Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for september 2013

Jeg har gjort det 200 ganger!


Så var nok en milepæl nådd, og jeg kan stolt konstantere at jeg nå har gjort dette 200 ganger. Vel, egentlig bare 198 for to av gangene var det mine venninner Frøken W (begynn å blogge igjen!) og Maja som gjorde det for meg. Men siden jeg tross alt skrev en introduksjon i de to nevnte gjesteinnleggene, så velger jeg nå å stolt annonsere at vi nå har kommet til innlegg nummer 200 i denne bloggen.

Noen stor oppsummering tenker jeg ikke ta nå, for jeg synes ikke det har skjedd så stor utvikling i løpet av de siste hundre postene, kanskje med unntak av at jeg endelig våget meg utendørs som jente i Oslo for litt over en måned siden og samtidlig skremte vettet av en horekunde. Men bloggen fyller også et år om under to uker, og det føles mer naturlig å ta en slik oppsummering da. Om jeg rekker det, for tilfeldigvis er det samme dag som jeg reiser til London.

Men det er også noe å tenke på. Første innlegg i denne bloggen ble lagt ut 18. september i fjor. Innlegg nummer 100 var det første innlegget jeg postet i 2013. Man trenger ikke akkurat være noe matematikkgeni for å klare å regne ut at publiseringsfrekvensen har blitt noe lavere med tiden, og det har nok sammenheng med at jeg så at jeg ikke fant noen glede i å poste overfladiske innlegg om outfits og klær jeg har lyst på hele tiden. Slike innlegg nå og da går bra, men det er demotiverende å måtte prioritere slikt for å få lesere. Resultatet er at denne bloggen nå får færre kommentarer enn den gjorde i starten, med noen unntak, og jeg lyver hvis jeg sier at det ikke gjør noe med motivasjonen også, for jeg skriver jo blogg for at den skal bli lest. Hadde det vært bare for meg, kunne jeg kjøpt en sånn liten bok med hengelås på.

Men for å få lesere, så er man avhengig av at folk snakker om bloggen din. Det virker det ikke som om er tilfelle med min, for det er svært sjelden jeg ser at innleggene mine blir delt på facebook og lignende. Hva som er årsaken til det, kan jeg bare spekulere i, men jeg benytter anledningen nå, som vi er på innlegg nummer 200, til å oppfordre deg som leser til å spre ordet om denne bloggen og enkeltinnlegg du synes er gode, slik at jeg finner motivasjonen til å skrive innlegg nummer 300. Når vi kommer så langt.

Takk til alle som har holdt ut med denne bloggen i 200 innlegg, og takk til deg som klarte å lese hele dette innlegget. Selv om overskriften ikke svarte til forventningene.

…du burde skamme deg!

Hvorfor vil jeg være jente egentlig?

Jeg skulle ønske jeg var jente. «Men hvorfor i all verden ønsker du egentlig det?» er det noen som sier da, og skremmende mange av de som er spør er faktisk jenter selv. «Du må ikke tro at det er så mye bedre å være jente» sier de. Som om noen av dem har prøvd å være gutt.


Jeg er født som gutt. Hvorfor driver jeg da og kler meg opp slik som dette da? Frivillig?

For la gå, det er en del fordeler ved å være gutt også. Jeg slipper å bruke så mye tid på utseende. Om morgenen holder det med en rask dusj og frokost, og jeg er derfor klar til å møte verden og dra på jobb bare 20 minutter etter at jeg hoppet ut av senga. Som om det noen gang har skjedd at jeg har utført noen som helst bevegelse som krever spenst på vei ut av senga. Jeg slipper unna morgenritualet med foundation, eyeliner og mascara. Jeg kan ligge og dra meg langt utover fordi jeg ikke trenger å sette av tid til å påføre krigsmalingen før jeg skal ut i kamp med hverdagen.

Men det er ikke bare i hverdagen det er enklere. Valget av antrekk til festlige anledninger er også enkelt, for når jentene ikke kan gå i samme kjole som forrige gang, så kan jeg lett stille i den samme svarte dressen jeg kjøpte for et par år siden og har brukt hver eneste jul, 17. mai, konfirmasjon, begravelse og omskjæring siden den gang, uten at noen hever så mye som et øyenbryn. Ikke trenger jeg å pine føttene mine gjennom en hel kveld på ubehagelige, men moteriktige sko med høye, syltynne hæler heller. Jeg har flate sko, og ingen sier noe på det. Ingen tenker over det engang.

