Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for oktober 2013

Sånn markerer vi 31. oktober (eller Halloween som de andre kaller det)

Da var det 31. oktober igjen, noe som i følge den gamle norske tradisjonen, innført for cirka 10-15 år siden, betyr at det er Halloween. Men siden jeg ikke liker å kle meg ut, og heller ikke liker tradisjonen med å lære opp ungene til å gå på dørene og tigge, så trekker kjæresten min og jeg for gardinene og flytter markeringen av Earth Hour til i dag, så det ser ut som at vi ikke er hjemme. Dermed kan vi sitte med lyset på med god samvittighet i mars. Noe vi sannsynligvis hadde gjort uansett.

Men siden vi da skal sitte der i mørket uansett, så tenker vi å kose oss litt. Så nå har vi anskaffet «Sex and the City 2» på DVD, og tenker å se den mens vi koser oss med dette assorterte utvalget av godsaker vi kjøpte tidligere i dag.


Foto: Gila Brand/Wikipedia Commons

…jeg kødder selvsagt. Kveldens underholdning består av noe langt dystrere og inntaket av godsaker likeså, i alle fall om vi skal tro kaloritellerne på blogg.nos toppliste.


Helt siden jeg i spørrerunden i forrige uke ble bedt om å nevne to filmer jeg elsker, har jeg hatt lyst til å se en av de to jeg endte opp med. Sånn sett er jo anledningen veldig passende. For «The Ninth Gate», med Johnny Depp i hovedrollen som bokdetektiv på jakt etter sannheten om en gammel bok som skal ha blitt skrevet i 1666 i samarbeid med djevelen, er en av de skumleste filmene jeg vet om. Og da mener jeg ikke skummel som på en «hoppe frem og rope bø!»-måte, som veldig mange skrekkfilmer i dag ser ut til å være, men mer på en psykologisk og stemningsfull måte. Jeg elsker virkelig denne filmen.

…og jeg elsker ostepop!

Ønsker dere alle en fantastisk fin markering av 31. oktober!

#halloween #tigging #skrekkfilm #ostepop #earthhour #miljøhykleri #minhalloween #vantjegkinobilletternåtro ?

Godteprodusenten Jelly Belly liker meg ikke?

For noen uker siden skrev jeg et innlegg hvor jeg tok opp problemstillingen med dame og herretoalett. Hvor hører jeg hjemme, jeg som føler meg som jente, men er født som gutt? Alle som valgte å uttale seg skrev at det selvsagt var dametoalettet, og i California er de enige med dere. Der ble det for en tid tilbake innført en ny lovendring som tillater transkjønnede elever å benytte seg av det toalettet og den garderoben som tilsvarer det kjønnet de føler seg som på skolen. Denne loven vil tre i kraft fra 1. januar.

Men ikke alle i California er enige, og det er satt i gang en motkampanje for å stanse denne lovendringen, kalt Privacy for all Students. En av dem som støtter denne kampanjen er Herman Rowland Sr, administrerende direktør for Jelly Belly, produsent av blant annet Jelly Beans. Han har donert hele 5000 dollar, i underkant av 30.000 kroner, for å finansiere kampanjen og hjelpe dem med å skaffe de 500.000 underskriftene de trenger. Tim Donelly, republikaner og mulig kandidat for guvernørvalget i California i 2014, har også uttalt at han kommer til å ta ut sønnen sin av skolen om lovendringen trer i kraft.


Jelly Beans – Foto: Brandon Dilbeck/Wikipedia Commons

På bakgrunn av det jeg har lest om saken i flere ulike kanaler de siste timene, virker det som at motstanderne av den nye lovendringen mener den vil skape ubehag for elevene «ved å tvinge dem til å dele toalett med noen av motsatt kjønn». Dette sier de også uten å se det fra den andre siden og se at transkjønnede elever føler ubehag ved å bli tvunget til å dele toalett med noen de oppfatter som det motsatte kjønn. Ikke overraskende, når det viser seg at kampanjen er ledet av Frank Schubert, som også har verv i National Organisation for Marriage, en organisasjon stiftet for å jobbe mot kjønnsnøytrale ekteskap i USA.

Nå kunne jeg selvsagt ha skrevet et langt innlegg med store lovnader om å boikotte alle Jelly Bellys produkter fra nå av, men det ville vært temmelig meningsløst da jeg ikke kan huske å noen gang ha kjøpt dem i utgangspunktet. Jeg kan knapt nok huske å ha sett dem i salg her hjemme i Norge, selv om jeg mener å huske å ha sett Jelly Beans på Location på kinoene her i Trondheim, og muligens butikkjeden Meny hvis jeg husker rett? Ingen av disse er uansett godteriutsalg jeg oppsøker jevnlig.

Men selv om jeg indirekte nå har sagt min mening, så er jeg interessert i å høre hva du mener. Hva synes du om den vedtatte lovendringen som tillater transkjønnede å fritt velge toalett og garderobe? Og hvis du er for, er dette grunnlag nok for en boikott av Jelly Beans? Og har du tenkt å dele ut Jelly Beans til de utkledde småungene som går og tigger godteri på dørene under Halloween?

#transkjønnet #transkjønnethet #kjønnsforvirring #jellybelly #jellybeans #LGBT #homofobi #halloween #noebakenfirkant

Mannlig eller kvinnelig hjerne?

Jeg skulle ønske jeg var jente. I flere år nå har jeg følt at innsiden av hodet mitt ikke stemmer med utsiden. Men er dette riktig?

Den siste tiden har jeg sett flere bekjente på facebook poste sitt resultat fra en såkalt hjernetest på NRKs nettsider, en test som skal avgjøre om du har en mannlig eller kvinnelig hjerne. Siden jeg jo er overbevist om at jeg er jente selv om jeg er født med guttekropp, så måtte jeg jo ta testen jeg også, for å se om dette stemte, men selvsagt mest på gøy. Så jeg bestemte meg for at hvis resultatene viste at jeg hadde en mannlig hjerne, så skulle jeg trekke på skuldrene og godta det, selv om jeg altså føler meg mer som kvinne enn mann. Veldig mange av venninnene mine som postet sine resultater på facebook hadde også uttrykt sin misnøye over å ha fått en lav score, noe som tydet på mannlig hjerne, uten at jeg ville tvile på kjønnet deres av den grunn. Så jeg klikket meg inn.


Det første som slo meg var hvor lett denne testen var å gjennomskue. Veldig mange av svaralternativene synes jeg var temmelig åpenbare hvor de ville plassere deg på poengskalaen. Jeg synes det var lett å se hvilke påstander som var «mannlige» og «kvinnelige» egenskaper ut i fra et enfoldig og stereotypisk syn, men ok, jeg valgte å ignorere dette og svare mest mulig ærlig. Det var et par steder jeg var veldig usikker, men valgte å ta testen to ganger, og velge det andre alternativet på de spørsmålene jeg vippet mellom to påstander.

Men før jeg avslører resultatet mitt, her er hva det står om poengberegningen:

Mannlig hjerne
De fleste menn skårer mellom 0 og 180 poeng, og de fleste kvinner mellom 150 og 300. De som har en typisk maskuling hjerne, skårer som regel under 150. Jo nærmere 0 de kommer, desto mer maskuline er de, og desto høyere vil testosteronnivået deres antagelig være. De viser sterke logiske, analytiske og verbale evner og er gjerne disiplinert og velorganisert. Jo nærmere 0 de kommer, desto dyktigere er de til å prosjektere kostnader og forutsi utfallet av statistisk data, praktisk talt uten å la seg påvirke av sine følelser. Poengsummer i området under 0 er sterkt maskuline, og forteller at store mengder testosteron var til stedet på tidlig stadier i fosterutviklingen. Jo lavere poengsum en kvinne har, desto større er sannsynligheten for at hun har lesbiske tendenser.

