Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for august 2013

Da gutter gikk i rosa kjoler

Jeg har fått en mail fra en venninne. Hun er småbarnsmor og litt oppgitt over de uskrevne reglene som er for barneklær, og hvor kjønnsbestemte fargene er. Hun skriver at datteren hennes naturlig nok har en del rosa og lilla klær, men at hun også har arvet en del blått fra sønnen til en venninne. Og dette er greit. Men andre veien er det visstnok ikke så greit, for ikke snakk om at sønnene til venninnene hennes skal gå i noe rosa eller lilla. Selv ikke den lilla fleecedressen med blåskjær ble akseptert da venninna mi skulle sende vekk klær som var blitt for små for datteren. På grunn av fargen.


Prøv å gjett hvilket kjønn eieren av disse klærne har. Bare prøv! Bilde er hentet fra rannveigheitmann.blogg.no med tillatelse

Dette berører jo et tema jeg har snakket om før, at samfunnet fortsatt henger litt igjen i den tradisjonen at menn har høyere status enn kvinner, og at jenter som oppfører seg guttete og leker med biler fremfor dukker på en måte opphøyer seg selv og blir sett på som tøff og selvstendig. Mens en gutt som er mer jentete og foretrekker dukker fremfor biler blir sett på som om han nedgraderer seg selv. Dette gjelder alle aspekter i samfunnet, så jenter som går med gutteklær er det ingen som ser noe galt med, men om noen våger å kle sønnen sin i rosa, eller enda verre, kjoler, uavhengig av om dette er guttens eget ønske eller ikke, trues det med å koble inn barnevernet.

Enn om gutten blir homo av å gå i rosa?

Men sånn har det ikke alltid vært. La oss ta en liten gjettelek. Dette bildet fra 1884 forestiller en berømt historisk person. Klarer du å gjette hvem?


Det ser ut som en liten jente, ikke sant? Men nei. Dette bildet viser ingen andre enn to år gamle Franklin D. Roosevelt, han som senere skulle bli USAs 32. president og også den lengstsittende fra 1933 til 1945, og den eneste som har vært president i USA i mer enn to perioder. Han fikk seks barn med sin kone, den like kjente Eleanor Roosevelt, og var beryktet for sine mange sidesprang med andre kvinner, så at foreldrene kledde ham slik gjorde ham så definitivt ikke til homofil. Men hvorfor kledde de ham som en jente i utgangspunktet?

De gjorde faktisk ikke det. For på den tiden dette bildet ble tatt ble alle gutter kledd i kjoler frem til de var 6-7 år, som også var tidspunktet de fikk håret klippet for første gang. Det ble rett og slett sett som det mest praktiske å kle barna slik, særlig i forhold til bleieskift, og for den tiden ble det også sett som et kjønnsnøytralt antrekk. Både gutter og jenter ble kledd sånn. Det var altså ikke som i dag hvor man på død og liv må vise barnets kjønn fra dag en, som ved å feste et bånd med en sløyfe rundt det skallede hodet til en liten jente.


Knapt nok fått hår, men sløyfe i håret skal hun ha, slik at alle ser at hun er en jente Foto: Ukjent/Wikipedia Commons

Dette gjenspeiles også i fargene. Rosa og lyseblått dukket ikke opp som typiske babyfarger før midten av 1800-tallet, men de var heller ikke mer fremtredende enn andre pasteller i grønt, gult, brunt og så videre. Det var først rundt første verdenskrig at de to fargene begynte å dominere og vise kjønnet, men ikke på samme måte som i dag. Rosa ble sett på som en guttefarge, som en lysere variant av den aggressive og sterke rødfargen som ble sett som maskulin, mens den mildere og mer passive blåfargen ble forbundet med femininitet. Det var først på 1940-tallet at dagens oppfattelse av at rosa er for jenter og lyseblått for gutter begynte å bli vanlig. På det tidspunktet hadde også de tidligere tradisjonelle barneklærne forsvunnet, og det var blitt mer vanlig at guttene ble kledd som far, i bukser og jentene som mor, i kjoler. Skjønt, bukser for jenter hadde også blitt allment akseptert på denne tiden, som en del av at kvinner markerte sin selvstendighet, noe jeg har skrevet om i et tidligere innlegg.

