Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for april 2014

Dagens outfit 30042014

Vi avbryter det oppsatte programmet for å gi deg en liten titt på dagens outfit.


Kjole: Dorothy Perkins, fra siste Londontur, skjerf: gave fra kjæresten min. Mistenker at det er fra H&M

Men hvorfor dette plutselige behovet for å dele med omverdenen hva jeg hadde på meg i dag?

Jeg har en mistanke om at sannheten vil åpenbare seg for den som vier bloggen min et besøk på den første maidagen i 2014. Titt innom igjen da.

#antrekk #kjole #klær #mote #outfit #shopping #trorduikkeallehashtagseneersortertalfabetisk ?

Ettårs-gave fra kjæresten min

Tirsdag 22. april var det et år siden kjæresten min og jeg ble sammen, og vi feiret dagen sammen med en biffmiddag i London. Dette ble grundig dekket i et innlegg jeg la ut den dagen. Men det jeg ikke skrev var at siden vi tross alt var i London fant vi ut at vi ville vente med å utveksle gaver til vi kom hjem, slik at vi slapp å drasse med oss noe ekstra i kofferten. Det var jo nok fare for overvekt fra før…

Så da vi hadde kommet oss hjem, og sovet litt siden vi jo landet like før midnatt på fredag, var det lørdag morgen tid for å overrekke hverandre gaver.

Og som vanlig hadde kjæresten min slått til med noe spektaktulært…


Hun vet at jeg liker lilla i alle fall. Men det viktigste her er at hun med dette viser at hun virkelig ser på meg som jenta si, og det er det mest rørende hun kan gjøre for meg. Samme hvor ofte hun gjør det og hvordan hun gjør det. Men det skader ikke at smykket var så stilig som dette heller da, og derfor måtte jeg bare dele dette med deg som leser bloggen min.

Jeg gleder meg virkelig til å ta det i bruk, og vise jenta mi hvor mye jeg satte pris på både henne og gaven hennes!

Hva synes du om smykket kjæresten min valgte ut til meg?

#forhold #kjærlighet #samliv #love #gave #jubileum

London 2014: Min hotellopplevelse

Det har blitt en vane for meg å bo på hoteller i bydelen Bloomsbury når jeg er i London, særlig på grunn av nærheten til Oxford Street, og denne gangen bodde kjæresten min og jeg på Radisson Blu Edwardian Grafton Hotel i Tottenham Court Road. Likevel skiller hotellvalget seg ut fra de tidligere oppholdene på de små trestjerners hotellene i den parallelle nabogaten Gower Street, for som jeg skrev i et innlegg i januar, fikk jeg et veldig godt tilbud på dette firestjerners hotellet og vi betalte kun 5200 kroner for fire netter i et queen size-rom som vanligvis går for rundt 7000 kroner i samme periode. Eneste forutsetning var at vi betalte på forskudd. Det virket nesten for godt til å være sant, men bestillingen ble gjort gjennom en av de store bookingagentene på nettet, som jeg har bare gode erfaringer med fra tidligere. Kjæresten min så derfor frem til fire dager i en queen size-seng på et rom med eget badekar.

Men helt slik ble det ikke…


Her bodde kjæresten min og jeg under siste Londonopphold, første natt i et rom nesten rett over hovedinngangen som er avbildet her, mens de neste tre nettene i etasjen over med vindu mot bakgården. Foto hentet fra Lastminute.com

Vi ankom London sent mandag kveld og tok t-banen rett til Warren Street Station som ligger nesten vegg i vegg med hotellet. Førsteprioritet nå var å få sjekket inn og satt fra oss bagasjen, så ut for å finne en liten matbit, og deretter gå rett til sengs. Men under innsjekkingen fikk vi oss en liten overraskelse. Vi fikk ingen forklaring på hvorfor, men mens resepsjonisten sto og trykket på pc-en foran seg for å fylle inn mine personlige opplysninger, sa han uten å løfte blikket fra skjermen at han hadde oppgradert rommet vårt fra queen size til king size, uten ekstra kostnad.

Om øynene våre ikke ble store av å få den beskjeden, så ble øyenbrynene skutt langt opp i hårfestet da vi tok heisen opp en etasje og fikk se det faktiske rommet. Og dette betalte vi 1290 kroner natten for? Jeg trodde vi hadde gjort et kupp i utgangspunktet, men dette var bare villt.