Kvinnelig hjerne
Hovedsakelig kvinnelige hjerner vil gi poengsummer over 180. Jo høyere poengsum, desto mer kvinnelig hjerne, og desto større sannsynlighet for at vedkommende har klare kreative, kunstneriske og musikalske talenter. Dette er personer som tar flere beslutninger på grunnlag av intuisjon eller magefølelse, og de er flinke til å identifisere problemer ut fra et minimum av informasjon. De er også gode problemløsere ved bruk av kreativitet og innsikt. Jo høyere poengsum en mann har over 180, jo større sannsynlighet for at han er homofil.

Menn som skårer under 0,og kvinner som skårer over 300, har så ulike hjerner at det eneste de trolig har felles, er at de bor på samme planet!

Både mannlig og kvinnelig hjerne
Poengsummer mellom 150-180 viser at personen har trekk fra begge kjønn i måten å tenke på, eller en fot i begge leirer, rent kjønnsmessig. Disse personene heller ikke klart i mannlig eller kvinnelig retning i sin tankemåte, og de har gjerne en mental fleksibilitet som gjør at de er gode å ha i alle sammenhenger der problem skal løses. De har anlegg for å komme godt ut av det med både menn og kvinner.

Denne testen er hentet fra boka ?Hvorfor menn ikke kan lytte og kvinner ikke kan lese kart? (2003) av Allan og Barbara Pease.

Så kort oppsummert, menn havner som oftest mellom 0 og 180, kvinner over 180, og de mellom 150 og 180 står på en måte med en fot i begge leirer. Men hvor havnet jeg?

Som sagt besvarte jeg testen to ganger, fordi det var enkelte spørsmål hvor jeg var like enig i to av påstandene. Så på første runde gjennom fikk jeg 195 poeng. Andre gang fikk jeg 205. Altså har jeg, kanskje ikke så overraskende, en kvinnelig hjerne i følge denne testen. Eller har jeg egentlig det?

For som jeg sa innledningsvis så har veldig mange av disse spørsmålene temmelig lette å plassere på stereotypiske «mannlige» og «kvinnelige» egenskaper. Men det er jo ikke gitt at alle menn og kvinner har alle disse, virkeligheten er da langt mer nyansert enn som så. Det står jo til og med i poengberegningen at personer med såkalt kvinnelig hjerne har større sannsynlighet for kreative, kunstneriske og musikalske talenter. Joda, jeg har og har hatt flere kreative og kunstneriske prosjekter jeg, både innen skriving, tegning og musikk. Bloggen er et av dem. Søsteren min har flere ganger uttalt at det ikke var mer kreativitet igjen da hun ble født, fordi jeg stakk av med alt. Men det er jo ikke dette som gjør meg til kvinne?


Og så legger jeg merke til en detalj til. Jo lavere score en kvinne har, jo større sjanse er det for at hun er lesbisk står det. Og en mann over 180 har større sjanse for å være homofil. Dette finner jeg interessant. Jeg fikk jo i begge rundene poengsum over 180, henholdsvis 195 og 205. Jeg har aldri forelsket meg i noe annet enn jenter, og jeg ser på meg selv som lesbisk. Men jeg havnet ikke langt nede på skalaen. Da vil kanskje noen av de som nekter å godta meg som jente si «jammen du er jo ikke kvinne, du har mannskropp, da er du mann da». Men det stemmer jo heller ikke, for selv om jeg et ørlite sekund bare for å bevise et poeng går med på at jeg er gutt, så forelsker jeg meg fortsatt bare i jenter, og da er jeg ikke homofil. Derfor blir resultatet mitt ekstra interessant… og ekstra forvirrende.

Men igjen, det er bare en dum, og litt morsom, test som er litt for basert på stereotyper. Man bør ikke ta den alt for alvorlig og heller se det litt komiske i det når du føler at det ikke stemmer. Men siden den er så basert på stereotyper som den er, så tror jeg at jeg vil føye til et eget svar for de som kanskje forventer å få mannlig hjerne som resultat:

«Samme hva du svarte på denne testen, så er du ikke mann. Ekte mannfolk tar nemlig ikke personlighetstester»

PS! Dersom du er nysgjerrig på om du selv har mannlig eller kvinnelig hjerne, lat som om du får svaret ved å ta testen her!

#transkjønnet #transkjønnethet #kjønnsroller #kjønnsforvirring #personlighetstest #stereotyper #skeiv #lesbisk #homofil #leserdudetteharduformyefritid

Ute som jente i Trondheim igjen – og hva så?

For en måned siden klarte jeg det jeg har drømt om i mange år, da jeg endelig våget meg ut på byen i Trondheim som jente. Målet var den månedlige jentepuben på Café 3B, som arrangeres den siste fredagen hver måned til glede for byens skeive jenter, og jeg var nervøs. Nervene satt nesten utenpå kroppen, jeg unngikk øyekontakt med alle jeg møtte og holdt meg generelt tett inntil kjæresten min hele veien dit. Så selv om jeg kunne erkjenne da vi var framme og hadde kommet inn at jeg hadde klart det, så var det fortsatt ulidelig skummelt. Jeg skjønte der og da at dette måtte jeg gjenta ofte for å venne meg til å være ute blant folk, frem til jeg blir trygg nok på meg selv til å kunne gå på for eksempel en handlerunde, som jente.


Illustrasjonsfoto: Café 3B under mitt forrige besøk som jente for en måned siden. Men du hadde sikkert ikke sett forskjell, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg informerer om dette.

Så en måned passerte og vi kom til den 25. dagen og siste fredagen i oktober. Kjæresten min og jeg tilrettela alt slik at vi skulle få til dette, selv om hun sluttet sent på jobb denne dagen. Vi løste det ved at jeg dro hjem til henne, låste meg inn, skiftet til kjolen jeg skulle ha på meg og hadde middagen klar til hun kom hjem fra jobb. Deretter var vi igjen klare til å dra, og jeg kjente igjen at jeg var litt nervøs i det vi gikk ut utgangsdøren.


Antrekket mitt fra fredagen. Eller outfiten som det heter i bloggverdenen.

Men straks vi kom ut på gaten merket jeg at jeg var i en helt annen sinnstemning enn jeg var sist. Jeg var mye roligere, og i stedet for å unngå øyekontakt med de vi passerte, bestemte jeg meg for å studere dem for å se om jeg fikk noen reaksjoner og om noen stirret. Men jeg tror ikke noen klarte å registrere at jeg var en jente litt utenom det vanlige. Høstmørket var kanskje en mektig alliert.

Vel fremme ved Café 3B dro jeg smilende opp legitimasjonen min til dørvakten og sa «du kjenner meg ikke igjen uansett» flirende, noe han litt forpauset, men smilende kunne bekrefte. Da vi kom inn fant vi oss raskt en stol hver og satte oss ned, og tenkte med meg selv at «Jeg har klart det igjen…

…men hva nå?»

For det var akkurat det jeg kjente på da jeg satt der. Forrige gang var jeg veldig urolig og redd. Denne gangen var jeg langt roligere, men likevel var noe galt. Jeg kjedet meg rett og slett i hjel der vi satt. For nå hadde jeg kommet forbi det stadiet at det var skummelt å gå dit kledd som jente, og da dukket problematikken jeg har møtt så mange ganger ute på byen før. Jeg liker jo ikke å gå ut på byen som gutt heller, og har aldri gjort det, for jeg finner det ulidelig kjedelig. Så når kjæresten min har det på akkurat samme måten, og også kjedet seg, så vi ikke noe poeng i å være der noe lenger. Cirka en halvtime før midnatt tok vi på oss jakkene og gikk hjem. Vi fant ut at vi ville ha mer glede av hverandres armkrok i sofaen foran tv-skjermen.

