Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for mars 2014

Dagens Batman-outfit

Dette er egentlig ikke dagens antrekk, for bildet ble tatt forrige helg. Men jeg synes at «forrige helgs outfit» var en heller dårlig tittel, så da presenterer jeg det som dagens outfit. Og så mange Batman-outfits som jeg har delt den siste tiden, burde jeg kanskje gjøre dette til en egen kategori?


Bolero: Zalando, topp: H&M og skjørt: Nelly.

Hva synes du? Heit? Teit? Eller greit? Fortell meg i kommentarfeltet.

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #shopping #mote #antrekk #outfitt #batman #lynvingen

Burde jeg frykte søksmål fra Bohus?

Denne bloggen heter Emilies skap. Det heter den både fordi den handler om veien min ut av skapet, som de sier, og fordi jeg gjerne deler plaggene jeg har i det samme skapet i form av såkalte outfitbilder. Jeg har alltid synes dette var et kreativt navn. Det var helt til…


Skjermdump fra bohus.no. Se den originale siden her.

Så nå sitter jeg og lurer på om jeg burde rette søksmål eller være redd for å bli saksøkt selv…

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #bohus #møbel #pøbel #mulig #søksmål #humor #Emilieprøveråværemorsom #Lemaskinerle

Litt om livet mitt den siste tiden

I dag er det den attende dagen i den tredje måneden, også kjent som 18. mars. Tidligere har det betydd at jeg presenterer mine favorittinnlegg fra de tre siste månedene, noe jeg har gjort den 18. hver tredje måned siden bloggen åpnet 18. september 2012. Men det har jeg ingen planer om å gjøre i dag. I stedet har jeg tenkt å fortelle hvorfor jeg har vært så stille den siste uka, og hvorfor det generelt har vært lite oppdateringer etter jul.

Jeg er rett og slett psykisk utslitt, og har innimellom bare hatt lyst til å gi opp alt.

Jeg kan ikke tilby noen forklaring på hvorfor det har blitt sånn. Jeg har slitt med depresjon i flere år nå, og går til behandling hos Nidaros DPS. Jeg har opplevd både opp- og nedturer i løpet av disse årene, og det begynner å bli irriterende at når alt har begynt å virke lysere, så blir det plutselig bråstopp. Det er akkurat det som har skjedd nå: Etter en ganske fin høst og vinter hvor jeg endelig begynte å føle meg vel med meg selv, og psykologen min til og med sa at hun ikke lenger registrerte noen depresjonsymptomer, så falt jeg plutselig sammen i slutten av januar. Jeg orket ikke gjøre annet enn å ligge i sofaen og se TV, hvis jeg i det hele tatt orket å stå opp. Samtidlig følte jeg at jeg sviktet bloggleserne når jeg ikke fant overskuddet til å holde bloggen min oppdatert, så når det innimellom kom dager hvor jeg følte meg litt bedre, brukte jeg den lille energien jeg fikk på disse dagene til å oppdatere. Selv om jeg føler det ble litt halvhjertet. Du som leser får avgjøre selv om dette skinner gjennom på noen som helst måte.

Så kom den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over: innlegget jeg postet 8. mars. Dette var et innlegg jeg hadde hatt i tankene lenge, kanskje siden oktober-november, men som jeg ikke turte å poste. Jeg var redd for reaksjonene. Men både kjæresten min og søsteren min overtalte meg til å skrive det, og hver gang jeg hadde litt overskudd, skrev jeg og redigerte på det. Planen var å poste det på 8. mars, noe som for meg framsto som den naturlige datoen for kjønnsdebatten, og fikk kjæresten min til å lese over det for å komme med innspill slik at innlegget ble mest mulig saklig. Jeg forberedte meg på å bli angrepet av tomme kommentarer med like mange hersketeknikker og forsøk på å tilegne meg meninger jeg ikke har, som det manglet argumentasjon. Jeg ble gledelig overrasket over at det bare kom en, men at denne i tillegg inneholdt alle de elementene jeg ventet. De andre kommentarene kom fra personer som for det meste var enige i det jeg sa, og om de var uenig i noe av det, så kom det saklig argumentasjon på hvorfor.

