Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for september 2013

«De nye» på jentepuben…

Fredag ble uten tvil en stor merkedag for meg, da jeg endelig klarte å gjøre det jeg har drømt om i mange år, nemlig å gå ut på byen som jente i min hjemby Trondheim. La gå, det var på den månedlige jentepuben til Landsforeningen for Lesbiske og Homofile i Trondheim, hvor bare jenter og damer får slippe inn, men like fullt har jeg nå klart det. Dette har jeg som kjent allerede skrevet et innlegg om.

Det jeg derimot ikke skrev var hvordan det gikk etter at kjæresten min og jeg hadde betalt inngangspengene og kommet inn i lokalet. Men siden vi var på et sånt sted bare ville være omgitt av skeive så ville det vel gå helt på skinner, ikke sant?

Vel, eh… ikke helt. Men det er i ganske stor grad min egen skyld også. La meg fortelle nærmere.


Da jeg ankom Café 3B sammen med kjæresten min hadde jeg nervene på utsiden av kroppen. Jeg hadde gått fra leiligheten til kjæresten min, gjennom deler av sentrum for å komme frem til utestedets lokaler i Brattørgata 3b. Jeg var så nervøs at jeg visste rett og slett ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg.

På forhånd hadde jeg også blitt fortalt at det lesbiske miljøet i Trondheim er lite og tett, og de fleste kjenner hverandre. Det så ut til å stemme veldig godt fra der vi satt og observerte i sofaen like ved inngangsdøren, for det var skyhøy klemmefaktor mellom jentene i lokalet hver gang en ny person kom inn døra, og minst like stor gjensynsglede. Så når det var nervepirrende nok for meg å bare være tilstede, kledd som jente, i utgangspunktet, så ble det i tøffeste laget å gå rundt og prøve å mingle med en gruppe mennesker som så ut til å være veldig godt sammensveiset. På en måte ble det så kjæresten min og jeg som begge var nykommere, følte oss litt utenfor det som skjedde.

Men det er nok minst like mye vår egen feil, for jeg tror ikke vi sendte så mange signaler om at vi ønsket kontakt med andre, der vi satt tett med hvert vårt glass og holdt rundt hverandre og var temmelig rause med å gi hverandre kyss. Jeg ville ikke ha forstyrret et par som så ut til å ha en romantisk stund selv i alle fall.


Men ett bekjentskap ble i alle fall stiftet den kvelden. Kort tid etter at vi kom var det nemlig en hyggelig jente ved navn Ida, som tydeligvis var en av arrangørene for kvelden, som tok initiativ og spurte om hun fikk slå seg ned med oss en liten stund. Hun synes det var koselig med nye fjes, og kunne også fortelle at hun hadde lest bloggen min og at det var bra at jeg endelig fant motet til å komme. Dette er noe nytt for meg, for siden jeg jo blogger anonymt og går rundt som gutt i det daglige, har jeg aldri opplevd før at ukjente jeg har møtt ansikt til ansikt forteller meg at de har lest og likte bloggen min. Men det kan jeg si at hvis alle i det lesbiske miljøet i Trondheim er like trivelige som henne, så har jeg ingen grunn til å være nervøs for å mingle neste gang i alle fall.

Så det blir mitt neste mål. Fordi jeg fortsatt ikke er klar for å gå på Rema og gjøre dagligvarehandelen som jente, så må det bli å fortsette å dra på LLHs jentepub. Kanskje ikke hver gang, men i alle fall ofte nok til at jeg blir komfortabel med å dra dit som jente. Dette var riktignok første gangen og da er det naturlig at jeg var nervøs, men om det føles trygt å dra dit kledd som den jenta jeg vil være, så vil veien være kortere til å sprenge grensene i det daglige også.

Likevel kjente jeg på stemningen at LLHs jentepub er et godt sted å være for oss jenter som liker andre jenter. Så jeg gleder meg allerede veldig til neste gang, og håper jeg tør å være litt mer sosial da.

Ut av skapet og ut på byen…

Fredag kveld. Det er mørkt og regntungt når kjæresten min og jeg beveger oss bortover Brattørgata i Trondheim, og jeg må med jevne mellomrom holde kjolen min nede så ikke den kalde vinden tar tak i den. Jeg har vært nervøs helt siden vi gikk fra leiligheten til kjæresten min, og har knapt sagt et ord før vi nå når målet vårt, Café 3B, hvor Landsforeningen for Lesbiske og Homofile i Trondheim holder jentepub den siste fredagen hver måned. Men nå blir jeg nødt til å åpne munnen.


For i det vi skal til å gå ned trappa til kjellerlokalet hvor utestedet ligger, blir vi stoppet av en dørvakt som ber om legitimasjon. Jeg ser opp på ham og sier med min bassfylte stemme at det er ok, men at det er ikke sikkert at han kjenner meg igjen på bildet, og gir ham et bankkort med et bilde fra jeg var 19 og den daværende kjæresten min hadde insistert på at jeg skulle legge an skjegg på haka. En av jentene som står utenfor og røyker ser på meg og deretter på dørvakten mens hun ler litt. Dørvakten skyter øyenbrynene langt opp i hårfestet, men sier at så lenge tallene stemmer, gjør det ikke noe. Vi blir sluppet inn, og jeg erkjenner at det er en historisk kveld.