Dermed har jeg konkludert med at jentepuben egentlig er feil arena for meg. Det er ikke arrangørene sin feil, det er hos meg feilen ligger fordi jeg aldri har vært noe fan av det å være ute på byen. Så nå må jeg se meg om etter andre måter å komme meg ut som jente i hjembyen min, for jeg føler på ingen måte at jeg er klar for å dra på Rema for å kjøpe melk og brød i et kvinnelig uttrykk. Men jeg vil heller ikke avskrive jentepuben helt, selv om jeg ikke tror vi kommer til å satse på å dra dit hver gang. Men gåturen til og fra jentepuben er jo også verdifull for min utvikling, fordi jeg får trening på å gå ute blant folk i gatene som jente.

Men jeg velger å se det positive i dette. Når jeg sitter på jentepuben og kjeder vettet av meg, så betyr det at jeg er avslappet. Det vil si at jeg ikke er redd, og underforstått at det føles helt naturlig for meg å være der i jenteklær.

Dermed var faktisk kvelden veldig vellykket, for jeg viste jo en enorm trygghet denne kvelden, og dermed er jeg nærmere å hoppe ut av skapet enn jeg har vært før, noen gang! Jeg mener, jeg var trygg nok til å gå innom en kiosk på vei hjem for å kjøpe cola til det som var igjen av kvelden!

Så da var det bare å finne ny arena som kanskje passer meg og min utvikling bedre, selv om jeg kommer til å returnere til jentepuben en annen gang også. Men sannsynligvis ikke om en måned.

#transkjønnet #transkjønnethet #kjønnsforvirring #uteliv #3B #utavskapet

Svar på spørrerunden og mine svar på hva som helst!

For litt over en uke siden ble jeg spurt om jeg kunne ha en spørsmålsrunde i bloggen min, og siden det er nesten et halvt år siden sist, så sa jeg ja og åpnet for at alle som ville kunne sende meg spørsmål. Og det har dere gjort, og det ble langt mer omfattende enn jeg trodde. Likevel, jeg har svart på alle spørsmålene som kom inn. Absolutt alle, selv når det har kommet spørsmål jeg ikke ville svare på, men da har jeg svart med hvorfor jeg ikke vil svare i stedet.

Derfor har dette blitt et veldig langt innlegg, men jeg anbefaler likevel å lese gjennom hele dette innlegget hvis du vil bli bedre kjent med meg. For sannelig lærte jeg ikke et og annet om meg selv også underveis i denne runden.

Så da er det vel bare å begynne?


De første spørsmålene kommer fra Christiane (CASKJEM):

Er det du som har designet bloggen din?

Ja, det er det. Jeg er fortsatt imponert over meg selv for at jeg klarte å lage koden til menyen. Jeg aner ikke hvordan jeg klarte det…

Hva interessene dine?

Jeg er veldig glad i å skrive og lese, og jeg sluker særlig krimbøker og tegneserier. Driver også litt med tegning, og har en stor interesse for musikk av det litt tunge slaget, selv om jeg klarer meg utmerket uten den aller tyngste og svarteste metallen. Og så har jeg en merkelig fascinasjon for Lego av alle ting…

Angelica har følgende spørsmål til meg:

Hva er det flaueste du noen gang har gjort ? Som jente ofc 🙂

I og med at jeg ikke tør å gå ut som jente i særlig stor grad har jeg ikke gjort så mye flaut. Men jeg følte meg ikke spesielt høy i hatten da jeg tok bildene til innlegget mitt om silikon som jeg postet sist mandag. Det var jævlig å stå der og blotte mannekroppen min mens kjæresten min tok bilder av meg…

Det neste spørsmålet er anonymt:

Siden du er født gutt, har du store føtter? Har du problem med å finne damesko i din str?

Hadde jeg vært religiøs hadde jeg antakeligvis takket min skaper for at jeg bare ble 170 cm høy og fikk skostørrelse 41. Dette er den største størrelsen som normalt er tilgjengelig i damesko, så hadde jeg hatt ett nummer større, hadde jeg hatt problemer. Men jeg har 41, og derfor kan jeg kjøpe sko akkurat hvor jeg vil. Så spørs det om jeg burde ha takket skaperen da, for vedkommende har jo tross alt gitt meg guttekropp…

Malin kommer med et ganske stort spørsmål

Har du vært hos lege eller hvem man reiser til å snakket om å bli jente? Om du skjønner hva jeg mener. Er planen å liksom ta hormoner og få pupper og opereres nedentil? Eller hva skjera.

Svaret er ja. Jeg har vært hos fastlegen min og fått henvisning derifra videre til psykolog hvor jeg går fast, som igjen må henvise meg videre til GID-klinikken i Oslo som er de eneste i Norge som utfører behandling av transkjønnede. Hva planen er videre er jeg faktisk ikke sikker på, for jeg er på ingen måte klar til å fortelle verden at jeg vil være jente ennå. Men det hadde vært fantastisk å hatt en jentekropp ja…

Og dette store spørsmålet blir fulgt opp av et mye større spørsmål, stilt anonymt:

Så at i et svarene dine til en av kommentarene til innleegget om vår nye folkekjære likestillingsminister, at du nevnte at du går til psykolog og snakker med han/henne om situasjonen din.

Jeg lurte på om du kunne utdype det litt mer, med tanke på andre som kanskje er i samme situasjon, og lurer på ting rundt dette?

F.eks:

– Hvordan fungerer disse samtalene med psykologen?
– Ventetid (for psykolog og riksen)?
– Diverse annen info du kanskje sitter på, som kan være nyttig, eller rett og slett bare insteressant, eller underholdende, for de som ennå ikke har startet.

Veldig mye vet jeg av dette vet jeg faktisk ikke svaret på, fordi man må ha levd åpent ute i samfunnet som det kjønnet man føler seg som i minst et år før GID-klinikken i det hele tatt vil slippe deg inn. Derfor har det ikke vært noe poeng for psykologen min å sende henvisningen videre engang, for per i dag tør jeg ikke dette. Men for å komme i gang så må man altså først snakke med fastlegen som henviser videre til psykolog, hvor det i mitt tilfelle var cirka fire-seks måneder ventetid om jeg husker rett. Deretter må psykolog sende henvisning videre til GID-klinikken i Oslo, hvor det også er litt ventetid, men jeg vet ikke hvor lenge. Jeg kan i alle fall si at ting tar tid.

Det skal sies at jeg går til psykolog også for å behandle depresjon, og som har opphav i flere elementer enn bare transkjønnetheten selv om dette også påvirker humøret mitt selvsagt. Men vi bruker altså mest tid på å behandle depresjonen. Dette hjelper meg også med å gradvis motivere meg til å tørre å bryte grensene i forhold til hvilke arenaer jeg tør å bevege meg som jente, og faste lesere av denne bloggen vil nok klare å se at det har vært en enorm utvikling siden i sommer. Så kanskje jeg kan svare på dette senere når jeg er klar for å ta neste steg.

Så har vi tre spørsmål fra Anine Bagge:

Hvilke bloggere er dine favoritter?

