Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for november 2013

The curse of being creative

Jeg har en forbannelse hengende over meg. Den kalles kreativitet. Dette gjør at hodet mitt til enhver tid jobber med 3-4 prosjekter samtidlig, enten det er en bokidé, komponering av musikk eller rett og slett denne bloggen. I det siste har jeg presset meg selv veldig mye, og særlig her i bloggen hvor jeg jo har oppdatert daglig. Dette samtidlig med at jeg har skrevet på tre andre skjønnlitterære manuskript på en gang. Til slutt måtte kroppen min si i fra, og midtveis forrige uke møtte jeg veggen. Jeg klarte ikke gjøre noe annet enn å se husbyggevideoer fra Sims 3 på YouTube når jeg satte meg ned foran pc-en for å jobbe med mitt. Så som jeg skrev i bloggen på fredag, jeg trengte en pause.

Så fredag ettermiddag forlot jeg min lille klamme hybel, hvor både arbeidstasjonen min og senga mi står side om side, og dro hjem til kjæresten min. Der ble jeg helt frem til søndag, og i ettertid føler jeg nå at dette ble en slags forsmak på samboerskapet. For selv om vi denne helgen jo gjorde ting som å se film sammen, og var i samme rom mesteparten av tiden, så gjorde vi likevel ting hver for oss også. Jeg fikk både spilt meg videre i Phoenix Wright-serien, og jeg fikk også lest litt i en av bøkene jeg fikk til bursdagen min for en uke siden. Og for all del, det er koselig å gjøre ting sammen også, men det er godt å vite at vi kan være i samme rom og likevel få den alenetiden vi begge har behov for.

…og det fine er at hjemme hos kjæresten min trenger jeg ikke å ta hensyn til de andre i kollektivet jeg bor i, og kan kle meg som meg selv. En mulighet jeg selvsagt grep med begge hender, og derfor også hjalp på avslappingen.


Jeg har lest cirka 20% av «Snow Crash» av Neal Stephenson, utgitt allerede i 1992, men ble ikke oversatt til norsk før i år. Jeg kan allerede si at dette er en av de beste bøkene jeg har lest noensinne. Men vi får se om jeg er like positiv når de siste 4/5 av boken er lest også.

Dermed har jeg fått slappet av i helgen, og er nå klar til å begynne å skrive igjen. Men selv om kroppen min nå har bedt meg om å roe ned, så tror jeg ikke at jeg kommer til å kutte ned på oppdateringsfrekvensen i denne bloggen. Jeg kommer til å fortsette å forsøke å oppdatere hver eneste dag. Forskjellen er at jeg nå vet at jeg kan ta meg pauser når det trengs, og at ingenting fælt vil skje om jeg gjør det.

Så nå er pausen over, og jeg har flere tema jeg gleder meg til å gripe. Noen av dem krever litt mer research, mens andre kan jeg kaste meg over med en gang. Jeg håper du som leser dette gleder deg like mye som jeg gjør!

#transkjønnet #transkjønnethet #litteratur #kreativ #pause #ladebatteriene #restandrecration #mennåskaldetskrivesigjen !

En liten pust i bakken…

Det har vært stille fra meg noen dager nå, og jeg beklager dette. Men det var litt hektisk i helga i forbindelse med to separate bursdagsfeiringer, en med venninnene på lørdag og en med familien på søndag. Tirsdag var jeg også opptatt hele dagen, og da jeg på onsdag skulle sette meg ned og skrive i bloggen igjen, så kjente jeg at her glimret skrivelysten med sitt absolutte fravær. På tross av at jeg har en fin liste over tema jeg har lyst til å ta opp, så var motivasjonen borte. Jeg hadde møtt den berømte veggen rett og slett.

Men det er ingen dramatikk i dette. Jeg er bare litt sliten og det er sånt som går over. Så jeg har funnet ut at jeg skal innvilge meg selv en aldri så liten pause de neste dagene. Disse dagene tenker jeg også å kose meg mest mulig med å gjøre de tingene jeg liker best. Lese en av bøkene jeg fikk til bursdagen min, høre på musikk, spille Nintendo 3DS (holder fortsatt på med Phoenix Wright-serien) og ikke minst være med kjæresten min.

