, og en trepakning med livreddere. For selv Primark-strømpebuksene jeg nettopp skrøt sånn av ryker innimellom, og de gjør det gjerne på verst tenkelige tidspunkt. Derfor er en slik kompakt pakke med strømpebukser en smart ting å ha i veska, for den tar nesten ikke noen plass heller.


Ellers brukte kjæresten min og jeg en hel dag i Camden Market også. Sånn sett er jeg litt skuffet over å bare komme hjem med en kjole og et belte derifra, for jeg elsker Camden Market. Jeg så riktignok mange andre kjoler jeg hadde lyst på, men ingen utenom denne fikk ståkarakter da jeg stilte spørsmålet «kan denne brukes til hverdags?». For jeg har virkelig ikke bruk for flere Hell Bunny-kjoler som bare henger i skapet for å være fine og samle støv.

Og så over til noe obligatorisk:


Jeg bare elsker Crunchie, og synes det er en skam at den ikke selges i Norge lenger. Men den beskjedne mengden sammenlignet med mine tidligere reiser til øyriket kan kanskje være en indikasjon på at det ble litt mye forrige gang? Jeg har i alle fall fortsatt igjen fra turen for sju måneder siden…

Men skulle noen være bekymret for sukker- og fettinntaket mitt:


Jeg må innrømme, posen med minis er allerede borte, og det samme er den hvite pakken, som jeg riktignok delte med kjæresten min. Peanøttsmøret ble kjøpt for nysgjerrighetens skyld, men ble funnet kjedelig på grunn av mangelen på tyggemotstand. Jeg foretrekker når peanøttsmør er litt grovt med biter av peanøtter i seg. Dette var jo nesten som ferdigtygd å regne. Men det var jo ikke vondt, så det blir nok spist. Etter hvert.

Så dette er hva jeg hadde med meg hjem fra London denne gangen. Ikke store fangsten synes jeg selv, men jeg er likevel fornøyd. Jeg har likevel mistanke om at jeg neste gang kommer til å ta med meg langt flere tekstiler hjem.

Hva synes du om innkjøpene mine?

#reise #London #shopping #mote #antrekk #outfit #klær #crunchie #reeses #sweets

Plukket ut som ukens blogg!

Jeg kom hjem passe sliten fra en lang dag på jobb, til en ganske hyggelig melding, nemlig at Ida Olsen, en av få bloggere jeg faktisk titter innom av og til, har plukket ut bloggen min som ukens blogg. Det betyr i praksis at det vakre trynet mitt, som vanlig delvis skjult bak masken min, den neste uken skal pryde høyre kolonne i bloggen hennes og lokke nye potensielle lesere inn i bloggen min.


Jeg har ikke så store forventninger til at lesertallene mine vil stige drastisk i tiden fremover, og enda mindre at de vil holde seg der oppe om det skjer, med tanke på at jeg i høst ble plukket ut som ukens blogg av portalen blogg.no som helhet, og var avbildet på forsiden av blogg.no i en uke. Det ga et lite hopp der og da, men jeg landet fort igjen da uka var over.

Men håpet om at det skjer er selvsagt til stede. For det er langt mer motiverende å blogge og ikke minst utfordre meg selv til å bli mer åpen og sprenge nye grenser om det er mange som følger med. Derfor håper jeg at du som nå titter innom denne bloggen for første gang, etter å ha fulgt linken fra bloggen til Ida, finner nok glede i å lese tidligere innlegg om mitt liv som deltidsjente i skjul til at du kommer tilbake og etter hvert får lese om hvordan jeg gradvis finner motet til å kaste masken og bli heltidsjente.

Men gøy er det uansett! Så takk skal du ha, Ida, for at du valgte bloggen min!