Oi, det er faktisk veldig vanskelig å si for jeg leser nesten ingen blogger fast! Men jeg besøker jevnlig bloggene til Ideatroll, Angelica, Kaffemonster, Steinihavet, Uperfekte jenter… ja, og flere til jeg ikke kommer på akkurat nå. Så jeg håper ingen blir fornærmet over å lese dette svaret. Og igjen, Frøken W, begynn å blogge igjen!

Hva liker du best ved å blogge?

Kjedelig svar kanskje, men jeg elsker jo å skrive. Dermed blir det en naturlig måte å få luftet innestengte tanker med verden, som jeg ellers ikke tør å være åpen om.

Er det noe du virkelig drømmer om akkuratt nå?

Tror dette er litt åpenbart, men det hadde vært fint å være jente på heltid. På en sånn måte at alle oppfattet meg som en jente også, og ikke som en gutt i jenteklær.

Erika Andresen er den neste på lista, og hun hadde flere ting hun lurte på.

Hva gjorde at du bestemte deg for å blogge om livet ditt og din situasjon? 🙂

Det var faktisk en venninne som blogget selv og hadde en respektabel plassering på topplista på blogg.no (den gangen, hun er ikke der nå lenger), som spurte meg om hvorfor jeg ikke startet en blogg om alle mine plager og utfordringer, gjerne krydret med outfits og andre tips og triks. Det mente hun måtte bli en suksess. Jeg brukte riktignok lang tid på å komme i gang, over et år faktisk. Og selv om jeg ikke er fast på øvre halvdel av topplista, slik venninna mi var den gangen, så tror jeg likevel vi kan konkludere med at bloggen har funnet sitt publikum og dermed likevel er en slags suksess 🙂

Hva vil du utdanne deg som/jobbe med?

Jeg har en drøm om å kunne leve av å skrive. Jeg har jobbet som journalist en kort periode, men innså fort at dette ikke var noe for meg, så jeg sluttet og fikk etter hvert en butikkjobb i stedet. Men jeg liker å skrive som sagt, og kunne tenkt meg å gjøre det til et levebrød, men ikke som journalist ved å gjengi ting som andre sier. Kanskje skrive en bok etter hvert?

Hva er favorittmaten din?

Jeg elsker italiensk mat, og da særlig pasta. Den skal jeg helst ha med en fløte- eller ostebasert saus. Ellers er magen min et synlig bevis på at jeg er litt for glad i baconcheeseburgere… sukk…

Har du noen hjertesaker?

Mange, men så mye som jeg har måttet reist til Oslo i løpet av de siste par årene så er ønsket om lyntog mellom Oslo og Trondheim høyt på lista. Slik som det er nå tar toget for lang tid, og for at det skal være fremme i Oslo før det blir for sent på kvelden, går det fra Trondheim så tidlig at jeg ofte ikke rekker det fordi jeg fortsatt er på jobb når toget forlater stasjonen. Derfor blir det så jeg tar fly i stedet, men det tjener ikke akkurat miljøet på. Lyntog mellom Oslo og Trondheim ville gjort at flere tok toget. Noe jeg faktisk synes er en mer behagelig reisemåte også, i tillegg til å være mer miljøvennlig.

Hva gjør du på fritiden din?

Denne bloggen tar mye tid. Ellers har jeg mange andre skriveprosjekter, pluss at jeg liker å tegne litt, leser en del bøker og dyrker musikkinteressen min. Det spilles mye musikk på hybelen min 🙂 Ellers er det åpenbare ting som venner, og kjæresten min får mest oppmerksomhet av alle. Jeg ligger i armkroken hennes og ser film minst to kvelder i uka, ofte mer 😉

Du er veldig tøff som står fram med historien din forresten 🙂

Takk 😀

Så er det noen spørsmål fra en person med signaturen «Meg:)»

Hvor er husnøklene mine?

De er her… og de er mine nå 🙂

Jobber du? Hvor/med hva? Hvilken utdanning har du?

Jeg har de siste årene jobbet i butikk, men akkurat nå er jeg «mellom jobber» som det heter. Og jeg har høyskoleutdannelse innen «noe med media». Mer vil jeg ikke spesifisere det av hensyn til eget privatliv.

Noen du ser opp til?

Nå ble jeg faktisk litt trist, for det slo meg at jeg har ingen forbilder lenger. Jeg hadde jo flust av dem da jeg var i tenårene, mens nå som jeg er godt inne i 20-årene… er jeg i ferd med å bli voksen? I såfall… WÆÆÆÆH!

De neste spørsmålene er fra en ganske fersk, men ivrig leser av bloggen min, etter det jeg har merket i det siste, nemlig Katrine.

Har du noen gang tenkt på å begynne med østrogenspiller? Hvis du har hvorfor gjør du det ikke/vil du ikke?

Fordi det er en ganske komplisert prosess. Det er ikke bare å gå på apoteket og be om dem, man må først bli henvist til GID-klinikken i Oslo. Og for at de i det hele tatt er villig til å slippe meg inn til behandling, må jeg ha levd åpent som jente i minst et år først. Og det er jeg på ingen måte klar til ennå.

Har du fortalt foreldrene dine om at du er jente? Hvis du har, hvordan reagerte de?

Dette er egentlig en ganske komplisert historie, men la meg fortelle i korte trekk. Da jeg fortalte det først, som 16-åring, fikk jeg beskjed om at jeg måtte gjøre akkurat som jeg ville, men jeg måtte ikke fortelle det til noen, jeg måtte holde det hemmelig for ellers kom folk til å bruke det mot meg. Mamma trodde nemlig dette var noe jeg kom til å vokse av meg. Men da hun skjønte at dette ikke var en fase, sa hun at hvis jeg ville gjennomføre dette så måtte de nesten støtte meg uansett, så de kunne vel ha reagert mye verre. Men hun fulgte opp med en masse kommentarer som «dette kommer til å gå utover oss også» og «tenk på hva naboene kommer til å si». Dette ga meg bare skyldfølelse og har ikke vært til hjelp i det hele tatt. Så mamma har sett kjolene mine, men hun har ikke sett dem på meg. For jeg føler ikke jeg har noen særlig støtte der, selv om hun altså ikke har truet med å avskjære meg hvis jeg gjennomfører dette.

Hvordan ville du beskrevet stilen din?

Håpløs? Neida, jeg vil si at den er feminin, men likevel litt røff og rocka. Det er lite pasteller og blomster i skapet mitt, men mye svart med sterke kontrastfarger. Samtidlig passer jeg på å kjøpe klær som fremhever de feminine formene, så… ja… 😉

Hvis du plutselig hadde byttet stil, hvilken hadde vært aktuell?

Det er et vanskelig spørsmål. For jeg har egentlig ikke en så veldig hardt definert stil, jeg går i det jeg liker å gå i rett og slett.

Hvordan møtte du kjæresten din?

Det er beskrevet i et innlegg i denne bloggen, datert 1. april i år. For denne bloggen er eldre enn forholdet mitt til henne 😉

Hva er ditt høyeste ønske for øyeblikket?

Å våkne opp i morgen i en fungerende jentekropp, og at alle rundt meg behandlet meg som om jeg alltid hadde vært jente. Men jeg tror ikke på magi. Så om jeg skulle svart noe realistisk… jeg håper jeg får den jobben jeg søkte på i forrige uke :p Men igjen, jeg kan ikke si hvilken jobb det er, av hensyn til eget privatliv.

Er det aktuelt å flytte til England?

Hvis muligheten byr seg: JA! Jeg elsker London, og kunne godt bodd der fast.

Gikk du på videregående, isåfall hvilken linje?

Ja, jeg gikk formgivingsfag. Som sagt, liker å tegne.