Panorama av det første rommet vi fikk tildelt, med sofa og greier. Silhuetten til venstre i bildet er det nærmeste du kommer et bilde av meg som gutt i denne bloggen enn så lenge, der jeg står og ser gjennom mappen med praktisk info om hotellet.
Panorama av det første rommet vi fikk tildelt, med sofa og greier. Silhuetten til venstre i bildet er det nærmeste du kommer et bilde av meg som gutt i denne bloggen enn så lenge, der jeg står og ser gjennom mappen med praktisk info om hotellet. Klikk for å se det i større format.

Det ble så vi brukte litt ekstra tid på å gå rundt i rommet og måpe mens vi så oss rundt. Selv om senga var diger, så var rommet så stort at vi hadde fått plass til en til om vi hadde presset de øvrige møblene sammen. Dette på tross av at det midt på gulvet sto en liten sofa. Ingen av de tidligere hotellrommene jeg har bodd på i London har tilbudt noen annen sitteplass enn selve senga, eller hatt plass til noe annet for den saks skyld. I beste fall har det vært en ekstra stol skjøvet under en liten kontorpult.

På et av nattbordene lå det en liten blå lapp med beskjed om hotellets 100% fornøyd-garanti. Var det noe vi var misfornøyde med måtte vi si i fra, og hvis de ikke klarte å ordne det, skulle vi slippe å betale sto det. Lite ante vi, der vi gikk rundt i rommet og smilte overveldet, at vi allerede etter første natten ble nødt til å ta i bruk denne fornøyd-garantien. Vi var jo i himmelen!

Men så gikk vi for å legge oss. Kjæresten min sovnet som alltid med en gang, mens jeg ble liggende og høre på en irriterende, høyfrekvent lyd som kom fra badet. Jeg skulle neste morgen oppdage at denne lyden var fra vifteanlegget i taket. Jeg ble liggende lenge og høre på den, og hver gang jeg sovnet så våknet jeg igjen bare noen minutter senere av lyden. Med andre ord, jeg sov veldig dårlig denne natten og da vekkerklokka ringte for å få oss opp til å rekke hotellfrokosten, hadde jeg hodepine og var i skikkelig dårlig humør. Dette kunne ikke fortsette, så kjæresten min gikk ned for å snakke med resepsjonen om det fantes noen mulighet for å slå av viftene slik at det ble mulig for meg også å sove.

Dessverre var det ingenting de kunne gjøre med viftene, men de tilbød oss å bytte til et annet rom i en annen etasje hvor viftene forhåpentligvis ikke bråkte like mye, og vi skulle fortsatt få king size-seng, sa de. Dette godtok vi, og da et rom i tredje etasje ble tilgjengelig klokken 12, flyttet vi koffertene våre opp dit. Dette rommet var en liten nedtur først, da dette var noe mindre, og i stedet for sofa hadde to stoler på hver sin side av et bord. Men senga var fortsatt king size, og rommet var fortsatt mye større enn det jeg har hatt på andre Londonhotell hvor det knapt var plass til å legge ned kofferten for å åpne den på gulvet. Vi hadde uansett fått mer enn vi betalte for, og da alt kom til alt så var det mye bedre å spise sammen på hver vår side av et bord enn sammenklemt i en love seat-sofa.

Etter en søvnløs natt og en lang dag med både byvandring og teaterbesøk, er jeg ikke så veldig villig til å posere for bilder til bloggen. Men antrekket må jo deles, så hvorfor ikke gjøre det sittende ved bordet på det nye hotellrommet?

De neste nettene sovnet jeg nesten før hodet traff puta, og sov sammenhengende gjennom hele natten. Dermed ble det verdt det å gi opp sofaen, utsikten mot Tottenham Court Road og all gulvplassen. For ingenting av dette betyr noe om man ikke får sove, noe som jo er hovedårsaken til at man trenger et hotellrom i utgangspunktet. Og hadde vi fått tildelt rom nummer to med en gang, så hadde vi sannsynligvis vært i ekstase over dette også. Og etter en lang dag ute i London, enten det var Camden Market eller Oxford Street, så var det deilig å legge seg ned sammen med kjæresten min i et varmt badekar.

