Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for oktober 2013

To blogger jeg leser

Dersom det er noe jeg har lært i løpet av det året jeg har blogget, så er det at det å skaffe seg lesere er utrolig vanskelig og tidkrevende. Og når du først har fått dem inn på bloggen din er det enda vanskeligere å få dem til å komme tilbake. De fleste er jo bare innom for å reklamere for seg selv og egen blogg (det har forresten aldri virket, og vil aldri virke, så kutt ut!).

Derfor bestemte jeg meg for at jeg ville bruke et innlegg nå og da til å trekke frem blogger jeg selv leser og liker, og som jeg synes fortjener litt mer lesere. Men siden jeg selv har slitt med lesertallet så har jeg ikke sett poenget med å ha slike poster. Jeg tror ikke det at jeg hadde lurt inn sju nye treff den dagen hadde hjulpet dem så mye. Men med de lesertallene jeg har hatt i det siste, med over 2000 treff daglig, så tar jeg meg nå den friheten å presentere to blogger jeg har fulgt en stund, og hvor jeg også vet at bloggenes eiere også har fulgt min blogg mer eller mindre siden starten.

Angkiv.blogg.no – Da jeg begynte å blogge var jeg veldig aktiv i å melde på bloggen min i såkalte linkerunder for å få potensielle lesere til å oppdage bloggen min. Angelica hadde en slik linkerunde, og plukket ut bloggen min sammen med noen andre. Men i motsetning til de andre som holder slike linkerunder, fortsatte hun faktisk å følge bloggen min etterpå også og legge igjen spor i kommentarfeltet mitt. Det gjorde meg lysten på å se litt på bloggen hennes også, og siden utviklet det seg et vennskap.

Bloggen hennes kan ved første øyekast virke som en vanlig rosablogg, og vel, en stor del av tiden er den det også, selv om den ikke er i nærheten av så innholdsløs som det tullet som topper topplistene, og de som prøver å kopiere dem. Men ganske ofte bryter hun fordommene mine mot rosabloggere og poster fantastisk morsomme innlegg. Et eksempel er innlegget om dorullen som hun postet for noen dager siden. Akkurat den type hverdagshumor som jeg setter pris på, og som er grunn nok for meg å titte innom denne bloggen med jevne mellomrom. Mer av dette takk!


Kaffemonster.blogg.no – Hannah er derimot gal. Tvers igjennom gal. Men jeg har en mistanke om at kombinasjonen ADHD og et usunt inntak av koffein kan være en medvirkende årsak til dette. Hannah bor faktisk i samme by som meg, og selv om vi har møttes flere ganger i virkeligheten, så har vi vel aldri sagt noe mer enn «hei» til hverandre, eller gitt hverandre et lite nikk eller et vink. Det er noe vi må gjøre noe med.

Hannahs blogg vil nok aldri forveksles med en rosablogg, selv om den har mange av de samme ingrediensene, med innlegg fra hverdagen og innkjøp som er gjort. Men Hannahs nerdete referanserammer og hverdagsfilosofi gir dette en egen vri som jeg ikke kan huske å ha sett i noen andre blogger. Måtte du aldri slutte å utsette deg for dine daglige koffeininntak, Hannah.

Selv om jeg på en måte kan forstå hvorfor de ikke troner toppen av topplisten på blogg.no, så synes jeg disse to bloggene fortjener i alle fall litt flere lesere enn det de har fått utlevert i internettjungelen så langt. Så da får jeg vel bare prøve å hjelpe dem så best jeg kan nå som jeg har fått mine fire dager med berømmelse.

…og seriøst, linker VG.no til bloggen min fra forsiden ennå?

PS! Hadde du hatt en aktiv blogg akkurat nå, Frøken W, så hadde jeg linket til deg også i dag. Begynn å blogge igjen!

Wants fra Dorothy Perkins

I forrige uke gikk jeg mainstream og la ut et oppsummeringsinnlegg med outfits fra turen til London, og ba om tilbakemelding på hvilket antrekk som kledde meg best. I dag går jeg mainstream igjen og lager et innlegg med såkalte «wants».

