Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for november 2013

Overrasket kjæresten med middag – hjemmelaget soppstuing

I mitt forrige innlegg skrev jeg om hvordan jeg ville overraske kjæresten min når hun kom hjem fra jobb ved å kle meg i jenteklær. For nye lesere kan nok denne setningen fortone seg som ganske forvirrende, og jeg betaler ikke for eventuell krisepsykiatri. Men hun vil helst se meg som jente hele tiden, og derfor er det ganske lett å glede henne når vi er alene. Jeg bare kler meg som den jenta jeg ønsker å være, og det gjør oss begge glade.

Men hun visste at jeg skulle komme på besøk i går, og hun hadde nok en mistanke om at jeg kom til å pynte meg litt for henne. Så jeg bestemte meg for å overraske henne ytterligere. Jeg visste sånn omtrent når hun sluttet på jobb, og jeg vet hvor lang tid hun bruker på å komme seg hjem. Derfor ble valget av overraskelsesmoment naturlig. Jeg skulle lage middag til henne, og sørge for å ha den klar til hun kom hjem. Men hva skulle jeg lage?

Vel, basert på mine begrensede kjøkkenkunnskaper (jeg blir en dårlig kone når den dagen kommer), så måtte det bli en av de få tingene jeg behersker. Valget falt på soppstuing.


Vanligvis steker jeg biffstrimler til, men valgte rett og slett burgere denne gangen. Død ku er død ku…

Jeg har imponert mang en middagsgjest med denne retten, men den er ganske lett å lage, og det mest utfordrende med å lage den er faktisk å holde maska mens du står i kassen og den stakkars ekspeditøren prøver å se forskjellen på alle de forskjellige typene sopp du har plukket ut.

For jeg liker å bruke flere forskjellige varianter, og denne gangen ble det brukt hele fem forskjellige. Sjampinjong, kantarell, portobello, aromasopp og østersopp. Og før du kommenterer at dette høres mye ut, så gjør jeg oppmerksom på at jeg kjøper svært lite av hver sopp. Jeg hadde for eksempel kun en sjampinjong og en portobello, da dette er ganske store sopper. Så her kommer jeg med fem poser med sopp som knapt er fylt opp engang. Jeg er overrasket over at det ikke henger flere bilder av meg på bakrommene på byens dagligvareforetninger med anmodninger om å ikke la denne personen få nærme seg soppavdelingen.

Men så over til selve tilberedingen. I tillegg til sopp trenger du smårettsbacon, løk, fløte, mel og salt og pepper. Mengder og sånt aner jeg ikke, jeg lager det alltid på slump.

Soppen kuttes opp og stekes sammen med bacon og løk i en stekepanne. Når det har stekt en stund tar jeg dette over i en kasserolle og tilsetter fløte, litt etter litt mens jeg rører om. Jeg tilsetter også litt mel for jevningen, og smaker til med salt og pepper like før det er klart for servering. Så er det bare å motta folkets hyllest.

Og det opplevde jeg denne gangen også. Kjæresten min kastet først armene sine rundt meg da hun kom hjem og møtte meg som jenta si ute i entreen, og ble ytterligere omfavnet da hun oppdaget at jeg hadde laget middag. Dessuten synes hun også det var utrolig godt.

Dessverre. Fordi nå forventes det at jeg lager det igjen og ofte…


PS! Jeg vil fortsatt ha tilbakemeldinger på min noe uvanlige (for meg i alle fall) outfit, som jeg skrev om i forrige innlegg. Les og kommenter her.

#transkjønnet #transkjønnethet #middag #sopp #soppstuing #forhold #samliv #ingenfleinsoppher !

Gårdagens innkjøp og outfit

Rett etter at jeg hadde skrevet gårdagens innlegg om mine dataproblemer, pakket jeg sammen sakene mine og satte meg på bussen for å dra hjem til kjæresten min. Men først dro jeg innom et av byens kjøpesenter, hovedsaklig for å skaffe noe å spise til kvelden, men jeg måtte selvsagt innom tekstilforhandlerne også. Da så jeg noe som tiltrakk seg min oppmerksomhet som den nerden jeg er, og jeg måtte bare kjøpe det, selv om det er noe ganske annet enn det jeg vanligvis går med og derfor vanligvis poserer med i bloggen. Men jeg jakter jo fortsatt på en mer hverdagslig stil, så hvorfor ikke?


