Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for september 2013

Å blogge som transkjønnet – Emilies skap ett år!

Jeg skulle ønske jeg var jente. Jeg har ikke tallet på hvor mange innlegg jeg har åpnet med denne setningen siden jeg skrev min aller første bloggpost på denne datoen for nøyaktig et år siden. Sånn sett har lite forandret seg siden da, for jeg skulle fortsatt ønske jeg var jente. Men noe har likevel skjedd, for jeg har hatt en noe sen, men likevel positiv utvikling siden 18. september i fjor.


Bildet fra det aller første blogginnlegget mitt. Dårlig lyssetting, og merkelig montering av skjerfet, men ellers er jeg veldig fornøyd med det. Rart jeg ikke har resirkulert akkurat dette oftere.

Bloggen var et prosjekt jeg hadde tenkt på lenge, kanskje et par år til og med. Jeg ble oppfordret av en venninne som blogget aktivt selv, til å begynne å blogge for å få utløp for tankene mine, som jeg til da hadde plaget henne og flere andre venninner med via facebookchatten. Bloggen skulle bli en arena hvor jeg delte med verden hvordan det er, for meg i alle fall, å føle seg som et annet kjønn enn man er født som, og den skulle også inspirere meg til å gradvis komme meg ut av dette berømte skapet. Men selv om jeg ikke er ute av det ennå, så har det som sagt vært en liten utvikling i riktig retning.

18. september i fjor postet jeg mitt allerede omtalte første innlegg med tittelen «Det første skrittet ut av (kles)skapet«, etter å ha planlagt bloggen i lengre tid, og til og med registrert kontoen på blogg.no fire måneder i forveien. Det som endelig fikk meg til å gjøre det, var at en Londontur var nært forestående, og siden jeg hadde planer om å være meg selv, som jente, under hele oppholdet, visste jeg at dette kunne generere en rekke interessante innlegg. Men jeg ville ikke starte med reiseinnlegg, så da jeg så avreisedatoen 26. september nærme seg, begynte jeg å skrive. Og jeg rapporterte daglig fra London, og kunne stolt fortelle at, joda, jeg går rundt i London som jente. Og jeg har det aldeles utmerket!


Bildene som ble tatt i London i fjor er stort sett outfitbilder. Dette derimot skiller seg ut fordi det ble tatt utendørs og ikke inne på hotellrommet.

Siden da har jeg opprettet meg en liten, men trofast leserskare på et sted mellom 30 og 50 personer som er innom daglig og ser etter nye innlegg, og kommenterer hvis de er der. Har jeg skrevet noe nytt, så er det enda flere som titter innom. Takknemlig som jeg er for de faste leserne jeg har, så må jeg likevel spørre meg selv det samme som flere av de spør meg med ujevne mellomrom.

«Hvorfor har ikke denne bloggen flere lesere egentlig?»

Jeg skulle ønske jeg hadde noe godt svar på det, og alt jeg skriver etter neste punktum vil bli rene spekulasjoner. For selv om jeg har lagt igjen store summer til blogg.nos neste julebord i form av å kjøpe bloggshouts, så har det en heller liten langtidseffekt. Jeg skriver med vilje overskriftene slik at leseren skal bli nysgjerrig og lokkes inn, men jeg har inntrykk av at de som da trykker seg inn på grunn av en pirrende overskrift glemmer bloggen like fort som vedkommende har skrevet «fin blogg, kommentere min?» i kommentarfeltet mitt. For neste dag viser statistikken at lesertallet er tilbake på det normale 30-50 stykker, selv om den viste over 400 dagen før. De kommer også helst inn bare når det står moteord som «outfits» «innkjøp» og «DIY» i overskriften også. Sa da er det vel sånne blogger de vil ha da. En blogg om en jente i guttekropp og hennes utfordringer i hverdagen er tydeligvis ikke interessant lesning.

Skulle man tro.

For da jeg for noen dager siden postet innlegget om min foreløpig siste grensesprenging, så jeg noe. Det var flere som delte dette innlegget i sosiale medier enn noe outfitinnlegg jeg noen gang har postet, og det genererte faktisk et respektabelt antall treff til statistikken, helt uten at jeg kjøpte plass i form av bloggshouts på forsiden av blogg.no den dagen. Det gjorde meg glad over å se at det faktisk er disse innleggene mine faste lesere vil ha, og setter pris på, når det er disse de velger å dele på facebook.

