Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for oktober 2013

Ja, jeg har silikoninnlegg!

ADVARSEL! Dette innlegget inneholder toppløsbilder. Sarte lesere bes vende blikket bort fra skjermen og over i salmeboken.


Ja. Jeg har silikoninnlegg. Akkurat som overskriften sier. Og før denne bloggposten har kommet skikkelig i gang hører jeg de sinte liksom-feministene rope i det fjerne om at man skal være fornøyd med den kroppen man har og ikke gi etter for dette uoppnåelige kroppsidealet. Men før dere kommer og banker på døra mi med høygafler og brennende bh-fakler, klare til å rulle meg i tjære og fjær. Hør på hva jeg har og si, og hvorfor jeg følte jeg måtte skaffe meg innlegg.

Dagens samfunn blir stadig mer og mer tuftet på forfengelighet, særlig for unge jenter. Man blir bombadert med urealistiske skjønnhetsidealer overalt hvor man snur den krokete og uperfekte nesa si, og det er skremmende at selv de jentene som er født som sitt biologiske kjønn ofte er like misfornøyde med kroppen sin som jeg er.

For jeg slipper ikke unna jeg heller, selv om jeg er født som gutt. For jeg er transkjønnet og har et ønske om å være jente, og får dermed dobbel dose av dette med å være misfornøyd med kroppen min. Som en konsekvens av dette har jeg altså sett meg nødt til å skaffe meg silikoninnlegg. For hvordan skal jeg ellers føle meg som en ekte kvinne med mine (nesten) helt flate mannebryst?


For la gå, jeg har ikke den mest veltrente kroppen og har faktisk antydning til utvekster i brystregionen. Jeg legger igjen skylden på naturen, fordi en baconcheeseburger smaker bedre enn havre og kli. Men selv om en vektøkning kan skaffe meg større bryster, så medfører også dette en stygg bieffekt i form av hengemage og et tillegg av tre-fire ekstra haker, og sist jeg sjekket var dette absolutt ikke i tråd med de nåværende skjønnhetsidealene. Så selv om jeg holder vekta på et sted hvor magen ikke stikker for langt ut, men jeg likevel får en liten kurve i området rundt brystvortene, så klarer jeg ikke å fylle en A-cup engang, noe du straks skal få se…

…bare vent litt…


…der ja! (Selv om dette i virkeligheten er en B-cup…)

Men selv om naturen ikke spiller på min side, så er det godt at det finnes alternativer, utenom å måtte legge lunsjen sin til Burger King daglig. Og det er her jeg kan introdusere elementet som forandrer hele min tilværelse fra flatbrystet til en B-cup. Silikoninnlegget.


Men siden jeg per i dag ikke har funnet motet til å gå over i en tilstand som jente på heltid, og stort sett beveger meg ute i samfunnet som gutt, vet jeg at det ville skapt en god del unødvendige blikk om jeg hadde gått til det ekstreme skrittet å putte silikonet inn i selve kroppen. Dette gjør riktignok at det ikke holder seg på plass av seg selv, og dermed skulle bh-en vise seg å bli nyttig likevel. Da er det bare å ta silikoninnleggene og plassere dem, et innlegg i hver cup. Strammer man bh-en litt ekstra kan man jammen meg fremprovosere litt kløft også.


Og skulle du sett, straks jeg får på en kjole eller et annet antrekk utenpå føler jeg meg med en gang mye mer som en ekte kvinne enn jeg ville gjort uten. Så kan man jo krangle til hanen galer om hvor etisk riktig det er å bukke under for skjønnhetshysteriet i stedet for å bare innse at naturen ga meg flate bryster, i samme runde som den ga meg utovertiss og anlegg for hårvekst i ansiktet. Men jeg kan si såpass at det gjør underverker for selvtilliten min.


Og kjæresten min har fått noe å klemme på som føles mye mer ekte enn det ville gjort hvis jeg hadde fortsatt å fylle bh-en med sokker…

…dette blogginnlegget ble ikke helt som du hadde forventet, ble det vel?