Nananananananana BATMAN! Topp og tights kjøpt på H&M i går. Skjørtet fra Vero Moda har jeg hatt lenge lenge lenge…

Så etter å ha handlet matvarene jeg trengte, og låst meg inn hos kjæresten min som fortsatt var på jobb, bestemte jeg meg for å skifte til min nye outfit for å overraske henne når hun kom hjem. Og det skal jeg hilse å si at hun ble også, for hun serverte meg både store øyne og et stort smil da jeg kom ut i entreen for å møte henne.

Men selv om kjæresten min forsikret meg flere ganger i går om at hun likte antrekket mitt og at hun synes jeg var fin i det, så er hun jo kjæresten min og er på en måte forpliktet til å si at jeg ser nydelig ut, selv når jeg ser ut som resultatet av et møte mellom en ku og en traktor, uansett hvordan du ser for deg det møtet utartet seg. Så siden dette jo er noe helt annerledes enn det jeg har brukt å kjøpe til meg selv, og jeg stadig er på jakt etter en hverdagslig stil, så spør jeg deg som leser dette. Hva synes du om antrekket mitt? Kledde jeg det? Eller ser jeg ut som en gravid elefant med nøtteallergi? Jeg vil ha dønn ærlige svar, for ellers er det jo ikke noe vits i å spørre. Men hvis du ikke synes det fungerte, fortell meg gjerne hvorfor.

Men dette var ikke det eneste jeg overrasket kjæresten min med da hun kom hjem sliten fra jobb i går kveld. Hva det andre var, får du derimot ikke lese om før i neste innlegg. Og for å gjøre opp for at det har vært lite oppdateringer i det siste, poster jeg dette i løpet av kvelden.

Så titt innom igjen senere i dag.

#transkjønnet #transkjønnethet #mote #shopping #outfit #poserereforanenhvitvegg #nananananananana #batman

Utrolig hvor avhengig man skal være av den der pcen…

Jeg er litt frustrert akkurat nå. For ikke så lenge siden var jeg inne i en god flyt med daglige innlegg i denne bloggen. Det var før jeg plutselig møtte veggen og trengte en liten timeout. Denne fikk jeg og var klar til å begynne på igjen. Så kræsjet pc-en min, og jeg ble sittende igjen på bar bakke med en minilaptop som jeg hadde kjøpt for å ha en reisepc i bakhånd til å sjekke facebook og e-post når jeg er på tur. Med andre ord er den ikke bygget til å takle avanserte redigeringsprogrammer, og i alle fall ikke flere samtidlig.

Så her sitter jeg, og har ikke bare problemer med å oppdatere bloggen fordi mini-pcen fryser bare jeg tenker på skaleringsverktøyet i Photoshop. Nei, jeg får ikke gjort mine øvrige freelanceoppdrag heller. Disse er hakket viktigere for meg å få gjort unna, siden jeg tross alt tjener penger på disse, i motsetning til bloggen som jeg gjør på 100% frivillig basis. Selvsagt prioriteres disse, men når pc-en henger seg så mye i forsøket, så er kreftene borte når denne bloggens lesere skal pleies med nye innlegg. Og pleies må de, for blogglesere er ofte mindre lojale enn fotballsupportere i fjerde divisjon. Oppdaterer du ikke, så forsvinner de. Så når jeg ikke får gjort det, blir jeg frustrert, og jeg er frustrert nok fra før på grunn av jobbsituasjonen, som også henger sammen med pc-problemene.

Det er egentlig utrolig hvor avhengig jeg som freelancer er av den boksen i både jobb og hverdag, og hvor hjelpesløs jeg føler meg uten.


Illustrasjonsbilde: en såkalt Blue Screen of Death, bilde hentet fra Wikipedia Commons

Enn så lenge ligger hoved-pcen min i deler på gulvet på den lille klamme hybelen min, etter at den ble åpnet i går for å stille en diagnose på problemet. Det ser dessverre ikke ut til at vi vil finne en løsning før om senest en halvannen uke fra nå, enten i form av nye deler, eller rett og slett ny pc.

Så jeg har ikke glemt deg som leser denne bloggen. Men uten det riktige verktøyet er det vanskelig å få jobben gjort. Så jeg håper du fortsatt har litt tålmodighet igjen etter alt det rotet som har vært de siste ukene.