Utfordringen der er derimot at slike innlegg er vanskelige å skrive, fordi jeg ikke kan fabrikere en situasjon hvor jeg overvinner et hinder bare for å skrive et innlegg. Jeg må faktisk ha et hinder å overvinne, og det sier seg selv at er umulig å gjøre ofte nok til å fylle innlegg på en jevn basis. Slike innlegg vil høre med til sjeldenheten.


Utenfor prøverommene hos BikBok på Sirkus Shopping i Trondheim, sist lørdag. Glad jeg tok med masken min og parykken dit så kjæresten min fikk knipset et bilde.

I tillegg er det vanskelig å få tatt illustrasjonsbilder til innlegget, og som oftest blir det et bilde tatt like før eller like etter situasjonen inntreffer, på et «trygt» sted, aldri midt oppi mens det skjer, fordi det er vanskelig nok å for eksempel gå langsved Nationaltheateret i Oslo og føle alle stirrer på deg fordi du har på deg kjole og høye hæler, om du da ikke skal bli nødt til å tiltrekke deg ekstra oppmerksomhet ved å stoppe opp, ta på masken, og posere for noen bilder i tillegg. Det blir som oftest for tøft.

Men det spørs likevel at jeg må begynne å tenke i de baner. For jeg merker jo selv hvor mye det ekstra bildet av meg ved prøverommene på BikBok, kledd i en topp hvor merkelappen fortsatt henger på, hever innlegget og gjør det mer interessant. Så det spørs om det er det som må til, å fange de øyeblikkene når de oppstår i mye større grad enn jeg har gjort til nå, og kanskje til og med gjøre mer ut av dem i innleggene. Da vil de bli mer interessante for deg som leser å dele også, og tro meg, jeg er avhengig av at du som leser snakker med andre om bloggen min for at nye lesere skal finne frem hit. Ingen tvang selvsagt, men jeg skriver jo denne bloggen for å opplyse og også motivere meg selv til å finne veien ut av skapet. Og ikke misforstå, selv om jeg er veldig takknemlig for de 30-50 faste leserne jeg har, og blir glad når jeg ser et kjent navn i kommentarfeltet, som jeg også kun kjenner fra tidligere kommentarer til andre innlegg, så kan jeg ikke si at dette er lesertall som motiverer meg til å fortsette.

Men ironisk nok. Det som gjorde at denne bloggen endelig åpnet, etter lang planlegging, var altså den tidligere omtalte turen til London. I dag når denne bloggen fyller et år, og dette innlegget postes, så går det altså et Norwegian-fly fra Trondheim Lufthavn Værnes med nesen rettet mot London Gatwick Airport. Der sitter jeg ombord og har planer om å tilbringe nok en uke som jente i Londons gater. I år som i fjor har jeg også tenkt å rapportere fra turen, men jeg håper på å kunne gjøre det litt mer omfattende denne gangen, så fremt wifi-en på hotellrommet virker som den skal.

Bloggens skjebne avgjøres etter London. I mellomtiden håper jeg du titter innom, og deler reiserapportene mine.

Hvis du vil altså.

Min topp 10-liste over beste innlegg #4

Tenke seg til. I dag er det altså et år siden det aller første innlegget i denne bloggen ble postet. Det er også tre måneder siden sist jeg postet en liste over de ti beste innleggene i løpet av det foregående kvartalet. Det betyr bare en ting. På tide å skrive en slik liste for de siste tre månedene igjen. I anledning årsdagen burde jeg kanskje skrive en liste over de ti beste innleggene fra bloggens første år, men det tør jeg rett og slett ikke, så jeg holder meg til den gamle malen. De ti beste innleggene fra de siste tre månedene.


Jeg trodde det skulle bli vanskelig denne gangen, for jeg husker disse tre månedene som en lite spennende periode. Men så da jeg begynte å se gjennom, så dukket det jo opp innlegg jeg hadde glemt hvor gode egentlig var. Dermed ble det faktisk vanskelig, men ikke på den måten jeg trodde, for plutselig var alle ti plassene tatt.

Men her er altså den fjerde lista i serien, og som vanlig tar vi den i stigende reggefølge, med nummer 10 først og det beste til slutt.

10. På forsiden av Nettavisen… i to minutter…

Ok, ok. Ikke det beste innlegget, og faktisk kanskje ikke det tiende beste innlegget heller når jeg tenker meg om. Men det måtte med, selv om det skjedde for under en uke siden når jeg skriver denne lista. Men jeg aner fortsatt ikke hva som skjedde, og jeg er like forvirret ennå. Dette innlegget hjelper meg med å riste på hodet og le av det hele. Seriøst, hva skjedde egentlig…?