Jeg er kledd som den jenta jeg ønsker å være, i full offentlighet. Og jeg har til og med gått i sentrumsgatene som jente! Hjemme i Trondheim!


Antrekket mitt denne fredagskvelden.

Dette å kunne gå ut som jente i full offentlighet er jo noe jeg har drømt om lenge, men som alt annet må det tas gradvis, og jeg har for lengst sett for meg LLHs jentepub i Trondheim som en utmerket arena å begynne på, siden jeg ikke tør å kaste meg ut av det berømte skapet, og gå på Rema som jente med en gang. Men også dette har vært vanskelig å gjennomføre og jeg har prøvd tre ganger tidligere uten hell.

Men denne gangen er det bare to dager siden vi kom hjem fra London, hvor jeg klarte å venne meg til å gå i kjole ute blant folk som den største selvfølge, akkurat som en hvilken som helst jente. Dermed er overgangen mindre og det blir lettere å glemme at for veldig mange er jeg en gutt i jenteklær, selv om jeg ser på meg selv som en jente.

Stempelet som jeg får på håndbaken som synlig bevis på at jeg har betalt inngangspengene, blir også et synlig bevis på at jeg er inne på jentepuben. På et område som for kvelden bare er åpent for jenter og damer, og jeg har kjæresten min ved siden av meg, også hun med et stempel på håndbaken. Hun hvisker i øret mitt hvor stolt hun er av meg.

Jeg har klart å nå målet om å gå ut i min hjemby Trondheim som den jenta jeg ønsker å være. Men denne gangen spør jeg ikke «hva nå?». For jeg vet hva det neste blir…

Gårdagens outfit

Nå er det lenge siden jeg har postet sånn der «dagens outfit». Eller egentlig ikke, for jeg har jo gjort det hver dag i løpet av Londonturen i forrige og denne uka. Men da gjorde jeg det som en del av et lengre innlegg, og ikke som et rent outfit-innlegg hvor hensikten ene og alene er å vise frem hvilke tekstiler som fikk lov til å bekle kroppen min akkurat denne kvelden. Og ikke er det dagens outfit heller, det er gårdagens outfit. Det er hva jeg hadde på meg i går, fredag kveld.


Som du ser så nekter jeg å godta at sommeren er over og valgte en lilla blomstrete sommerkjole, men med nødvendig tilbehør, for selv ikke jeg klarer å ignorere at gradestokken har begynt å flørte med minusgradene, selv om den ikke har omfavnet dem helt ennå.

Men hva gjorde egentlig jeg i går..?

London dag 7: Tilbake til hverdagen (nesten)

Så var det på tide å forlate London. Jeg hadde dyttet i meg min siste porsjon med bacon og tomatbønner til frokost. Jeg hadde pakket ned alle kjolene mine i en alt for overfylt koffert, og jeg hadde gått over rommet sammen med kjæresten min for å passe på at vi ikke hadde glemt noe. Klokken nærmet seg 11, siste frist for utsjekking, satt av hotellet.

Koffertene ble så dratt nedover de bratte trappene, av mangel på heis, og jeg så for meg E. H. Shepards illustrasjoner av Christopher Robin som sleper Ole Brumm etter seg ned trappetrinnene, tilsatt lyden av Torbjørn Egners stemme. «Dunk, dunk, dunk, sier det i trappen». Men selv om vi nå sjekket ut av hotellet, gikk ikke flyet før klokken åtte på kvelden, så vi hadde mange timer igjen å slå i hjel før vi gadd å ta toget fra Victoria Station til Gatwick. Vi skulle ta en siste runde i Londons gater.

Men ikke som jente denne gangen.

For senere samme dag skulle vi jo gjennom passkontrollen. Jeg ønsket ikke å skape noen scene der ved å komme kledd som jente, og vise et pass med et guttenavn og et bilde av meg med masse hår i ansiktet. Kanskje kunne jeg ha skiftet på et toalett etter ankomst Gatwick, før passkontrollen, men hvilket toalett skulle jeg gått på? Dame- eller herretoalettet?

Så jeg valgte den enkle løsningen, å returnere til å gå ut som gutt med en gang, og inn i den rollen samfunnet forventer av meg. Tilbake til hverdagen altså, selv om vi fortsatt hadde noen timer igjen i London. Men jeg merket forskjellen. For nå var det ikke «Hello, girls!» lenger når vi kom inn i en butikk. Nå var det «Hello, guys!» selv om jeg gikk sammen med kjæresten min som av naturlige grunner fortsatt gikk kledd som jente.

Men jeg var ikke lenger en av jentene. Selv om jeg nå hadde blitt vant med det, og de siste dagene i London ikke hadde tenkt over at jeg gikk i kjoler engang. Det var blitt helt naturlig, som en del av normalen. Nå gikk jeg rundt i gutteklær og følte meg unaturlig.


Farvel for denne gang, London! Foto: Will Fox/Wikipedia Commons

Så da vi forlot London Victoria i fem-tiden på ettermiddagen ble det bestemt at vi må prøve å komme oss tilbake til London igjen kanskje allerede til våren. For ikke bare er det en fantastisk by, men jeg tør å være meg selv her.

Vi sees igjen snart, London!