I kveld tar jeg i alle fall med meg mini-laptopen min med hjem til kjæresten min, og blir der hele helgen. Så jeg håper jeg får skrevet et par innlegg derifra når jeg ikke trenger å konsentrere meg om jobbrelaterte prosjekter som laptopen egentlig ikke tåler kapasiteten av.

Jeg skal i alle fall prøve!

Feminister som hater «transer»…

Jeg er transkjønnet. Jeg ble født som gutt, men føler meg som en jente. Det begynner jeg å bli mer og mer åpen om nå, og i takt med at jeg gradvis våger meg ut av skapet og utfordrer meg selv på nye arenaer, blir jeg gradvis også mer og mer klar for å møte samfunnet som den jenta jeg ønsker å være.


Jeg har tidligere skrevet innlegg om at jeg ved to anledninger har dratt på den månedlige jentepuben i Trondheim, som altså kun er åpen for medlemmer av det kvinnelige kjønn, og jeg har også skrevet om at jeg i løpet av mitt siste Londonopphold, hvor jeg gikk kledd som jente under hele turen, valgte dametoalettet da jeg følte naturen kalle.

Men ved å gjøre dette degraderer jeg kvinnen til et undervesen under mannen på rangstigen, og invadere hennes private områder og tramper derfor også på kvinnens rettigheter. Hvem sier dette?

Vel, de kaller seg «feminister».

Bakgrunnen for disse påstandene skal være at jeg, som mange andre i min situasjon, bare er falsk og driver med utkledning, siden jeg tar i bruk parykk og løse innlegg i bh-en for å fremstå som den jenta jeg føler meg som. Men det verste er det jeg har mellom bena. Det faktum at jeg der har en penis som faktisk fungerer, gjør at jeg håner kvinner overalt ved å dra en kjole over hodet og si at jeg er kvinne. For så lenge den er der og fungerer, så er jeg ikke en kvinne. Jeg er en mann i kjole. Dersom jeg prøver å si noe annet, så er dette fantasier og selvbedrag. For ikke å si et angrep på kvinnens rettigheter! For det er respektløst ovenfor alle kvinner å forvente at alle skal ta del i min fantasi om at straks jeg kler meg i en kjole så er jeg kvinne!

Men ingen kan si noe. Da syter jeg bare og føler meg diskriminert som transkjønnet.

Men når jeg, med en fungerende penis godt strammet sammen mellom bena, går inn på dametoalettet, så invaderer jeg deres territorium, og spotter deres status som kvinner når jeg går inn der og kaller meg selv kvinne. Fordi penisen min er fungerende, betyr det at jeg ikke har gått til noe som helst inngrep for å få den fjernet og erstattet med en vagina, og det kan bare bety at jeg ikke er villig til å ofre manndommen for å bli kvinne. Men likevel krever jeg å få komme inn på dametoalettet som en av jentene. Dette er degradering av kvinnen, men jeg slipper unna fordi jeg kan spille ut transkjønnetkortet og si at jeg føler meg diskriminert. Det samme kortet jeg kommer til å spille ut når jeg krever at det blir installert urinaler på dametoalettet så jeg slipper å sitte for å tisse, noe som jo også er diskriminerende.

Whew…

Det er mange rare dyr i arken, og skremmende nok ofte mer enn to av hvert slag. Men jeg kan love de som står bak utsagnene i de to siste avsnittene over at jeg gjerne skulle sett en kvinnekropp når jeg ser meg selv i speilet og morgenen, og jeg blir svært deprimert når jeg ikke gjør det. Så kan man selvsagt spørre om hvorfor jeg ikke har gjort noe for å gå under kniven, men svarene her er mange og sammensatte. Det mest fremtredende er likevel at det ikke bare er å ringe til Rikshospitalet og bestille en kjønnskorrigerende operasjon. Ikke er jeg klar for å stå frem heller, og det er derfor jeg i løpet av de siste tre månedene har vært utendørs som jente to ganger. To ganger på tre måneder! Men jeg skal hilse å si at det ikke er fordi jeg ikke har lyst til å gå ut som jente oftere. Jeg er rett og slett for redd for å møte fordommene der ute, og jeg kan ikke akkurat si at de meningene jeg akkurat presenterte gir meg mer lyst til å utfordre meg selv.


Heldigvis ser det ut til at de fleste mener at det er dametoalettet som er mitt, når jeg våger meg ut som den jenta jeg ønsker å være. Det var i alle fall det inntrykket jeg fikk etter å ha lest kommentarfeltet til mitt innlegg som tok for seg problemstillingen av å velge riktig toalett. Så jeg kommer til å fortsette å bruke dametoalettet. Sittende.