9. Å shoppe med noen som ikke vet…

Innlegget er litt slapt i gjennomføringen, og kunne vært litt mer direkte i formen, men det beskriver likevel godt hvor vanskelig jeg synes det var den dagen kjæresten min og jeg traff søsteren hennes i byen, og endte med å bli med henne på shopping, og hvor vanskelig jeg har synes det har vært også etter dette, der jeg må gå og late som om jeg er uinteressert, mens jeg egentlig har lyst til å shoppe selv. Jeg bør faktisk vurdere å fortelle henne hemmeligheten min snart, men jeg er ikke der ennå. Når søsteren til kjæresten min får vite det, da er det alvor…

8. Da gutter gikk i rosa kjoler

En liten historietime, fordi du trengte litt generell folkeopplysning. Vi har litt for lett for å glemme historien vår, og tro at enkelte ting alltid har vært slik som de er nå. Men neste gang jeg ser en mor på et diskusjonsforum si at rosa ikke er for gutter, og at mødre skal nekte sønnene sine få kle seg ut i rosa kjoler, fordi det bare er sånn, kommer jeg til å vise frem dette innlegget.

7. Vi trenger en mann!

Noen ble provoserte av dette innlegget, og bra er det. For det er ille nok at jeg skal ikke skal få være kvinne, om jeg ikke må kastes inn i mannstereotypien også. For det selv om det er fyfy å insinuere at kvinner er bedre skikket til husarbeid, så roper de fortsatt på mannen når det skal gjøres noe som inkluderer verktøy. Og så ler de når jeg strever og ikke får det til fordi jeg aldri har vært spesielt handy. Men hey, likestilling…

6. Hvem har spydd på lefsa mi?

Kanskje det lengste unna det vanlige temaet for denne bloggen vi kan komme, eller i alle fall har kommet så langt. Men jeg liker det. Det har den sarkastiske tonen jeg synes kler mine innlegg best, og er passe overdrevet. Sånn rent bortsett fra at jeg ikke spiste mer enn et stykke av den pizzaen. Den er nasty. Styr unna, med mindre du har et akutt ønske om å legge på deg ved å spise noe jævlig.

5. Hvorfor vil jeg være jente egentlig?

Jeg skriver hvert eneste innlegg på en sånn måte at de som besøker bloggen for første gang lett skal kunne forstå hvilken situasjon jeg er i, som jente i guttekropp, fordi bloggen i så stor grad besøkes av tilfeldige lesere som bare kommer inn fordi de ble nysgjerrige på overskriften min da jeg betalte for en bloggshout. Men da er det også greit å innimellom skrive innlegg som forteller hva og hvorfor, selv om jeg allerede har fortalt det i andre innlegg som ligger begravd langt tilbake i arkivet et sted. Dette er et sånt innlegg, og til å være et sånt innlegg synes jeg det er ganske bra.

4. Fikk hjelp til å shoppe jenteklær – til meg selv…

Det er bare noen dager siden dette innlegget ble postet så jeg har ikke fått latt det synke inn ennå. Men det handler om å bryte en større barriere, og det føles godt. Dessuten fikk kjæresten min knipset et godt illustrasjonsbilde som hever kvaliteten på innlegget flere hakk fordi det viser situasjonen når jeg står midt oppi den, ikke før eller etter slik jeg vanligvis gjør i denne bloggen. Snakker mer om dette i et innlegg jeg kommer til å poste senere i dag. Men et godt innlegg, og en fin dag å tenke tilbake på.

3. Enda et parti du IKKE skal stemme på!

I likhet med sjetteplassen litt på sidelinjen av det bloggen vanligvis handler om, selv om jeg delvis klarer å vri det mot en transkjønnet vinkling enkelte steder i teksten. Et godt innlegg med flere gode WTF-øyeblikk. Men når det er sagt, så er hele dette partiet og dets grunnlegger så fjerne fra denne virkeligheten at det ikke er spesielt vanskelig å skrive et morsomt innlegg om dem. Dette skrev seg virkelig selv.