PS! Siden jeg virkelig har et slikt anstrengt forhold til kroppen min, var bildene til dette innlegget, hvor jeg jo blottet deler av mannekroppen min, et mareritt å få tatt. Så vær så snill å kommentere og/eller dele dette innlegget hvis du likte det, slik at jeg ser at jeg ikke anstrengte meg sånn for å få til et godt innlegg til ingen nytte. Men ingen skal kunne si at jeg ikke ofrer meg for bloggen min i det minste… oh well…

#transkjønnet #transkjønnethet #kjønnsforvirring #silikon #silikoninnlegg #silikonpupper #toppløsbilder #aiaiai

Nå er det alvor!

Om noen dager har kjæresten min og jeg vært sammen i et halvt år, som i seks måneder om du vil være pirkete. Dette skal selvsagt feires, men allerede denne helgen ville kjæresten min vise at hun var klar til å ta forholdet til neste nivå. Fra før har jeg altså en del matvarer i kjøleskapet hennes og en tannbørste som tilhører meg på badet hennes. Nå har hun altså gitt meg denne:


Og vet du hva? Den passer faktisk i døra til leiligheten hennes også! Jeg har nemlig prøvd den for sikkerhets skyld.

Samtidlig lurer jeg på om det ikke er noe alvorlig galt med meg i og med at jeg hørte denne lyden i hodet samtidlig som jeg fikk nøkkelen…

ly5C2dAUF-o

Dette er faktisk første gang jeg har opplevd noe sånt, så jeg er både skremt og samtidlig rørt over tilliten. Så får vi håpe at dette ikke er noe hun kommer til å angre på.

PS! Minner om spørrerunden i forrige innlegg. Masse fine spørsmål så langt, men la dem strømme på! La dette bli en spørrerunde av episke proposjoner!

#forhold #nøkkel #nøkkelbarn #hvaeregentligrelevantehashtags ?

Spørrerunde: Spør meg om hva som helst!

Spørrerunden er nå avsluttet. Les svarene her.

For noen dager siden dukket denne kommentaren opp i kommentarfeltet mitt, helt urelatert til emnet, i innlegget Rosa Oktober: Plutselig var jeg mann igjen.


Siden vedkommende ikke la igjen noe navn eller link til egen blogg, kan det ikke være et forsøk fra denne på å lure meg i inn i sin blogg for å delta i dennes spørsmålsrunde. Jeg tolker det dithen at vedkommende virkelig ønsker seg en spørsmålsrunde i bloggen min. Så, tja, hvorfor ikke? Det er jo cirka et halvt år siden sist så. Så da sier vi det sånn.

Jeg åpner for en ny spørrerunde i bloggen min. Still meg dine spørsmål i kommentarfeltet under dette innlegget.

Du kan spørre så mange spørsmål du vil, og om det er relatert til bloggen eller om du bare lurer på hvor du har gjort av husnøklene dine, det bryr jeg meg ikke om. Jeg svarer etter beste evne. Men jeg setter selvsagt mest pris på relaterte spørsmål. Har du egen blogg eller hjemmeside, så sørg for at du har lagt igjen adressen, så linker jeg deg sammen med spørsmålene dine når jeg svarer også.


Jeg forbeholder meg selvsagt retten til å ikke svare på alle spørsmål som kommer inn. Men takhøyden her skal være stor. Så sørg for å stille en masse spørsmål så vi får en skikkelig omfattende spørrerunde.

Det første spørsmålet er forresten mitt.

Hva venter du på?

#Spørrerunde #Spørsmålsrunde #Nysgjerrigper #Fortsattusikkerpåomhashtagsharnoeågjøreutenfortwitter

Markere Halloween som jente?

Jepp, nå er det under to uker igjen til Halloween. Denne høytiden som vi i Norge for noen tiår siden kun kjente gjennom amerikansk popkultur og som faktisk er yngre enn Gullrekka på NRK1 på fredagskveldene. Siden tradisjonen er så ung, og jeg hadde entret tenårene da den kom til mitt nabolag, har jeg ikke noe forhold til den overhodet. Ikke liker jeg å kle meg ut heller. Jeg mener, jeg åpner flertallet av blogginnleggene mine med å si at jeg skulle ønske jeg var jente. Men jeg går rundt i samfunnet kledd i gutteklær hver eneste i dag. Er jeg ikke utkledd ofte nok som det er?