Så er det jo selvsagt skremmende at de som besitter disse meningene kaller seg «feminister», for det sverter jo bare resten av feministbevegelsen, som jo sliter nok fra før med et dårlig rykte.

Men dette er ikke det mest skremmende. Det mest skremmende er at mye av dette innlegget er basert på sitater hentet fra en amerikansk blogg ved navn Notes from the T-side. Denne bloggens skribent har selv gått gjennom en kjønnskorrigerende operasjon for å bli kvinne.

Så man kan visst ikke alltid stole på sine egne heller.

Hva er så dine meninger om emnet? Er jeg jente eller bare utkledd gutt? Og til jentene, føler du deg diskriminert av at jeg bruker samme offentlige toalett som deg?

#transkjønnet #transkjønnethet #feminisme #kjønnsroller #kjønnsforvirring #skeiv #utavskapet #hoppla #tittelinspirertavstieglarson #håperjegikkefornærmernoen

Søndagens outfit: Hvitt og svart

Vanligvis har jeg lett for å anklage mine meningsmotstandere for å ha et alt for svart/hvitt syn på virkeligheten. Men denne søndagen er det akkurat hvitt og svart det går i her i stua.


Seriegullet glapp, og da er det dessto viktigere når Rosenborg nå har kommet til sin første cupfinale på ti år, at kongepokalen igjen havner i Trondheim og brakka utenfor Lerkendal Stadion. Så i den anledning har jeg dratt min stolte RBK-skjorte (riktignok fra 2009-sesongen, men de tok jo seriegull det året) over hodet, for å skjule at jeg har nervene utenpå kroppen. Men jeg både tror og håper at dette skal gå veien for klubben i mitt hjerte.

Men siden Rosenborg gravde frem dinosaurene Flakne/Ingebrigtsen da det skulle lages cupfinalesang, akkurat som de gjorde gjennom hele 90-tallet og som jeg derfor dessverre fryktet, så får jeg ikke meg til å linke til årets cupfinalesang. For jeg liker den ikke. I stedet henter jeg frem sangen fra klubbens nittiårs-jubileum i 2007. Jeg vil si den føles like relevant i dag, på cupfinaledagen.

HCfcKubiZB4

Måtte beste lag vinne! Altså Rosenborg…

Oppdatering etter kampen: Faen… Molde ble for gode, og Rosenborg ble nummer to-laget i både serie og cup.

Men har det noen gang skjedd før at et lag har tatt dobbelt sølv i norsk fotball tro…?

#outfit #fotball #cupfinalen #Rosenborg #RBK #kvitogsvart #ogeinmedbart

Innkjøp til TV-kvelden…

Kjæresten min og jeg tok litt vel av på butikken i dag og skulle handle inn til en kosekveld sammen…


…så får det bare være at ikke alt er tiltenkt i kveld, og at noe av dette skal fortæres under en viss TV-happening i morgen. Likevel, dette er helgen hvor jeg skal på fetekur, enten jeg vil eller ikke.

Så på mandag kommer jeg til å ta stor plass og være godt synlig i gatebildet. Om jeg ikke har omkommet av blodpropp da…

Tidenes styggeste vintersko – nå er de tilbake!

Jeg nærmer meg stadig lyset fra åpningen av skapet, og finner stadige nye måter å utfordre meg selv på for å komme nærmere et liv som jente på heltid. Men selv om jentepuben på Café 3B den siste fredagen hver måned ikke var helt det riktige for meg, så har kjæresten min og jeg sammen funnet ut at det var et annet aspekt ved det som kanskje var mer verdifullt for meg og min utvikling, nemlig veien dit og tilbake igjen. Så kanskje jeg har mest nytte av å begynne å gå korte turer i sentrumsområdet som jente?

Men så er det nå engang sånn at vinteren har dukket opp og lagt igjen et hvitt belegg på bakken, som ofte også skjuler et gjennomsiktig men glatt lag under. Og siden jeg har begrenset med fartstid utendørs som jente, så mangler garderoben min noe essensielt for å kunne utføre utendørsaktiviteter på denne tiden av året. Jeg mangler vintersko.