Men historien viser at alle påstander om at det er unaturlig for gutter å gå i kjoler, og rosa plagg er grunnløse, og at klær i seg selv ikke er maskuline eller feminine. Likevel sier normene vi har satt for samfunnet i dag noe annet, og faren for å bryte disse normene kan føre til fordommer og også mobbing. Men en ting vet jeg, og det er at på slutten av 80-tallet, og tidlig på 90-tallet, var rosa for gutter in. I denne perioden opplevde jeg mine første bekymringsløse barneår, og jeg vet at jeg hadde flere plagg med innslag av rosa. Har dette påvirket meg på noe som helst vis?


…ok, dårlig eksempel, glem at jeg sa noe. Men jeg var nå ikke den eneste, og jeg tror vi trygt kan si at mine jevngamle ikke har vokst opp til å bli en generasjon med transkjønnede heller. Så det var nok bare meg det var noe galt med i utgangspunktet.

PS! Tenk hvis ikke oppfatningen av gutte- og jentefarger hadde endret på 1940-tallet. Da hadde vi snakket om lyseblåbloggere nå, i stedet for rosabloggere… eller lyseblåggere? Ok, jeg skal slutte…

Kilde benyttet til dette innlegget: http://www.smithsonianmag.com/arts-culture/When-Did-Girls-Start-Wearing-Pink.html

Hvem har spydd på lefsa mi?

Nå skal jeg prøve noe jeg aldri har gjort før, og det med god grunn. Jeg skal prøve meg som matblogger. Men selv i en hektisk hverdag, når tempoet er på sitt høyeste, har naturen det med å melde seg. Kanskje særlig da når jeg tenker etter. Samme hvor lite overskudd en har igjen mellom slagene, må kroppen ha drivstoff. Et såkalt måltid. Det hjelper ikke at du ikke orker å tilberede dette måltidet, for uten mat og drikke duger ikke helten, som det jo heter når du er så sliten at du ikke engang gidder å rime.

Så da er det bare å ty til den absolutte nødløsningen. Det absolutte lavmål. Ferdigpizza. Omtrent som Fremskrittspartiet, både elsket og hatet, og når alt kommer til alt gjør den absolutt ingenting bra for deg, annet enn å tilfredstille i øyeblikket. Den legger seg på midjen din og blir der, og gir deg former som Michelinmannen og senker gjennomsnittsalderen til forbrukerne med 37,3 år. Men det gjør visst ingenting, for det vanligste innslaget på norske middagsbord er faktisk ferdigpizza, og da faktisk giganten pizza Grandiosa. Noe som for meg er helt uforståelig. Det finnes altså tusenvis av nordmenn der ute som lever i den vrangforestillingen om at Grandiosa er godt. (Kommentarfeltet er forresten åpent for sinte kommentarer fra dere med disse vrangforestillingene).

Men det hjalp ikke mot sulten å skrive disse to avsnittene, og magen rumler fremdeles. Trangen til å prøve noe nytt melder seg også, og plutselig lander øynene mine på noe jeg ikke har sett før. Hva er dette Pizza Norwegian Style? Interessant. Da har vel pizzaen en topping inspirert av norske tradisjonelle retter kanskje? Jeg gjetter noe i retning av lammekjøtt kanskje, eller…


…ost og skinke. Ost og føkking skinke? Og hva er det jeg ser på esken, pent dandert oppå osten? Paprika? Faens paprika? Siden når ble paprika så naturlig ingrediens i det norske kjøkken at det hører hjemme på en rett som bærer navnet «Norwegian Style?» Jeg tar pizzaen ut av esken og får mine verste anelser bekreftet.