Men det var ikke kommentarfeltet mitt som fikk meg til å reagere. Det var noe jeg ikke var forberedt på: en melding som kom via facebook fra en venninne, som skrev at hun ikke ville ha venner som hadde slike holdninger som jeg innehar. Et forsøk på å diskutere med henne førte bare til beskyldninger jeg ikke kjente meg igjen i, og da jeg etter å ha gitt opp gikk for å spise middagen som kjæresten min hadde lagd, begynte jeg å grine. Nå var det blitt for mye, jeg orket ikke mer. Jeg gråt meg i søvn den natten, med armen til kjæresten min over meg. Da jeg våknet neste morgen begynte jeg å grine igjen, og det så ikke ut til å ville stoppe. Meldinger fra andre venner, av begge kjønn, som roste meg for et godt innlegg, hjalp ikke det spor.

I løpet av den søndagen bestemte jeg meg for å bare glemme bloggen helt. Når jeg ikke taklet slike reaksjoner, burde jeg heller ikke skrive slike innlegg. Men jeg har heller ikke noe ønske om å bare poste outfits og harmløse innlegg, for det er ikke en sånn blogg jeg vil ha. Da kan det være samme.

Etter å ha tittet innom på mandag i forrige uke for å svare på et par kommentarer, har jeg ikke vært innom bloggen i det hele tatt før nå. Den siste uken har kjæresten min og jeg prøvd å slappe av og kose oss mest mulig sammen, og jeg har latt alle kreative prosjekter ligge. Først på lørdag begynte det å klø i fingrene etter å gjøre noe kreativt igjen, og jeg satte meg ned og begynte å tegne av alle ting. Jeg tegnet i flere timer. Det er lenge siden sist jeg tegnet noe, og nå hadde jeg ikke lyst til å stoppe. Om kjæresten min hadde latt meg fått lov, hadde jeg sannsynligvis dekorert taket i leiligheten med etterligninger av Michelangelos verker fra det sixtinske kapell.

Utpå kvelden hadde kjæresten min og jeg tenkt å kose oss med ost og kjeks, og sånn ble det også, siden osten jo var kjøpt inn og måtte spises. Men i stedet for å bare gjøre det i joggebuksa, slik kjæresten min og jeg har utført nesten alle aktiviteter sammen den siste uka, følte jeg plutselig for å gjøre kvelden litt ekstraordinær. Så i stedet for kosekveld i daffeklær, ble det en romantisk kveld i kjoler og høye hæler. Og det føltes utrolig godt! Hadde det ikke vært for det massive snøværet vi i Trondheim har vært utsatt for siden fredag, hadde vi sannsynligvis gått en tur i området som jenter også. For der og da følte jeg at timingen var riktig. Bare synd naturen ikke var enig, og sendte oss en snøstorm i stedet.


Arkivbilde fra jula som likevel viser antrekket mitt fra lørdag. Hvordan? Jo, det går an å bruke samme kjole mer enn en gang, selv når man rosablogger… (men jeg hadde mørke strømper og sorte pumps i stedet da… så helt samme antrekk var det ikke)

Så hva skjer med bloggen nå?

Jeg vet faktisk ikke helt. Innlegget fra 8. mars får i alle fall stå urørt. Jeg vil ikke være en person som sletter sine spor og sier at «det der har jeg aldri sagt», og jeg står fortsatt for det jeg har skrevet der. Dessuten var det ikke kommentarfeltet som fikk meg til å reagere, det var det jeg oppfattet som slutten på et vennskap, og om ikke dette hadde skjedd, så hadde jeg fått sammenbruddet av en annen hendelse senere. Kroppen min bare gikk og ventet på en mulighet til å sprekke, og trengte sårt en timeout. Men nå har den fått en timeout, og nå som kroppen på lørdag begynte å signalisere at den begynte å kjede seg, er det vel på tide å vende tilbake?