For som jente i guttekropp, så har jeg nettopp det. En guttekropp. Å finne klær som får meg til å se ut som en jente kan være vanskelig nok i seg selv, men å finne hverdagsklær som gjør det i tillegg kan fortone seg som en oppgave av samme vanskelighetsgrad som å få en Paradise Hotel-deltaker til å lese Knausgård. Derfor er jeg på evig jakt etter en hverdagslig, men feminin stil som jeg føler meg komfortabel med. Derfor er slike tilbakemeldinger på innlegg hvor jeg viser frem et antrekk gull verdt. Så frem de er sånn noenlunde samstemte.

Og denne gangen var dere faktisk det, stort sett. Det var to kjoler som flertallet trakk frem som visstnok kledde meg veldig godt, og jeg er i tillegg ganske enig i dette. Det er de to kjolene jeg kjøpte på Dorothy Perkins i Tottenham Court Road.


Som jente i guttekropp har jeg naturlig nok formene på feil sted for å være jente. Men det finnes noen triks, og disse kjolene er perfekte til det formålet. Utringningen dekker og demper de brede skuldrene mine, og skjørtet som går utover definerer og fremhever en feminin midje jeg egentlig ikke har. Og i tillegg er de ganske hverdagslige også! Selv om de selvsagt KAN brukes på byen om ønskelig.


Dermed blir det klart at jeg må handle flere kjoler i samme snitt på Dorothy Perkins, og skulle du sett, de har også nettbutikk som tilbyr å sende til Norge! Enda et pluss til Dorothy Perkins, mens jeg peker nese til alle Top Shop-fangirls der ute.

Så i og med at det nærmer seg både bursdag og jul for mitt vedkommende, så er det vel bare å føre opp en ønskeliste?


1. Kjæresten min mener jeg burde gå i mer mørkerødt, og denne på meg ville nok gjort henne fornøyd. Men jeg liker virkelig kombinasjonen av rødt og svart her. Se kjolen her.


2. Jeg elsker prikker. No shit, vil kanskje mange av mine venninner som leser dette si, men dem om det. Det eneste som er med denne kjolen er at den er litt kjedelig fargemessig, men med det rette tilbehøret skal det ikke være noe vanskelig å friske den opp betraktelig. Se kjolen her.


3. Jeg aner virkelig ikke hvorfor jeg plukket ut denne, for den er ikke spesielt meg i det hele tatt, men jeg synes den er knalltøff. Jeg ser også for meg at den kunne blitt enda tøffere med skinnjakke og hvitt blondeskjerf til. Både rocka og feminint på en gang liksom, og derfor liker jeg den. Se kjolen her.

Så var det bare å stille de obligatoriske sluttspørsmålene. Så du noe du likte? Hva ville kledd meg best? Burde jeg avslutte dette innlegget nå?

Vi tar forholdet til neste nivå!

Kjæresten min og jeg har vært sammen i fem, nesten seks måneder. Siden hun har egen leilighet, mens jeg bor i et kollektiv, er det naturlig at jeg har overnattet mye mer hos henne enn hun har overnattet hos meg. I perioder har jeg sovet der flere netter på rad enn jeg har sovet hjemme. På grunn av dette har vi sett oss nødt til å ta forholdet til neste nivå. Mange lurer nok på hvorfor jeg har ventet så lenge, og derfor var det kanskje på høy tid at jeg nå vært ute og kjøpt denne.


Så har vi altså kommet til dette punktet. Jeg har en egen tannbørste hjemme hos henne, slik at jeg slipper å drasse på reisetannbørsten min i hytt og pine. Og så har den jo et utrolig tøft motiv også, i stil til mitt trønderpatriotiske hjerte.


Så da er det i alle fall ingen fare for at tannhygienen min kommer i mellom oss.

Ja? Det er da alt for tidlig å flytte sammen?

Lesernes VG og topp 50-plassering på topplista!