Sannelig har jeg ikke på meg maske på alle bildene i denne bloggen også…

Jeg vet det er flere av mine lesere som føler det samme som meg. Så til dere sier jeg: hva med å snu litt på flisa? Hvis du er invitert til en Halloweenfest, så er det forventet at du kler deg ut. Men de andre vet ikke at du kler deg ut hver eneste dag, for dem er det dine normale klær. Så da vil jo det som du føler er normalt for deg oppfattes som unormalt for dem? Som et kostyme? Hvorfor ikke gå kledd som en jente på Halloween?

Jeg tenkte å gjøre det en gang, da jeg ble invitert til utkledningsfest på Halloween. Men jeg ble rådet av en venninne til å ikke gjøre det. Hvis jeg ville bli tatt seriøst som jente den dagen jeg fant motet til å stå frem, var det ikke dumt av meg å starte med å gjøre en vits av det først ved å komme kledd som jente på et teit kostymeparty? Jeg synes dette hørtes fornuftig ut, så jeg droppet det. Men litt senere ble jeg invitert til en annen fest med utkledningstema, men denne gangen som et mer definert tema: kom utkledd som det motsatte kjønn. Jeg bestemte meg for å utnytte dette og dro, kledd i en av mine favorittkjoler, med en av mine beste venninner. Hun utkledd som mann for anledningen. Men det jeg oppdaget var at selv om det ble en vits for de andre som kom kledd som jenter, så var det ingen som lo av meg. Jeg ble derimot møtt av imponerte blikk. «Du ser jo veldig bra ut jo. Som en ekte jente til og med!». Jeg fikk så mye selvtillit den kvelden at jeg i ettertid valgte å avsløre hemmeligheten min til flere av dem som var på den festen etterpå.

En av dem bemerket riktignok at hun hadde fått en mistanke om det fordi «kostymet» mitt var så gjennomført, i motsetning til de utkledde gutta som bare hadde kastet på seg noe uten forståelse for hvordan plaggene spiller sammen med hverandre og sminken. I tillegg så jeg ut til å være litt for komfortabel og naturlig i de klærne etter hennes mening, særlig med tanke på hvor naturlig jeg bevegde meg rundt på de høye hælene, noe jeg forøvrig fikk mange spørsmål om hvordan jeg klarte den kvelden.

Skulle en være redd for at dette skal bli for tydelig hvor komfortabel en er i rollen som jente, så går det an å dra antrekket et skritt videre. Nemlig å kle seg ut i et jentekostyme, som i et kostyme du ville ha valgt om du var født som jente. Enten det er en av Disney-prinsessene, sexy flyvertinne, heks, whatever. Da vil du jo få følelsen av å gå i et kostyme, og samtidlig være kledd som jente. Sjansen for at latteren sitter litt løsere da er selvsagt der, men igjen. Du er i et kostyme, du er ikke deg selv. Så da gjør det vel ikke noe?

Føles det for skummelt å blotte denne siden av deg ved å kle deg som jente på Halloween, allier deg med en venninne du stoler på og få henne til å kle seg som gutt. Det føles med en gang mye mindre skremmende når man er sammen om noe. Her kan man også ta det et skritt videre som i forrige avsnittet, med deg i jentekostymet og venninna di i guttekostymet. Hva med å gå som Link og Zelda? Gomez og Morticia Adams? Rockestjerne og groupie? Mulighetene er uendelige.

Jeg tenker fortsatt ikke å markere Halloween på noe som helst vis, men det er mest fordi ingen i min nåværende omgangskrets gjør det heller. Men for deg som leser denne bloggen, er i samme situasjon som meg og er blitt invitert til et Halloweenarrangement. Disse rådene er til deg. Så hvorfor ikke gå som jente i år?

Du har i underkant av to uker på deg å finne ut hva du skal ha på deg, og eventuelt gjøre avtale med en venninne. Så det er bare å begynne.

Jeg skal derimot bruke tiden som er igjen til 31. oktober til å finne ut hvordan man kobler fra ringeklokka, så jeg slipper å bli forstyrret av snørrunger med sukkerabstinenser. I min barndom måtte vi jobbe for godteriet ved å synge julesanger, og vi måtte gjøre det i romjula, i skoleferien. Dagens unger har det alt for godt.

Hvordan skal du feire/markere/ignorere Halloween?