Dermed er summen at jeg er storfornøyd med oppholdet mitt på Edwardian Grafton Hotel, og jeg har ingen problemer med å anbefale dette hotellet til andre som har tenkt seg til den engelske hovedstaden. Men om jeg må betale fullpris, så spørs det nok om jeg ikke heller går for et av de billigere trestjerners hotellene i området. For når alt kommer til alt, så er det viktigste å få tak over hodet og en seng å sove i. Og utvalget ved frokostbufeen var omtrent like kjedelig som på de andre London-hotellene jeg har bodd på, den var bare av bedre kvalitet. Det er grenser for hvor mange morgener på rad man har lyst på toast og tomatbønner med bacon. Da er det bedre å sove litt lenger, og heller kjøpe et ferdig påsmurt smørbrød til £2 på Tesco.

Men om jeg får et lignende tilbud igjen, så slår jeg til uten å nøle. Jeg er til og med villig til å betale bittelitt mer. For dette var en av de beste hotellopplevelsene jeg har hatt, og jeg vil gjerne bo der igjen. Om prisen er riktig.

#reise #London #jentetur #hotell #anbefaling

Hjemme igjen fra London

En gang like før begge viserne på den analoge urskiva pekte oppover mot 12-tallet i natt, satte kjæresten min og jeg bena våre på norsk jord igjen for første gang siden mandag, da vi satte oss på et fly med kurs for London. Vi har hatt noen fantastiske dager i den engelske hovedstaden, og selv om det er min tredje tur dit på under to år, så blir det aldri nok. Vi hadde ikke lyst til å dra hjem igjen, og vi har allerede bestemt at vi må tilbake om ikke så alt for lenge. Igjen og igjen og igjen.

Jeg må bare beklage at det ikke ble noen oppdateringer underveis denne gangen, og hovedskylden legger jeg på hotellets noe ustabile wi-fi-tilkobling som hadde det med å falle ut litt for ofte. Men dette er også omtrent den eneste negative opplevelsen vi hadde, og dette kan jeg jo enkelt gjøre opp for ved å dele rapporter fra reisen i løpet av dagene som kommer, nå som jeg er hjemme med stabil nettverkslinje. For jeg har en del jeg ønsker å dele, fra det som kanskje var noen av de beste dagene i mitt liv, for å si det passe svulstig.

For akkurat som under tidligere opphold gikk jeg der i Londons gater, kledd som den jenta jeg ønsker å være. Men jeg vil likevel si det var mer vellykket denne gangen, og faktisk har det gjort noe med meg. Faktisk litt negativt, men for det meste positivt. Dette kommer jeg til å skrive mer om i kommende innlegg.

Så titt innom igjen de neste dagene for fortsettelsen. Du vil ikke angre!

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #reise #London #shopping #jentetur

Et år med kjæresten min!

Det har gått et år. Det føles helt uvirkelig. Men det er virkelig, for i dag er det et år siden hun ble min og jeg ble hennes, der vi sto og ventet på grønn mann i krysset Olav Tryggvassons gate/Nordre gate i Trondheim. Dette året har virkelig flydd avgårde, og fortsatt er kjæresten min og jeg et par. Jeg må fortsatt klype meg i armen, for det føles fortsatt uvirkelig. Har hun virkelig holdt ut med meg og mitt i et helt år?


For det er ikke så lenge siden at jeg trodde jeg aldri ville oppleve noe slikt. Denne bloggen var knapt en måned gammel da jeg i oktober 2012 skrev et innlegg med tittelen «Hvorfor jeg er singel, og hvorfor jeg foretrekker det sånn«. Nesten alle forholdene mine hadde fulgt det samme mønsteret. I starten av forholdet var det alltid spennende å være sammen med en transkjønnet og dele på jenterollen. Men etter hvert som tiden gikk ble hun gradvis lei, og etter en stund kom alltid spørsmålet «kan du ikke prøve å være gutt en stund?». Det var da jeg visste forholdet var over, for det er noe ingen kan be meg om, selv om flere har prøvd. Ingen av mine tidligere forhold varte over seks måneder, og da det siste endte med at jeg oppdaget at hun flørtet med en annen jente, fikk jeg nok av alt som het forhold. Jeg har ikke valgt å være en jente i guttekropp, og hadde jeg klart å bare være den gutten samfunnet forventer av meg fordi jeg ble født med utovertiss, så hadde jeg gjort det. Men jeg klarer ikke.