London dag 6: Siste kveld som en av jentene

Først av alt, beklager at neste del av reiserapporten kom så mye senere i forhold til de andre, men det er en grunn til det. Vi måtte sjekke ut fra hotellet senest klokken 11 onsdag morgen, og frem til det prioriterte jeg av naturlige årsaker å rydde hotellrommet og pakke sammen sakene mine. Etter dette var jeg ikke på nett igjen før jeg landet på norsk jord like før midnatt og onsdag ble til torsdag. Men nok om det for nå, nå skrur vi klokken tilbake til tirsdag og dag seks i London.


Det eneste brukbare bildet jeg har av antrekket mitt fra tirsdagen. Kjolen kjøpte jeg altså to dager tidligere. Vi var vel ganske slitne på dette tidspunktet, og orket ikke bruke tid på å ta outfitbilder. Den observante leser vil kanskje, tross dårlig oppløsning, kjenne igjen inngangspartiet fra et innlegg jeg skrev for et år siden…?

Planen for dagen var å gjøre ting vi ikke rakk over tidligere i oppholdet og da først og fremst naturhistorisk museum hvor de har dinosaurer. Og når jeg sier dinosaurer, så mener jeg ekte dinosaurer. Ikke slike falske mekaniske dinosaurer som trenger strøm for å bevege på hodet og halen et par centimeter, selv om de hadde noen slike også. Nei, jeg snakker om ekte dinosaurer! Men de var dårlig vedlikeholdt, og det var bare beina igjen av dem…


Beinrangel, med en modell av hvordan beinrangelets barn kunne ha sett ut. I følge museumsvakten var dette dyret 65 millioner, 12 år og 7 måneder gammelt. Og det visste han fordi han ble fortalt at det var 65 millioner år gammelt da han begynte å jobbe der for 12 år og 7 måneder siden…

Men overveldende var det å gå gjennom denne imponerende samlingen av dinosaurbeinrester og fossiler, og bare suge til oss lærdom, og vi gikk så lenge og lot oss fascinere at vi rent glemte klokken. Plutselig nærmet den seg fire, og vi måtte bare kansellere alle planer om å besøke Oxford Street igjen for å ta igjen de butikkene vi ville ta nøyere i øyensyn denne dagen. Vi hadde nemlig andre planer.

For mandag kveld hadde jeg blitt kontaktet av Line, en venninne fra da jeg var aktiv i Studentersamfundet i Trondheim (jeg sier ikke hvilken gjeng vi tilhørte), og som nå har flyttet til London og studerer der. Hun hadde lyst til å møte oss, og derfor avtalte vi at vi skulle gå og spise sammen, og jeg lot henne finne et sted, siden hun tross alt kjenner London mye bedre enn kjæresten min og meg til sammen. Men sushien fra dagen før friskt i minne hadde jeg i dag lyst på noe kjøtt, og spurte om hun visste om noe sted i nærheten av hotellet vårt som hadde gode burgere.

Så møtte vi henne på Tottenham Court Road, og jeg er imponert over at hun kjente meg igjen med en gang, for selv om hun lenge har visst om min lille hemmelighet, så har hun aldri sett meg som jente før. Etter en gjensynsklem tok hun oss med gjennom en labyrint av gater nedover Soho til en filial av en kjede som har Byron Proper Burger skrevet over døren. Burgeren var veldig god og kan trygt anbefales, men lokalet ødela opplevelsen litt. Det var høyt under taket, og mye tomme flater på veggene, noe som gjorde at lyden ble reflektert i veggene, og det var umulig å høre noe i all støyen. Litt kjedelig når man møtes etter så lang tid, men ikke har sjanse til å føre en samtale og oppdateres på hverandres livsituasjon, fordi man ikke hører hva den andre sier. Men burgeren var som sagt veldig god, og det er tydeligvis et populært sted, og vi kom til rett tid. Det var to ledige bord i lokalet da vi kom. Da vi gikk var det tre meter kø utenfor for å få komme inn.

Etter å ha sagt farvel til Line, gikk kjæresten min og jeg hjemover for å samle krefter og begynne å pakke. Vi lo litt stille for oss selv da vi oppdaget at det var en annen filial i Byron-kjeden enda nærmere hotellet, som i rett rundt hjørnet, i samme kvartal som hotellet vi bodde på. Og at denne avdelingen så ut til å være nesten tom for gjester. Noe å prøve ut neste gang.

Da kjolen min og sminken var vasket av for kvelden, gikk jeg og la meg med vissheten om at vi neste dag skulle forlate London og reise hjem til gamlelandet og bli gutt igjen. Dette var altså sannsynligvis den siste dagen på en stund at jeg skulle gå ut blant folk, kledd som den jenta jeg ønsker å være.

Eller…?

London dag 5: Shopping i Oxford Street og Regent Street

Den femte dagen av vårt Londonopphold var i shoppingens tegn, og derfor satte vi kursen til fots til Oxford Street, via Tottenham Court Road. Nå skulle det brukes penger!


Dagens outfit: Slik valgte jeg å gå kledd denne mandagen.