#transkjønnet #kjønnsforvirring #halloween #testertagsselvomjegikkeanerhvordandettefungerer

Likestillingsministeren sier jeg er syk…

Det har ikke tatt lang tid fra den nye regjeringen er på plass før media er på plass for å grave opp møkk om de nye statsrådene. Mest «bråk» må det likevel sies at det har vært rundt vår nye likestillingsminister Solveig Horne, særlig på grunn av en twittermelding fra 2010 som ikke synes å være helt i tråd med det som forventes av en likestillingsminister:

«Lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?»

Men nå har Dagbladet funnet og slått opp et enda ferskere sitat, fra 3. september i år, altså like før valget. Hun sier rett ut at «Transpersoner må inn under pasientlovgivningen. Det er der de hører hjemme».


Skjermdump fra dagbladet.no i dag, 17. oktober 2013

Det vår nye likestillingsminister her viser er at hun har lite eller ingen kunnskap om emnet, og det får meg til å undre hvordan dette mennesket kunne få denne jobben. Her skal det ikke inkluderes og likestilles på noe vis, her skal vi bare skyves over til et departement som behandler sykdom. For det er vel alt transkjønnethet handler om. Å få et par hormonsprøyter og snitte littegrann mellom bena, og så er man klar til å møte samfunnet uten å bli møtt av diskriminering, ikke sant?

Hadde det vært så vel så hadde jeg sluppet å stille spørsmål om hvilket toalett jeg skal velge, og jeg hadde aldri fått den kommentaren i bloggen min i går om at jeg er mann, og at det er patetisk av meg å tro at jeg er kvinne.

Uttalelsen til Horne er bare feil på så utrolig mange måter, og så fjernt fra hva jeg forventer å høre av en likestillingsminister, selv om hun ikke hadde ministerposten sin ennå da uttalelsen ble gjort. Men her er det ikke snakk om å grave opp gammel dritt fra en gammel skoleavis på 70-tallet. Dette er uttalelser av henne gjort i forkant av valget for litt over en måned siden.

Så nå venter jeg spent på en uttalelse fra henne eller departementet, hvor de prøver å kamuflere sleivsparket med masse selvskryt og egenpropaganda, selv om jeg tror det ikke kommer i det hele tatt.

Jeg tror jeg like godt oppsøker fastlegen min og sykmelder meg med en gang.

Les hele artikkelen i Dagbladet her.

Oppdatering 18. oktober: Nå har faktisk Horne uttalt seg til pressen om disse tidligere uttalelsene, men sier at hun angrer ingenting. Så det jeg undrer på nå er hvis dette er det beste Erna Solberg klarte å grave opp fra partilistene til de blåbrune, hvordan er egentlig alternativene? Jeg tør ikke tenke tanken engang…

Rosa oktober: Plutselig var jeg mann igjen…

Vi er nå halvveis i oktober. Rosa oktober til og med, den måneden vi hvert år skal vende fokuset vårt mot brystkreft. La gå, jeg er en av de første til å stå frem og si at dette er en viktig sak som det aldri vil kunne forskes nok på, men det er noen av metodene som tas i bruk som jeg ikke er helt komfortabel med. Dette har det blitt skrevet og blogget om mange ganger før, men på grunn av min situasjon som jente i guttekropp ønsker jeg å dele hvordan jeg oppfatter det hele.


For i går fikk jeg videresendt en melding fra en venninne på facebook. En av disse kjedemeldingene som har for uvane å blomstre frem som ugress i løpet av oktober hvert år, som en del av rosa oktober. Hun sa hun ikke hadde noen planer om å følge den opp selv, men tenkte jeg kunne ha interesse av å se den, ut i fra en samtale vi hadde en gang tidligere. Meldingen lød som følger.

Du vakre dame! Uten å svare på denne meldingen, legg et hjerte på veggen din, ingen kommentar, kun hjerte. Etterpå poster du et hjerte på veggen til den som sendte deg denne meldingen. Send denne meldingen til dine kvinnelige venner, bare for damer! Hvis noen spør hvorfor du har hjerter på veggen din, ikke svar. Dette er bare for damer pga at dette er brystkreft forsknings uken. En måte å vise solidaritet kvinner imellomma

Jeg husker første gangen en slik kampanje ble avholdt på facebook for noen år siden, da alle jenter og damer skulle poste fargen på bh-en sin på facebookveggen, og oppfordre alle sine venninner til å gjøre det samme, men ikke si noe til gutta. De måtte ikke vite noe, de skulle holdes utenfor, de skulle få lov til å undre seg grønne over hva som foregikk.