Jeg innså at jeg hadde det bedre som en singel jente enn som en gutt i et forhold, og slo meg til ro med at jeg kom til å være alene resten av livet. Men slik ble det jo ikke, for rundt påsketider i fjor dukket hun opp. Hun jeg bare begynte å snakke litt løst og fast med på et online møtested, som plutselig spurte om jeg ville møte henne. Som i en date.

Jeg skal innrømme at jeg nølte litt. Men så tenkte jeg meg litt om og det slo meg at jeg hadde jo egentlig ingenting å tape, og hun virket kul og interessant. Jeg sa ja, og møtte henne for første gang den femte april i fjor. Denne daten ble den første av flere, og det så heller ikke ut til å skremme henne vekk da jeg fortalte henne hemmeligheten min, at jeg skulle ønske jeg var jente. Tvert i mot, hun trakk på skuldrene og begynte å kalle meg for jenta si. Noe hun fortsatt gjør et år senere.

«Arrival of Love» av Circus Maximus, det som etter hvert ble «vår» sang. Sånn sett veldig glad for at jeg traff noen med omtrent like dårlig musikksmak som meg. Her i tekstet versjon, for å gjøre det mer åpenbart hvorfor denne sangen ble «vår» sang.

I dag skal vi feire hverandre og årsdagen vår i London med en bedre biffmiddag, på den samme restauranten vi spiste sammen for sju måneder siden da vi feiret fem måneder sammen. Hun har insistert på dette i lang tid, fordi hun vet at jeg i London tør å gå rundt som meg selv. Derfor ville hun hit denne dagen så hun fikk feire dagen vår med meg slik hun ser meg og synes jeg skal være. Som jenta hennes.

Ingen av mine tidligere forhold har vart lenger enn seks måneder. Dette har vart i det dobbelte nå, og det ser ikke ut til å rakne med det første. For hun har sagt at hun aldri kommer til å be meg om å prøve å være gutt en stund. Jeg er jenta hennes, og vi er i et lesbisk forhold. Og dersom vi noen gang gifter oss, så er hun bestemt på at begge skal stå som brud i hvite kjoler. Alt annet vil for henne være å basere ekteskapet på en løgn.

Jeg må innrømme at det er vanskelig for meg å ikke dele noen bilder av henne for å vise hvor nydelig hun er. Men fordi jeg har valgt å blogge anonymt kan jeg ikke engang si hva hun heter, for å beskytte både meg selv og henne. Men jeg kan i det minste åpent dele disse ordene:

Jeg elsker deg, jenta mi!

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #forhold #samliv #kjærlighet #love #circusmaximus #arrivaloflove #dettebleetklisseteinnlegg #håperduikkemistetfrokosten

London, here we come!

Da er vi klare. Koffertene er pakket og passet ligger klart på innelomma. I dag skal kjæresten min og jeg legge ut på vår andre jentetur sammen til vår felles favorittby London. Nok en gang skal vi vandre rundt med store øyne på Camden Market. Nok en gang skal vi gå amok hos Primark og Dorothy Perkins. Og nok en gang skal jeg benytte anledningen av å være i en storby hvor ingen kjenner meg til å være den jeg vil være, og gå rundt i Londons gater i kjoler og høye hæler. Som en jente.

Som tidligere har jeg tatt med meg laptopen min på turen, og håper å kunne gi deg reiserapporter underveis. Men i og med at vi bare skal være der i fire dager denne gangen, og ikke en uke som sist, sier det seg selv at tiden vi har til rådighet er ganske dyrebar. I tillegg har laptopen min begynt å signalisere at den er sliten og lei, og har det med å henge seg opp når det gjelder, noe som gjør blogging, og ikke minst den tilhørende bilderedigeringen, ganske tidkrevende.


Et av bildene kjæresten min tok i London Eye i september i fjor. Trykk på bildet for å se det i større format.

Men jeg skal forsøke å holde deg oppdatert underveis. Så jeg håper du titter innom de neste dagene.