Men det ble stort sett så vi brukte føttene for å bevege oss bortover denne handlegaten. Kanskje fordi vi allerede hadde brukt så mye penger i Camden Market, og kanskje fordi butikkene i Oxford Street ikke appelerer like mye til oss to som nettopp Camden gjør. I fjor skrev jeg også at Top Shop skuffet meg og at jeg hadde forventninger om å finne noe fint der. Det gjorde jeg også i år, men gikk også denne runden ut uten et eneste plagg. Jeg fikk derimot kjøpt litt sminke, i form av foundation og concealer.


Da vi kom til Oxford Circus, valgte vi å gå ned Regent Street i stedet for å fortsette bortover Oxford Street, og vi hadde selvsagt et mål med dette. Hamley’s. Verdens beste leketøysbutikk, over 250 år gammel, spredt over seks etasjer. Jeg tror kjæresten min og jeg må ha vært litt av et syn der vi sprang mellom hyllene. I denne butikken endte jeg også opp med å legge igjen det største enkeltbeløpet jeg har brukt i løpet av hele turen. Jeg betalte £170 for dette Lego-settet.


Jeg vet, jeg er ekstremt nerdete til tider. Men hjemme på hotellrommet skulle det vise seg at esken er større enn kofferten min. Lurer veldig på hvordan jeg skal få det med meg hjem, men det skal jeg nok klare å finne en løsning på i løpet av kvelden når vi skal pakke sammen sakene våre.

Etter å ha fortsatt ned Regent Street endte vi opp ved Piccadilly Circus. Vi var slitne av å gå og jeg hadde mye å bære på, og vi bestemte oss derfor for å ta undergrunnen tilbake til hotellet. Der fikk vi dessverre en ubehagelig overraskelse, da vi oppdaget at et overvektig og uhøflig rasshøl av en mann hadde lurt oss på Victoria Station, ved å ikke selge oss et ukespass på undergrunnen slik vi ba om, men et klippekort. Mannen i billettluken ved Piccadilly kunne ikke gjøre noe fordi vi jo ikke kunne bevise at det var det vi hadde bedt om da vi ankom Victoria Station på onsdag, så da ble det så vi bare fylte opp klippekortet ytterligere. Veldig surt, og det satte en stor demper på det gode humøret. Vi dro tilbake til hotellrommet hvor jeg straks forfattet et klagebrev til selskapet. Forventer ingen reaksjon fra dem, men det får jeg i alle fall ikke om jeg ikke klager.

Da vi hadde fått roet oss ned, gikk vi ut igjen, denne gangen for å finne noe å spise. Kjæresten min hadde siden vi begynte å planlegge turen insistert på at en kveld skulle vi spise sushi, og da på et sted hvor man setter seg ved en disk med et belte foran seg, hvor de forskjellige sushibitene kommer rullende forbi. Jeg er ikke spesielt glad i asiatisk mat, og har aldri spist sushi før fordi jeg hadde en mistanke om at jeg ikke kom til å like det. Men fordi jeg elsker kjæresten min så mye som jeg gjør, så sa jeg at denne kvelden skulle vi spise sushi, og vi gikk igjen bort til Brunswick Centre. Etter denne kvelden kan jeg konstantere at jeg nok hadde helt rett i mine mistanker, og kjæresten min har lovt meg å ikke tvinge meg til å spise sushi igjen, men er veldig glad for at jeg gjorde dette for henne.

I dag skal vi igjen forsøke oss på naturhistorisk museum for å se på dinosaurer, og hvis vi rekker det, et par butikker i Oxford Street vi ikke fikk sett ordentlig på i går. Men vi må trekke oss tilbake litt tidligere i kveld, så vi får tid til å pakke. Vi må nemlig sjekke ut fra hotellet senest klokken 11 i morgen.

Av samme grunn kan det hende at det tar noen dager før rapporten fra dag seks kommer. Men hvem vet, kanskje jeg kjeder meg på Gatwick og finner et trådløst nett? Så titt innom likevel

London dag 4: One of the girls once again!

Etter en dags pause skulle jeg i dag ut i Londons gater igjen som jente, og på planen sto det at vi skulle besøke London Eye og naturhistorisk museum for å se på dinosaurskjeletter. Men så kom angsten og banket på, og det holdt på å gå riktig galt.

Det ble nemlig litt stress like før vi skulle ut, fordi jeg i sminkeprosessen hørte rengjøringspersonalet romstere i naborommet, og jeg hadde ikke lyst til at de skulle komme inn mens jeg sto der og sminket meg. I tillegg er det av en eller annen grunn svært varmt på rommet vi har fått tildelt i toppetasjen, og da parykken ble tatt på var det som å ta på seg en pelslue. Stress kombinert med ekstrem varme fremprovoserer svette, og jeg så i speilet at det begynte å renne nedover pannen min, noe som gjorde at jeg ble redd for å ødelegge sminken, og fikk enda mer panikk. Vi kom oss ut før rengjøringsdamene kom, men jeg var ikke spesielt høy i hatten der jeg gikk. Og enda verre, jeg oppdaget at jeg ikke følte meg vel i antrekket jeg hadde på meg. Vi ble nødt til å sette oss ned ved første ledige benk for å ta en timeout. Men jeg satt bare og skalv, uansett hva kjæresten min sa.