Akkurat. Dette har ingenting med norske tradisjoner å gjøre. Dette er et produkt basert på den papplata nordmenn spiser mest av, og kaller middag. Noen har faktisk bestemt seg for å lage en egen variant av denne nitriste unnskyldningen for et måltid. Som om Grandiosa har tatt steget opp fra å være en variant av en rett kalt pizza, og blitt en egen selvstendig rett, som det bør finnes flere egne varianter av på markedet. Jeg blir trist. Nasjonalpatriotismen jeg følte da jeg fulgte med på NRKs direktesendinger fra Hurtigruta sommeren 2011 er borte. Dette er vår kulturarv.

Men jeg er fortsatt sulten. Så jeg tar av plasten, setter på ovnen til 225 grader og legger lefsa inn i ovnen i 15 minutter. Så tar jeg den ut, og deler den i åtte like store deler. Jeg tar et tygg. Ikke så ille, et tygg til. Nja… enda et tygg. Nå er jeg ikke så sulten at mat i seg selv er godt lenger, og jeg innser at jeg ikke klarer mer av dette. Jeg klarer å tvinge i meg en hel Grandiosa. Men dette… dette er en fornærmelse mot mine smaksløker. Dette er en hån mot mine indre organer. Dette er så forferdelig at om jeg tvinger i meg mer frykter jeg at det vil komme i retur, og på den måten gjennoppstå som en ny lefse med topping som ser ut som oppkast. Bortsett fra at det er oppkast.

Så resten får stå på benken i påvente av et passende offer, sånn som en av dem jeg bor i kollektiv med, mens jeg lager et skikkelig måltid. Såkalt pitapizza, minipizzaer med skikkelige råvarer plassert oppå et pitabrød, som du steker i ovnen på samme måte som en pizza. Det er jo gjort på null komma niks, så hvorfor gjorde jeg ikke det med en gang?


Sånn rent bortsett fra at pitabrød er hule, og derfor har en tendens til å heve seg når de blir varme, noe som gjør at toppingen flyter litt utover og resultatet fotsatt kan se ut…


…som om noen har spydd på lefsa mi. Men det smaker i det minste bedre.

Jeg sa jo det var en god grunn til at jeg ikke har matblogg. Jeg lover derfor å returnere til mine vanlige innlegg om transkjønnethet og utfordringene med det til neste gang.

God middag!

Enda et parti du IKKE skal stemme på!

Så var det valg igjen. Det kom forhåpentligvis ikke som noen stor overraskelse for deg, for selv de mest åndsfraværende rosabloggerne har for lengst klart å lire av seg to-tre linjer med ukontroversielle selvfølgerligheter, politiske korrektheter og innøvde slagord, uten noen som helst personlig begrunnelse for hvorfor de mener det de gjør om sitt parti. Gjerne avrundet med et stort bilde av dem selv, smilende, hentet fra arkivet av «dagens outfit» fra en tid kjerneleserene deres ikke er i stand til å huske, fordi det er så lenge siden. Altså innenfor de siste fire månedene.

Men jeg synes det finnes nok av valgomater der ute som forteller deg hvem du skal stemme på, selv om de ikke fungerer og alle foreslår at jeg skal stemme FrP, frekke som de er. Så jeg tar nå i stedet i bruk elimineringsmetoden og forteller deg hvem du absolutt IKKE, under noen som helst omstendighet, skal stemme på. Jeg gir deg, sett fra en transkjønnet persons subjektive standpunkt, partiprogrammet til Norges latterligste parti. Partiet som er heldige hvis de får stemmer fra noen som ikke befinner seg innenfor den harde kjernen av de tjue personene som er innenfor formannens omgangskrets, og mine dypeste kondolanser til disse. Jeg snakker om Norges Kristne.