Livet mitt har virkelig tatt en surrealistisk vri den siste tiden, men heldigvis til det bedre. Først ble jeg plukket ut til å bli ukens blogg på blogg.no på søndag, og så, noen dager senere får jeg frontet mitt innlegg «Mitt liv som deltidsjente» på forsiden av VG.no under fanen Lesernes VG. Men akkurat dette visste jeg at kom til å skje og jeg skrev det vel vitende om at når det ble publisert var det bare å si i fra om at det var ferdig. Det kan nemlig betraktes som et slags «bestillingsverk».


Søndag 29. september la jeg ut innlegget «Ut av skapet og ut på byen«, som handlet om en av mine største bragder noensinne. Min første tur ut på byen som jente i Trondheim. Stolt av meg selv og innlegget sendte jeg en link til Magne ved Lesernes VG og spurte om dette kunne være noe som kunne frontes der, vel vitende om at han har fulgt bloggen min ganske lenge. Jeg fikk svar om at innlegget var ganske bra, men at det var litt vanskelig å forstå for dem som ikke hadde fulgt bloggen min og derfor litt tynt når det ble tatt ut av konteksten og stilt opp for seg selv.

Så da fikk jeg spørsmålet om jeg kunne tenke meg å skrive et nytt innlegg med utviklingen min og utfordringene jeg har møtt, fra jeg gjorde den store oppdagelsen og frem til jentepuben. Jeg tok utfordringen, og etter å ha latt feberfantasier og hosteanfall forsinke meg noen dager, postet jeg innlegget like før midnatt mandag kveld.

Tirsdag morgen fikk jeg mail fra Magne med beskjed om at innlegget så bra ut, og at han kom til å legge det ut på vg.no med en gang. Men han advarte meg mot den lyssky gjengen som florerer i kommentarfeltene på vg.no og andre nettaviser, og ga meg telefonnummeret sitt så jeg kunne ringe hvis det ble for ille og ville at han skulle fjerne linken til bloggen min igjen. Det viste seg derimot ikke at jeg ikke trengte å gjøre. Det har nemlig ikke vært et eneste troll innom. I alle fall ikke som har gjort seg til kjenne. Men ganske mange andre har det vært.


For som dette bildet av besøkstatistikken, tatt like etter midnatt, viser så ble leserrekorden fra søndag på 1583 treff slått med nesten tusen lesere. Jeg var bare to treff unna. To treff! Likevel er det langt over hva jeg turte å håpe på, og derfor er jeg mer enn fornøyd med gårdagens graf. Det som frem til søndag var min gamle rekord på 668, synlig i grafen på 13. september, virker så utrolig lite nå.

Dette har også ført til et par hyggelige plasseringer på topplistene.


Henholdsvis 44. plass på den nasjonale listen, altså for første gang på topp 50, og en 7. plass på lokallisten for Trondheim. Begge deler er nye rekorder. Jeg tror det er lenge til jeg ser lignende plasseringer igjen, selv om jeg i skrivende stund holder på å slå søndagens besøksrekord igjen. Men jeg tviler på at jeg kommer over 2500 treff igjen på veldig lenge.

Så det jeg er mest spent på nå er hvor denne bloggen ligger i blogg.no-landskapet etter at det maskerte ansiktet mitt er borte fra forsiden til blogg.no. Det blir nok ikke firesifret antall besøkende på dagsbasis da, men jeg håper i det minste at det blir mer enn det var før denne dobbeleksponeringen.

Men jeg vet i det minste at noen av de nye leserne som har funnet veien inn har bestemt seg for å følge den videre, for antallet «liker» på facebooksiden min har steget littegrann. Så noen har jeg nådd ut til, og da skal jeg klare å si meg fornøyd.

Til slutt beklager jeg mitt andre skryte over topplisteplasseringsinnlegget mitt på tre dager, og at jeg nå lagde en fin oppgave til 20 spørsmål på NRK ved å lage et ord sammensatt av fire i dette avsnittet. Så da får jeg heller legge ut et lite innlegg til i løpet av kvelden. Men nå er det nok metablogging for en stund. I alle fall frem til neste leserrekord, men det tror jeg ikke vil skje med det første.