2. Ute i Oslos gater – som jente!

Innlegget i seg selv er ganske ordinært, men historien det forteller gir meg gåsehud. Jeg kan fortsatt ikke tro det, men jeg har faktisk gått i Oslos gater, og tatt t-banen i samme by, kledd som jente, i kjole og høye hæler. Og det gikk bra. Jeg har egentlig ikke så mye mer å si, bortsett fra en ting men det…

1. Skremte vettet av horekunde i Oslo

…overlater vi til førsteplassen, som omhandler en liten hendelse som fant sted samme kveld som innlegget over. Øyeblikket varte ikke mange sekundene, for da det faktisk skjedde, klarte jeg knapt å blunke før bilen var borte og det gikk opp for meg hva som nettopp hadde hendt. Sånn sett er det fascinerende at jeg klarer å skrive et så utfyllende og likevel velskrevet innlegg om en hendelse som fant sted i løpet av noen få sekunder. Og gode historier har ofte med en skurk som får sin straff som fortjent. Det har denne historien også. Mektig bra innlegg, om jeg skal få si det selv.

Så, når jeg har levert min liste over de beste innleggene skrevet etter 18. juni, hva synes du? Noen jeg har glemt? Noen som absolutt ikke burde vært der? Burde Subway åpne en filial i Trondheim? Ja, mener jeg. Men si din mening i kommentarfeltet under.

Forventninger til Londonturen

«Du kan ikke hoppe i den samme elva to ganger», sa de gamle på den tiden da verken internett eller Ivar Dyrhaug var oppfunnet og man brukte fredagskveldene til å finne opp ordtak. Men jeg ser hva de mente, nå når jeg skal besøke London for andre gang. Jeg badet riktignok ikke i Themsen sist jeg var der, og tenker ikke gjøre det denne gangen heller, eller kanskje hvis billettørene på turistbåten kommer, men forrige gang var det ikke bare første gang jeg besøkte den britiske hovedstaden.

Det var nemlig også første gang jeg skulle prøve meg utendørs som jente, og derfor var reisen dit preget av en god dose nervøsitet. Men jeg greide det. Først bare en runde rundt i kvartalet like ved hotellet, og da det gikk så bra som det gjorde, forlot jeg ikke hotellet igjen i noe annet enn jenteklær før den dagen vi dro hjem til Norge. For en fantastisk uke det hadde vært, og hvor fantastisk det var å bare være seg selv. Så da er det klart at jeg ved første anledning igjen pakker kofferten og vender nesen i sørvestlig retning.


Men så var det dette med ordtaket og den der elva som du ikke kan hoppe i to ganger. Men det har ingenting med at Themsen er magisk å gjøre, men heller at denne gangen er det ikke første gangen jeg drar til London. Jeg er heller ikke like nervøs som jeg var, for jeg husker hvor bra det gikk i fjor, at jeg kunne gå i jenteklær i full offentlighet, og at ingen hevet et øyenbryn, og at jeg ble omtalt som jente overalt.

Dermed vet jeg hva jeg går til denne gangen, og da er ikke situasjonen den samme som i fjor. Og det var dette de gamle mente da de sa at de ikke kunne hoppe i den samme elva to ganger, for elva er ikke den samme. Så da er jeg langt tryggere på meg selv og kan i større grad glede meg til turen, og å kunne gå rundt i Londons gater i de klærne jeg vil som meg selv, og ikke minst fordi jeg denne gangen skal reise med kjæresten min.

I år som i fjor har jeg planer om å skrive dagsrapporter fra turen, og så fremt hotellet kjæresten min og jeg har booket oss inn på holder lovnadene om gratis wi-fi kommer jeg til å oppdatere bloggen daglig under oppholdet. Jeg oppfordrer derfor selvsagt til å titte innom hver dag fremover.

…og for ordens skyld. Illustrasjonsbildet viser kofferten fra turen i fjor. Jeg har selvsagt ikke begynt å pakke ennå. Hallo, jeg reiser jo ikke før i morgen…

PS! Titt innom i morgen, 18. september, også! Bloggen fyller et år, og jeg lover to nye innlegg!

Fikk hjelp til å shoppe jenteklær – til meg selv…

Førstkommende onsdag fyller denne bloggen ett år, og siden da har jeg, utenom det du leser nå, skrevet 206 innlegg om mitt hemmelige liv som en jente i guttekropp. Men selv etter så mange innlegg, er det stadig et av mine tidligste innlegg jeg stadig vender tilbake til som mitt beste. Det hvor jeg beskriver utfordringen med å kjøpe og prøve jenteklær i prøverom, og hvordan jeg planlegger fluktruter og hvordan jeg skal bevege meg rundt i butikken ubemerket. Jeg blir ikke overrasket om min adferd i butikken kan oppfattes som adferden til en butikktyv, der jeg sniker meg rundt og gjør alt jeg kan for å ikke tiltrekke meg oppmerksomhet og håpe i det lengste på at ingen av personalet spør om jeg trenger hjelp.