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #blogg #ukens #ukensblogg #blogganbefaling #anbefaling #jegersliten #zzz

Eurovision: I år stemmer jeg for å irritere Russland…

Det heter seg at utviklingen går fremover, selv om det ofte også virker som om den står på stedet hvil. Sånn som foreksempel i Eurovision Song Contest, hvor vi i år etter år får servert det samme oppgulpet i ulik innpakning, selv om innpakningen også til tider kan virke mistenkelig kjent. Dette innlegget handler om et av disse bidragene, hvor sangen i seg selv høres ut som noe vi har hørt før i utallige varianter gjennom årenes løp, og som sannsynligvis ville blitt forbigått i stillhet av alle, hadde det ikke vært for en spesiell detalj. En detalj som får en til å stille seg spørsmålet om utviklingen kan gå bakover også.

Enter Conchita Wurst som i år representerer Østerrike i Eurovision Song Contest.


Foto: Österreichischer Rundfunk/Thomas Ramstorfer

Bak sminken til den skjeggete damen skjuler det seg en mann, dragartisten Tom Neuwirth, som i flere år utmerket seg som artist i hjemlandet, både under sitt eget navn og som sitt alter ego Conchita Wurst. Nå står Eurovision for tur, med bidraget «Rise like a Phoenix».

Dette blir for kraftig kost for den gamle østblokken, på tross av at dette slett ikke er noe nytt fenomen i Eurovision-sammenheng, noe vi kommer tilbake til senere i dette innlegget. For i både Russland, Armenia, Hviterussland og Ukraina er det satt i gang kampanjer for å få sensurert Østerrikes bidrag eller til og med få fjernet Eurovision fra skjermene i disse landene. 15.000 russere skal ha signert oppropet hvor det heter at Østerrikes bidrag fremmer en livsstil som er uakseptabel for russere og at «Russland er et av de eneste europeiske land som har klart å opprettholde normale og sunne familieverdier basert på kjærlighet og gjensidig støtte mellom menn og kvinner». Oppropet fra Hviterussland skal ha samme ordlyd.

ToqNa0rqUtY

Selv pc-høyttalerne mine begynte å sprake og truet med å sovne da jeg prøvde å spille av denne sangen tidligere i dag. Jeg tror likevel jeg kommer til å stemme på den i årets ESC.

Regelverket til Eurovision Song Contest sier i midlertid at det ikke er rom for å sensurere bort et enkeltbidrag. Men det betyr ikke at noen ikke har prøvd. I 2005 skulle Libanon egentlig gjøre sin debut i ESC, men ble diskvalifisert da det ble kjent at den libanesiske tv-kanalen Télé Liban hadde planlagt å klippe bort Israels bidrag, på grunn av libanesisk lov som forbyr å kringkaste israelsk innhold. Som et resultat av dette ble Libanon utestengt fra konkurransen i tre år. De har likevel aldri meldt seg på igjen etter dette.

Det interessante i denne sammenhengen er likevel ikke Israels bidrag fra 2005, men heller fra sju år før da Israel vant ESC 1998 med sangen «Diva». Vinnerbidraget ble fremført av Dana International som fem år tidligere hadde gjennomgått kjønnskorrigerende operasjon og dermed ble den første åpne transkjønnede deltakeren gjennom tidene. Dette skapte selvsagt store overskrifter den gangen, men så vidt meg bekjent var ikke protestene like høylytte fra våre naboer i øst den gangen som nå. Jeg tror heller ikke det var like ville protester i 1986 da vår egen Ketil Stokkan hadde dragartister fra Great Garlic Girls dansende rundt seg på scenen da den europeiske finalen ble arrangert i Grieghallen i Bergen. Skjønt, på dette tidspunktet hadde Øst-Europa ennå ikke funnet veien inn i konkurransen.

Dermed kan vi spørre oss selv om det alltid er sånn at utviklingen går fremover. Særlig når vi ser på hvilket spetakkel et av landene, som finner Østerrikes bidrag støtende, sendte fra seg for å representere landet sitt i 2007.

GP5YOhQZtlA

Synes det er fantastisk at Ukraina oppfatter Conchita Wursts opptreden som støtende, når de selv sendte fra seg dette spetakkelet i 2007…

Så i år kommer nok min stemme til å gå til Østerrike. Selv om jeg synes låta er grusomt kjedelig og ikke tilbyr noe som helst nytt. Men vissheten om at det kommer til å irritere Russland og sannsynligvis også Vladimir Putin voldsomt hvis den vinner, holder for meg.