Når var det du begynte å gå med jenteklær?

Som beskrevet i bloggen så begynte jeg i smug sommeren det året jeg fylte 14, selv om jeg ennå var 13 da jeg begynte. Da tjuvlånte jeg klær fra mamma og søsteren min hver gang jeg hadde huset for meg selv. Søsteren min fikk vite hemmeligheten min da jeg var cirka 16, og hun lot meg få låne klær av henne, men bare frem til jeg fikk mine egne. Så da jeg kjøpte mine første jenteklær, en topp og et skjørt husker jeg, da jeg var 17-18 år, lukket hun klesskapet sitt for godt for meg. Forståelig nok.

Så noen spørsmål fra Thea Elyra:

– Hvor tilbrenger du mest tid på nettet?

Facebook. Uten tvil facebook. Jeg bruker alt for mye tid der.

– Jobber du med andre tekster enn på bloggen din, eller tar den opp mesteparten av din skrivetid?

Bloggen tar helt klart mye tid, men jeg skriver en del annet også, som jeg faktisk får betalt for innimellom. Men da under mitt egentlige navn (altså det jeg har i folkeregisteret) og derfor kan jeg ikke gi noen eksempler her.

– Super Nintendo eller Playstation (1)?

Jeg er vokst opp i en Nintendo-familie, så selv om vi aldri hadde en Super Nintendo, men hoppet rett fra NES til N64, så kunne det ikke falle meg inn å svare Playstation. Super Nintendo er vinneren.

– Nevn to filmer du elsker! 😀

Oi, den var faktisk vanskelig fordi jeg ser ikke så mye film, og når jeg gjør det så er det kjæresten min som velger dem ut (selv om hun prøver iherdig å få meg til å velge film innimellom. Men jeg har bare ikke den store interessen for film). Men jeg tar de to første jeg kommer på. «The Ninth Gate». Herlig grøsser med Johnny Depp i hovedrollen, og «Tjenare Kungen». Morsom, og rørende, svensk musikkfilm lagt til det glade 80-tallet, om to jenter som starter punkband sammen.

Jeg fikk faktisk lyst til å se begge akkurat nå.

Og så var det selveste kaffemonsteret Hannah sin tur til å stille spørsmål:

Det rareste TV-programmet du noen gang har sett?

Mulig dette svaret vil skuffe deg… men hvem i all verden var det som fikk noen til å tenke at «Hey, bananer i pysjamas! Det høres ut som et godt konsept for barne-tv»?!! Og hva røyket de da de tok den avgjørelsen?!! Også Drømmehagen da… en halvtime bestående av usammenhengende, irriterende lyder.

Barne-tv er generelt ganske føkka…

Hvis hele verden plutselig hadde begynt å kalle deg «prinsesse» – hva hadde du gjort?

Hmmm… dette spørsmålet er litt åpent for tolkning. Hvis de hadde gjort det mens jeg gikk rundt som gutt hadde jeg sannsynligvis omkommet av skrekk. Eller kanskje jeg hadde tatt det som et hint og etterhvert begynt å gå med kjoler daglig? Men hadde de gjort det mens jeg gikk rundt kledd som jente… så hadde jeg nok krevd å få flytte inn i Stiftsgården, siden jeg er av kongelig blod og greier og greier…

Det neste spørsmålet kommer fra Nina Alexandra:

Om du har en lei/dårlig dag. Er det noe spesielt du gjør/hører på/ser på som automatisk får deg i bedre humør? :- )

Jeg vet ikke om du kjenner til Angry Video Game Nerd, forkortet AVGN? Hvis ikke så er han en internettpersonlighet som anmelder gamle (og dårlige) spill med en god dose aggresjon og humor. Det er en video hvor James Rolfe, som spiller AVGN, har en spørrerunde på samme måte som jeg har nå, og har fått et brev med et utrolig kreativt språk. Jeg ler så jeg griner hver gang jeg ser denne, uansett hvor crappy humør jeg er i fra før, så denne kan jeg godt ta frem på slike dager.

LX30rK-lCOc

Mulig den er morsomst for dem som kjenner konseptet, men kjæresten min lo ganske mye da jeg viste henne denne videoen for en tid tilbake. Så hvem vet?

Så var det The Gender Bender sine spørsmål som sto for tur:

Hvordan takler kjærester den store forskjellen mellom gutte- og jenteutseendet?

Tidligere kjærester har ikke taklet det i det hele tatt. I starten har de synes det har vært spennende, men etter hvert så har jeg merket at de begynte å gå lei av at jeg ville være jente, og til slutt har de nesten alle spurt om jeg ikke kunne prøve å være gutt en stund. Da har jeg visst at det har vært over. Min nåværende kjæreste er helt motsatt. Hun vil ikke at jeg skal være gutt, hun vil at jeg skal være jenta hennes. Men hun forstår heldigvis at jeg ikke tør å være helt åpen om dette. Jeg håper riktignok at hun en dag får oppleve meg som jenta si på heltid.

Har du en feminin stil i «guttemodus»? Er det noen klær du bruker både som gutt og jente?

Nei, jeg har virkelig to separate garderober, og kjører en ganske kjedelig stil som gutt med slitte jeans og t-skjorte, og en hettejakke utenpå når det er kaldt. Det er klart, det er en del av de nerdete t-skjortene mine jeg kunne tenkt meg å ta med over i jentegarderoben min, men fordi jeg har denne guttekroppen er jeg avhengig av at klærne fremhever de feminine formene mine, og helt rette t-skjorter gjør ingenting for meg på det området. Dessverre :/

Gjør du noe for å føle deg mer feminin når du ikke kan gå ut som jente?

Jeg gikk en periode med dameundertøy og strømpebukser under gutteklærne, og det hjalp litt, men frykten for at det skulle komme til syne når jeg bøyde meg ned eller lignende ble for stor. Så svaret er nok nei. Dessverre.

De neste spørsmålene er signert Hege:

Har lest tidligere at du går til psykolog for å snakke om din situasjon, lurte på hva dere arbeider med i disse timene? Prøver han/hun å hjelpe deg til å finne en vei ut av skapet, eller jobber dere med det å være jente, men leve som gutt? Hvis du skjønner hva jeg mener!

Som jeg sa til et lignende spørsmål lenger oppe, så bruker vi først og fremst timene til å behandle depresjonen min, selv om denne også er knyttet til transkjønnetheten min. Jeg har faktisk merket at de gangene jeg har fått metodene jeg øver på der til å virke, og de depressive tankene mine blir skjøvet bort, så er det faktisk enklere å bryte grensene i forhold til hva jeg tør som jente også. Så det henger sammen.

Har du ønske om å engang i fremtiden gå det store skrittet å operere deg til jente? Har du noen gang snakket med legen din om situasjonen din som transkjønnet?

Ja, jeg har snakket med legen min. Det var han som henviste meg videre til psykolog, og psykologen må igjen i sin tur eventuelt sende meg videre til behandling for transkjønnethet i Oslo. Om legen min sender en henvisning direkte, så vil denne bare bli forkastet. I tillegg må jeg altså ha levd som jente åpent i minst et år før de i det hele tatt vil slippe meg inn til behandling. Så selv om jeg kunne tenke meg å gå til det store skrittet, er jeg i dag usikker på om jeg tør for å være ærlig.