Så når jeg likevel var innom Nelly, som en del av jakten på julekjolen som jeg skrev første innlegg fra i går, så kunne jeg vel se etter om de hadde noe jeg ville vært komfortabel med å ikle mine føtter i. Og da så jeg noe jeg overhodet ikke var forberedt på. Noe jeg trodde forlengst var avgått med døden, og som jeg trodde jeg aldri ville se noe annet sted enn på føttene til sosialklienter. De samme sosialklientene som ellers i året bruker sko med borrelås.


Skjermdump: Nelly.com

Seriøst?! Er snowjogs tilbake?!

Dette 80-talls fottøyet har alltid vært noe av det styggeste jeg har visst om. Selv da jeg var bitteliten, og de knallrøde snowjogsene som tanta mi hadde på seg da vi var ute og så på rakettene, er det eneste jeg husker fra nyttårsaften da jeg var to år. Nå er det imponerende at jeg i det hele tatt husker noe fra nyttårsaften da jeg var to år, men så stort inntrykk gjorde de faktisk. Men da jeg var to år var vi ennå på 80-tallet, på den tiden dette ble ansett som kult. Men finn frem et hvilket som helst moteblad fra dette tiåret. Det er fint lite av det som var «kult» da, som fremstår som like kult i dag. Da jeg kom på ungdomsskolen på slutten av 90-tallet, var snowjogs så godt som borte fra skobutikkene, og det eneste stedet du fikk kjøpt dem var på Obs. Til en tosifret pris. Det var ikke mange av mine medelever som hadde snowjogs, men de få som hadde det, fikk også høre det. Selv engelsklæreren min ble mobbet for at han hadde snowjogs.

Og nå er de tilbake?!

Jeg sier som jeg alltid har sagt. Jeg har ikke peiling på mote, men jeg vet hva jeg liker. Og snowjogs er, og har alltid vært, et av de styggeste fottøyene jeg vet om. Selv om de har fornorsket navnet og kalt det snøjoggere.

Men dersom du vil begå sosialt selvmord, og i tillegg bla opp den stive sum av 799 kroner for det, så får du kjøpt dem her.

Hva synes du? Hot, not or snot?

PS! Årets siste jentepub finner sted på Café 3B fredag om en uke. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg om jeg skal dra eller la være.

#snowjogs #snøjogger #vintersko #mote #styggmote #borrelås #sosialtselvmord #sosialklient #navneste

Jakten på julekjolen min: Kjoledamen.no

Det er en ting som er veldig fint med å ha jentekjæreste. Ikke det at jeg noen gang har hatt guttekjæreste, og derfor vet jeg ikke om det er noe som helst hold i teorien jeg nå er i ferd med å presentere. Men når en gutt kanskje ville sagt noe sånt som at jeg jo nettopp kjøpte en ganske dyr kjole i London for to måneder siden, og som jeg i ettertid bare har brukt en gang, på bursdagen min, så var det veldig lett å overbevise jenta mi om at jeg trenger ny kjole til jul. Selvsagt trenger du det, sa hun bare. For sånn er det å være jente, og hun har tross alt nettopp kjøpt ny kjole til seg selv med julehøytiden i tankene også.

At jeg er transkjønnet, og ikke møter særlig forståelse fra familien for at jeg ønsker å være jente, og derfor må markere julaften i dressen jeg hater, det er visst irrelevant. Til jul skal man ha ny kjole. Og når kjæresten min er så bastant på dette tør jeg heller ikke motsi henne, så da har vi visst på en eller annen bisarr måte overtalt hverandre til at jeg må skaffe meg ny kjole til jul?

Ikke skjønner jeg hvordan det gikk til… nå vel…

I går skrev jeg at jeg hadde tenkt å se etter noe passende hos Nelly siden jeg jo har fått en rabattkode der, men et datakrasj satte stopper for dette, som jeg skrev i går. Men som en kommentar til dette innlegget ble jeg anbefalt å titte innom kjoledamen.no. Hvorfor ikke, tenkte jeg. Jeg har jo vært der før og sett og de hadde da mye fint. Så jeg kunne vel plukke ut et par favoritter derifra og poste i bloggen i et såkalt wants-innlegg.

Men det ble ikke nødvendig… for plutselig fant jeg en som jeg forelsket meg skikkelig i…


Foto: Kjoledamen.no – Se kjolen her.