Mine innkjøp i London

Veni, Vidi, Visa… they came, they saw and they did a little shopping…

Og det er det dette innlegget skal handle om. Alt det jeg hadde med meg hjem i kofferten fra London, slik at jeg kan tyne ut Londonturen ytterligere får vist de to-tre nysgjerrige personene der ute hva jeg brukte penger på i den britiske hovedstaden.

Men jeg kjøpte egentlig ikke så mye, og selv om jeg betalte store summer for noen få enkeltprodukter, så tror jeg det er enkelte bloggere som bruker mye mer penger enn meg på Londonvisittene sine. Selv om de bare er der en helg, og jeg var der en uke. Men forskjellen er nok at rosabloggerne er jo jenter i hverdagen også. Det er ikke jeg, så jeg begrenser kjøpene litt siden jeg ikke ønsker å ha skapene fulle av klær jeg aldri bruker.

Men hva kjøpte jeg?


Disse to kjolene fant jeg på Dorothy Perkins i Tottenham Court Road, like ved der Oxford Street starter. Jeg tror det er turens beste kjøp, og egentlig burde jeg kanskje kjøpt flere kjoler der, for jeg har fått mye skryt for dem i ettertid i form av outfitbildene jeg har tatt med disse kjolene på. Noe å tenke på.


Primark, på hjørnet av Tottenham Court Road og Oxford Street, altså på andre siden av gaten for Dorothy Perkins hadde også mye fint som jeg kanskje burde ha kjøpt. Men det greide seg med strømpebukser denne gangen, for siden jeg går mest i kjoler som jente så trengs det strømpebukser. Kjæresten min kjøpte en trepakning første dagen, og jeg fikk et av dem så jeg fikk prøvd dem ut. Mye bedre enn de man finner på kjedebutikkene i Norge. Og trepakning til £3? Jeg kjøpte tre. Nå har jeg strømpebukser en stund.


Men om Primark faktisk hadde en del fint som jeg kanskje burde sett nærmere på, og kanskje til og med kjøpt, så skuffet Top Shop veldig. Jeg tror rett og slett ikke det er min butikk, for jeg fant ikke noe i fjor og jeg fant ikke noe i år. Eller nesten da. Jeg fikk kjøpt litt sminke. Kjøpte en foundation av samme merke i fjor, og jeg likte den godt, så derfor ble det handlet en ny, pluss concealer av samme merke, denne runden.


I år har jeg bestemt meg for at jeg skal feire bursdagen min som jente for aller første gang, og dermed var et av målene med turen å finne en ny kjole til denne spesielle kvelden som skal finne sted om litt over en måned. Denne kjolen fant jeg et sted i Camden og den kostet en god del. Jeg husker ikke hva butikken het, men de hadde i alle fall mange kjoler i samme stil. Jeg gleder meg til å bruke den!

…men det ble ikke bare kjøpt klær og sminke.


Jeg elsker Lego… virkelig. Jeg har alltid elsket å bygge og jeg gleder meg til å få tid til å sette sammen dette digre settet. Det ser ut som det kommer til å ta flere dager. Det må bli gøy!

Og så måtte jeg ha litt sjokolade.


Noen som klarer å gjette hva som er mitt absolutte favoritt-sjokolademerke? Og ja forresten, veldig stor fan av Butterfinger og Reese’s Buttercups også. Den grønne pakken med småsjokolader kjøpte jeg på Gatwick kun for å bruke den siste resten av britisk valuta fra veska mi. Selv om jeg ikke hadde veske akkurat da, fordi jeg da gikk kledd som gutt… oh well…

Og så standardspørsmålet som rosabloggerne bruker å slenge med etter en slik bloggpost.

Så du noe her du har lyst på?

Jeg deler forresten ikke sjokoladen min med noen…

PS! Fortsatt ikke helt ferdig med å tyne innlegg om London-turen. Jeg har et til, men dette er historie som er litt pinlig og det er derfor jeg har spart den så lenge. Men det er en god historie, så den må fortelles… følg med!