Ingen fortalte meg det heller. Jeg satt der og lurte på hvorfor facebookfeeden min plutselig var full av statusoppdateringer med fargenavn. Så kom det for en dag hva som foregikk, og jeg sank sammen i fortvilelse. Dette var en kampanje for jenter og kvinner, og menn skulle holdes utenfor. Ingen av mine venninner hadde sendt den til meg. Grunnene kunne være mange. Jeg er ikke åpen om at jeg føler meg som jente, og ville derfor ikke ha deltatt uansett. Jeg bruker å synes symbolske kampanjer som sjelden fører til handling er usedvanlig lavmål, og ville nok synes det denne gangen også. Men resultatet var uansett at jeg ble holdt utenfor. Dermed ble jeg veldig nedbrutt og trist. Samfunnet hadde igjen gitt meg klar beskjed om at jeg er mann…

Selv om et hjerte i mine øyne er mye bedre enn tidligere kampanjer, som oppfordrer til å poste stedet hvor man oppbevarer veska si, og at man skulle poste at man skulle flytte til et eksotisk sted i x dager basert på fødselsdatoen sin, så virker dette mot sin hensikt.

For også etter å ha lest gjennom disse setningene som utgjør invitasjonen til årets kampanje, kjenner jeg oppgittheten strømme gjennom kroppen. Ikke bare har vedkommende som skrev dette omtrent like god forståelse for norsk rettskriving som en åtteåring, men dette er direkte ondsinnet. Det å lage et «hemmelig språk» som bare en utvalgt gruppe forstår og gjør andre utenfor nysgjerrige, er mentalitet som hører hjemme blant den «kule» jentegjengen i skolegården som hvisker og tisker, og innimellom proklamerer «jeg vet noe du ikke vet» syngende med en ertende tone til utenforstående. Når jeg tenker etter hører det ikke hjemme der engang, for det minner mistenkelig mye om mobbing. Og økt fokus gjennom hemmeliggjøring?


Good grief! Foto: Alex E. Proimos/Flickr

I tillegg viser forfatteren en solid dose uvitenhet selv. Dette skal visstnok bare være for damer, i solidaritet i forbindelse med fokuset på brystkreft. Mellom linjene leser jeg altså at de lever i den tro om at menn ikke kan få brystkreft, noe som i beste fall er tullprat. De ser det kanskje ikke selv, men ved å gjøre brystkreft til noe som på papiret bare rammer kvinner, gjør de brystkreft for menn til et tabu. Gratulerer!

Det er et velkjent triks fra reklamebransjen og journalistikken at den beste metoden for å få oppmerksomhet er å ikke fortelle alt med en gang, men å utelate noe slik at mottakeren blir nysgjerrig og vil vite mer. Men å ikke fortelle noe som helst, og heller holde halvparten av befolkningen utenfor, bare for å holde dem utenfor. Det er bare ondskapsfullt. Færre og færre av mine venninner har hoppet på disse kampanjene etter hvert som årene har gått, og i år har jeg faktisk ikke sett et eneste hjerte på facebookfeeden min. Hadde ikke den nevnte venninna mi videresendt brevet hadde jeg ikke visst om kampanjen engang. Dette gleder meg.

Så donér gjerne noen kroner til kreftforskningen hvis du vil, men ikke tro at du redder verden ved å spre hemmelige koder på facebook.

Den 30. mest leste bloggen på blogg.no!


Så var det visst ikke over likevel. Som jeg skrev i et oppsummeringsinnlegg på søndag, så hadde jeg hatt en uke med uvanlig mye besøk på bloggen etter å ha vært ukens blogg på blogg.no, samtidlig som både vg.no og Nettavisen linket til bloggen fra sine forsider, førstnevnte i flere dager på rad. Da jeg forsvant fra forsiden til blogg.no i det søndag ble til mandag, og ble erstattet av et annet ansikt under fanen ukens blogg, tenkte jeg at nå skulle jeg se hvilken langtidseffekt denne uka ga bloggen, og hvor mange nye lesere så ble igjen for å følge bloggen videre.

Det kunne jeg bare glemme, for plutselig dukket Nettavisen opp igjen, og bestemte seg for å dele gårdagens nye innlegg om da jeg ble stoppet i tollen på vei hjem fra London for en måned siden. Plutselig skjøt besøkstatistikken i været.