For seriøst, hvis du har sett deg litt rundt på denne siden, vil du fort oppdage at jeg er litt i overkant fascinert av fargen lilla. I tillegg elsker jeg snittet på 50-tallskjoler, og vet at disse passer bra på kroppen min. Utringningen er også av den typen jeg søker. Så jeg er kort og godt forelsket. Det er ikke noe poeng for meg å vise frem noen andre alternativer, i alle fall ikke i dag.

Det eneste som stopper meg litt er prisen. 799 kroner. Det er litt mye med det budsjettet jeg lever på for tiden, mellom jobber som jeg er. Men jeg viste den til kjæresten min nå, og hun sa at hun hadde veldig lyst til å se meg i den. Så jeg skal i det minste vurdere det.

Hva synes du?

#transkjønnet #transkjønnethet #shopping #mote #lilla #julekjole #merkelighvordanmankanputtejuleforanalt #juleblogginnlegg #julejul

404 – finner ikke dagens blogginnlegg

I dag skulle jeg skrive et innlegg om «wants» fra Nelly. Fordi kjæresten min og jeg var enige om at jeg trenger ny kjole til jul, og fordi jeg plutselig tidligere i dag fikk en mail fra Nelly med en påminnelse om en rabattkode jeg ikke kan huske å ha fått i utgangspunktet. Men da jeg stakk innom Nellys nettsider tidligere i kveld, så ville ikke sidene virke. Forhåndsvisningene av kjolene lastet og lastet og lastet, men det kom ingenting, og jeg var ikke i humør til å gjette hvilket av de tomme vinduene som inneholdt en potensiell «want». Så jeg tenkte å vente litt til Nelly fikk satt sine kyndige teknikere på saken. Men så langt kom jeg ikke.

For plutselig frøs datamaskinen min. Jeg prøvde å restarte den, og ta i bruk mine egne datakunskaper for å få den i gang igjen, men etter en stund måtte jeg bare innse at min kompetanse ikke strakk til. Jeg måtte gi opp, og spørre en voksen om hjelp.


Så mens jeg venter på hjelp fra denne voksne som kan noe om data (som forøvrig er en kompis som er bare et år eldre enn meg), så setter jeg meg ned og leser videre i boken jeg leste i dette arkivbildet fra søndag, og som jeg naturlig nok ikke har lest ut ennå. Men selv om reserve-pc-en som jeg skriver dette innlegget på, en mini-pc av merket Acer, har lite kapasitet og derfor lagger mye, så skrev jeg tross alt hvert eneste innlegg fra Londonturen på nevnte pc. Så jeg skal nok klare å oppdatere som normalt de neste dagene.

Men i dag ble det ikke tid til å gjøre det jeg hadde tenkt, fordi jeg brukte så mye tid på å prøve å fikse noe jeg ikke har noen som helst forutsetning for å klare å fikse. Så tiden til å skrive det ble brukt opp, og selvtilliten min er langt nede i kjelleren etter dette nederlaget.

Lese god bok nå!

Hvorfor kan jeg ikke bare være meg selv?

Jeg skulle ønske jeg var jente. Ikke bare av den åpenbare grunnen at det hadde vært så mye enklere å faktisk være den jenta jeg føler meg som, i stedet for å måtte gå rundt i samfunnet som den gutten det forventes at jeg er fordi jeg er født som gutt. Men også fordi det hadde vært så utrolig mye enklere å bare være jente, i stedet for å finne seg en egen bås et sted under transparaplyen, og deretter oppleve at representanter fra de andre båsene under den samme paraplyen prøver å dra deg over i sin bås hele tiden.

Synes du metaforene mine er forvirrende? La meg forklare.

Da jeg ble født den høstnatten for så mange år siden, tok det tilstedeværende helsepersonellet en titt mellom bena mine og konstanterte at jeg var en gutt. Selvsagt gjorde de det, tissen min var jo på utsiden. Ingen der og da kunne vite at jeg 13-14 år senere ville oppdage at jeg følte meg mer som en jente, og at det var det jeg mye heller ville være.


Så på grunn av at jeg har en kjønnsidentitet som ikke stemmer overens med kroppen min så er jeg altså transkjønnet. Dette benekter jeg ikke, for det er ikke her skoen trykker. Problemet er at det er generell stor uvitenhet om dette emnet der ute, og da ikke minst om hvor forskjellige alle som på en eller annen måte har en kjønnsidentitet som avviker fra A4-standarden, og derfor plasseres under transparaplyen, egentlig er. For ofte virker det som om den vanlige oppfattelsen av at alle som befinner seg der har det på samme måte, og jeg aner ikke hvor mange jeg har måttet forklare at jeg ikke er en dragqueen og at det er lite glitter og glam i min garderobe. Men skremmende nok, mange av de som har denne oppfattelsen, befinner seg en plass under transparaplyen selv.