Var kjæresten din lesbisk/bifil før dere møttes? Hun høres ut som en sinnsykt kul jente!! 🙂

Kjæresten min omtalte seg selv som bifil på det tidspunktet vi møttes, og hun visste jo ingenting om hemmeligheten min den første daten fordi jeg ville vurdere om dette var en person jeg kunne stole på først. Men etter at jeg fortalte det så har hun faktisk sagt at hun er ferdig med gutter, og for ikke lenge siden sa hun at hun selv etter hvert måtte komme ut av skapet og stå frem som lesbisk. Men du har veldig rett, hun er en sinnsykt kul jente. Jeg er heldig som har henne.

Hvem var den første som fikk se deg som jente og hvordan opplevdes det for deg?

Nå måtte jeg tenke meg hardt om, og kom frem til at det må være den første kjæresten min da jeg var 16, hun som også var den første jeg fortalte at jeg ville være jente og som plukket ut navnet Emilie til meg. For å være ærlig, så husker jeg ikke mer enn hva jeg hadde på meg fra den dagen, sannsynligvis fordi jeg har fortrengt mange av minnene om henne (hun gjorde noe forferdelig etter at det ble slutt, lang historie som jeg ikke ønsker å utdype). Men som oftest er det veldig vanskelig når noen skal møte meg som jente for første gang, og jeg har brukt mange ekstra minutter inne på badet etter å ha skiftet bare på pusteøvelser for å roe meg ned før jeg går ut og viser meg frem for de som venter utenfor. Men i alle tilfellene har de bare føltes naturlig etter noen minutter når jeg klarer å slappe av.

Så har vi noen spørsmål fra Suannah:

Ble du sammen med den nåværende kjæreste FØR hun visste hemmeligheten din?

Nei. Hun visste ikke noe på den første daten, og opprinnelig hadde jeg tenkt å møte henne et par ganger før jeg sa noe, men jeg klarte ikke å vente, og fortalte det via facebookchatten noen dager før andre date. Det så det ikke ut til at hun hadde noen problemer med, for på andre date kysset vi for første gang. Noen uker senere ble vi sammen. Siden bloggen min er eldre enn forholdet, kan du bla deg tilbake i arkivet til april i år hvis du er nysgjerrig på detaljer. Men det er uansett en regel jeg har hatt, at jeg har aldri gått inn i et forhold uten å fortelle om hemmeligheten min. Jeg liker nemlig ikke å lyve.

Hvor mange vet om at føler deg som jente? Hva med mor, far & søsken(besteforeldre og annen familie)? Hvordan reagerte de når de fikk vite om det i såfall? Føler du at du får nok støtte?

Jeg har delvis svart på dette spørsmålet tidligere i denne spørrerunden. Men utover den nærmeste familien, så er det ingen i slekten som vet det. Jeg får veldig lite støtte i den nærmeste familien, som jo helst vil at jeg skal holde det for meg selv, med unntak av søsteren min som har vært en god støtte siden dag en med å låne meg klær den første tiden og så videre, men hun synes det er veldig vanskelig. Men jeg har et ganske anstrengt forhold til min utvidede familie i utgangspunktet, spesielt fordi jeg ikke har samme livssyn som mange av dem (de er veldig kristne, jeg er ateist). Så fordi det allerede er anstrengt spenning i lufta i familieselskapene, så skal det litt til for at jeg skal klare å slippe den bomben.

Uansett, stå på 🙂 Bra blogg!

Takk 🙂

Og da var vi kommet til det spørsmålet jeg har «gruet» meg til å besvare helt siden det kom, signert Cecilie, en ung lege etter hva jeg har forstått fra den øvrige kommentaren:

Jeg lurer på om jeg kan få en expert opinion fra deg om hvilke forbedringen som skulle vært gjort for at unge mennesker som føler seg født med feil kjønn skal kunne føle seg støttet og sett. Tenker spesielt med tanke på usikkerhet i ungdommen. Hva synes du kunne vært gjort for å fange opp de fleste som går å sliter i stillhet? Innenfor miljø, helse og skole, har du forslag til ordningen som kunne gjort det lettere for mennesker å få hjelp både mentalt og fysisk?

Dette er et veldig stort spørsmål, og derfor veldig vanskelig å svare på. Likevel føler jeg det fortjener et ordentlig svar, og da blir det enda vanskeligere å besvare. For det er ikke alle det går an å fange opp dette hos. Noen barn ser du det på fra tidlig barndom at noe er «galt», enten ved at gutten vil gå i kjoler og leke med dukker, eller jenta som absolutt ikke vil ha kjoler og helst vil leke med biler.

Men sånn som i mitt tilfelle, så tror jeg ikke at noen ville vært i stand til å plukke det opp. Jeg lekte jo med biler og Lego som liten, og oppdaget ikke før jeg var 13 at jeg ville være jente og begynte å slite med usikkerheten. For utenforstående fremsto jeg nok bare som stille og sjenert, og veldig følsom fordi det skulle ingenting til for å få meg til å ta til tårene. Men sånt kvalifiserer jo ikke automatisk til transkjønnethet, og nesten alle jeg har stått frem for i løpet av årenes løp har trodd at jeg har køddet med dem først, og deretter vært i tvil, helt til de har fått møte meg som jente og fått se hvor naturlig jeg er da.

Fordi det kan være så vanskelig å se, så skulle jeg heller ønske at det fantes mer tilgjengelig informasjon, for de i ungdomsskolealder, om transkjønnethet som ufarliggjør det. Og selvsagt, jeg skulle ønske at noen plukket opp at jeg generelt var trist og hadde det vanskelig den gangen, samme hva grunnene var. Men det begynner jo å bli noen år siden, så jeg har ingen anelse om hvordan dette tas hånd om i dag.

Jeg vet ikke om jeg ga noe godt svar her, men håper i alle fall at noe av det jeg sa virker fornuftig 😉

Så over til et spørsmål fra en anonym, men med en for meg kjent IP-adresse 😉

sitter du eller står du når du er på do?

Hehe… selv om jeg regner med dette spørsmålet er gitt på kødd, så svarer jeg ærlig. Jeg sitter, som alle andre jenter. Så det så.

Det siste spørsmålet kommer fra Margrethe:

Hvordan vil du beskrive klesstilen din? Har du et «stilikon»?

Jeg besvarte et lignende spørsmål tidligere i denne runden ved å kalle stilen min rocka, men feminin. Utover dette så vet jeg ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive den, for jeg går rett og slett med plagg jeg liker og som jeg synes ser bra ut sammen. Jeg vet egentlig ikke en dritt om mote, men jeg vet hva jeg liker 🙂

Derfor har jeg ikke noe «stilikon» heller. Ikke som jeg vet i alle fall.

Og med dette spørsmålet avsluttes denne spørrerunden. Men siden det ble så mange spørsmål på en gang, og jeg faktisk måtte begynne å skrive svarene noen dager i forveien for å få det ferdig til søndag slik jeg lovet, så tror jeg ikke det vil gå like lang tid til neste spørsmålsrunde.

Svarte jeg riktig på noe forresten?

#transkjønnet #transkjønnethet #spørrerunde #spørsmålsrunde #nysgjerrigper #dusomvilvitemer #nåblirviflerogfler

Fredagens outfit: ute som jente igjen!

I går var vi igjen kommet til siste fredagen i måneden, noe som betød at det igjen var klart for jentepub på Café 3B i Trondheim, til glede for byens skeive jenter. Siden det gikk så fint sist og jeg klarte å gå dit kledd som jente, måtte jeg bare gjøre det igjen for å «holde meg varm» i og med at jeg ennå ikke tør å gå ut og gjøre hverdagslige gjøremål som jente. Ennå.

Men hva hadde jeg på meg?