Vi gleder oss villt!

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #reise #London #shopping

Fikk påskeegg fra kjæresten min!

Ett påskeegg er ikke nok! Det er i alle fall det kjæresten min mener, skal vi tro oppførselen hennes i helga. For på tross av at jeg for lengst har dokumentert i denne bloggen at jeg har fylt påskeegget mitt selv (for å så tømme det, og fylle det på nytt, siden bildet i det innlegget ble tatt), så sendte hun meg plutselig på påskeeggjakt i leiligheten på lørdag. En jakt som besto av at jeg gikk rundt i leiligheten og lette, mens kjæresten min ropte «varmere» og «kaldere» alt ettersom, hvor målet altså var å finne frem til det stedet i leiligheten som var «varmest».

Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg kanskje gått rett bort til panelovnen og pådratt meg en andregradsforbrenning.

Men siden vi ikke bor i noe palass var det ikke så mange store temperatursvingninger å spore underveis, og jeg fant raskt frem til eggets skjulested. Så var det bare å finne ut hva som skjulte seg på innsiden?

Spenningen stiger! Hva kan det være? Kanskje det er rå eggeplomme…?


«Amandaprisen for beste kvinnelige skuespiller går heller ikke i år til Emilie…»


JA! FUDGE! Masse deilig vaniljefudge! Nam nam nam!

Så hvorfor fikk jeg egentlig to påskeegg? Jo, det hører med til historien at kjæresten min hadde vært inne på Sjokoladebutikken i Trondheim sentrum, og tilfeldigvis sett et påskeegg som hadde en fargepalett som minnet henne om meg. Derfor måtte hun bare kjøpe det, selv om jeg altså hadde et egg jeg hadde fylt selv fra før. Men noe måtte hun fylle det med også, og stedet for å oppsøke Rema 1000, valgte hun altså å fylle det med eksklusiv fudge fra nettopp Sjokoladebutikken. Fordi jeg er veldig glad i fudge.

Plutselig smakte ikke de fudgebitene jeg selv hadde plukket ut på Coop Obs så godt lenger. De kjæresten min kom med bare smeltet på tungen, og hadde en smak av en helt annen klasse. Dette får du ikke for 4.90 per hekto!


Dermed ble det påskestemning i leiligheten. Jeg fikk fersk fudge fra Sjokoladebutikken, som jeg selvsagt delte med kjæresten min, selv om hun insisterte på at den jo var en gave til meg. Men det er jo mye koseligere å dele på slikt.

Og om jeg skal bli feit, så skal hun også bli med meg ned når tyngdekraften slår inn.

#påske #fudge #sjokoladebutikken #påskeegg #påskeeggjakt #eggejakt #eggeløp #neideternoeannet

Fredagstur i finværet – på høye hæler…

Vi våknet denne langfredagen til et svært uvanlig værfenomen i trønderhovedstaden, nemlig det de i andre deler av verden kaller for solskinn. Kjæresten min og jeg bestemte oss derfor for å gå oss en tur i finværet. Og når vi går tur har standarden i de siste ukene vært at jeg har valgt å utfordre meg selv – ved å gå ut som jente.

Du som leser denne bloggen fast begynner derfor å bli vant med det, og synes sannsynligvis ikke at dette er så spennende lenger at jeg har begynt å våge meg utendørs som den jenta jeg ønsker å være. Så da får vi tøye strikken litt lenger. Hva med å legge ut bilder fra turen uten at jeg har på meg den berømte masken som jeg har på meg i alle bildene i denne bloggen?


…solbriller derimot er en annen sak. Men jeg sa jo at det var pent vær i dag.

Men i og med at kjæresten min denne gangen slapp å vente til jeg fisket opp masken min og deretter få klarsignal fra meg om at nå var det greit å fotografere, så hun en mulighet til å knipse villt rundt seg.

Hei, kommer du eller? Synes du ikke du har tatt nok bilder nå?

Som sagt, faste lesere begynner kanskje å bli lei av at jeg rapporterer om at jeg har begynt å gjøre det til en slags vane å gå ut som jente nå. Men fortsatt har jeg et stykke igjen. Jeg tør fortsatt ikke å gå inn i noen butikker og gjøre innkjøp når jeg går rundt slik, og det er så vidt jeg tør å føre en samtale med kjæresten min hvis det går forbi noen fremmede, i frykt for at den mørke mannstemmen min skal avsløre meg.