Dermed måtte vi ha en plan for hvordan jeg kunne finne en måte å slappe mer av på, og jeg sa at vi kunne prøve å gå ned til Dorothy Perkins i Tottenham Court Road, siden vi var like ved, og gå inn der og se på klær, så det gjorde vi. Jeg håpet i det lengste på å bli møtt av et «good morning, ladies» eller lignende inne i butikken for å få bekreftelse på at jeg virkelig så ut som en jente, men dengang ei. Det var bare å prøve å gå litt rundt og få fokus et annet sted ved å se litt på kjoler. Ikke lenge etter fant jeg faktisk to kjoler som jeg likte, og som jeg bestemte meg for å prøve på. Det endte med at jeg kjøpte begge.


Etter å ha prøvd dem på i prøverommet fant jeg ut at jeg egentlig følte jeg meg jo mye mer vel i dem enn det antrekket jeg hadde tatt på meg, så da ble det så vi gikk tilbake til hotellet i håp om at rengjøringsdamene hadde gjort seg ferdig på rommet vårt. Det hadde de heldigvis, så da kunne vi sette oss ned og slappe av litt, og jeg fikk skiftet til en av de nye kjolene mine. Med en gang jeg så meg i speilet da, følte jeg meg mye bedre, og nå følte jeg meg klar til å ta over verden. Så klar at jeg begynte å nynne på Symphony Xs «Set the World on Fire». Dermed gikk vi ut igjen og satte kursen for undergrunnen, med kurs for Waterloo stasjon.

Da jeg reiste med min bestevenninne Ida i fjor, klarte vi å rote oss bort på Waterloo, og tok en æresrunde rundt stasjonsbygningen. Jeg skjemtes derfor veldig da kjæresten min og jeg i går fant veien fra stasjonen til London Eye med en gang, ganske enkelt ved å følge skiltingen, og fem minutter senere sto vi og så opp på det digre pariserhjulet. Sånn er det når man på død og liv skal være impulsiv…

Det ble ikke noen tur opp i London Eye i fjor, selv om det var det jeg hadde gledet meg mest til under hele oppholdet, så derfor gledet jeg meg ekstra mye denne gangen. Etter bare 20 minutter i kø ble dørene til kapselen lukket bak oss og vi var på vei opp i lufta, klar til å utfordre høydeskrekken min.


Kjæresten min tok dette, og mange andre bilder, i løpet av turen vår oppover og så nedover igjen. Trykk på bildet for å se det i større format.

Men for en utsikt! Høydeskrekken meldte seg ikke i det hele tatt, jeg ble rett og slett for opptatt med å gå rundt i kapselen og se på utsikten og alle bygningene i Londons skyline. Det svarte virkelig til forventningene mine, og jeg ville faktisk ikke gå av da vi kom ned igjen. Jeg hadde lyst til å bli med på en runde til.

Deretter gikk vi langs elven og prøvde å få tatt et outfitbilde med Big Ben i bakgrunnen, men motlyset ville det annerledes, og bildene ble for mørke. Dette var det beste bildet, og her har jeg faktisk prøvd å redde det i Photoshop, uten at det hjalp så mye. Men jaja, jeg har i det minste beviset på at vi prøvde.


Men skal si folk stirret da jeg tok på meg masken.

Nå begynte klokken å nærme seg middagstid, og siden det i går tilfeldigvis var fem måneder siden vi ble kjærester, ville vi kose oss litt ekstra. På vei til Her Majesty’s Theatre to dager før hadde vi gått forbi en biffrestaurant som så ut til å være midt i blinken for hva vi ønsket oss for dagen, og derfor dro vi dit.


Selv om stedet hadde et stilig lokale, var det veldig mye bråk der på grunn av en åpen løsning uten skillevegger mellom bordene, som ellers var ganske tett plassert, så du sitter nesten i fanget på de på nabobordet. I tillegg ble det spilt veldig høy musikk, så kjæresten min og jeg måtte rope til hverandre. Men betjeningen var svært hyggelig, og tok seg tid til å prate med alle gjestene, og igjen ble vi omtalt som «ladies», noe som alltid gjør meg i godt humør. Og så kom maten…


Biffen var rett og slett fantastisk, og chipsen… himmelsk. Den var laget av søtpotet, og hadde et dryss av havsalt over seg som ga det en fin kontrast. Jeg har aldri opplevd noe lignende før, og den alene er nok til at jeg vil vurdere å dra tilbake ved en senere anledning. Men om ikke chipsen er nok til å overbevise, så hadde de dessert der også.


Jeg bestilte en Rocky Road, en kombinert sjokolade- og ostekake. Den var rett og slett fantastisk, og jeg kjenner at jeg nærmer meg faren for å få diabetes bare jeg tenker på kaken nå i ettertid. Ikke noe for den som prøver å passe formene, men mine former er føkka uansett fordi jeg har mannskropp, og vi skulle tross alt feire oss selv.

Som en ekstra kuriosa kan jeg nevne at denne restauranten også fikk æren av være innehaver av det første offentlige dametoalettet jeg har besøkt, i alle fall i bevisst alder. Jeg måtte gå, og det føltes feil å gå inn på herretoalettet. Og hei, personalet i restauranten omtalte meg jo som «madam», så da er jeg jo dame da?