Skjermdump tatt like etter midnatt

Jeg hadde tre dager med over 2000 treff, med onsdag som den beste dagen med 2758 besøkende. Etter at vg.no fjernet linken litt utpå fredagen gikk det nedover, og lørdag og søndag var det ganske lavt, selv om det var mye i forhold til hva det hadde vært før denne uka. Og så plutselig skyter grafen i været igjen og lander på 4269. Det er jo 1400 mer enn rekorden jeg satte på onsdag i forrige uke! Helt villt!

Så plutselig sitter jeg her og har delvis oppnådd det jeg drømte om, men ikke turte å håpe på, da jeg begynte å blogge, å ha en blogg som ligger på den delen av topplista som alltid er synlig fra forsiden av blogg.no, også kjent som topp 40. Ikke bare det, jeg er på topp 30. Akkurat så vidt.


Jeg deler (nesten) hele… fordi jeg kan…

Så derfor måtte det bare bli nok et skryteinnlegg om lesertall og topplister i dag. Beklager dette, men helt siden jeg så at lesertallene steg med cirka 500 lesere i timen utover kvelden, så har jeg ikke klart å få tankene over på noe annet, og jeg har vært helt blank i forhold til ideer til nye innlegg. Men det har dukket opp noen i morgentimene i dag, så hvis jeg får tid, kommer det et allerede i kveld.

Så hvis du er lei av topplister og lesertall, kom tilbake senere. Hvis ikke, her er et par andre lister fra i dag, henholdsvis plusslisten som viser blogger med mest økning det siste døgnet, og topplisten for Trondheim.


…men jeg lurer på når jeg skal få se langtidseffekten av dette, og se hvor mange nye faste lesere jeg har fått. Vel, jeg er borte fra Nettavisen nå, men i og med at de lokket inn nesten 2000 lesere i løpet av morgentimene i dag før de erstattet linken min med en ny artikkel, vil det nok ta noen dager før jeg kan se det.

Da jeg ble stoppet i tollen

Det er like før midnatt på Trondheim Lufthavn Værnes. Flyet fra London har landet, vi har vært en runde innom taxfree-avdelingen og koffertene er plukket opp fra bagasjebåndet. Nå beveger kjæresten min og jeg oss mot det siste hinderet før vi kan dra hjem og legge oss. Tollen.

Illustrasjonsbilde: Tollen på Trondheim Lufthavn Værnes. Foto: Stjørdalens Blad

Vi går selvsagt på grønn sone, for vi har ikke med oss noe ulovlig i bagasjen. Men det er kø der, og vi blir stående og vente i den smale gangen med to kofferter hver. En tollbetjent går ved siden av oss med en stor hund som snuser på oss. Jeg er nervøs som fy, når vi plutselig får den beskjeden jeg fryktet mest. «Kan dere vennligst bli med inn på rommet ved siden av?»

Faen faen FAEN!!!

For selv om ingen av oss som sagt har med oss noe ulovlig i bagasjen, eller har brutt noen importkvoter, så er det siste jeg vil at noen skal rote gjennom bagasjen min i offentlighet. For jeg bærer på en hemmelighet. Selv om jeg er født som gutt, ser ut som en gutt og går rundt som en gutt til vanlig, så har jeg et brennende ønske å være jente. Den siste uka har jeg gått rundt i Londons gater kledd som den jenta jeg ønsker å være og ikke tør å gå kledd som hjemme i Trondheim. Nå som jeg derimot har landet på norsk jord er jeg atter kledd som gutt igjen. Når tollbetjenten inne på det lille rommet ber om å få se legitimasjon, får han utlevert et pass hvor det står at jeg er mann, og jeg er avbildet med tettgrodd skjegg i området rundt munnen. Nå ber han om å få se gjennom koffertene mine. Jeg har ikke noe annet valg enn å si ja.


Arkivbilde fra en tidligere tur.

Fordi planen var at jeg skulle være jente en hel uke i London har jeg ikke tatt med noe særlig av gutteklær, som bare utgjør et tynt lag på toppen. Så der står jeg, og må bare se på at tollbetjenten ser gjennom lag på lag av kjoler, skjørt og dameundertøy, og vet at den lille mengden gutteklær alene ikke er nok til at det stemmer overens med det jeg allerede har fortalt tolleren, at vi har vært borte i en uke. Han ser også nøye gjennom vesken min som også er lagt i kofferten, hvor jeg også har lagret all sminken min.