Mitt liv som deltidsjente – til nå


Det er en sen fredagskveld i september når kjæresten min og jeg på høye hæler beveger oss bortover de regnvåte brosteinsgatene i Trondheim sentrum. Selv om dette er byen jeg er født og oppvokst i, er jeg mer på vakt enn jeg bruker å være. Ikke fordi den kalde høstvinden innimellom truer med å ta tak i kjolen min, og tvinger meg til å holde den nede. Heller ikke fordi sminken min ikke er vannfast og det har begynt å regne igjen. Men det er første gang jeg går ut i hjembyen min kledd som en jente. Den jenta jeg ønsker å være, innerst inne, og har ønsket å være i mange år uten å tørre å vise det. Jeg er redd, og går og tviholder hånden til kjæresten min. For jeg vet at for veldig mange så er jeg ikke en jente. For dem er jeg en gutt i jenteklær. Så jeg sier ingenting og unngår blikkontakt med folk vi passerer, i håp om at ingen vil oppdage at jeg er litt annerledes, og slenge ubehagelige kommentarer etter meg.

Likevel er jeg litt stolt av meg selv der vi går. Jeg er jo i ferd med å klare det jeg har drømt om i flere år. Jeg er jo kommet så utrolig mye lenger enn jeg var den dagen for mange år siden da det gikk opp for meg. Og mens kjæresten min og jeg går i regnet tenker jeg at denne septemberkvelden står i sterk kontrast til den dagen for så mange år siden.


Det var første dag i sommerferien, og jeg var tretten, nesten fjorten år og akkurat gjort meg ferdig med første året på ungdomsskolen. Jeg hadde huset for meg selv, men klarte ikke helt å nyte det. Det var nemlig ekstremt varmt denne junidagen. Jeg slet med å finne måter å kjøle meg ned på, men valgte å løse det ved å løpe inn på badet med jevne mellomrom og kaste vann i ansiktet. Det var på en av disse turene jeg la merke til den. Den grønne sommerkjolen som søsteren min hadde lagt fra seg der inne på baderomskrakken. Jeg tok det lette stoffet mellom fingrene og kjente på det. Så luftig det føltes. Skulle jeg… nei… eller?

Jeg husker ikke noe mer før jeg sto og så meg selv i speilet på badet. Det var som om det plutselig ble lysere, klarere og helt stille rundt meg. Det så jo helt riktig ut. Det føltes også helt riktig. Var det dette det var meningen at jeg skulle være? Nei, det kunne det ikke. Jeg vrengte av meg kjolen i skam, la den fra meg på samme sted som jeg fant den og forlot badet med stor fart og kurs for rommet mitt, klar for å slenge igjen døra bak meg. Men ikke mange minuttene senere var jeg tilbake igjen. Denne gangen hadde jeg med meg en liten sort kjole, mørke strømpebukser og sorte pumps. Alt fra skapet til mamma. I det jeg igjen studerte meg selv i speilet, der jeg hadde problemer med å balansere på de høye hælene, så skjønte jeg at her er det ingen vei tilbake. Det var jente jeg egentlig var. Men ingen måtte noen gang få vite det. Ingen. Jeg kom jo til å bli utstøtt hvis noen fikk vite det!


Så det ble noen ensomme år med hemmelige besøk i klesskapene til mamma og søsteren min, mens jeg drømte om å være en av jentene i skolegården. Men ingen fikk vite noe og jeg følte meg derfor ikke som verken en av jentene eller en av guttene. Jeg var helt alene i verden. Først da jeg ble 16 og hadde begynt på videregående skulle dette forandre seg, da en jente jeg var forelsket i fikk det ut av meg. Det var da jeg proklamerte gråtende hvilken freak jeg var som jo egentlig skulle ønske jeg var jente. Hun svarte ganske rolig at hvis jeg ville være jente så var det helt ok for henne, men da måtte jeg ha et jentenavn. Hun plukket ut Emilie til meg fordi det var det fineste hun visste om. Det har siden grodd fast og blitt navnet mitt.