Med litt for mye mat i magen dro vi tilbake på hotellet og slappet av på senga med dårlige YouTube-videoer før vi la oss for å sove. Det startet dårlig, og det holdt på å gå galt, og derfor fikk vi ikke tid til å se på dinosaurene som planlagt. Men det gikk likevel veldig bra til slutt. Utrolig hva riktig antrekk kan gjøre på humøret.

Og apropos, her er antrekket mitt, tatt på hotellrommet fordi motlyset motarbeidet oss der nede ved London Eye og Themsen.


I dag står Oxford Street på planen, og igjen planlegger jeg å gå ut som jente. Prøver etter beste evne å motivere meg selv ved å nynne på Symphony Xs «Set the World on Fire«.

London dag 3: Camden Market som gutt…

Dag to i London ble i heftigste laget for meg, både i forhold til negative kommentarer fra forbipasserende fordi jeg gikk i jenteklær, og fordi det ble veldig mange inntrykk på en gang. Jeg var faktisk så sliten at da jeg våknet i går morges spurte jeg kjæresten min rett ut. «Blir du skuffet dersom jeg velger å gå ut som gutt i dag?». Svaret hennes var at jeg måtte ikke presse meg selv til noe jeg ikke kom til å klare. Så slik ble det, og derfor har jeg ingen outfitbilder å vise i dag, i og med at jeg ikke vil vise bilder av hvordan jeg ser ut til daglig i denne bloggen.


Siden vi ikke fikk gjort så mye i Camden Market dagen før, dro vi like godt tilbake dit i går for å ta siste rest. Eller skal jeg heller si, besøke Camden Market, siden vi dagen før knapt fikk skrapt overflaten av hva som fantes der. Jeg skal innrømme at jeg underveis savnet det å gå rundt som jente, og det å ikke bli møtt med «hello, girls» i hver bod og butikk vi gikk inn i. Men på en måte var det greit at jeg ikke gikk ut som jente denne dagen.

For på undergrunnen på vei til Camden fikk vi en overraskende beskjed over høytaleren om at sporet på Northern Line nord for Euston var stengt i helgen på grunn av vedlikehold, og at vi derfor måtte gå av på Euston og ta buss den siste strekningen. Siden jeg er litt mer sårbar når jeg går kledd som jente, så krever det veldig mye av meg for å holde fokuset på rett sted da. Dermed ville en slik situasjon, hvor vi ble nødt til å lete opp en dårlig merket holdeplass for buss for t-bane, blitt flere ganger mer utfordrende for oss om jeg hadde valgt å gå ut i jenteklær denne dagen, hvor vi i tillegg var slitne fra før.

Men vi klarte da å kose oss likevel, og brukte faktisk en hel dag i Camden, og fikk shoppet en hel del. Eller i alle fall kjæresten min, som også denne dagen fikk fylt et par poser. Riktignok ikke bare ting til seg selv, men også et par gaver til familien sin. Jeg kjøpte ikke så mye selv. Men jeg fant det jeg hadde som mål for turen, nemlig å finne en kjole til bursdagen min om noen måneder. Og selv om jeg altså gikk kledd som gutt denne dagen, så betyr ikke det at jeg ikke utfordret meg selv, for jeg tok den med inn i prøverommet og prøvde den på før jeg kjøpte den.


Vi var også innom butikken hvor jeg kjøpte den røde Hell Bunny-kjolen min i fjor denne dagen også, fordi jeg hadde sett på en kjole der dagen før som jeg var usikker på. Det var dessverre bare en igjen i min størrelse, og glidelåsen var ødelagt, så jeg var usikker. Det vil si, selve glidelåsen var i orden, men håndtaket var brukket av. Da vi spurte ekspeditrisen om de hadde flere igjen, så svarte hun at det hadde de dessverre ikke, men henvendte seg til kjæresten min, sa at de kanskje kunne få til litt rabatt og spurte om hun vil prøve den likevel. Kjæresten min ble stille og visste ikke helt hva hun skulle svare. Jeg tok derimot ordet og sa «actually… this dress is for me». Hun så på meg og sa bare «Oh, do you want to try it on then?».

Og det gjorde jeg, og hun fant frem flere underskjørt til meg som hun mente kunne passe sammen med kjolen. Men uansett hva jeg prøvde sammen med den, så ble kjolen for kort for meg. Dessverre. Ekspeditrisen beklaget og sa at det nok var «because you’re a little taller than other girls», selv om jeg hadde på meg gutteklær. Dette reddet dagen min, så jeg hadde nesten dårlig samvittighet for å forlate butikken uten å kjøpe noe.

Etter en liten runde i området for å finne ut hvor holdeplassen hvor buss for t-bane gikk fra, igjen elendig merking, dro vi for å finne noe å spise. I dag hadde vi lyst på pizza, så etter en liten tur opp på hotellrommet, hvor jeg gikk online for å finne anbefalinger på gode pizzarestauranter i området. Vi fant en som virket spennende, og etter å ha studert kartet og vandret i ti minutter-kvarter fra hotellet vårt, fant vi den bortgjemt i en bakgate, nesten tom for folk. Vi fryktet det verste, men gikk inn likevel og bestilte hver vår pizza. Men vi ble positivt overrasket.


Kjæresten min liker å ta bilder av mat på skrå. Denne gangen glemte vi derimot å ta bilder med en gang, så jeg var godt i gang med andre stykke da dette bildet ble tatt.