Når han derimot finner posen hvor jeg har lagret parykken min og brystinnleggene som jeg bruker i bh-en for å simulere pupper, får jeg lyst til å synke gjennom gulvet. Om det ikke var åpenbart fra før, så må han nå klare å legge sammen to og to, og se at kofferten han er i ferd med å undersøke tilhører en transkjønnet. Jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Men tollbetjenten sier ingenting, før han spør om han skal hjelpe meg med å holde nede lokket på kofferten slik at jeg får lukket glidelåsen.

«Alt var som det skulle være altså?» hikster jeg frem, fortsatt nervøs, mens jeg sliter med å få lirket på glidelåsen på den alt for overfylte kofferten. «Ja, alt i orden» svarer tolleren mens han presser ned lokket. «Men neste gang du reiser tror jeg at jeg vil anbefale deg en litt større koffert» fortsetter han før han avslutter med å si «eller du kan reise alene selvsagt» mens han smilende nikker mot kjæresten min og blunker til meg.

Jeg har hørt noen historier om hvor ufine og arrogante tollere kan være, og jeg har faktisk opplevd maktmisbruk ved en grenseovergang selv også, ved en tidligere anledning. Men etter denne episoden på Værnes vil jeg legge til at det finnes ålreite tollere også.

Ukens blogg, Lesernes VG og Nettavisen på en gang – for en uke!

Jeg gjentar meg selv fra overskriften og sier «for en uke!». Jeg har allerede snakket om det i tidligere innlegg, men responsen har vært så overveldende at jeg synes det er på plass med en slags oppsummering nå som min uke som Ukens blogg på blogg.no er ved veis ende.


For det startet altså her, med at jeg ble plukket ut til å bli ukens blogg på blogg.no. Som nevnt i et tidligere innlegg forventet jeg ikke noe mer besøk på bloggen av den grunn fordi frontingen av ukens blogg skjer på en del av forsiden av blogg.no bare en brøkdel av portalens brukere ser. Jeg tok feil, men har i ettertid konkludert med at grunnen til at jeg satte ny besøksrekord søndag for en uke siden var at blogg.no også annonserte ukens blogg via facebook. Besøkstallene sank nemlig betraktelig allerede mandag, selv om ansiktet mitt var like synlig på forsiden.

Men tirsdag steg lesertallene igjen, og dette nok til at søndagens rekord på 1583 lesere ble slått med nesten tusen treff da 2581 personer tittet innom bloggen min. For denne dagen ble jeg nemlig frontet på forsiden av vg.no under vignetten «Lesernes VG» etter å ha postet innlegget om mitt liv som deltidsjente frem til nå.


Etter å ha stolt postet enda et innlegg om leserrekord tenkte jeg at nå var det tilbake til hverdagen med lave lesertall og det hele. Men det skulle vise seg at VG var ikke ferdige med å fronte meg. De lot innlegget bli værende i tre dager sammenhengende. Og for å toppe det hele fikk jeg plutselig en melding i løpet av onsdag kveld om at Nettavisen også hadde meldt seg på og linket til bloggen min.


Veldig treffende sak de hadde plassert over linken til bloggen min også. Det så ikke ut til at det skulle ta slutt, og plutselig hadde jeg tre dager på rad med lesertall over 2000-merket, med onsdag som den beste da jeg satte min foreløpig siste rekord på 2758 unike treff i løpet av en dag og havnet på 41. plass på topplista. Én plassering unna å være på den delen av topplista alle ser uten å måtte trykke på «Vis topp 200».

I tillegg har facebooksiden til denne bloggen fått langt flere tilhengere. Etter å ha stått på stedet hvil i lengre tid, har nå flere vært innom og trykket på liker. Jeg har også fått mailer fra flere i samme situasjon, eller som bare var nysgjerrige og ville prate litt.

Så for en uke det har vært!

Men nå som jeg skriver dette er linkene fra både Nettavisen og vg.no fjernet for lengst, og ved midnatt skal et nytt ansikt profileres som ukens blogg. Så selv om jeg gikk ned på et tresifret antall lesere allerede dagen etter at bloggen min forsvant fra vg.no på fredag, så er det først nå jeg får se hvilken effekt dette har hatt og hvor mange nye lesere jeg har fått.