Faste lesere som frykter abstinenser i mitt fravær ber jeg om å ta det med ro. Jeg planlegger å komme tilbake igjen allerede på mandag.

Mens jeg holdt på å skrive dette innlegget ble jeg også gjort oppmerksom på at de nominerte til Vixen Blog Awards er offentliggjort. Selv om jeg oppfordret til å nominere meg for en tid tilbake så tar jeg det ikke spesielt tungt at jeg ikke er blant dem. Jeg sa allerede da at jeg bryr meg fint lite om selve prisen og at jeg ønsket en nominasjon kun for å se om jeg turte å møte opp på en eventuell prisutdeling som meg selv. Men i ettertid har jeg faktisk kommet frem til at jeg ikke ønsker å assosieres med en pris som fokuserer på innholdsløse blogger med mer enn 80% photoshoppede bilder, «skrevet» av tilsynelatende perfekte glansbilder, fremfor hverdagshelter som faktisk har en historie å komme med. En kjapp titt på årets nominerte viser at lite har forandret seg siden fjoråret, som var det jeg baserte mitt syn på prisen på. Så jeg er egentlig glad for at jeg ikke er blant de nominerte, og jeg skal nok klare å finne andre måter å utfordre meg selv på. Men jeg takker likevel deg som nominerte meg, og legger til at jeg setter pris på at du følger bloggen min.

Så ingen dramatikk og sure miner her i gården. Jeg har det veldig bra, men trenger bare en liten pause. Så vi sees sannsynligvis igjen allerede over helga.

#vixen #vixenblogawards #vixenerfortsattenhunnrev #whatdoesthefoxsay

Bursdagskjolen min!

Helt siden jeg ble født i november for en del år siden, har det vært vanlig å feire dette hver gang jorden har tatt en ny runde rundt solen. I disse dager er det et år siden sist jorden var i samme posisjon, og derfor var det på å tide å feire bursdagen min igjen. Dette skjedde i helgen, men det spesielle er at i år trengte jeg ikke å ta hensyn til at jeg bor i et kollektiv med andre, siden jeg siden i fjor har fått meg kjæreste med egen leilighet. Nå skulle bursdagen min feires hjemme hos henne, og jeg skulle endelig få feire den som meg selv. Sammen med venninnene mine som en av jentene. Og selv om det var færre enn forventet som kom, på grunn av plutselig sykdom og uheldige dobbelbookinger, så hadde alle vi som var der en veldig koselig kveld med god mat og hverandres selskap.

Men når fikk feire bursdagen min kledd i kjole for aller første gang, hvilken kjole valgte jeg?


Joda, det endte selvsagt med kjolen fra Collectif som jeg kjøpte i London i slutten av september, nettopp fordi jeg skulle ha en kjole til bursdagen min. Under hadde jeg også på et sort underskjørt fra Hell Bunny for å gi kjolen litt mer volum. Skoene er helt ordinære sorte pumps fra Din Sko. Ikke noe spesielt der, men de passer bra til kjolen.

Men jeg ber deg legge spesielt merke til det jeg hadde rundt halsen, som jeg derimot ikke kan informere hvor ble kjøpt, selv om jeg mener å huske å ha sett navnet til en av gullsmedene i Trondheim sentrum på byttelappen nede i esken. Dette smykket er nemlig bursdagsgaven fra kjæresten min.


Jeg tok det selvsagt på med en gang for å vise henne hvor glad jeg ble og hvor mye jeg satte pris på gaven hennes. Perlehalskjedet fra Glitter som jeg opprinnelig hadde tatt på, måtte fint vike plassen.

Har ikke jeg verdens beste kjæreste kanskje? Og hva synes du om kjolen min?

#transkjønnet #transkjønnethet #outfit #bursdag #smykke #halskjede

Mine nye facebookbannere

Denne bloggen har som de fleste andre blogger der ute en egen side på facebook. På denne siden varsler jeg naturlig nok når det kommer et nytt innlegg i bloggen, og for at det skal være ekstra lukurativt å følge denne siden, slenger jeg inn ekstra småkommentarer nå og da, særlig hvis jeg har en eller annen tanke jeg ønsker å dele, men som jeg synes blir i snaueste laget til å fylle et blogginnlegg. Jeg er veldig glad for å se at jeg snart nærmer meg 100 følgere på denne siden.