Jeg vil likevel ikke presse meg selv. Så jeg lover ikke at det skal begynne å komme innlegg igjen på fast basis allerede i morgen. Kanskje kommer det et innlegg i morgen, kanskje kommer det ikke noe før om et par uker. Jeg vil ikke poste noe før jeg virkelig har lyst til å skrive noe, for jeg kjenner fortsatt at jeg må ta det med ro. Men etter hvert skal jeg tilbake til mønsteret mitt med jevnlige oppdateringer. For jeg ønsker jo egentlig å ha en aktiv blogg.

Så dette er status i denne bloggen og livet mitt akkurat nå. Nye oppdateringer vil komme, men kanskje ikke så jevnlig som de har gjort tidligere. Eller kanskje de gjør det. Jeg vet faktisk ikke. Det eneste jeg kan be deg om å gjøre er å følge med.

Eller du kan la være selvsagt.

Jeg vet ikke om jeg vil kalle meg feminist lenger…

Det er mye jeg liker å kalle meg selv. Jeg kaller meg selv jente og kvinne. Dette selv om jeg ble født som gutt, og fortsatt har en penis godt gjemt under skjørtet mitt. Jeg kaller meg også lesbisk, og har en kjæreste som er født som kvinne. I tillegg har jeg i ganske mange innlegg kalt meg selv feminist. Nå er jeg i tvil om jeg vil fortsette å kalle meg selv dette. Ikke fordi jeg plutselig har skiftet standpunkt, men fordi det er mange andre som også kaller seg feminister og som har ganske sterke meninger. Meninger jeg føler et visst behov for å ta avstand fra.

Jeg smiler nå, men det spørs om jeg smiler like mye når jeg titter innom kommentarfeltet senere i dag…

Jeg har en del av disse selverklærte feministiske likestillingsforkjemperne i vennelista mi på facebook, og ser at de bruker denne arenaen for hva den er verdt for å dele artikler om alt de mener er galt med verden. Enten det er rapporter om at en av ti kvinner i Norge er blitt voldtatt, eller artikler som raser over måten kvinner blir objektivisert, enten gjennom prostitusjon, eller når de poserer lettkledd i reklameindustrien. De deler også aktivt lenker til kampanjer som Stopp volden mot kvinner, og her i min hjemby Trondheim, Trygg Bytur. Og det deles i hopetall, for om en av dem deler det, så føler de andre i nettverket et sterkt behov for å dele det samme på sin profil også. Så man er sikre på at ingen klarer å unngå å se linken.

I seg selv har jeg ikke noe problem med dette, for det er et reelt problem at en tiendedel av norske kvinner er voldtekstofre og enda verre at bare 11% av disse voldtektene igjen blir anmeldt. Men hvorfor delte ingen av mine feministvenninner denne artikkelen om hvordan mannlige drosjesjåfører blir trakassert av (kvinnelige) passasjerer? Hvorfor så jeg nesten ingen delinger av rapporten om at prostitusjon ikke er et kvinneyrke? Hvorfor forbigås det i stillhet at Olaf Tufte i sort/hvitt blotter magemusklene i sin nye undertøyskolleksjon på TV-skjermene i de tusen hjem i disse dager? Og hvorfor er alle disse trygghetskampanjene kun rettet mot jenter og kvinner, mens menn får i oppgave å «unngå at en selv eller kameraten blir overgriper», noe som underforstått kan tolkes som «Alle menn er potensielle overgripere»?


Dette er ikke et eksempel på objektivisering av mannskroppen, dette er bare en umorsom Nemi-stripe. Nemi er © Lise Myhre/distr: Nemi.no

En av feministbloggene som skrytes opp i skyene av flere av mine feministvenner, er bloggkollektivet Under Arbeid. Der er det særlig et innlegg som har fanget interessen min hvor artikkelforfatteren, som også står bak det tidligere omtalte prosjektet Trygg Bytur i min hjemby Trondheim. beskriver seksuell trakassering og hvordan patriarkiet angivelig har formet hennes oppvekst. Det meste av det hun beskriver i innlegget er riktignok en reell ukultur som må tas på alvor og bekjempes. Men jeg synes hun ødelegger litt for seg selv i det hun skriver.