Uansett hva resultatet blir, så kommer jeg til å fortsette som før, både med å lete etter veien ut av skapet og å prøve å dokumentere den så godt jeg kan i denne bloggen. Dersom du er en av dem som har oppdaget bloggen etter denne massive eksponeringen og har lyst til å følge den videre, så er det en link til facebooksiden min helt til slutt i dette innlegget hvor du kan trykke «liker» og få beskjed hver gang jeg oppdaterer, samt litt ekstra mini-oppdateringer innimellom som jeg liker å gi som belønning til de som gidder å følge bloggen min der.

Utover dette setter jeg også pris på om du deler innlegg jeg skriver og som du liker med andre, slik at andre potensielle lesere også får sjansen til å oppdage bloggen. Så kanskje jeg en dag kommer meg opp på 40. plass uten hjelp fra VG eller Nettavisen?

Tilbake med nytt innlegg allerede i morgen, uansett hva.

Dametoalett vs. herretoalett?

Jeg skulle ønske jeg var jente. Eller kanskje jeg skal omformulere setningen litt. Jeg skulle ønske verden så meg som den jenta jeg føler meg som, og glemme at jeg er født som gutt. For det virker som at for hver utfordring jeg klarer å overvinne, så dukker det opp en ny. Men når jeg nå endelig har klart å gå ut på byen i jenteklær, så bryter jeg teknisk sett ingen lover. At ikke alle ser på meg som jente, selv om det er det jeg vil være, får jeg ikke gjort så mye med. Men de kan heller ikke nekte meg det på noe som helst vis, uansett om jeg er gutt eller jente i deres øyne. De trenger ikke å like det, men de må bare akseptere at jeg er der. Men så utover kvelden, når jeg kjenner naturen kalle så oppstår konflikten, og en ny utfordring melder seg.


Hvilket toalett velger jeg?

For her kan de faktisk nekte meg adgang på dametoalettet med de rette argumentene. De fleste jenter og kvinner vil nok nikke med på påstanden om at det ville vært ubehagelig om en mann kom inn på damedoen, selv om man jo gjerne gjør sitt fornødne inne i små avlukker så ingen kan se verken det ene eller det andre uansett. Men det er noe med det psykiske virker det som. Jeg kan argumentere med at jeg føler meg som jente, og at jeg jo er kledd i kjole og høye hæler. Men om de peker på det rent biologiske og at en jente i bukser ikke automatisk blir gutt, så har jeg lite å stille opp med. For jeg har mørk stemme, flat brystkasse og tissen på utsiden. Rent biologisk er jeg gutt.


Ikke det at herretoalettet er et dårligere alternativ, selv når vi glemmer den stramme lukten av urin fra urinalene på veggen, og eventuelt avlukkene fordi menn insisterer på å tisse stående, men ikke alltid er like gode til å sikte. Men på herretoalettet handler det om å komme seg inn, få ting gjort, og komme seg fort ut igjen. Ingen snakker sammen, det er en slags pinlig stillhet der inne. På dametoalettet er situasjonen en ganske annen. Dit går man nesten ikke alene, man tar med seg venninner og fortsetter samtalen fra utsiden også på innsiden, og man bruker god tid foran vasken og speilet etterpå til å eventuelt fikse på utseendet mens samtalen med venninnen fortsatt pågår. Med andre ord, på herretoalettet er det mye mindre kø og man slipper å vente så lenge.

Likevel så vil jeg ikke gå dit når jeg faktisk er ute og går kledd som jente. Ubehagelige blikk fra de andre som befinner seg der inne vil det selvsagt bli, men herretoalettet er et pinlig sted å være i utgangspunktet, uansett om jeg har på jenteklær eller ikke.

Men går jeg inn der så har jeg tapt. For da sender jeg et slags signal til verden om at jeg ikke er jente. Men det er jo jente jeg vil være.

Spørs om jeg bare må holde meg til jeg kommer hjem…

Hva er din mening? Ville du synes det var ubehagelig med en gutt/mann på dametoalettet, og ville det blitt mindre ubehagelig om vedkommende var kledd som jente/kvinne?