Nå var det på tide å bryte noen barrierer igjen, ved å gjøre det motsatte og faktisk be om hjelp. Men å bare gå inn i en butikk og si til den første og beste ekspeditøren jeg fant at jeg trengte hjelp til å finne jenteklær blir i barskeste laget. Derfor ble det så jeg sendte en melding til en blogger jeg har fulgt sporadisk omtrent like lenge som jeg har blogget selv, Kine Tømmerdal, som jeg visste jobber på BikBok på et kjøpesenter i Trondheim, ikke langt unna der jeg selv bor, og som jeg vet har kjennskap til bloggen min fordi hun har kommentert den et par ganger. Hun fortalte meg når hun jobbet, og på lørdag tok jeg med meg kjæresten min dit. Etter noen runder med oppsyking inne i butikken, tok jeg til slutt mot til meg ved å gå bort til henne og gjøre meg til kjenne.


Kine slo meg med en gang som en veldig kul person, og med den største selvfølgelighet spurte hun meg hva jeg så etter, hva jeg liker og geleidet deretter meg og kjæresten rundt i butikken for å komme med forslag. Hun fikk meg til å føle meg så avslappet at jeg glemte fullstendig at det var andre kunder i butikken, og også min vanlige taktikk om å late som om jeg handlet til noen andre. Eventuelle tilhørere ville ikke hatt noen problemer med å overhøre at jeg var på jakt etter klær til meg selv. Men det hadde jeg fullstendig glemt å bry meg om der og da.

Som bildet viser så gikk jeg ikke bare i prøverommet etterpå, men jeg turte til og med å gå utenfor med klærne vi fant frem til sammen for å forevige øyeblikket sammen med Kine. Men det er det ikke sikkert jeg hadde turt om jeg ikke hadde hatt med parykken og masken min til butikken.

Jeg forlot butikken med en ny topp, et nytt skjørt, et nytt halskjede og en kropp full av adrenalin. Ikke bare hadde jeg for første gang prøvd klær i prøverommet i en butikk med bare jenteklær hjemme i Trondheim (jeg har vært det flere ganger i utlandet), men jeg hadde til og med oppsøkt en av de som jobber der for å få hjelp til å finne noe, og uten å legge skjul på at det var til meg selv.

Så selv om jeg var veldig shaky da jeg forlot butikken like før stengetid, så var jeg veldig fornøyd med meg selv for å ha brutt flere barrierer på en gang.

PS! Bloggen til Kine finner du på kinetommerdal.blogg.no

Inne på topp 100, uten Nettavisens hjelp…

I går forfattet jeg et lite innlegg om hvor forvirret jeg var over Nettavisens adferd med å først fronte et av mine innlegg på forsiden sin, for å så fjerne det noen minutter senere. Det som da kan virke litt mer forvirrende er at jeg i går likevel satte ny leserrekord for egen blogg, og gjorde at grafen i besøkstatistikken min gjorde et hopp.


668 lesere tittet innom i går, mot den gamle rekorden på 650, satt i februar i år da Nettavisen faktisk lot innlegget mitt stå på forsiden et helt døgn. Det ble likevel ikke ny rekord i plassering på topplisten, den ble satt i sommer da jeg var oppe på 86. plass, men med lavere antall lesere, noe som tyder på at vi for alvor er ferdig med sommer og ferie, også bloggerne.


Men det holder likevel til topp 100, og da kan jeg vel kalle meg toppblogger igjen da? I alle fall frem til i morgen. For selv da jeg tok skjermdumpen av statistikken min tidligere i dag pekte i underkant av 100 lesere, så er det fortsatt et stykke igjen til 600.

Så jeg nyter det så lenge jeg kan. Men håper på at leserne vil lokkes inn igjen når jeg begynner å poste fra Londonturen min i neste uke. Jeg reiser på onsdag, og jeg lover at det vil bli en litt annerledes reisereportasje…

På forsiden av Nettavisen… i to minutter…

For veldig mange av de som blogger på blogg.no er det et ønske om å få et av sine innlegg frontet på forsiden av Nettavisen. Det gir jo en unik mulighet til å vise frem bloggen sin og kanskje også fange opp noen nye lesere. Jeg har siden februar i år, da mitt innlegg «Hvorfor er kjoler og skjørt kun for jenter?» ble frontet og jeg fikk satt personlig leserrekord, sendt inn tips til Nettavisen hver gang jeg har hatt et innlegg jeg har vært veldig fornøyd med og som jeg føler er representativt for bloggens profil.