Hun starter med å skrive om hvordan jenter lærer i ung alder at deres grenser ikke betyr så mye, og at all tafsing i skolegården bare blir avfeid fra lærerne med «han bare flørter». Absolutt et reelt problem. Men hvorfor fremstilles dette som et feministisk problem som bare jenter opplever? Selv har jeg truffet på utallige inkarnasjoner av den kule jentegjengen som går etter den sjenerte, ukule gutten, som i mitt tilfelle i hemmelighet ønsket å være jente, og informerer ham om at han kan ikke slå tilbake, for du skal ikke slå en dame. Da jeg en gang slo tilbake i selvforsvar, etter å ha fått en spark rett i familiejuvelene, ble jeg innkalt på rektors kontor. Hun slapp unna, for jeg «ble jo ikke skadet sånn som hun ble», selv om jeg så både stjerner og planeter. Hun begynte tross alt å blø neseblod. Det ble med den ene gangen at jeg slo tilbake, og neste gang måtte jeg bare stå og ta i mot, ellers ble det trøbbel for meg. Og etter hva jeg har hørt er ikke min historie særlig unik.

Men det er ikke denne delen av innlegget jeg reagerer mest på. Jeg reagerer mer på følgende sitat:

«Jeg ble lagt i bakken inne på et utested av en mann da jeg var tidlig i tyveårene. Det var en venn av en venn jeg hadde truffet ved et par anledninger tidligere. Han var ufin og ekkel og snakket nedsettende om både venninna mi og meg. Jeg ble irritert og ba han sette seg på et annet bord, han nektet. Jeg reiste meg og prøvde å dra ham av stolen, da tok han tak i armen min og vred den bak ryggen på meg. Min umiddelbare reaksjon var å forsøke å komme meg løs, så jeg vred meg rundt og prøvde å slå til armen hans. Da vred han så hardt til at han la meg rett i bakken, og jeg endte opp på legevakta hvor jeg måtte ta røntgen.»

Ikke for å være ufin eller noe sånt, men du går til fysisk angrep på en mann og blir overrasket over at han legger deg i bakken? Beklager, men idioter treffer du uansett og de driter i hvilket kjønn du har. Så jeg er nesten fristet til å be deg takke ham for å reagere akkurat slik han ville gjort om det var en mann som grep tak i ham for å få ham av stolen. Men jeg gjør det ikke, for det finnes ingen unnskyldning for å utøve vold, samme hvem som gjør det, og mot hvem den utøves.

Men jeg blir betenkt når samme artikkelforfatter i et annet innlegg kommer med utsagnet «Neste gang en mann sier «jeg kan ikke leve uten deg, du er den eneste som forstår meg», så løper jeg». Kjæresten min har kommet med lignende utsagn til meg flere ganger. Burde jeg løpe?

Nå er det ikke det at jeg mener at feministene kommer med falske påstander. Jeg har selv gått i en av sentrumsgatene i Oslo sentrum, som jente i kjole og høye hæler, og opplevd at en bil kjørte inntil fortauet og stoppet ved siden av der kjæresten min og jeg gikk. Selv om sjåføren fikk seg en velfortjent støkk og kjørte vekk da jeg snudde ansiktet mitt mot ham og avslørte at jeg er transkjønnet, så var det en ekkel og skremmende opplevelse, og jeg begynte å tenke over hva som kunne ha skjedd om jeg hadde blitt født som jente, slik jeg mang en gang har ønsket meg.