Etter dette løsnet det for alvor, og jeg begynte å skjønne at jeg ikke trengte å skamme meg. Etter hvert som jeg fikk venninner begynte jeg å fortelle dem om hemmeligheten min, og de fleste tok det veldig bra. Noen av dem gikk til og med fra å være bekjentskaper jeg pratet med nå og da, til og bli mine beste venninner som jeg begynte å gjøre ALT med, fordi det jo nå kom frem at vi hadde enda flere felles interesser enn det overflaten min skulle tilsi. De begynte å hjelpe meg med shopping og sminke, og lot meg også få være med på venninnekvelder. Noen få ville ikke vite av meg mer etter at jeg hadde sagt det, men slike venner vil jeg ikke ha uansett så det ser jeg ikke som noe stort tap. Disse har heldigvis vært i mindretall, men likevel har alle jeg har betrodd meg til fått den samme beskjeden. Ikke del dette med noen andre, med mindre de vet det fra før selvsagt.


For selv om jeg har lest utallige historier på internett fra andre i lignende situasjoner hvor de oppfordrer til å bare hoppe i det, for det er jo ikke så farlig, så har jeg erfart at dette fungerer dårlig for meg. For jeg prøvde også en gang tidligere for noen år siden å gå ut på byen i Trondheim som jente. Men jeg var ikke klar for det. Frykten for å bli gjenkjent var for stor, og angsten og kvalmen spredte seg i hele kroppen før jeg i det hele tatt fikk skiftet til kjolen jeg hadde funnet frem. Jeg skjønte at jeg måtte ta ting i mitt tempo, ellers ville det aldri skje. Og mitt tempo er gradvis.

Siden har jeg fulgt denne filosofien. Jeg dro til London med en av mine beste venninner i fjor, og var ute i ti minutter den første kvelden i jenteklær, før jeg måtte inn på hotellrommet og roe meg ned. Den neste dagen dro vi litt lenger, og da vi dro hjem til Norge en uke senere var jeg så vant med å gå i kjoler offentlig at jeg nesten ikke tenkte på det lenger, selv om jeg fortsatt ikke var klar til å ta på meg jenteklær offentlig hjemme. Så da jeg i løpet av våren i år plutselig fant kjærligheten i en fantastisk jente som mer enn gjerne vil at jeg skal være jenta hennes på heltid, ble det bestemt at vi til høsten skulle ta en tur sammen til London fordi vi begge visste at der tør jeg å gå rundt kledd som meg selv. Det ble litt startproblemer denne gangen også, men etter noen dager var det bare fantastisk å gå rundt som et lesbisk par i den engelske hovedstaden, og det føltes bare naturlig.


Så naturlig at allerede to dager etter at vi kom tilbake til Trøndelag beveger vi oss på høye hæler bortover de regnvåte brosteinene i Trondheim sentrum, og jeg prøver å ikke la vinden få tak i kjolen min. Når vi endelig når målet vårt, Café 3B hvor det den siste fredagen hver måned arrangeres jentepub for byens skeive jenter, puster jeg lettet ut. I det vi går inn hvisker kjæresten min i øret mitt at hun er så stolt av meg. Jeg har klart det jeg har drømt om i mange år, å gå ut på byen i Trondheim som jente.

Veien fra den dagen jeg prøvde på sommerkjolen til søsteren min og frem til denne kvelden har vært lang. Men jeg greide det, og jeg skal greie å en dag bli helt åpen og leve på fulltid som kvinne også. Fordi jeg har tatt stegene i mitt eget tempo, og fordi jeg har gode venner og venninner i ryggen å støtte meg til når det trengs.

Det neste kapittelet av min historie om veien ut av (kles)skapet begynner nå.

Ny leserrekord og topplisteplassering!

Nå ble det to kjedelige innlegg på rad her. Beklager, men jeg kan ikke la være å kommentere dette, så får jeg heller prøve å skrive noe ekstra spennende i neste bloggpost. For som jeg skrev i forrige kjedelige innlegg i går så ble denne bloggen altså plukket ut til å bli ukens blogg her på blogg.no. Som jeg skrev der så ville nå den gamle rekorden på 668 treff i løpet av en dag bli gjort til skamme. Så hvordan så statistikken min ut da jeg tok en printscreen rett etter midnatt?