Som forventet da jeg begynte å blogge i fjor høst, har med jevne mellomrom personer i lignende situasjoner som meg selv funnet og begynt å følge bloggen min. Det har jeg ikke noe i mot, for jeg synes det er hyggelig med lesere og særlig om noen finner noe av det jeg skriver til hjelp på sin søken etter seg selv. Men så har det vært noen som ikke helt har skjønt dette med at vi kun er i en lignende situasjon. En leser måtte jeg til slutt stenge ut fra kommentarfeltet mitt fordi det så slitsomt å hele tiden se denne vri mine preferanser over til noe som stemte bedre med dennes egen situasjon, og jeg fikk nok da et innlegg om nyinnkjøpte dataspill ble møtt av nok en oppfordring til å skrive mer om «transing og skrulling» i stedet. To ord jeg ikke aner hva betyr engang, for det er ikke det jeg driver med.


Etter den massive eksponeringen jeg fikk hos VG og Nettavisen i oktober, fikk jeg et par mailer fra en person i Trondheim som hadde fått med seg at vi bor i samme by, og spurte meg om vi ikke kunne møtes og pynte oss sammen. Jeg er sikker på at hvis jeg ber alle jenter som leser denne bloggen om å rekke en hånd i været om de bruker å dra hjem til venninnene sine kun for å pynte seg sammen med dem, for å så skifte tilbake til sivilt antrekk og dra hjem, så hadde det ikke vært særlig mange hender i været foran dataskjermene omkring i dette øyeblikk. I alle fall ikke blant lesere over 12 år. En annen mail kom fra en godt voksen mann som ønsket å dele sine opplevelser fra da han runket i prøverommet på H&M kun iført et sett med dameundertøy han ennå ikke hadde betalt for. Det tok en stund før jeg handlet undertøy på H&M igjen etter dette…

På en måte kan jeg forstå dem. Transkjønnethet er fortsatt et tabuområde her til lands, og det er lite åpenhet om det. De føler seg rett og slett ensomme, og så finner de bloggen min hvor de kjenner seg igjen i nok av det til å føle tilhørighet, og fyller på med resten selv for å føle enda mer tilhørighet. Det blir som om jeg hadde følt meg som en struts, og blogget om dette, og noen hadde funnet bloggen og tenkt «Ja! Her er det noen andre som føler seg som et dyr, akkurat som meg! Hun føler seg sikkert som en grevling hun også» og begynt å skrive kommentarer om hvor deilig det er å grave lange tunnelganger under jorda.

Så på en merkelig måte gjør dette at selv om jeg forlengst har akseptert at jeg er transkjønnet, så føler jeg at jeg ikke har noe til felles med de andre som befinner seg under den metaforiske transparaplyen. For jeg kjenner meg ikke igjen i de tingene de skriver til meg om. Jeg føler meg mer som en av «de ekte» jentene. Og jeg synes det er litt trist at jeg ikke kan føle tilhørighet begge steder.


Men jeg har ingen problemer med at noen av dere leser og kommenterer bloggen min. Det er bare trivelig med lesere, og alle hyggelige lesere er velkomne i bloggen min, uansett hvem dere er, også hvis dere føler dere finner hjelp i det jeg skriver i forhold til egen situasjon. Så lenge det er forståelse for at jeg ikke nødvendigvis føler det på nøyaktig samme måten. For det ligger ingen seksuell motivasjon bak hos meg. Jeg blir ikke tent seksuelt av å kle meg i jenteklær, og jeg gjør det heller ikke for å pynte meg. Jeg gjør det fordi det får identiteten min som jenta jeg føler meg som på innsiden til å gjenspeiles på utsiden. Jeg gjør det av samme grunn som alle venninnene mine gjør det. Fordi de er jenter.

Jeg gjør det fordi jeg skulle ønske jeg var jente.

Og hadde jeg blitt født som jente, hadde ikke dette vært nødvendig for meg å forklare heller.

#transkjønnet #transkjønnethet #identitet #kjønnsforvirring #haraldriprøvdundertøyiprøverom #ikkerunketidetheller