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #musikk #eurovision #eurovisionsongcontest #esc #mgp

London 2014: Mine antrekk

Tidligere når jeg har reist til London har jeg brukt å sette av en hel uke til turen. Denne gangen ble det bare tre dager, ikke inkludert ankomst- og reisedagene. Dette skulle vise seg å bli alt for lite, for vi fikk ikke tid til å gjøre veldig mye av det vi hadde lyst til. Men kanskje enda viktigere: jeg hadde bare muligheten til å gå kledd som jente i tre dager. Det kunne blitt mindre om jeg hadde fått et angstanfall som sist, og hadde måttet ta en pause og gå ut som gutt i noen timer eller kanskje til og med en dag. Men heldigvis gikk det veldig greit denne gangen. Jeg gikk ut hver morgen som jente med den største selvfølgelighet, uten å kjenne noen som helst frykt. Det er da helt normalt for en jente å gå i kjole eller skjørt, er det ikke?

Så jeg hadde tre fulle dager hvor jeg kunne gå rundt kledd som den jenta jeg vil være. Men hva hadde jeg på meg?

Første dag: Feiring av ett-årsjubileum med kjæresten min med middag på Aberdeen Steakhouse og en tur til teateret for å se «The Book of Mormon«.



Skinnjakke: Cubus. Topp: H&M Skjørt: H&M Sko: Nelly.com Halskjede: Aner faktisk ikke hvordan dette havnet i min besittelse.

Andre dag: Shopping i Camden Market. Og ja, vi brukte faktisk en hel dag der…



Jakke: Floyd Kjole: H&M Belte: H&M Sko: Anna Field/Zalando Halskjede: Glitter

Tredje dag: Shopping, shopping, shopping… Tottenham Court Road, Oxford Street og en liten tur til Brunswick Centre



Jakke: Floyd. Topp: BikBok Skjørt: Nelly.com Halskjede: Glitter Sko: Accessorize, Oxford Street under min første tur dit høsten 2012 (Burde kjøpe meg nye ballerinaer snart).

Jeg tror jeg begynner å omsider finne en hverdagslig stil jeg både synes ser bra ut og som jeg liker å gå i nå, uten at det blir overpyntet. Men jeg kan alltid bli flinkere til å kle meg, og derfor er jeg også alltid åpen for forslag og tilbakemeldinger.

Derfor spør jeg nå deg som leser dette:

Hva synes du om antrekkene mine? Hvilket antrekk likte du best? Og hvorfor?

Så er det bare å innse at tre dager i London ble for lite. Neste gang må det bli en uke igjen. Og ja, det blir en neste gang. Og en gang til. Og enda en…

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #London #reise #shopping #mote #antrekk #outfit #klær #tekstiler #jegmåhanyeballerinaer

London 2014: The Book of Mormon

Akkurat som sist vi var i London for sju måneder siden, insisterte kjæresten min på at vi skulle se en musikal. Siden hun fikk velge sist, mente hun det var mest rettferdig at jeg fikk velge denne gangen. Jeg er riktignok ingen musikal-person, men det var en jeg virkelig hadde lyst til å se, men det var mest fordi jeg er fan av animasjonsserien South Park. Dermed er det kanskje lett å skjønne hvilken musikal jeg snakker om, nemlig The Book of Mormon, skrevet av South Park-skaperne Trey Parker og Matt Stone, i samarbeid med Robert Lopez.

Dette er ikke første gang Parker og Stone tuller med den mormonske tro. Tidlig i karrieren skrev og spilte de inn actionkomedien «Orgazmo» (1997), om en mormonsk misjonær som ved en tilfeldighet blir hovedrolleinnehaver i en pornofilm. Senere fortalte de historien om kirkens grunnlegger Joseph Smith i en episode av South Park kalt «All about Mormons«. Men selv om det de fortalte var den offisielle historien som mormonerne faktisk tror på, ble det oppfattet som så virkelighetsfjernt at Parker og Stone ble beskyldt for å ha funnet opp alt sammen. Men hvordan blir verdens raskest voksende religion fremstilt i denne musikalen?