Så dukket det altså opp enda et parti med et kristent fortegn. Det holdt ikke med Kristelig Folkeparti, eller de mindre kjente Kristent Samlingsparti og De Kristne. Hvorfor er Norges Kristne så mye verre, sånn rent bortsett fra at de har helt klart den verste hjemmesiden av de tre, samt at de har en logo laget i MS Paint, fordi åndsverksloven nektet dem å bruke logoen til noen andre?

La oss begynne med bakgrunnen til partileder Magnar Tanem. Ved kommunevalget i 2011 stilte han som ordførerkandidat for nettopp Kristent Samlingsparti i Oslo, og var tidligere aktiv i den nynazistiske organisasjonen Norwegian Defence League, men meldte seg ut kort tid før 22. juli 2011 fordi Jesus ba ham om det. Dersom dette stemmer, så forklarer det i det minste hvordan partiet på sin hjemmeside kan påstå at partiprogrammet deres er «godkjent av Gud». De har tydeligvis jevnlig kontakt, og jeg tror ikke vi skal avskrive muligheten for at dette skjer over en flaske absinth. Når vi er inne på 22. juli huskes også Tanem for sitt frisinnede debattinnlegg om at 22. juli skjedde fordi våre handlinger har gjort at Norge har mistet Guds velsignelse. Han er heller ikke fremmed for trusler og pengeutpressing for å skaffe finansiering til dette tullepartiet sitt. En real kjernekar med andre ord.


Magnar Tanem, Norges Kristnes partiformann, han har en telefon som går opp i det blå. Foto: Skjermdump fra TV2/hentet fra Bjørn O. Hansens blogg.

Med dette lovende utgangspunktet godt plassert i bakhodet, skal vi sammen gå gjennom deler av partiprogrammet, og se at denne sporvognen slett ikke går opp til himmelen. Herifra går det bare nedover. Først står det noen linjer om at de vil kriminalisere abort og selvmord. Ingen store overraskelser her, selv om jeg undres hvilken straff de skal gi dem som tar sitt eget liv. Er ikke de ganske ferdige fra før? Og om deres forestilling om himmel og helvete stemmer, så vil de vel uansett havne i flammehavet?

Men så kommer de skikkelige godbitene. Etter noen linjer om at ekteskapet er hellig og innstiftet av Gud, og at det skal være forbeholdt mann og kvinne og at skilsmisse skal forbys med hensyn til barna, fordi det jo er så mye bedre for barna å se mamma og pappa krangle og kaste tallerkener og bestikk på hverandre, kommer det første wtf-øyeblikket.

Samboerskap er i følge Bibelen hor og må forbys. Alle former for reelt polygami, der flere menn og kvinner bor sammen er også ukristelig og må forbys. Det må under ingen omstendighet tillates at ugifte personer av ulike kjønn har felles toalett og bad.

Wow. Bare wow. Ikke vet jeg hva de mener med reelt polygami, da det jo er forbudt ved norsk lov i utgangspunktet å ha flere ektefeller, og samboerskap også er utelukket fra deres side. Jeg kan ikke annet enn å gå ut i fra at de her mener at det å bo i kollektiv med noen av motsatt kjønn er fyfy, og at det er derfor den siste linjen er føyd til. Men det får meg likevel til å lure. Mine foreldre kan altså dele bad, men jeg kan ikke dele bad med faren min? Eventuelt moren min, siden jeg antar dette partiet vil forby behandling av transkjønnede også, og derfor aldri vil se på meg som en kvinne fordi jeg er født som gutt.

Dermed blir det også naturlig for meg å spørre: får jeg lov til å dele bad med meg selv?

Men jeg har større problemer enn som så om disse tullingene får danne regjering. For sannelig skal de ikke bare nekte homofile å gifte seg, de skal kriminalisere homofili og straffe dem som praktiserer det. Svært strengt til og med, og det samme gjelder de som praktiserer «andre former for perversiteter». Selv om de sannsynligvis ser meg som mann, så ser jeg meg selv som lesbisk og er sammen med en jente. Så uansett hva de ser meg som så er jeg fucked, enten som lesbisk eller som bare pervers.