Men for å få enda flere av de som følger bloggen min til å også følge den på facebook, må jeg jo reklamere litt for den. Derfor har jeg både et banner i slutten av hvert innlegg, pluss et i sidebaren, som ser ut til å dukke opp og forsvinne alt ettersom den selv føler for. Og det er jo vel og bra, men jeg vil jo at de skal se litt stilige ut også, opptatt av design som jeg er. De skal både være godt synlige, men samtidlig passe inn i designet på bloggen.

Men her om dagen oppdaget jeg plutselig at det lille facebookikonet som dukker opp i slutten av hvert innlegg, og som du skal trykke på for å dele dette innlegget med dine venner der, hadde forandret utseende. Det passet ikke sammen med banneret mitt som jo ligger rett under, særlig på grunn av de veldig avrundede hjørnene. Derfor så jeg meg nødt til å lage et nytt banner som var nærmere beslektet med det nye ikonet.

Dette er hva jeg endte opp med:

Men siden jeg endret dette banneret, måtte jeg også lage et nytt sidebanner også i samme stil. Selv om dette som sagt har det med å velge selv om det vil være synlig eller ikke. Jeg har ikke noe svar på hvorfor, men når det først er synlig, så kan det vel like godt være i stil med resten av siden også. Så det endte opp med dette utseendet:

Dette er tredje gang jeg lager facebookbannere til bloggen min. Så bare for moros skyld, her er en historisk oversikt over bannerets tre evolusjonsteg så langt i bloggens historie:

Og et minst like historisk tilbakeblikk over sidebannerets evolusjon:

Jeg synes utviklingen stadig går mot det bedre! Hva synes du? Er du enig eller uenig? Følger du bloggen min på facebook? Og er lilla egentlig en så fin farge som jeg skal ha det til?

#bloggdesign #banner #facebook #lilla

Avbildet (nesten) naken på Nettavisens forside!

Mandag kveld kunne jeg stryke «Å bli avbildet i bare bh-en på forsiden av en større norsk nettavis» fra min liste over ting jeg vil gjøre før jeg dør. Ikke at jeg har en sånn liste, men hadde jeg hatt det, og dette hadde stått der, kunne jeg strøket det nå. Med litt blandete følelser.

For på mandag skrev og postet jeg mitt innlegg «Er jeg mindre ekte enn rosabloggerne?«, og ble veldig fornøyd med dette innlegget. Så fornøyd at jeg håpet i det lengste på at enten Nettavisen eller VG ville plukke det opp og linke det, og gleden var derfor stor da jeg oppdaget at førstnevnte faktisk gjorde det et par timer før midnatt mandag kveld. Men så oppdaget jeg hvilket bilde de hadde valgt til å fronte innlegget mitt.


Skjermdump Nettavisen.no 4. november – lurer på hva foreldrene mine hadde sagt om de hadde visst om dette. Haha.

For la gå, jeg hadde faktisk postet dette bildet selv i selve innlegget, for å illustrere hva jeg gjør for å fremstå som den jenta jeg vil være. Så da har jeg jo offentliggjort det selv, og det er også et godt illustrasjonsbilde. Men forskjellen mellom å ha et bilde bortgjemt i et innlegg, mot å eksponere det på forsiden av en større avis, den er der. Litt ekkelt var det, selv om jeg klarte å le litt av det. Dessuten hadde jeg den samme følelsen som veldig mange andre, som bemerket til meg i går at dette ville om ikke annet generere masse treff til bloggen min.

Og de hadde rett. Dette bildet med link til bloggen min var synlig fra forsiden av Nettavisen i hele går, og det resulterte i 2773 besøk, noe som er det tredje beste resultatet i bloggen min noensinne. I tillegg er jeg på 38. plass over de mest leste bloggene på blogg.no i følge dagens toppliste, og dermed igjen inne på topp 40, altså den delen av topplisten som alltid er synlig fra forsiden av blogg.no. Da føles det nesten verdt det å vise litt kropp for å prostituere seg til lesertall, selv om det altså ikke var jeg som valgte akkurat dette bildet til Nettavisens forside. Jeg hadde nok valgt det andre selv.