Illustrasjonsbilde: Visitlondon.com

En ny gruppe unge mormonere har bestått opplæringen og er klare til å dra ut i verden som misjonærer, to og to, for å rekruttere nye medlemmer til sin tro. Elder Price er den beste i klassen og er godt likt av de andre misjonærene. Han er overbevist om at Gud har en spesiell plan for ham og drømmer om å bli sendt til sitt favorittsted i hele verden: Orlando. Men det ellers så perfekte smilet hans blekner når kirken velger den nerdete og lite selvsikre Elder Cunningham til hans partner. For en av reglene sier at det eneste tidspunktet den ene kan gå fra den andre er om han skal på toalettet, ellers må de alltid være sammen, så lenge misjonen varer.


«Africa is nothing like Lion King!» Illustrasjonsfoto: Joan Marcus/Visitlondon.com

Bedre blir det ikke når de to unge misjonærene sendt til Uganda i det mørkeste Afrika, langt unna Florida og Disney World, hvor lokalbefolkningen ikke er spesielt interesserte i å høre om denne nye religionen. De har nok med å sloss mot sult, epidemier og geriljaen som truer dem. Elder Price oppfatter situasjonen som at Gud forsøker å sette ham på prøve, og prøver gjentatte ganger å presse frem sitt største smil. Men det må gå som det må gå, når lokalbefolkningen ikke viser noe som helst interesse for budskapet Elder Price prøver og dele, og Elder Cunninghams side som lystløgner kommer for en dag. Gradvis mister Price troen på sin Gud. Inntil…

sZIFqaqKoBI

Akkurat som i «All about Mormons»: Alt Elder Price synger at han tror på i dette nummeret, er hva mormonere faktisk tror på.

Akkurat som South Park kan musikalen «The Book of Mormon» ved første øyekast fremstå som barnslig med prepubertale underbuksevitser og uthenging. Men vi trenger ikke se langt under overflaten for å se at historien er egentlig ganske intelligent fortalt. Visst blir den mormonske tro plukket fra hverandre og latterliggjort, men samtidlig klarer de å få frem en moral. Javisst er historiene mormonerne tror på hinsides enhver fornuft dumme, men så lenge de gir folk en glede og en mening i hverdagen, hva så?

Selve musikken er også godt plantet i musikaltradisjonen, da flere godt etablerte klisjeer fra sjangeren blir benyttet og utnyttet til det fulle. Men selv om dette er en del av sjarmen, så er det ikke vanskelig å høre at dette er godt håndverk. Vi er innom flere stilarter gjennom denne musikalen, både typiske musikalnummer som åpingsnummeret «Hello!» og «I Believe», via afrikanske rytmer i «Hasa Diga Eebowai» til rockehymnen «Man up!», uten at det på noen som helst måte virker sprikende. Snarere tvert i mot, de som har skrevet disse numrene har visst nøyaktig hva de holdt på med. Så selv om dette er like mye en parodi på sjangeren, står den fjellstøtt på egne ben som en selvstendig musikal.

Jeg gikk inn i teatersalen med skyhøye forventninger. Egentlig urealistiske forventninger når jeg tenker etter. Og til min store overraskelse klarte den ikke bare å innfri, den var faktisk bedre enn forventet. Og siden ordene ikke helt strekker til, velger jeg å vise hvor vellykket kvelden var gjennom innkjøpene kjæresten min og jeg gjorde etter at forestillingen var ferdig.

T-skjorte, buttons, bok om prosessen med å lage musikalen, soundtrack og… en frosk du nesten må ha sett musikalen for å skjønne hensikten med.