Likevel, det er viktig at jeg går ut litt som jente med jevne mellomrom. Både for å holde det ved like, og for at det skal bli lettere å ta det neste steget mot å bli åpen om at jeg ønsker å være jente.

Også var det jo en fin tur også da.

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #påske #tur #antrekk #outfit #mote #shopping #batman #unmasked

Hva jeg gjør i påsken

De fleste har nok for lengst registrert at det er påske, og at man ikke trenger å møte på jobb de neste dagene, uansett om man tror på at en to tusen år gammel hippie var Guds sønn eller ikke. Og hadde dette vært et kriterium for å kunne ta ut påskeferie, hadde det nok ikke vært like populært å melde seg ut av den norske kirke, som det faktisk har vært i det siste. Men som den hedningen jeg er, lar jeg påsken kun handle om de to samme tradisjonene de har gjort år etter år. Påskeegg og påskekrim.


«Blå er den varmeste fargen» er vel strengt tatt ikke krim, men den ble i det nominert til Sproingprisen i år. Så får vi se da om den vinner, og om det er fortjent.

Jeg har riktignok ikke lagt av i nærheten av så mange bøker i bunken min i år som tidligere år, særlig sammenlignet med påska for to år siden da jeg leste en bok hver dag. Men siden forrige påske har jeg havnet i et forhold, og siden kjæresten min og jeg er sammen i påska blir det lest langt mindre. Ikke nok med at vi skal være i samme rom, hun krever jo at vi skal prate sammen i tillegg!

…i alle fall helt til hun finner ut at «Hobbiten – Smaugs ødemark» fint kan sees en fjortende gang også.

Skulle jeg likevel rekke å bli lei av alt som kalles litteratur i løpet av påsken, har jeg også skaffet meg noe interaktiv audiovisuell underholdning i tillegg.


Dette er det første PC-spillet jeg har kjøpt på flere år. Det siste tror jeg var Sims 3 da det kom ut i 2009. Men jeg er en stor South Park-fan, og når spillet har fått stående applaus fra spillmiljøet, og jeg til og med har fått en personlig anbefaling fra en av mine beste venner, måtte jeg bare kjøpe. Og hva det andre spillet angår: Jeg har tidligere blogget om hvor mye jeg elsker både Professor Layton og Phoenix Wright. Så når de nå opptrer i samme spill for første gang, er det nesten som en våt drøm går i oppfyllelse.

Nesten…

Så om det blir litt stille fra meg i påsken, er nok dette årsaken.


Hvis ikke, så er det fordi kjæresten min tvinger meg til å ta oppvasken for å gjøre opp for at jeg skrev det om Hobbiten tidligere i dette innlegget.

God påske, om ikke annet!

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #litteratur #bok #bøker #krim #tegneserie #sproingprisen #spill #gaming #southpark #professorlayton #phoenixwright #julavarerslettikketilpåske

Min utvikling som jente – med den gamle parykken…

Jeg skulle ønske jeg var jente. Siden jeg var tretten år har jeg hatt dette ønsket, men vært for redd til å innrømme det for verden. Likevel har jeg gradvis blitt modigere i løpet av årene, og tøyer stadig grensene slik at jeg en dag kanskje klarer å bli åpen om dette og ta skrittet fullt ut fra å være deltidsjente til å bli heltidsjente. Og da jeg for noen uker siden bestemte meg for å gjøre noe med utseendet mitt og kjøpte ny parykk, var det noe som slo meg.

Hvor mye jeg har utviklet meg som jente og menneske i løpet av de nesten fem årene jeg hadde den gamle parykken på hodet.

Parykken som fulgte meg gjennom alle mine utfordringer og forsøk på å tøye egne grenser i nesten fem år. Til å ha et så brennende ønske om å være jente, har jeg ikke akkurat skiftet frisyre særlig ofte…

For da den gamle parykken min ble kjøpt en gang på våren i 2009, var situasjonen min en ganske annen, og ganske ensom. Livet mitt som jente levde jeg kun ut på internett gjennom ulike chattekanaler, og selv om jeg hadde flere venninner som visste om hemmeligheten min og som også hjalp meg med ting som shopping, så viste jeg meg aldri for dem i kjolene jeg kjøpte. Å kle meg som den jenta jeg ville være var noe jeg gjorde når jeg var alene.