Tilbake på hotellrommet insisterte kjæresten min på at jeg skulle prøve på meg kjolen jeg kjøpte tidligere denne dagen, og da den var på, spurte hun om jeg ikke kunne ta på meg de sorte pumpsene mine i tillegg så hun fikk mer inntrykk av kjolen som en del av et antrekk.


Litt skuffet over meg selv at jeg ikke klarte å gå ut som jente, men jeg tror virkelig jeg trengte denne timeouten etter den vanskelige andredagen i London for å samle krefter. For skal jeg være ærlig, så tror jeg ikke at jeg hadde klart å bruke en hel dag i Camden i går om jeg hadde måttet gå ut i jenteklær denne dagen, utslitt som jeg var. Når jeg skriver dette er jeg fortsatt ikke påkledd, fordi jeg straks etter at jeg har trykket publiser skal en tur i dusjen. Etter dette skal jeg kjenne litt på om jeg er klar for å prøve meg ute som jente igjen.

Jeg håper jeg er det.

London dag 2: Is that a fellow?

Når jeg ser tilbake på mitt opphold i London i fjor, så innser jeg at det gikk ikke akkurat strømlinjeformet det heller. Men likevel føles det som at det er flere skjær i sjøen denne gangen, og det er vanskeligere å gå ut som jente enn jeg trodde det skulle bli på forhånd. Men mer om dette senere. Først litt om hva vi gjorde i går.


Outfit of the day, for de som bryr seg om sånt. Og se, det er tatt utendørs! Man må jo prøve å sprenge litt grenser…

På planen for denne fredagen sto først Camden Market, og jeg hadde også bestemt meg for at jeg skulle finne en ny kjole til bursdagen min om noen måneder, siden jeg har planer om å feire den som jente for aller første gang i år, og jeg fant jo en veldig fin kjole der i fjor. Men selv om vi kom oss til Camden fikk vi ikke sett så mye av markedet.

For mens jeg er vokst opp i storbyen, så er kjæresten min vokst opp på et lite sted med få innbyggere og lite bebyggelse. Så lite at da jeg var med henne hjem og besøkte foreldrene hennes i sommer, måtte jeg aktivt lete etter en del av huset hvor det fantes mobildekning. Markedet ble rett og slett for overveldende for henne, og vi kom knapt nok frem til Camden Lock Market før hun var blitt sliten. Dessuten hadde portemoneen hennes sittet litt løst, og i løpet av de få metrene vi faktisk hadde gått, hadde hun lagt igjen så mye penger at bæreposene hun gikk med var blitt for tunge. Vi måtte dra tilbake til hotellet, men har planer om å returnere en av de andre dagene vi har til rådighet. Kanskje allerede i dag.


Så langt kom vi før vi måtte gi oss. Det ble for mye på en gang for en landsens jente som kjæresten min.

Jeg fikk derimot oppsøkt den butikken hvor jeg kjøpte min røde Hell Bunny-kjole i fjor, men synes utvalget var skuffende i forhold til hva jeg husket. Jeg gikk derfor fra Camden uten ny kjole denne dagen, men håper selvsagt på å finne noe når vi drar tilbake.

Etter å ha slappet av på hotellet og sett dårlige gameshows på TV, skiftet vi til aftenantrekk for å gå i teateret. Jeg fikk ikke tatt bilde av antrekket mitt, men det var ikke ulikt det jeg har lenger oppe. Samme kjole og samme belte, men uten skjerfet og med et sort perlehalskjede, sorte pumps og trenchcoat i stedet for. Bruk fantasien, om ikke internett-æraen har ødelagt den for deg.

Men først gikk ferden til Brunswick Centre for å se om vi fant et sted å spise. Der var det en italiensk restaurant/kafé som vi fant ut vi ville prøve. Jeg bestemte meg for å bestille en potetgnocchi med gorgonzola og spinat, som smakte godt først, men etter hvert ble jeg lei av den fremtredende potetsmaken, så jeg klarte ikke fullføre den.


Dermed var det klart for å vende nesen mot Her Majesty’s Theatre og Phantom of the Opera. Dette var helt klart kjæresten min sin kveld, for hun er over gjennomsnittet glad i musikaler, og særlig Phantom of the Opera. Om det var vondt å gå hele veien fra undergrunnen ved Piccadilly Circus til teateret på syltynne høye hæler, så ble det ikke bedre av alle trappene opp til øverste balkong i teateret hvor vi hadde seter av økonomiske grunner.

En fin dag å teste høydeskrekken sin på, om ikke annet.

Selv om jeg liker historien, og også liker musikken, så er det for meg noe fundamentalt hos meg som skurrer med musikaler. Det blir rett og slett for unaturlig for meg når personer hopper rundt og synger replikkene sine. Dermed kommer jeg aldri til å forstå musikaler, selv om jeg altså i dette tilfellet liker begge hovedingrediensene hver for seg. Men jeg klarte faktisk å nyte dette og bli underholdt. Mesteparten av fokuset mitt lå derimot på scenografien. Jeg ble imponert over hva de fikk utrettet på en så liten scene, og hvor godt organisert scenefolkene backstage må være for å gjennomføre dette showet. Og om jeg forlot teateret med godt humør så var kjæresten min ekstatisk.

Men så over til det lite hyggelige.