I tillegg til dette så har jeg som mann mulighet til å søke om å bli opptatt i det «hemmelige» brorskapet og bli frimurer. Som jente må man ta til takke med den «hemmelige» facebookgruppa Tips og triks for girlsn.

Og så slipper jeg mensen. Den kommer vi ikke utenom. Vi kan virkelig ikke glemme mensen. Nei, la oss nå for Guds skyld ikke glemme mensen, for den er fæl den. Den er så fæl at det er ikke nok å være takknemlig for at jeg ikke har den, den er så fæl at jeg skal være takknemlig for at jeg er født som gutt. Jeg må virkelig være potte tett mellom ørene og eller ha hodet fylt med vakuum, når jeg sier jeg skulle ønske jeg var jente, for mensen er så fæl, så fæl, så fæl.

Og så kan jo gutter tisse stående om de vil. Likevel, så ønsker jeg altså å være jente. Hvorfor?

Fordi jeg liker faktisk å ha på meg sminke, fordi det får meg til å føle meg fin. Jeg vil også når som helst ha på meg en fin kjole og høye hæler, fremfor den stive dressen som jeg hater, fordi det føles mer naturlig for meg, samme hvor mye ekstra arbeid det medfører å velge antrekk for kvelden, og balansere på syltynne hæler en hel kveld, noe jeg av erfaring vet at går lettere jo mer man trener på det.

Uansett hvilken grunn du måtte dikte opp eller finne, og om du så spiller ut mensenkortet, så får det meg ikke til å endre mitt ønske om å være jente, selv om jeg må sitte når jeg tisser. Fordi det ikke handler om hva som er best av å være gutt eller jente.


Det handler om hva som føles riktig.

Og for meg føles det riktig å være jente.

Så prøver jeg meg utenfor skapet igjen

Så var det den tiden av måneden igjen. Og jeg vet hva du tenker, men jeg snakker ikke om månedlige besøk av en tante oppkalt etter en primærfarge, men Landsforeningen for Lesbiske og Homofiles månedlige jentepub, hvor bare jenter har adgang. To ganger tidligere har jeg forsøkt å gå, og begge gangene kom det noe i veien som gjorde at jeg ikke kunne dra, selv om jeg var klar for det og hadde veldig lyst. Så, alle gode ting er tre, og på fredag var det nok en gang klart for jentepub i Trondheim, etter en liten sommerpause, og jeg var klar til å dra. Så hvordan gikk det?

Og her skulle det altså vært noen ord om hvor nervøst jeg bevegde meg bortover sentrumsgatene fra leiligheten til kjæresten min, kledd i kjole og høye hæler, med blikket godt plantet i asfalten. Men de ordene kan jeg ikke servere denne gangen heller, for som de to forrige gangene jeg hadde tenkt å dra, så kom noe i veien. Men denne gangen var det ikke eksterne forhold. Det var meg selv.

For samme dag hadde jeg min siste dag på jobb. Det er ganske udramatiske årsaker til at jeg sluttet der, og jeg er fortsatt på talefot med min tidligere sjef og mine kolleger, men det var likevel en ganske emosjonell dag for meg, og da jeg hentet kjæresten min på hennes jobb to timer senere var jeg psykisk utslitt. Jeg klarte knapt å holde øynene åpne på vei hjem til henne, og vi ble derfor enige om at det ikke var noe poeng i å stresse med å komme oss dit når jeg var så utslitt. Jeg kom ikke til å ha noe glede av det uansett.

I stedet ble det hjemmekveld med film og pizza, skjønt jeg mesteparten av kvelden lå og småsov med hodet mitt i fanget til kjæresten min. Jeg orket ikke engang å skifte til jenteklær, slik jeg som oftest pleier når vi er alene.

Derfor har jeg heller ikke noe outfitbilde å vise dere. Men noe må jeg jo vise dere… hva med…

Så nå satser vi nok en gang på neste gang, selv om jeg begynner å bli veldig lei av å si «neste gang». For det må liksom alltid skje «neste gang», aldri «nå». Men når denne «neste gang» kommer, så har vi akkurat kommet hjem fra London, og der har jeg forhåpentligvis klart å gå kledd som jente en hel uke, slik jeg jo klarte i fjor. Det vil sannsynligvis gjøre at jeg er mer tent til å klare det, og derfor også gjennomføre det.

Og om det skulle dukke opp noen skjær i sjøen da, så har jeg med dynamitt!