Arkivfoto: Jeg følte meg fin da jeg en julikveld gikk langs Stortingsgaten i Oslo i dette antrekket. Litt for fin, skal vi tro oppførselen til en viss bilfører jeg aldri fikk sett ansiktet til…

Men det fikk meg ikke til å endre standpunkt. For jeg har også opplevd et par ubehagelige episoder ute på byen som gutt, hvor en av dem resulterte i at jeg fikk en neve rett i trynet. Rett og slett fordi han likte den grønne armylua jeg hadde på meg, og da jeg ikke ville gi den fra meg, ble han voldelig. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å forlate stedet, for å unngå å bli utsatt for mer vold. Jeg hadde ikke gjort noe provoserende, jeg hadde bare på meg et plagg som den sterkt berusede unge mannen ikke tålte at jeg ikke ville gi fra meg. For som sagt tidligere i dette innlegget, idiotene driter i hvilket kjønn du har.

Men nevner jeg dette for feministene så får jeg høre det. Hvordan dagens mannfolk er blitt sutrete og hvordan de forsøker å lede oppmerksomheten bort fra den virkelige debatten med sutring. Når jeg i tillegg stiller spørsmålet om hvorfor det kun finnes tiltak for å hjelpe jenter til å beskytte seg mot vold, så får du bare høre at menn kan ikke forvente å få noe gratis. Og siden de ikke vet at jeg er transkjønnet og de derfor oppfatter meg som mann, har jeg bare å holde kjeft og ikke blande meg inn i deres agenda. Slik taler de solidariske likestillingsforkjempere!

Ikke det at jeg tror det hadde hjulpet om jeg hadde vært åpen om min transkjønnethet heller. For noen er jo alle under transparaplyen kvinneundertrykkende også.

Og mens de tier sine meningsmotstandere, så fremhever de forskningsrapporter hvor de liker konklusjonen, selv om måten forskningen gjennomføres på er kritikkverdig. For eksempel, bloggkollektivet FraüLei, som også trekkes frem som en av disse viktige feministbloggene, har i sin artikkelserie «FraüLei anbefaler» valgt å fremheve Anita Sarkeesian for sine analyser om kvinner i videospill. Dette på tross av at de er kjent med Sarkeesians kontroversielle metoder ved å trekke konklusjonen først, og deretter ta i bruk de fakta som underbygger hennes teori for å så glemme resten. Dette er nemlig greit i følge FraüLei, fordi hun tross alt tar opp et viktig tema.

Dette gjør blant annet søsteren min, som er godt inne i gamingmiljøet (jeg understreker, søsteren min), irritert fordi hun som resten av gamingmiljøet faktisk ønsker en debatt om kjønnsrollene i videospill. Men de mener også at Sarkeesian bare gjør det verre med sin pseudovitenskap, fordi den ikke tilbyr sannheten slik den er, men sannheten slik Sarkeesian ønsker at den skal være. Søsteren min kjenner seg heller ikke igjen i Sarkeesians påstander om at gutter ser ned på jenter som gamer, fordi de føler at jentene invaderer territoriet deres. Tvert i mot sier søsteren min at det er det beste sjekketrikset hennes, og at de eneste negative kommentarene hun har fått i forbindelse med sin spillinteresse kommer fra andre jenter. Det virker på henne som om Sarkeesian og hennes tilhengere faktisk ønsker å være offer. Der tror jeg faktisk hun er inne på noe.


Feministene bruker kvinnehatere i kommentarfelt på internett som en rettferdiggjøring av feminismen, og kaller det Lewis’ Law. Helt i orden, for kvinnehaterne eksisterer dessverre. Men mannshaterne blant feministene er ofte minst like lette å få øye på. Her skjermdump fra kommentarfeltet under artikkelen «Prostitusjon er ikke et kvinneyrke» på dagbladet.no

For når jeg i tillegg til alt dette på den tidligere omtalte feministbloggen Under Arbeid finner innlegg hvor det påstås at cupcakes promoteres av patriarkiet, da er det gjort for min del. Da melder jeg meg ut. Jeg vil ikke assosieres med denne gjengen som har lagt beslag på tittelen feminist, som jeg har brukt så flittig om meg selv. Jeg føler faktisk et behov for å ta avstand fra dem.