Kjæresten min og jeg har allerede bestemt oss for at hvis The Book of Mormon fortsatt vises neste gang vi er i London, så kommer vi til å se den igjen, for så god var den. Men da skal vi passe på å bestille billetter i god tid før, for selv om det var verdt en prislapp på tett opp mot tusen kroner per billett, så setter nok lommeboka mer pris på det om jeg forsøker å få tak i rabatterte billetter.

Kunne du tenke deg å se The Book of Mormon? Eller kanskje du har sett den? Del det med meg i kommentarfeltet!

#reise #London #musikal #bookofmormon #southpark #hasadigaeebowai

Min første busstur som jente!

Jeg skulle ønske jeg var jente. Men selv om jeg er for redd for å hoppe ut og innrømme hemmeligheten min for verden, så har jeg og Russland noe til felles for tiden: vi prøver å flytte littegrann på grensene. Faste lesere av denne bloggen har den siste tiden kunnet ta del i mine siste famlende steg på høye hæler ut av det berømte skapet. Og når jeg tidligere har måttet reise bort for å finne motet til å gå utendørs som jente, har jeg i det siste endelig begynt å våge meg ut for kortere turer i nabolaget hjemme i Trondheim.

Så når jeg opplever slik medgang er det vel bare å fortsette å se etter nye utfordringer?


Så da jeg i går hadde en ny timeavtale hos psykologen min, var det bare å velge ut et passende antrekk og møte til timen som jente. Det i seg selv er kanskje ikke så spennende for gamle lesere, for det har jeg tross alt gjort før. Men kanskje det gikk an å gjøre noe med måten jeg kom meg til timen?


De som er lommekjente i Trondheim øst vil nok lett kunne se av dette bildet at det ble tatt på vei bort fra Lade, hvor psykologen min holder til. Det stemmer. Den opprinnelige planen var nemlig å ta bilde av meg på bussholdeplassen, men bussen kom jo før vi rakk å fiske opp masken min. Så da blir dette det beste illustrasjonsbildet jeg får til denne gangen.

For da jeg for første gang møtte opp til time hos psykologen min som jente valgte jeg å gå dit til fots, en distanse det tar omtrent tre kvarter å tilbakelegge. I seg selv ingen dum idé, for jeg har godt av å røre litt på meg og trimme av litt av sideflesket. Men dessverre var det ikke ønsket om å komme i form som var motivasjonen for denne spaserturen. Det var frykt. Frykt for å måtte oppholde seg i et lite lukket område over lengre tid, tett sammen med andre mennesker, uten noen mulighet til å komme meg bort fra dem. Jeg var redd for at de skulle begynne å stirre på meg, og begynne å hviske seg i mellom og peke. Fordi jeg er annerledes. Fordi jeg, for dem, er en gutt som har kledd seg som en jente.

Men etter tre dager som jente i London i forrige uke, var jeg blitt modigere. Der var det jo ingen som så på meg, og ingen som reagerte før jeg åpnet munnen min og avslørte bassen i stemmen min. Så om de ikke så det på meg på undergrunnen i London, hvorfor skulle de se det på meg ombord på buss nummer fire i Trondheim?

Dermed ble et nytt hinder overvunnet da kjæresten min og jeg sammen gikk på bussen til Lade og Nidaros DPS i går. Jeg skal innrømme at jeg ble ganske nervøs da jeg i det jeg gikk ombord oppdaget at bussen var ganske full, og at kjæresten min og jeg derfor ikke fikk sitte sammen. Ikke turte jeg å snakke til henne heller, i frykt for at noen skulle høre den mørke stemmen min. Men utover det merket jeg ikke at noen stirret i min retning, eller viet meg noe som helst oppmerksomhet i det hele tatt. Det virket som om de oppfattet meg som en hvilken som helst annen medpassasjer. Dette er jo nettopp det jeg ønsker å oppnå, å bare være en i mengden som en hvilken som helst annen jente.

Derfor er jeg veldig glad i dag, over å kunne si at jeg har tatt buss hjemme i Trondheim, for første gang som jente!

Og med denne enorme utviklingen som har vært i det siste, spør jeg meg selv nok en gang. Hva blir det neste?

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #buss #psykiatri #samfunn #likestilling