Men før vi begynner å jamre over at man må kle av seg for å oppnå gode lesertall, så vil jeg igjen minne om at dette bildet genererte det tredje beste lesertallet i denne bloggens historie. De to beste resultatene fikk jeg henholdsvis 14. og 15. oktober i år. Og disse to dagene hadde Nettavisen linket til bloggen min med et bilde av det stikk motsatte av et bilde av meg, nesten uten klær.

Nemlig et bilde av klærne mine, uten meg.


Skjermdump fra Nettavisen.no 14. oktober – dette bildet lokket over 4000 innom bloggen min den ene dagen, og nesten 3000 dagen etter.

Så jeg kommer aldri til å bli helt klok på hva det er folk vil ha…

#transkjønnet #transkjønnethet #eksponering #prostitusjon #nakenbilder #skuffedeleseresomkommerinnpgahashtags #aiaiai

Mountain dew – et alternativ til kjønnskorrigerende operasjon?

Som jente født som gutt tenker jeg ofte at det hadde vært utrolig fint å bare kunne våkne opp en morgen med jentekropp. Men det er ikke så enkelt, og veien dit med ventelister og køer for å i det hele tatt få slippe inn på GID-klinikken for å få kjønnskorrigerende operasjon er lang. Derfor våknet jeg litt da jeg tilfeldigvis snublet over denne reklamen for Mountain Dew. Dette virker jo både enkelt og effektivt?

…synd Mountain Dew smaker piss. Og ser ut som piss også når jeg tenker etter.

(Ikke skjønner jeg hva som fikk reklamebyrået til å trekke konklusjonen at denne reklamen ville øke salget av brus… jaja)

Er jeg mindre ekte enn rosabloggerne?

Jeg skulle ønske jeg var jente. Men siden jeg er født som gutt og derfor fikk tildelt guttekropp er jeg nødt til å ta i bruk noen triks for å se mer ut som den jenta jeg ønsker å være. Men fordi jeg altså ikler meg parykk og putter innlegg i bh-en for å få riktig utseende, så får jeg innimellom høre at det jeg driver med er utkledning. At alle som befinner seg under transparaplyen ikke gjør noe annet enn å kle seg ut fordi vi må inn med løspupper og parykker for å få til et utseende vi er fornøyde med. Og det er jo ikke ekte, og da er det utkledning.

Men hvorfor er det jeg driver med så mye mer falskt enn det andre som skjer oppover topplista på blogg.no?


Skjermdump fra Nettavisen 31. oktober. Bloggeren Idasmil skriver i dette innlegget at hun har brukt flerfoldige tusen på å fikse på utseendet. Neglene alene kostet henne en tusenlapp.

For jo lenger oppover denne topplista jeg kommer, så er det mer og mer vanlig å finne bloggere som gjør langt større inngrep enn jeg har gjort med utseende. De har brukt et halvt sentralafrikansk statsbudsjett på å dytte brystene fulle av silikon, forlenget vippene så mye at de kan klø seg med dem i panna når de sperrer opp øynene, og fylt leppene med så mye restylane at de står i fare for å bli saksøkt av Disney om de viser seg offentlig i matrosdress. Og med flere metertykke lag med sparkel i ansiktet, blogger de om hvor viktig det er å være seg selv.

Men selv om dette også møter en del kritikk, så er dette likevel mer godtatt i dagens samfunn. Og for all del, som feminist mener jeg at jenter skal få lov å gjøre akkurat hva de selv vil med kroppen sin dersom det gjør at de føler seg mer vel. Men hvor er forskjellen på dette og det jeg gjør? Jeg gjør det jo også for å føle meg vel med meg selv. Jeg gjør det for egen skjønnhets skyld.


Illustrasjonsbilde hentet fra mitt tidligere innlegg om silikon

Den eneste forskjellen jeg ser mellom mine silikoninnlegg og dem det blogges om lenger oppe på topplista, er at deres inngrep er mer varige. Mine innlegg tar jeg ut av bh-en ved kveldens slutt. Det samme gjelder parykken min, som nok sitter litt løsere enn rosabloggernes hairextensions. Men i prinsippet er det jo samme sak. Det er noe som tilføres kroppen og som ikke er der naturlig fra naturens side.