Så da var det litt surrealistisk da jeg fredag morgen fikk en melding på et innlegg jeg skrev i full fart, «DIY – en søt kjole av shorts, uten å sy!«, og egentlig bare for å kødde med de mange rosabloggerne der inne ved å ha et innlegg med moteordet «DIY» i overskriften, og la innleggets innhold være litt på sidelinjen av hva de nok hadde forventet. Men overraskelsen var det jeg som fikk:


Svaret mitt sier det meste om hvor blandede følelser jeg fikk for dette. Jeg hadde jo håpet i det lengste på en ny mulighet til å vise frem bloggen min på Nettavisen og lure inn potensielle nye lesere. Men var det dette innlegget jeg ville fronte?

Til syvende og sist konkluderte jeg med at jo, det var egentlig kult å bli frontet på Nettavisen, og klikket meg selvsagt inn dit for å ta en skjermdump til et innlegg om mine five seconds of fame og sannsynligvis klatring på topplisten.


Faksimile: Nettavisen.no like etter klokken 10, 13. september 2013

Men så skjedde det noe rart. For jeg lot forsiden med Nettavisen stå oppe på skjermen min og flyttet fokus over på andre ting enn dataen, før jeg så at Nettavisen tok en automatisk oppdatering av skjermen, slik den gjerne gjør innimellom. Men da var plutselig innlegget mitt borte.

Faksimile: Nettavisen.no en gang mellom klokken 10 og halv 11, 13. september 2013

Min første tanke var at de kanskje trengte plassen til en viktigere nyhet, type breaking news. Men artikkelen som tok plassen innlegget mitt hadde vært på var skrevet og lagt ut i går, så det kunne det ikke være.

Nå er det jo ikke sånn at Nettavisen forplikter seg til å linke til en artikkel eller et innlegg i et visst antall timer, men jeg synes ikke det er gøy å bli oppspilt over å få beskjed om at et av mine innlegg er blitt frontet, og dermed vekke konkurranseinstiktet mitt som umiddelbart får meg til å tenke «Hey! Jeg kan slå leserrekorden min i dag!», for å så oppdage noen få minutter senere at der røk den sjansen.

Men det svir ikke så mye som det kunne ha gjort, for det var tross alt ikke et innlegg jeg hadde lagt sjela mi og brukt en times tid på å forfatte og formulere riktig. Den ble satt sammen i full fart, og mest på tull, og innholdets relasjon til bloggens profil og tema er heller syltynn. For egentlig var det jo ikke dette innlegget jeg ville ha mine five seconds of fame for. Jeg ville mye heller hatt det for «Hvorfor vil jeg være jente egentlig?«, «Da gutter gikk i rosa kjoler» eller kanskje til og med «Når psykiatrien kødder med pasientene» for eksempel. Disse føler jeg er mer dekkende for hva bloggen egentlig handler om.

Men det som virkelig er dekkende i dette tilfellet, er utrykket five seconds of fame…

DIY – en søt kjole av shorts, uten å sy!

DIY er i vinden for tiden. Så i vinden at jeg ikke gidder å forklare hva det betyr engang, og heller ikke hva det betød på slutten av 70-tallet da faren min var sint punker og punkbevegelsen i Trondheim lagde egne tidskrift og lagde egne vinylplater på egne plateselskap… bortsett fra at nå gjorde jeg det likevel. Men om folk den gangen ikke hadde anlegg for å håndtere en trykkpresse, så er det ikke alle i dag som har anlegg for å ta symaskinserfikatet på barneskolen heller. Noen er kanskje redd for å stikke seg med nåla også.

Men frykt ikke! For internett har løsningen på det meste, og her har jeg funnet ut hvordan du, og hvem som helst andre, kan med enkle krep lage en lekker og moteriktig kjole ved hjelp av en shorts.

…and hey, presto!

Fortsatt ikke overbevist? Se flere bilder av andre som har lagd sin egen kjole med denne metoden her.

Når psykiatrien kødder med pasientene

Jeg skulle ønske jeg var jente. Men siden jeg ikke helt tør å vise verden det ennå, har jeg en del psykiske plager, og derfor går jeg til behandling. Dette gjør jeg ved Nidaros DPS på Østmarka i Trondheim, i en fin moderne bygning i en skråning med utsikt over Trondheimsfjorden og Ladestien. Men i denne bygningen liker de å kødde med pasientene sine.