Det begynner å bli kaldt ute, så da gjorde trenchcoaten min fra H&M susen, sammen med et skjerf fra Glitter. Og under…


En av kjolene jeg kjøpte på Dorothy Perkins under mitt Londonopphold for en måneds tid siden. Veldig fornøyd med dette kjøpet!

Men hvordan gikk det egentlig denne gangen, sammenlignet med forrige gang?

Vel. Jeg går faktisk med litt blandede følelser etter kvelden i går, selv om det på mange måter gikk bedre enn sist. Men jeg tror jeg trenger noen dager noen dager på å samle tankene litt, slik at det ikke kommer ut på en måte som kan oppfattes feil av noen. Så derfor ble dette et rent posere-med-klærne-sine-foran-en-hvit-vegg-innlegg. Du vet, et sånt innlegg som jeg mente det var inflasjon av blant vinnerne av fjorårets Vixen Blog Awards i et innlegg for noen dager siden. Uten at jeg tror det vil heve mine sjanser til å bli nominert noe særlig.

Så titt innom igjen om noen dager for min rapport fra gårdagens tur ut på byen i Trondheim som jente. Og titt innom i morgen også, da kommer svarene på spørsmålsrunden min.

#transkjønnet #transkjønnethet #kjønnsroller #kjønnsforvirring #outfit #mote #posereforanenhvitvegg #haddedetværtmergøymedgreenscreen ?

Så fikk Angelica innlegget hun maste om likevel…

Den siste tiden har jeg vært veldig flink til å holde denne bloggen oppdatert. Helt siden jeg kom hjem fra London for en måned siden, i dag, har jeg oppdatert hver eneste dag, og hadde det ikke vært for at jeg ikke hadde tilgang på nett den dagen vi reiste hjem og at jeg ikke var hjemme på min egen hybel før dagen etter det igjen, hadde jeg oppdatert disse to dagene også og hatt en kontinuerlig linje med oppdateringer siden dagen vi reiste dit også.

Men i dag kom jeg med en innrømmelse til min bloggvenninne Angelica gjennom facebookchatten. (Ikke ordrett, men sånn omtrent hva vi sa).

Meg: I dag blir det ikke noe innlegg. Jeg er helt tom for ideer.
Angelica: Åh? :/
Meg: Det vil si, jeg har noen litt større ideer, men dem har jeg ikke tid til nå. Må ta dem til uka.
Angelica: Joda, noe får du til. Du må jo holde det gående.
Meg: Nei, jeg skal ut om et par timer, og da rekker jeg ikke noe stort. Må ha noe raskt og enkelt, men der er jeg helt tom.
Angelica: Joda, kom igjen!
Angelica: Jeg vil ha innlegg! Haha!
Meg: Haha! Noen forslag?
Angelica: Undertøy!
Meg: Tror det blir litt for tidkrevende å søke gjennom nettbutikkene etter ting jeg liker
Angelica: Neida, det rekker du på to timer. Vil vite hvilken smak du har.
Meg: Synes jeg ga et litt for godt inntrykk av det på mandag. Huff.
Angelica: Åh, kom igjen! Jeg vil ha innlegg!
Meg:

Ok, Angelica. Siden du maser sånn, og jeg har litt dårlig tid i dag. Her er innlegget ditt:

Illustrasjonfoto snappet fra Medline.com

Sånn, da ble det et innlegg i dag også, og det i løpet av bare noen få minutter, selv om det ble et veldig tøysete innlegg. Men like fullt et innlegg, og sånn får det bare bli i og med at jeg har det litt travelt i dag.

Så får det heller komme et litt mer skikkelig innlegg i morgen om hvorfor jeg har det så travelt i dag…

#truseinnlegg #innlegg #pasning #metablogging #humor #stakkarsdesomfinnerdetteinnleggetbasertpåhashtagsene

William og Kate kler prins George i kjole!

Det britiske kongehus har sterke tradisjoner for sine skandaler, men verden venter fortsatt på en kongelig skandale fra prins William og hertuginne Kate. Derfor reagerer jeg nå med vantro over at absolutt ingen satte Earl Grey-teen i vrangstrupen i går da et samlet pressekorps fra alle verdenshjørner publiserte bilder av paret med sin unge sønn prins George kledd i kjole. Hvorfor ikke? Da kjønnsforsker Jørgen Lorentzen uttalte at foreldre måtte la småguttene få gå med kjoler, var jo kommentarfeltet under Aftenpostens artikkel fylt til randen av nettroll som poengterte hvor galt og skadelig det er for gutter å gå i kjoler, etterfulgt av lovnader om at hvis deres sønner kom hjem kledd i noe feminint ville de bli gjort arveløse. For kjoler er bare for jenter og gutter som kler seg i kjoler blir homo. Sånn er det med den saken!

Men her er det faktisk snakk om arvingen til den britiske tronen. Ikke bare kler de ham i kjole, altså et plagg som bare er for jenter, de tvinger ham faktisk inn i den. Hvorfor reagerer ingen? Hvorfor sier ingen noen ting? Skjønner de ikke at han vil få varige men av dette? De kler jo sønnen sin, som er for ung til å ta en avgjørelse selv, eller i det hele tatt skjønne hva han har på seg, i en kjole! Jeg mener, se på dette bildet!


Illustrasjonsbilde: Scanpix

Åh… han hadde på kjole fordi han ble døpt i går? Så det er en dåpskjole? Åh… jammen da så. Det gir jo faktisk mening. For selv om det er vedtatt i debattforumene ellers at kjoler bare er for jenter, og at gutter som går i kjole automatisk blir homo, så er det jo tradisjon at både gutter og jenter blir kledd i kjoler til dåpen. For tradisjoner er viktige og må tas godt vare på, så da er det vel i orden da.

Beklager utbruddet mitt! Vi må nok se oss om etter en annen skandale.

Men hvorfor det er tradisjon med dåpskjoler også for gutter? Jeg tror dette er noe som henger igjen fra tiden da gutter gikk i rosa kjoler.

Minner igjen om spørrerunden jeg har gående og oppfordrer til å stille meg flere spørsmål om hva som helst. Regner med svarene vil bli lagt ut i et eget innlegg på søndag.

#kjønnsroller #kjønnsforvirring #klær #kongelige

Zalando forfølger meg!!!

Tidligere i høst har jeg skrevet et par innlegg hvor jeg har hengt ut Zalando. Først da de sendte meg en rabattkode fordi de angivelig «savnet meg», og la ved en serie produktanbefalinger «basert på mine tidligere kjøp». Disse anbefalingene avslørte at de slett ikke hadde basert det på den lilla kjolen som er det eneste kjøpet jeg har gjort hos dem, men på at brukerkontoen min hos dem er registrert på et mannsnavn, noe jeg har gjort fordi postmannen ikke vet at jeg er transkjønnet og vil være jente og jeg vil jo gjerne at posten skal komme frem. Dermed skjønte jeg jo fort at det ikke var «meg» de savnet, men heller pengene mine, for de aner jo ikke hva jeg har kjøpt tidligere engang. Så jeg valgte å ikke bruke rabattkoden min, for jeg belønner ikke løgner. Så enkelt er det bare.


Denne lilla kjolen er det eneste kjøpet jeg noen gang har gjort hos Zalando. Jeg er veldig glad i den kjolen og har brukt den mye, blant annet her på dette bildet tatt i London. Men at de basert på dette kjøpet har funnet ut at jeg skal være interessert i en masse mannsklær finner jeg lite troverdig…

Men dette valget nektet de å godta, så like før fristen på rabattkoden gikk ut i begynnelsen av oktober sendte de meg en mail til for å minne meg på å bruke koden, og også da prøvde de å fremstå som behjelpelige med å finne produkter jeg kom til å like, basert på mine tidligere kjøp. Fortsatt klarte de bare å foreslå mannsklær når de altså baserte seg på den lilla kjolen min. Jeg var fortsatt ikke imponert, så jeg lot fristen passere, og ignorerte mailen de sendte dagen fristen gikk ut hvor de skrev at det var siste sjanse til å bruke koden. Nå kom de vel ikke til å mase mer om den forbannede koden vel, nå som fristen var utløpt. Nå måtte de vel skjønne at de ikke oppnår noe som helst ved å sende meg slike mailer.