Enn så lenge så har jeg ikke helt klart å komme ut av skapet, og lever derfor store deler av livet mitt ute i samfunnet som gutt. Derfor ville det vært dumt av meg å gjøre varige inngrep nå. Men kanskje en dag i fremtiden, den dagen jeg er klar til å fortelle verden at det er jente jeg egentlig vil være.

Frem til da er alt jeg gjør å ta på parykk, legge innlegg i bh-en og kanskje stramme inn litt i skrittet slik at det som ligger der gjemmes unna. Jeg har aldri brukt løsvipper, fordi jeg har lange og naturlige vipper som jeg er veldig stolt av. Jeg har aldri brukt noe annet enn neglelakk på neglene heller, og sminke det bruker mer eller mindre alle jenter.


Så hvem av oss er det egentlig som er utkledd? Hvem er det som er mest ekte?

#transkjønnet #transkjønnethet #skjønnhet #silikon #restylane #extensions #falsk #sparkel #ekstremoppussing

En sånn dag…

Selv om man har opplevd en psykisk opptur over lengre tid, er man dømt til å før eller siden få noen dårlige dager innimellom. Det er sånn livet fungerer. I dag har visst turen kommet til meg. Ikke at jeg helt vet hvorfor, for det er ikke noen grunn til at jeg skal ha en dårlig dag i dag. I går blogget jeg om at jeg er veldig fornøyd med utviklingen av bloggen min, og etter å ha postet dette dro jeg ut for å møte kjæresten min for å spise middag med henne. I morges våknet jeg ved siden av henne i leiligheten hennes. Vi sto opp og spiste frokost sammen og så Hobbiten på såkalt bluray utover dagen. Så dro jeg hjem tidsnok til å få med meg fotballkampen på TV2 og så at mitt kjære Rosenborg slo Viking 2-1 og fortsatt er med i gullkampen. Jeg har ingen grunn til å henge med hodet.

Likevel så har jeg visst en sånn dag i dag. Men det er vel en del av livets spill.

dczz9OxWuJE

Circus Maximus er et av mine favorittband, og det irriterer meg at jeg ikke fikk med meg at de spilte i Trondheim for en uke siden. Men det er ikke derfor jeg har en dårlig dag. Jeg vet faktisk ikke hvorfor.

Så da har jeg ikke så mye å tilby bloggmessig i dag heller, i og med at hodet ikke henger med. Men jeg lover å komme tilbake for full musikk i morgen, og jeg har allerede tematikken klar. Jeg bare er ikke i modus til å angripe det akkurat nå.

Jaja, ny dag i morgen, med nye muligheter.

Oktober – måneden bloggen begynte å ta av!

For en måned siden skrev jeg at september var en fantastisk måned, med både Londonturen og min første bytur som jente hjemme i Trondheim. Oktober var på ingen måte like fantastisk, men likevel var det en veldig fin måned det også. Riktignok på en helt annen måte. Det var i løpet av denne måneden jeg fikk eksponert bloggen gjennom VG og Nettavisen, og det er først etter dette at jeg føler at bloggen har begynt å ta av for alvor.


Skjermdump fra vg.no den 8. september – og jammen var ikke innlegget mitt synlig der i hele tre døgn. I løpet av dette tidsrommet linket også Nettavisen til bloggen min i et døgn.

I løpet av den første fullstendige oktoberuka var det veldig gøy å følge statistikken på bloggen min, og jeg hadde lesertall villere enn jeg hadde drømt om. Men jeg visste jo hele tiden at dette var midlertidig og at det ville synke igjen straks linken fra VGs forside forsvant. Så jeg var veldig spent på langtidsvirkningen og hvor mange lesere som nå kom til å følge meg videre. Linken fra vg.no forsvant fredag formiddag, og jeg var spent på hvordan lesertallene ville se ut de første dagene i uken som fulgte. Nå skulle jeg se hvilken langtidseffekt dette hadde.