Foto: Psykolosjen.no

For siden bygningen, som vist i bildet over, ligger i en skråning så ligger noen av etasjene delvis under bakken. Men det ser du ikke når du kommer fra oversiden og går inn hovedinngangen som du også ser avbildet i bildet over. Da kommer du nemlig fra venstre og ser ikke skråningen, og at de øvrige etasjene under bakkenivå. Da synes jeg ikke det akkurat er snilt å utfordre de som kommer inn med sine psykiske lidelser og eventuelle vrangforestillinger, ved å la dem komme inn hovedinngangen og møte et skilt som informerer om at de er i tredje etasje.

Men la gå, når du kommer inn denne hovedinngangen, fortsatt i tredje etasje, er det rett frem en synlig trappeoppgang med en trapp som går ned til andre etasje, og en trapp opp i fjerde til kantineområdet. Min behandler befinner seg i andre etasje, så som vanlig gikk jeg rett frem da jeg kom inn hovedinngangen, i tredje etasje, for å gå ned trappen til andre etasje. Men hva møtte meg der.


To skilt, det ene i Times New Roman, og det andre i Comic Sans, for den som ikke klarer å lese fonter med serifer, som informerer meg om at trappa er stengt. Ingen anvisning om hvor man eventuelt finner en annen trapp, eller en alternativ rute inn i etasjen under. Er ikke det litt dårlig gjort med tanke på at gruppen som beveger seg i disse trappene er overrepresentert av mennesker med depresjon, angst og vrangforestillinger? Synes ikke ledelsen ved Nidaros DPS at disse har nok mentale utfordringer fra før, om de ikke skal bli nødt til å stresse med å sende dem på skattejakt etter en alternativ rute i en bygning hvor 1 er lik 3?

Jeg ser for meg at det i dag har dukket opp mange alternative forklaringer på hvorfor denne trappen har tatt ut en fridag i dag, i de mange fargerike sinnene som denne bygningen huser.

Men selv om ledelsen ved Nidaros DPS ikke klarer å fortelle, verken i Times New Roman eller Comic Sans, at det finnes flere trappeoppganger i dette huset, eller hvor du skal finne dem, så klarte jeg å lokalisere en av dem, etter litt leting, i motsatt ende av bygningen, bak en lukket glassdør. Og da var jeg ganske fornøyd med meg selv, for å klare å manøvrere meg frem i denne bakvendtbygningen uten hjelp fra det tilstedeværende helsepersonellet.

Så kanskje det er et nytt prosjekt fra Nidaros DPS? En slags kollektiv mestringsoppgave for alle, for å få pasientene til å tenke alternativt, fremfor å følge de samme opptråkkede stiene de alltid går?

Eller kanskje trappene rett og slett fikk nok og krevde en timeout fordi de var lei av å føle seg «tråkket på»?

Etter å ha korrekturlest dette innlegget begynner det i alle fall å gå opp for meg at det kan være flere grunner enn transeksualismen til at jeg trenger å oppsøke psykolog innimellom.

Umulig å finne et hverdagsantrekk?

Jeg skulle ønske jeg var jente. Det har du fått med deg, dersom du følger denne bloggen fast. Men i såfall har du også fått med deg at jeg gjentatte ganger refererer til en av mine største utfordringer. Altså, ikke frykten for å ikke få aksept ute i samfunnet, men det å finne hverdagsantrekk. Seriøst, det er noe jeg sliter veldig med, og hver gang jeg drar ut for å lete, eller surfer meg innom nettbutikkene, så er sjansen stor for at jeg finner enda en fin kjole. En sånn som er for fin for å gå ut på byen i, for fin til julebordet, og krever minimum at en av venninnene dine passerer en alder hvor siste sifferet er 0 eller 5 eller i verste fall gifter seg for at den skal passe inn i omgivelsene. Sjansen er altså stor for at om jeg kjøper den så blir den hengende i skapet lenge nok til at arkeologene som finner den må karbondatere skapet mitt for å avgjøre hvor lenge den har hunget der.


Og så var det alle parene med pumps jeg har da. Jeg tror jeg snart må dekket hele fargespekteret, inkludert et par usynlige farger som infrarødt og ultrafiolett, og et par til i farger fysikerne ikke har oppdaget ennå.

Men hvorfor har jeg så vanskelig for å finne hverdagslige klær?