Men vi skal heldigvis tilbys hjelp av Kirken og helsevesenet til å bli aseksuelle eller heterofile. Hjelpe meg…

Derifra er det naturlig å gå over på øvrig kriminalitet, og ikke overraskende ønsker de større straffer, særlig til kriminelle av utenlandsk opprinnelse.

Vi vil automatisk utvise alle utenlandske statsborgere som begår kriminalitet, uansett handlingens art og størrelse. Utenlandske statsborgere (uten hjemland) må sone i egne fengsler eller straffeinstitusjoner med langt lågere standard enn det generelle. Disse skal deporteres til et antatt eller naturlig hjemland så raskt det er praktisk mulig. Dersom ingen land vil ta i mot dem skal de sendes til et internasjonalt ingenmannsland, f.eks. Sahara eller Nordpolen. De får en boks med fiskeboller, en genser og en tollekniv med seg i slike situasjoner. Fiskebollene kan erstattes med tre sardinbokser dersom det er rimeligere for staten.

Jeg skal innrømme at det frister litt å se tv-bilder av Mullah Krekar stående i isødet med naken underkropp og en boks fiskeboller i hånden. Men moralen er vel klar her. Er du innvandrer og hater fisk, så bør du oppføre deg. Hvis du i det hele tatt får lov til å komme inn i landet i utgangspunktet.

For sannelig lar ikke Tanem sine NDL-røtter vise seg i full blomst gjennom partiets vedtekter om innvandring. Her skal vi ikke slippe inn hvem som helst, og for å få norsk statsborgerskap må søkeren gjennom en kunnskapstest om Norges grunnlov, Snorres kongesagaer og Bibelen, bestående av minst tusen spørsmål hvor alle svar må være riktige, samt i løpet av et kvarter kunne deklamere hele Henrik Ibsens «Terje Vigen» på stedet. Du vet, sånt som en hvilken som helst nordmann ikke klarer, skal kreves av dem som kommer utenfra. Men det hjelper ikke om du kan hele Håvamål på rams, hvis måten du ankommer Norge på er feil.

Asylanter som kommer ved hjelp av raske og moderne transportmidler skal uten unntak avvises med en gang de lander på norsk jord, med unntak av enslige mindreårige. Moses sin førtiårige vandring gjennom Egypt og Sinaiørkenen skal her tjene som forbilde, og de som skal anses som reelle flyktninger eller asylanter må ta seg inn i riket til fots og ha gjort det hele veien fra hjemlandet. Asylanter utenfor Norden må ha brukt minst fire år på vandringen til Norge og ha vært iført sandaler, kappe og stav slik Moses var (varme sokker, votter og lue tillates i tillegg på vinters tid).

Du skal være bra imbesil for å ikke lese mellom linjene at Tanem & co ikke ønsker asylanter eller andre innvandrere til landet. Å prøve å pakke det inn i bibelsk sammenheng er bare undervurdering av velgerne. Hvor dumme tror de egentlig vi er?!

Omtrent her stopper jeg opp, og rister på hodet. Selv om jeg ikke har kommet til de hårreisende inngrepene de tenker å gjøre i skole og utdanning, så tenker du nok det samme som jeg gjorde da jeg så dette partiprogrammet første gang. Dette kan da ikke være sant? Dette må da være en eneste stor spøk? Men dessverre, nei. Ofte overgår virkeligheten fantasien og Partileder Tanems bakgrunn, omtalt i begynnelsen av dette innlegget, tatt i betraktning, virker å gå hånd i hånd med den ideologien de presenterer. At partiet også er registrert i Brønnøysundregistrene taler også mot at dette er en gedigen fleip. For er ikke det litt vel langt å gå bare for en vits?