Dette skulle endre seg denne våren, da en av mine beste venninner, Ida, spurte meg om jeg ville bli med på en utkledningsfest med motsatt kjønn-tema hun skulle på. Hun kunne hjelpe meg med sminken og skulle følge meg hele veien hvis jeg ville. Jeg var litt i tvil om jeg turte, men siden det jo var en utkledningsfest og det kom til å være flere gutter der utkledd som jenter, så svarte jeg ja. Det hadde jo vært fantastisk å kunne være seg selv på fest for en gangs skyld, selv om de andre var utkledde. Men jeg ville gjøre det skikkelig, og visste at da trengte jeg en parykk. Det kunne det jo uansett vært fint å ha til siden også, og gikk på nettet for å lete. Jeg hadde ikke så god tid på meg siden festen var bare litt over en uke unna, og måtte gjøre noen kompromisser da jeg bestilte fra en norsk nettbutikk som kunne love rask levering, dersom jeg bestilte en av de få parykkene de hadde inne på lager. Jeg endte derfor opp med en som var litt kortere enn jeg hadde tenkt, og som da den kom frem, samme dag som festen skulle være, viste seg å være mørkere enn den fremsto på bildet på nett.


Et av de første bildene jeg tok til denne bloggen, tatt i et rom med lite lys og et kamera med dårlig batteri som slo seg av i et sett, så vi måtte bare ta bilder i full fart uten tid til å tenke billedutsnitt før kameraet slo seg av igjen. Jeg har eldre bilder av meg som jente enn dette, men siden jeg ikke har på meg masken på de bildene, ønsker jeg ikke å dele dem. Ennå, i alle fall…

Men jeg tok på meg parykken og festen ble en suksess. Mens guttene ellers ble ledd av for hvordan de så ut, ble jeg møtt med store øyne og kommentarer om at jeg jo så ut som en ekte jente, og så veldig bra ut til og med. Denne festen ble dermed et vendepunkt for meg, og jeg begynte å dukke opp på og arrangere jentekvelder med venninnene mine. På en av disse jentekveldene spurte en venninne som var aktiv blogger om det ikke kunne være en idé å starte en blogg om livet som deltidsjente, noe som resulterte i den bloggen du leser nå.

Endelig var jeg en av jentene, og det føltes godt å kunne være meg selv blant venner også, selv om jeg fortsatt ikke turte å gå ut kledd som jente, og måtte derfor skifte når jeg kom frem og når jeg skulle dra. Frykten for å møte noen kjente ble for stor, og jeg visste at skulle jeg klare dette, måtte jeg først øve meg på et sted hvor ingen kjente meg.


Mine første skritt som jente ute i Londons gater, utenfor hotellet vi bodde på. Nervøs, sa du…?

En uke etter at bloggen min åpnet høsten 2012, reiste jeg til London og gikk mine første skjelvende skritt på høye hæler ute blant folk, siden utkledningsfesten tre år tidligere. Parykken var den samme, og følget mitt var også den samme, min venninne Ida, men situasjonen var ny og skremmende. Etter noen nervøse skritt i starten, varmet jeg fort opp og ble etter hvert komfortabel med å kunne gå i kjoler ute blant folk. Så komfortabel at jeg sluttet å tenke over det, og det derfor ble en liten nedtur å returnere til Norge og gutteklærne mine etter uka som jente i den engelske hovedstaden. Jeg visste at jeg måtte tilbake igjen, men ante ikke at neste gang jeg pakket ned parykken min med nesen vendt mot London, i september året etter, så skulle jeg ikke reise med en venninne. For i løpet av året som spant seg i mellom hadde jeg truffet verdens nydeligste jente, og blitt kjæresten hennes.

Tilbake i London, et år senere. Med ny kjole, men samme maske og parykk.