Jeg tror svaret ligger i at jeg ikke får kle meg som jente så alt for ofte. Mesteparten av tiden jeg vandrer rundt i Trondheims gater ser du meg med slitte jeans, en t-skjorte med en eller annen nerdete referanse som ville gjort Sheldon Cooper stolt, pent innrammet av den obligatoriske hettejakka i en nøytral farge som passer til alt. Grått og kjedelig med andre ord, slik guttemoten med få unntak stort sett er. Når jeg da en sjelden gang i blant får muligheten til å kle meg som den jenta jeg ønsker å være, så ønsker jeg jo å utnytte det. Da har jeg for uvane å tiltrekkes litt for lett av de fineste kjolene og de høyeste hælene.

Så nå har jeg bedt om hjelp. En annen blogger jeg har fulgt en stund, som jeg har fått med meg jobber i en klesbutikk her i Trondheim, og som jeg også vet har vært innom bloggen min fra tid til annen, har fått spørsmål om hun kan hjelpe meg om jeg dukker opp på jobb hos henne en dag. Hun har sagt ja.

Derfor er jeg veldig spent på hva vi får ut av det, og hva hun eventuelt finner frem og foreslår. Hvis jeg tør da.

Følg med, følg med, og ønsk meg lykke til.

PS! Tviler på at hun får meg inn i bukser. Det synes jeg at jeg går i nok som det er, med mindre hun virkelig insisterer. Men det må da finnes noen hverdagskjoler eller skjørt i den butikken?

Zalando gir meg rabatt fordi de savner meg(?)

I fjor høst skrev jeg en serie med innlegg basert på en mail jeg fikk fra Nelly.com om en rabattkode jeg, av grunner jeg til dags dato ikke helt skjønner hvorfor, fikk. Nå er det Zalando som er ute og vil kaste rabatter i min retning, og etter det jeg kan lese i mailen så er det fordi de savner meg.


Siden jeg lever som jente i skjul, så står selvsagt ikke jentenavnet mitt på postkassen. Derfor ble kontoen jeg opprettet på Zalando i vår selvsagt registrert på guttenavnet jeg er registrert med i folkeregisteret, og som også står på postkassen min. Ikke si at jeg ikke tenker på postmannen i det minste.

Selv om jeg i hele mitt liv bare har kjøpt et plagg der, så synes jeg jo det er hyggelig å vite at de satte pris på min korte tilstedeværelse der da jeg kjøpte en kjole gjennom dem i vår. Så mye at de faktisk savner meg nok til at de nå vil gi meg 15% rabatt for neste kjøp i håp om at jeg kanskje kommer på besøk igjen. De har til og med satt sammen en liste av produkter de mener vil være midt i blinken for meg, basert på mitt siste kjøp.

Ehe… atte… hæh? Basert på mitt siste kjøp så er det det der de anbefaler? La gå at jeg har registrert meg med et mannsnavn av praktiske årsaker på sidene deres, men det der er på ingen måte basert på mitt forrige, og hittil eneste kjøp, slik de påstår. For du skal være over gjennomsnittet kreativ, eller aller helst desillusjonert om du klarer å se på denne:


og ut i fra dette kjøpet, fra deres nettbutikk, trekke den konklusjonen at jeg kan tenke meg å i det hele tatt vurdere å være interessert i noe av dette:

Men det kan jeg si med en så klokkeklar stemme at den vil gjalle så mye i bergveggene i de kommende årene, at fremtidige generasjoner kan oppleve min røst lenge etter at jeg har forlatt denne kloden. Det finnes ingenting på den lista de har sendt meg som jeg kan tenke meg å tre utenpå kroppen min om jeg så fikk betaling for det. Ikke i denne eller en alternativ virkelighet i en annen dimensjon vil jeg engang vurdere det om jeg så fikk en pistol mot tinningen og noen truet meg med å lenke meg fast til en stol med et maraton av samtlige Vikingarnas Kramgoa Låtar avspilt rett i ørene mine om jeg ikke ikledde meg disse tekstilene.

Dere tar feil, Zalando, det dere har sendt meg har absolutt ingenting til felles med min klessmak, og det burde dere visst. Dere vet jo at jeg kjøpte en lilla kjole av dere tidligere i vår, for dere påstår jo at det er dette kjøpet dette utvalget er basert på. Men det kan dere ikke ha sett på det engang, dere har bare registrert at noen, med mannsnavn, som la igjen penger hos dere i vår ikke har gjort det på en stund, og da må dere finne på noe for å få vedkommende til å legge igjen flere penger hos dere. Ut i fra dette er det tydelig at dere ikke savner meg. Dere savner pengene mine. Og dem får dere aldri! ALDRI!

I alle fall ikke før jeg finner en annen kjole hos dere jeg har lyst på.

Men frem til da ønsker jeg dere byllepest. Dobbeltsidig.