Hele 1583 individuelle personer, eller i alle fall IP-adresser, besøkte bloggen min i går. I alle fall norske, og det er jo disse som gir utslag på topplisten. Hadde vi kunnet telle med lesere med utenlandsk IP-adresse hadde vi kunnet legge til cirka 100 treff til. Vi kan faktisk se den gamle rekorden på 668 den 13. september på statistikken her også.

Så utrolig lite det ser ut nå?

Men topplisten, hvordan ser den ut i dag?


Se der ja, 55. plass! Det er slett ikke dårlig, det er jo ikke så langt unna topp 50-plasseringen som jeg håpet på i går, men det er også langt over 86-plassen som er min tidligere rekord.

Det jeg derimot stusser på her er 50. plassen. «Ukens». Dette er blogg.nos «infokanal» hvor de legger ut informasjon om ukens blogg, altså denne uken min blogg. Jeg skrev i går at jeg synes Ukens bloggs plassering på forsiden av blogg.no er veldig bortgjemt og at derfor «ingen» ser den fordi den er så langt nede på siden at du må scrolle for å finne den, og at jeg derfor ikke forventet å få så mye respons på å bli ukens blogg. At denne infosiden ikke har 2000 treff engang viser hvor bortgjemt plasseringen er. Tidligere lå den øverst på siden, over topplisten, og jeg vil tro at det var mye mer attraktivt å bli ukens blogg da. Topplisten trenger ikke ligge øverst for å få oppmerksomhet, den er folk interessert i uansett om de må scrolle litt. Men jeg har forstått det slik at dette er noe blogg.nos eiere, Nettavisen, har bestemt, og blogg.nos egen redaksjon ikke får gjort så mye med. De har sikkert sine grunner.

Likevel er jeg godt fornøyd med mine 1583 treff i går, og selv om jeg vet at noen også fant bloggen min via blogg.nos facebookside, så er jo ikke gapet mellom antall treff på Ukens blogg og bloggen min så stort, så det betyr at veldig mange av de som har vært inne og sett på Ukens blogg faktisk har trykket seg videre til meg også. Det er jo veldig hyggelig.

Så igjen, beklager to kjedelige metainnlegg på rad. Men jeg skal prøve å gjøre det godt igjen ved å poste et nytt innlegg til kvelden. Så titt gjerne innom igjen da.

Ukens blogg på blogg.no!


Tidligere denne uken ble jeg kontaktet av blogg.no som spurte om jeg ville la Emilies skap bli ukens blogg. «Mjo… ok, det kan vel ikke skade» svarte jeg, og hadde vel egentlig ikke noen tro på at dette skulle ha så stor betydning for besøkstallene. Selv om ukens blogg blir frontet på forsiden av blogg.no så synes jeg det skjer litt langt nede på siden, som folk flest ikke ser. Så jeg hadde altså ikke noen tro på at det ville bety så mye for besøkstallene.

Men jeg ser nå at jeg tok feil. Kraftig feil. Når jeg skriver dette før klokka fire på ettermiddagen er den gamle rekorden min på 668 treff i løpet av en dag forlengst slått, og vi nærmer oss det dobbelte. Men den rekorden ble satt en dag Nettavisen linket til et av mine innlegg. Sammenlignet med hva jeg vanligvis har innom, et sted mellom 50-70 når jeg ikke kjøper bloggshouts, så er dette en enorm økning. Så det hadde absolutt noe for seg å takke ja til dette tilbudet, og jeg er glad for å endelig få litt eksponering etter å ha jobbet hardt med denne bloggen i et års tid.

Så det jeg selvsagt er spent på nå er om jeg klarer å holde på leserne som kommer innom og titter nysgjerrig rundt. Jeg håper virkelig det. Det er mer motiverende å dele mine historier fra veien ut av skapet når jeg vet at jeg har flere i ryggen som heier på meg.

Men uansett går jeg nå en spennende uke i møte.

PS! Dersom du er en av mine trofaste lesere som kommer hit av egen maskin, og derfor ikke har sett intervjuet jeg gjorde med blogg.no i forbindelse med ukens blogg, så finner du det her.