Men neida, da kom Nettavisen på banen og linket til et nytt innlegg. Og ga meg nesten dobbelt så mange treff denne ene dagen som jeg hadde hatt den beste dagen uka før.

Skjermdump fra Nettavisen 14. oktober – dette gjorde over 4000 lesere nysgjerrige nok til å klikke seg inn i bloggen min.

Men så roet det seg fort ned igjen, selv om VG kontaktet meg på nytt senere den uken for å spørre om de kunne linke til et nytt innlegg jeg hadde skrevet. Men jeg var ute den kvelden, og på det tidspunktet jeg så meldingen neste dag, så var saken utdatert og hadde ikke lenger nyhetens interesse. Sånt som skjer, men jeg vet nå i alle fall at de følger med bloggen min.

Dermed har jeg nå hatt litt tid til å sette meg tilbake og se på langtidseffekten av denne eksponeringen jeg fikk i oktober. Og faktisk, jeg liker det jeg ser.

Før dette hadde jeg 50-70 treff på en dag med innlegg, dersom jeg ikke investerte i en såkalt bloggshout for å få innlegget mitt synlig på forsiden av blogg.no en liten stund. Dette var jeg ikke fornøyd med og det var direkte demotiverende å blogge med de tallene. Nå derimot, ligger jeg på cirka 110-120 på en dag med innlegg. Uten innlegg vet jeg ikke, fordi jeg jo har oppdatert daglig siden jeg kom hjem fra London i slutten av september. Det er kanskje ingen stor økning, men dette samsvarer likevel mer med mine forventninger. Så lenge jeg har over 100 unike lesere på en dag, når jeg ikke har måttet bloggshoute, så er jeg fornøyd.

Tidligere var jeg veldig opptatt av topplista. Jeg sjekket topplista for Trondheim hver eneste dag for å sjekke hvor jeg lå, og investerte masse i bloggshouts for å komme høyere. Nå som lesertallene har steget til et nivå jeg kan leve med, så gjør jeg ikke dette lenger. Jeg er fornøyd med tingenes tilstand. Og det føles godt å ha et så avslappet forhold til lesertall og topplisteplassering.

Dette tror jeg også vises på innleggene mine, for aldri før har det vært så moro å holde på med denne bloggen. Jeg koser meg faktisk med den, og jeg har faktisk klart å levere et innlegg om dagen i over en måned nå. Det synes jeg er ganske godt gjort egentlig, og jeg håper jeg klarer å fortsette med dette.

Det er ikke dermed sagt at jeg ønsker å stoppe her, og jeg vil jo at du som leser denne bloggen skal fortelle dine venner om den og dele innlegg du liker. For jeg vil jo gjerne ha flere lesere og jeg vil etter hvert etablere meg litt høyere på topplista. Men slik som det er akkurat nå er jeg veldig fornøyd med de leserne jeg har. For jeg har over 100 unike treff daglig, og de kommer av seg selv, de kommer ikke fordi jeg har brukt penger på bloggshouts. Og så vet jeg at både VG og Nettavisen følger med, og at hvis jeg skriver noe de finner interessant, så kommer de til å linke til meg igjen.

Så endelig ser det ut som at bloggen min har, om ikke tatt av, så i alle fall kommet opp på et nivå som gjør at det føles meningsfullt å holde på. Mer tror jeg ikke jeg tør be om.

Nå er jeg bare jævlig spent på om jeg fikk nok nominasjoner til Vixen Blog Awards

#transkjønnet #transkjønnethet #metablogg #eksponering #topplista #toppblogger #prostitusjon ?

Phoenix Wright – min tidstyv akkurat nå.

I dag tar denne bloggen en litt annen retning og går bort fra det vanlige snakket om transkjønnethet, fordi jeg ønsker å fortelle litt om hva som opptar meg for tiden.