Mye er av det samme som i fjor. På de fleste salgsbodene i Camden Market ble vi møtt med hilsener som «Hello, girls» og lignende. Det samme gjelder restauranten vi spiste på og teateret hvor de konsekvent omtalte oss som ladies. Men så var det alle de andre da.

På vei til Brunswick Centre, gikk vi forbi en gjeng med tre-fire menn, hvorav en av dem pekte på meg i det vi passerte. «Is that a fellow?». De gikk videre og jeg så dem ikke igjen, men det ble likevel sittende. Mitt største ønske er jo å se ut som og bli oppfattet som en ekte jente, så den kommentaren fikk det til å svi. På vei opp rulletrappene fra undergrunnen ved Piccadilly, da vi var på vei til teateret, la jeg også merke til en gjeng unge jenter, kanskje tidlig i 20-årene, som hvisket og fniste mens de pekte på meg, fra der de sto i den parallelle rulletrappen. Så utrolig unødvendig av dem!

Jeg opplevde ingen slike episoder i fjor, så derfor ble det ubehagelig når jeg nå fikk to på rappen med bare et par timers mellomrom.

Men i dag er en ny dag. Og i dag tenker vi å ta det rolig, siden det tross alt ble litt mye på en gang i går, for oss begge.

Jeg skulle ønske jeg var jente.

London dag 1: Londons beste fish & chips

Tilbake i London, litt i underkant av et år siden jeg forlot byen i begynnelsen av oktober i fjor, og endelig, endelig, skulle jeg få kle meg som og gå ut blant folk som jente igjen. Med tanke på hvor bra det gikk i fjor var selvsagt forventningene høye.


Min såkalte «outfit» første dag. I alle fall siste halvdel av dagen…

Skuffelsen var derfor stor da min gamle fiende angsten meldte seg, og jeg slett ikke følte meg så selvsikker som jeg husker jeg var de siste dagene i London i fjor. Så det ble så jeg først gikk ut som gutt. Kjæresten min og jeg tok en kort tur til Kensington Gardens for å se på Peter Pan-monumentet, siden dette var et godt utgangspunkt for en kort tur hvor vi både fikk oppleve noe, og jeg fikk gjort kjæresten min vant med undergrunnsbanen.

Men jeg hadde ikke vært fornøyd med meg selv om jeg hadde gått som gutt hele dagen, så i tre-tiden dro vi tilbake til hotellrommet så jeg fikk skiftet. Jeg skulle gå ut som jente, og for å føle meg litt tryggere tok jeg frem en kjole som utgjorde deler av mitt favorittantrekk fra i fjor. Men det viste seg at kjolen må ha krympet litt siden sist jeg brukte den, for den føltes mye kortere enn jeg kan huske fra tidligere. Frykter dette ble siste gang jeg brukte den.

Men jeg lot kjolen bli på, og sammen gikk kjæresten min og jeg ut for å finne noe å spise. På forhånd hadde jeg søkt litt på internett hvor man kan finne Londons beste fish & chips, siden det jo er noe av det mest erkeengelske som finnes. Et sted som het Gigs kom høyt oppe på flere lister, og da dette stedet i tillegg viste seg å ligge bare et par kvartaler unna hotellet vårt, ble valget lett. Vi gikk dit.


Turte ikke ta opp masken min og posere utenfor. Det var for mye folk der. Men et illustrasjonsbilde kan vi alltids poste.

Der ble vi møtt av en hyggelig kelner som hilste oss med «Welcome, ladies». Dette omtalte han oss som under hele besøket vårt der, selv om jeg er overbevist om at han lett kunne se, og ikke minst høre på bassen i stemmen min, at jeg er mann biologisk sett. Men det føltes godt å bli godtatt som kvinne. Noe annet som føltes godt var maten…

For herregud hvor godt dette var! Jeg bruker ikke å være så begeistret for sjømat, og hadde egentlig bare bestemt meg for at jeg ville spise skikkelig fish & chips fordi jeg synes man må spise litt lokale retter også når man reiser et sted. Men dette var fantastisk. Kelneren fortalte oss at de har masse kunder fra hele verden, og på tross av en ganske innholdsrik meny, var det dette alle bestilte, og de fikk bare skryt for den. Han ble også glad for å høre at de hadde gode omtaler online, og at det var derfor vi var kommet. Dette stedet kan jeg trygt anbefale, dersom du skulle finne på å dra til London og ha lyst på fish & chips. Både på grunn av god mat til en billig penge, og hyggelig betjening.

Etter dette gikk vi ned Tottenham Court Road til Primark. Vi hadde ikke tenkt å shoppe i dag, men kjæresten min hadde et akutt behov for strømpebukser, så da måtte vi dit. Folkemengden ble litt overveldende og etter dette måtte vi tilbake til hotellrommet for å slappe av. Jeg hadde ikke mer energi igjen.

Alt i alt sitter jeg igjen med en liten tomhetsfølelse etter den første dagen i London. Selv om jeg gikk ut som jente, så føltes det ikke så godt som jeg trodde det ville, og i tillegg så klarte jeg det ikke så lenge heller. Men jeg satser nå i det lengste på at dagen i dag blir bedre. Da står nemlig Camden Market og Phantom of the Opera på programmet.

Ny rapport i morgen, så heng med!