Vel, ja. Akkurat det virker det faktisk som om de har forstått. Men der stopper visst forståelsen, for da jeg hentet posten i dag fant jeg et brev med Zalandos logo utenpå. Og inni…?


Jeg er målløs. Det nytter altså ikke, uansett hva jeg gjør. For når jeg ignorerer rabattkoden, så sender de meg påminnelse om at jeg må bruke den like før fristen går ut. Og når jeg ignorerer påminnelsen, sender de meg en ny påminnelse samme dag som den går ut om at nå er det siste sjanse å få brukt rabattkoden. Siste sjanse. Etter dette er det ikke mulighet til å bruke den. Aldri mer! Men når jeg altså tenker «fint, da slutter dere kanskje å sende meg flere mailer om den der rabattkoden da», så svarer de med å sende meg en ny rabattkode… i posten…

Jeg har ikke ord.

Zalando kommer til å forfølge meg hele livet. De kommer til å sende meg nye rabattkoder helt til jeg sovner stille inn på gamlehjemmet, og vil stadig ta i bruk både ny og gammel teknologi for å få det til. De kommer til å oppsøke graven min og kanalisere ånden min for å vise meg sine produktanbefalinger i likkledesortimentet sitt, etter at de har gravd opp kista mi og fylt den med rabattkuponger. De gir seg faen meg aldri. Ikke før de har fått tynt ut siste usle krone fra sparekontoen min, og sannsynligvis ikke da engang.

Det frister nå å legge ut rabattkoden åpenlyst her i dette blogginnlegget. Men siden det står med liten skrift at koden kun gjelder på kjøp over 800 kroner, og ikke kan kombineres med andre tilbud, så vil dette bare føre til at de tjener penger på noen andre i stedet. Og begynner å forfølge disse også med sine virkelighetsfjerne anbefalinger.

Men kupongen går rett i avfallet. Og da mener jeg papirinnsamlingen selvsagt. Så kan kanskje kupongen gjenoppstå som en melkekartong eller noe annet nyttig i det minste.

Minner igjen om spørrerunden jeg har gående og oppfordrer til å spørre meg flere spørsmål om hva som helst. Regner med svarene vil bli lagt ut i et eget innlegg på søndag.

#transkjønnet #transkjønnethet #kjønnsforvirring #shopping #zalando #wecandomore

Tanker rundt Vixen Blog Awards

Tilfeldigvis mens jeg lot blikket mitt vandre nedover forsiden av blogg.no, la jeg merke til at nomineringen til Vixen Blog Awards 2013 er åpnet. Dersom du ikke er så bevandret i bloggverdenen at du ikke har fått med deg hva Vixen Blog Awards er, så kan jeg ikke akkurat si at jeg synes synd på deg, men det er altså det nærmeste vi kommer en slags offisiell kåring av Norges «beste» blogger. «Beste» i anførselstegn.

Diamanter är en flickas allra bästa vän. Foto snippet fra Vixen.no

For det jeg synes er påfallende er at selv om arrangørene sier de ser etter blogger som «skiller seg ut» og har «det lille ekstra», så er vinnerne skremmende like, og nesten utelukkende bare bloggere som legger ut bilder av seg selv hvor de poserer i de nyeste klærne sine foran en hvit vegg, og skriver under hvor du kan kjøpe disse klærne slik at du kan kopiere stilen deres og blogge om det så du vinner Vixen Blog Awards neste år. Men jeg mistenker dem for å lese og la seg «inspirere» av hverandres blogger, for jeg synes det er lettere å skille Smurfene fra hverandre enn de som går seirende ut av denne konkurransen. Inkludert vinneren av Årets Herreblogg, skremmende nok. Jeg synes Kong Halvor egentlig sa det best i sin gjennomgang av vinnerne av Vixen Blog Awards 2012.

Vi, som på tross av flere forsøk med jevnlige oppdateringer på dagens outfit og wants i starten, etter hvert innså at dette ikke lå for oss og begynte å kjøre bloggen i en egen retning, har ikke en sjanse. Eller…?

Smurfelines outfit: LUE // KJOLE // SKO, alle plagg som har gått i arv gjennom generasjoner, og opphav er derfor ukjent. Smurfene er © Peyo.

For plutselig våknet igjen filosofen i meg og jeg ble sendt avgårde med tanketoget på et spor hvor alle stasjonene underveis hadde navn relatert til «Hva hvis?» eller «Hadde jeg?». For selv om dette for meg er like troverdig som at forskere vil finne intelligent liv på Vestbredden på Ullevaal Stadion under Vålerengas hjemmekamper, så er jo det jeg driver her en slags livstils- og inspirasjonsblogg. Sånn sett passer den jo inn i kravene. Hva hvis jeg virkelig hadde blitt nominert til en av prisene, og hadde mottatt en nominasjon. Hadde jeg turt å dra? Hadde jeg turt å møte opp som jente i kjole eller kjørt safe og kommet i en kjip dress? Hadde jeg kommet til å hatt på masken hele kvelden for å sikre min identitet, eller hadde jeg latt den være hjemme nettopp for å ikke koble meg til bloggen min?

Og så passerer tanketoget en stor stasjon. Hva hvis jeg hadde vunnet en pris og ble kalt opp på scenen for å hente den. Hadde jeg turt dette?


Skal vi tro denne bloggen har jeg alltid på meg denne kjolen når jeg filosoferer….

Sannsynligvis ikke. Og jeg vet det er usedvanlig dumme tanker å ha, for jeg vet med meg selv at sannsynligheten for å i det hele tatt komme til semifinalen i denne konkurransen er forsvinnende liten. Sjansen er større for at jeg kommer til å få en «hvem tror du at du er»-kommentar til dette innlegget.

Men faktisk så ble jeg litt tent, og har lyst til å finne ut om dette er noe jeg ville turt. Så hva gjør jeg da?

Jeg oppfordrer deg som har lest helt ned hit til å gå inn og nominere meg selvsagt. Fordi jeg tror at hvis mange nok gjør det, så må da i det minste juryen legge merke til denne bloggen. Hvilken kategori legger jeg meg ikke borti, men velger du «årets herreblogg» blir jeg blodig fornærmet…

Sannsynligvis vil det ikke være rom for meg mellom alle posere-foran-hvit-vegg-klonene, men siden dette er eneste måte å finne ut om jeg hadde klart å gjennomføre det, så må jeg bare prøve. Og når det kommer til stykket. Var det ikke noen som skiller seg ut de ville ha?

Om ikke dette innlegget ødelegger siste rest av muligheter for å bli nominert da.

Minner igjen om spørrerunden jeg har gående og oppfordrer til å spørre meg flere spørsmål om hva som helst. Jeg tenker i utgangspunktet å avslutte den og svare på spørsmålene på lørdag eller søndag, men dersom jeg merker at nysgjerrigheten dør ut og spørsmålene uteblir kanskje jeg avslutter tidligere.

#transkjønnet #transkjønnethet #vixen #vixenblogawards #erikkevixenegentligenhunnrev ? #whatdoesthefoxsay ?