Det er nemlig en forsvarsadvokat i blå dress ved navn Phoenix Wright, fra Ace Attorney-spillserien, en spillserie jeg har et veldig godt forhold til. Når jeg våkner av vekkerklokka av morgenen, er det temaet fra Steel Samurai som vekker meg. Når telefonen min ringer er det samme ringetone som Phoenix Wright har på sin telefon i spillet, skjønt dette også er temaet fra Steel Samurai, bare i en polyfonisk ringetone-variant. Og sender du meg en sms, så roper mobilen min «Objection!». Jeg kort og godt elsker denne spillserien, både på grunn av den spennende historiefortellingen og fordi spillene utfordrer meg til å gjøre noe ikke så mange andre spill i dag utfordrer meg til, nemlig å tenke!

Så da det i forrige uke kom et etterlengtet nytt spill med min advokathelt, «Dual Destinies», så måtte jeg selvsagt kjøpe dette, selv om det bare var tilgjengelig via nedlasting. Noe jeg synes suger, siden jeg foretrekker å kjøpe fysiske produkter. Men mens jeg ventet på at spillet ble lastet ned på 3DS-en min, så begynte jeg å tenke på at det var jo gått noen år siden jeg spilte de forrige spillene i serien. Riktignok med unntak av det første som jeg begynte på igjen i sommer, før jeg plutselig la det fra meg igjen. Kanskje jeg skulle ta opp tråden igjen og spille gjennom de gamle spillene på nytt, før jeg begynner med det nye?


Så dette gjorde jeg, og startet der jeg slapp med det første spillet i serien, og jeg oppdaget fort hvorfor jeg stoppet i sommer. Det femte og siste kapittelet i dette spillet, som er et bonuskapittel for DS-versjonen av spillet, er ikke like godt som de originale kapittelene. Det føles malplassert, og mer som en prequel til det fjerde og dårligste spillet i serien enn en naturlig del av kronologien mellom det fjerde og opprinnelig siste kapittelet i spillet, og fortsettelsen i spill nummer to.

Likevel har jeg nå tenkt å fullføre det, og gå videre til spill nummer to i serien, og så videre i kronologien. Jeg er usikker på om jeg kommer til å orke å spille gjennom det fjerde spillet, da dette jo også er det dårligste spillet i serien, og også det eneste hvor hovedpersonen ikke er Phoenix Wright. Men i og med at jeg har forstått det slik at «Dual Destinies» foregår etter det fjerde spillet, og at dette spillets hovedperson, Apollo Justice, også opptrer her, lurer jeg på om jeg skal friske opp minnet mitt med det likevel.

For som du nå sikkert skjønner, så vet jeg faktisk veldig lite om spillet jeg akkurat har kjøpt og lastet ned. Jeg har ikke sett en eneste trailer eller lest en eneste anmeldelse av det. Med vilje. Jeg vil gå løs på det med så få forvetninger og inntrykk av hva jeg kan møte som overhodet mulig, selv om det jo er umulig å spille det helt uten forvetninger siden det jo er det siste tilskuddet i en spillserie jeg elsker. Men jeg har derimot åpnet spillet såvidt, for å forsikre meg om at det virker, og sett starten på noe som så ut som en animasjonsekvens. Og den ga meg gåsehud…

Så vær så snill, om du har begynt å spille spillet, og kanskje til og med fullført det. Vær så snill å ikke spoile noe for meg, ikke engang det som «alle» vet gjennom trailere og anmeldelser. Jeg har som sagt unngått dem med vilje for å få en enda bedre spillopplevelse når jeg når målet mitt med å fullføre de forrige spillene i serien på nytt. Og jeg regner med det kommer til å gå unna, for det klør i fingrene etter å komme i gang!

Så om jeg skulle finne på å bli stille en dag eller to, så KAN dette være årsaken. Og så er det bare en uke igjen til det neste spillet i Professor Layton-serien slippes også. Men det kan jeg vente med til jul. Eller bursdag, som jo kommer først.

PS! Jeg har selvsagt «Miles Edgeworth – Ace Attorney Investigations» til Nintendo DS også, men jeg regner dette som en spinoff med liten relasjon til de øvrige spillene, selv om flere av figurene fra den opprinnelige spillserien opptrer her også. Så dette kommer jeg ikke til å ta frem og spille på nytt i denne runden. Selv om dette også er et meget godt spill, og jeg irriterer meg over at Ace Attorney Ivestigations 2 ikke ble sluppet i Europa… sukk…

#spill #nintendo #phoenixwright #aceattorney #asosial