Så hvor stiller jeg meg egentlig?

Vel smilte jeg godt for meg selv da jeg på Coop Obs! ved Lego-hyllene passerte en bestemt ung frøken som bastant erklærte at hun ville ha en Lego brannbil, og ignorerte morens gjentatte forsøk på å lede oppmerksomheten hennes over på den rosa Lego Friends-hylla. Hun skulle ha brannbil. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke tror jeg hadde smilt om den samme jenta faktisk hadde gått rett bort til den rosa Legoen, men hadde respektert det fordi jenta tross alt hadde valgt det selv. Men om situasjonen hadde vært helt motsatt av hva den var, og jentas mor hadde forsøkt å få henne bort fra den rosa Legoen og rettet oppmerksomheten hennes mot brannbilen, da må jeg litt skamfull innrømme at jeg nok hadde tenkt det som tenner alle artikkelforfatterne jeg har linket til i dette innlegget sine plugger på en gang.

«Jævla feminist».

For ord er ikke noe som flyter omkring i lufta og som vi plukker ned og bruker. Dem har vi skapt selv, og derfor har også ord en tendens til å endre betydning over tid. Og feminist som i utgangspunktet hadde en positiv klang om likestilling og likeverd, er nå i ferd med å bli en beskrivelse på en person som slett ikke er ute etter å la andre få bestemme over eget liv. Er du kvinne skal du ikke bake cupcakes, samme hvor lyst du selv har til det. Og er du mann skal du bare holde kjeft, for dette har du ikke noe med, din sutrete drittsekk og potensielle overgriper. Med mindre du er enig, selvsagt.. Hvis det er dette som ligger i å være feminist, vil jeg ikke være feminist. Selvsagt trenger vi kjønnsdebatten, og selvsagt skal problemene bekjempes, men vi skal kjempe sammen og se dem fra begge sider. Det hadde ikke vært noe behov for å si «stopp vold mot kvinner» hvis vi hadde kunnet si «stopp vold» i stedet.

Men jeg tror mitt syn egentlig kan oppsummeres best ved en aha-opplevelse jeg fikk rett etter at vi fikk ny regjering i fjor høst, da en av mine aktive feministvenninner på facebook postet en oppgitt status om at hun synes det var trist at de to mest kontroversielle statsrådene i den nye regjeringen, Solveig Horne og Sylvi Listhaug, begge var kvinner. Dette fikk meg til å sperre opp øynene, og jeg sank litt sammen i stolen og tenkte: Ja, så sannelig. Det er de faktisk, det hadde jeg ikke tenkt over.

Frem til da hadde jeg bare tenkt på dem som politikere…

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #feminisme #8mars #kvinnedagen #likestilling #dettebleegentligetjævliglangtinnlegg #altforlangtegentlig

Jakten på en klesstilen min som jente fortsetter

Jeg skulle ønske jeg var jente. Enn så lenge er det en hemmelighet for de fleste, men jeg kjenner jeg nærmer meg den dagen jeg tør hoppe ut av skapet og fortelle hele verden at det er jente jeg vil være. Men jo nærmere den dagen jeg kommer, jo mer kjenner jeg behovet for å finne klesstilen min. Og med det en hverdagslig stil. For selv om det er mest gøy å shoppe fine kjoler, så har jeg ikke noe ønske om å se ut som en Tesco Chick heller.

Så hvordan ser dagens forsøk ut?


Topp fra H&M, skjørt Zalando, belte lånt av kjæresten min og det der smykket har jeg gitt opp å prøve å finne ut hvor jeg fikk fra.

For å være ærlig er jeg litt usikker på skjørtet, for jeg føler jeg kler A-lineskjørt bedre. Men jeg digger fargen.

Hva synes du?

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #shopping #mote #antrekk #outfit #klær #tekstiler #neijegsatekstilerikkedetandre #duburdeskammedeg