London Underground besvarer klagen min

Årets Londontur var som kjent en suksess, og det var fantastisk å gå rundt i den engelske hovedstaden som jente. Men det var likevel noen skjær i sjøen, og som beskrevet i en av dagsrapportene fikk vi en kjedelig overraskelse da det viste seg at den sykelig overvektige og uhøflige mannen i billettluka på London Victoria hadde lurt oss og solgt oss klippekort i stedet for ukespass slik vi hadde bedt om da vi ankom London noen dager tidligere. Jeg skrev på hotellrommet et klagebrev til London Underground samme dag vi oppdaget det, men ventet ikke å få noe svar.


Illustrasjonsfoto: Steve Collis/Wikipedia Commons

Men jeg tok visst feil. I dag fikk jeg nemlig svar på mailen min. De beklager hendelsen og tilbyr økonomisk kompensasjon, men siden jeg leverte tilbake reisekortet da vi forlot London 25. september ønsker de å snakke med meg om hvordan vi skal løse det siden de ikke bare kan sette inn et nytt beløp på kortet for meg, og ber meg oppgi telefonnummeret mitt så de kan ringe meg.

Siden jeg nå ligger med feber orker jeg ikke diskutere med dem nå, så jeg kommer til å avvente noen dager med å svare dem. Men jeg er positivt overrasket over at de ønsker å rette opp inntrykket sitt med mer enn bare pene ord og selvskryt, slik et visst transportselskap i Trondheim har for uvane å gjøre.

Så da ser det ut til at det går bra til slutt. Kjæresten min og jeg har fått en historie å fortelle fra vårt Londonopphold, og en norsk familie som tilfeldigvis var på Piccadilly Circus Station den mandagen, har sannsynligvis allerede fortalt historien om den transkjønnede trønderen i lilla kjole, som med sint mannstemme bannet over å ha blitt narret av transportselskapet, til både venner og utvidet familie. Jeg skjønte hvorfor de hadde stirret sånn, da de gikk og jeg overhørte at en av dem snakket østlandsk.


Fjern masken og smilet, men tilsett et irritert ansiktsuttrykk og en sint mandig stemme med trønderdialekt, så ser du omtrent hva den andre norske familien fikk oppleve den dagen ved Piccadilly Circus.

Så sånn sett har London Underground bidratt til flere feriehistorier med denne hendelsen. Dersom vi kommer til enighet i tillegg så er jo dette i ferd med å bli en solskinnshistorie. Det i seg selv er godt gjort i et land hvor det enten regner eller er tåke.

Ut av skapet og ned i senga…

Det er ikke måte på hvor flink jeg har vært i løpet av de siste tre ukene. Ikke bare har jeg vært i London og gått ut på byen hjemme i Trondheim for aller første gang som jente, men jeg har også oppdatert denne bloggen daglig siden dagen før jeg reiste til London. Og jeg hadde ingen planer om å stoppe her.

Derfor ble jeg noe nedstemt da innlegget jeg egentlig hadde klargjort til i dag måtte utsettes, og jeg ble nødt til å erstatte det med et nytt innlegg om noe helt annet. Men det har jeg selvsagt ikke overskudd eller energi til.

For jeg har i natt ligget og vridd meg og svettet i feberfantasier mens jeg har ropt på Jesus. Det var på en måte ventet siden de jeg bor sammen med har blitt syke en etter en i det siste med influensalignende symptomer, og nå som de er blitt friske, er det altså min tur. Men overtrøtthet etter en søvnløs natt og en hjerne like porøs som sviskegrøt kan ikke akkurat betegnes som suksessoppskriften på et godt blogginnlegg.

Så derfor må jeg bare melde at dette innlegget ble hjemme i dag. Og for at dere skal få et innblikk i hvordan innsiden av hodet mitt fortoner seg akkurat nå, vær så god:

dys8KUnwGGg

Håper jeg er kvikk nok til å skrive innlegget jeg hadde tiltenkt til i morgen i løpet av morgendagen. Hvis ikke, så vet du hvorfor.