Dette ble det neste vendepunktet i livet mitt, for etter at jeg traff henne tok virkelig utviklingen min fart. Jeg fortalte henne hemmeligheten min tidlig, og allerede på tredje date inviterte hun meg hjem til seg på en hjemmedate hvor antrekket var satt til kjole og høye hæler, for oss begge. Den trofaste parykken min var selvsagt godt plassert på hodet mitt også denne kvelden, og forble det også alle de gangene vi har gjentatt dette. Det var den også da jeg i fjor sommer, med kjæresten min ved siden av meg, for første gang gikk langs Stortingsgaten i Oslo på høye hæler og skremte vettet av en horekunde etter å ha kommet opp fra t-banen bak Nationaltheateret på vei tilbake til hotellet etter å ha besøkt en venninne. Vi reiste som sagt til London sammen den høsten, og jeg gikk kledd som jente under hele oppholdet. Uka vi tilbragte i London var visst vellykket, for bare noen dager etter at vi kom hjem, dro jeg ut på byen i Trondheim for første gang, på den månedlige jentepuben på café 3B, og gjentok det en måned senere. Og da nyttårsrakettene gikk av ved Kristiansten Festning, sto jeg midt i folkemengden utenfor festningsmurene og holdt kjæresten min i hånden i nyttårskjolen min og parykken på hodet.


Til ergrelse for gamle lesere: nyttårskjolen min! Den jeg svinset rundt i ved Kristiansten festning på nyttårsaften.

Når jeg skriver dette er det en uke til kjæresten min og jeg skal feire at vi har vært sammen i et år, og dette skal vi gjøre i London, med middag på biffrestaurant etterfulgt av musikalen «The Book of Mormon». Nok en gang skal jeg gå rundt i Londons gater som den jenta jeg ønsker å være i byen jeg elsker å være i. Men denne gangen får ikke den trofaste parykken min være med.

For etter nyttår var ikke lenger humøret det samme. Jeg følte meg ikke lenger vel når jeg tok på meg jenteklær og så meg i speilet. Jeg mislikte det jeg så, og hadde ikke lenger lyst til å utfordre meg selv. Jeg begynte å lure på om jeg hadde tatt feil. At jeg ikke ville være jente likevel. Men vi hadde bestilt ny tur til London i slutten av april, og jeg skulle se i løpet av denne uka om det fortsatt føltes sånn når jeg fikk gå rundt som jente hele tiden.

Det var da kjæresten min bemerket at den trofaste parykken min begynte å bli veldig slitt, og spurte om jeg ikke skulle bestille en ny sånn at jeg hadde den før vi dro. Så vi begynte å lete litt, og i stedet for å inngå kompromisser slik jeg gjorde fem år tidligere, endte jeg opp med noe som jeg likte godt og som kjæresten min og jeg var enige om at kunne kle meg. Da den kom noen uker senere og jeg fikk prøvd den på foran speilet, var det som om jenta jeg ønsket å være kom tilbake. Jeg hadde en frisyre og en hårfarge som kledde meg veldig godt, og så uendelig mye bedre ut enn jeg gjorde med den gamle parykken. Jeg fikk tilbake mye av selvtilliten som var borte, og i løpet av de to ukene som har gått siden jeg fikk den nye parykken har jeg vært ute og gått i Trondheim tre ganger som jente, hvorav en av dem var en time hos psykologen hvor jeg valgte å møte opp til timen som jente. Den gamle parykken var med andre ord klar for å pensjoneres.


En jente som stråler av fornyet selvtillit. Nå gleder jeg meg mer til Londonturen enn noen gang!

Men selv om den er blitt gammel og slitt, så har den vært med meg på store deler av min utvikling og min vei ut av skapet. Det er nesten uvirkelig å tenke på hvor jeg var da jeg kjøpte den for fem år siden, sammenlignet med hvor jeg er i dag. Og derfor føler jeg nesten at den fortjener et skikkelig farvel, og en verdig avskjed. Lik den de gamle konger fikk.


Så håper jeg at jeg får oppleve minst like mye fremgang med den nye parykken min på hodet. Kanskje så stor fremgang at jeg ikke trenger å kjøpe en ny, men heller lar mitt naturlige hår gro ut og formes til en jentefrisyre?

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #parykk #personlig #utvikling #selvutvikling #London #reise #jegtenteikkepåparykkenpåordentligda #deterphotoshop !