Så selv om jeg ikke tror at dette partiet vil få mer enn maks 20 stemmer, og at alle disse kommer fra Tanems omgangskrets, så sier jeg klart i fra. Dersom Norges Kristne kommer til makten, så kommer jeg til å kaste kappen rundt kroppen, ta staven i den ene hånden og fiskebollene i den andre, og forlate landet uten å se meg tilbake. For å si ja til dette partiprogrammet, er det samme som å si nei til vår egen frihet.


Illustrasjon begått av Hannah, som tydeligvis blir med meg på ferden ut av Norge om dette radikale regjeringskiftet finner sted.

Men før noen der ute begynner å komme med hatmeldinger mot kristendommen: Jeg er ateist og ikke-troende selv, men disse tullingene er like lite representative for kristne som Taliban er for muslimer. Dette er ekstremister som gjemmer seg bak religion for å undertrykke, og tvinge gjennom sine meninger. Så heldigvis har de få kristne bloggerne jeg har sett omtale dette partiet, tatt like stor avstand fra dem som jeg nå har gjort gjennom dette innlegget.

Så når det er sagt, hva mangler nå?

Åja, det obligatoriske bildet av meg, smilende, i et gammelt bilde fra «dagens outfit»-arkivet.


Les hele Norges Kristnes partiprogram her, og pris deg lykkelig over at de aldri vil danne regjering, og at mye av det de skriver faktisk krever endring av grunnloven, noe som i praksis betyr at lovendringene må godkjennes i to forskjellige stortingsperioder for å gå gjennom. Og så lenge kommer ikke dette partiet til å sitte, ikke engang om de så ved et uhell skulle havne i regjering.

Så ingen grunn til å miste nattesøvnen av den grunn.

Gjesteopptreden som uperfekt jente

Det finnes visst andre blogger der ute også, og en sjelden gang i blant hender det også at jeg skriver gjesteinnlegg for de bloggene jeg liker. En av dem er bloggen Uperfekte jenter, som prøver å virke som en motvekt til de hundretalls rosabloggerne med fem meter øyevipper og nebb. Forfriskende, om jeg må få si det selv.

Gjesteinnlegget mitt inneholder kanskje ikke det mest revolusjonerende av informasjon om du er en av de som følger bloggen min fast, fordi jeg oppsummerer mye av det jeg allerede har sagt her inne før, men vil du likevel lese det så finner du det her. Jeg gjør også oppmerksom på at det ble skrevet for to måneder siden, og ikke en måned slik det står i slutten av innlegget. Så ha i bakhodet at på det tidspunktet jeg skrev det, hadde jeg enda ikke vært ute i Oslos gater som jente.


Kjolen jeg hadde på meg da jeg var ute i Oslo som jente.

Og skulle du tilfeldigvis være en førstegangsleser på denne bloggen, som tittet innom etter å ha lest innlegget på Uperfekte jenter og er nysgjerrig på hvordan det gikk i Oslo, så ønsker jeg deg først og fremst velkommen, før jeg ber deg lese mine to rapporter «Ute i Oslos gater – som jente!» og «Skremte vettet av horekunde i Oslo«.

Håper du titter innom igjen!

Ny kjolejakt i London

Det er ingen stor hemmelighet at jeg har en viss forkjærlighet for kjoler av merket Hell Bunny. For noen er det kanskje det, men sjansen er stor for at de som ikke vet det heller kjenner til hemmeligheten min om at jeg ønsker å være jente. Ganske logisk fordi det hadde vært teit av meg å være åpen om at jeg liker Hell Bunny-kjoler, men ikke at jeg vil være jente… argh, dette innlegget ble jo bare dumt. Jeg begynner på nytt.

Det er ingen stor hemmelighet ar jeg har en viss forkjærlighet for kjoler av merket Hell Bunny. Som den oppvakte leser du er har du sikkert også fått med deg at kjæresten min og jeg snart reiser til London. Og har du sett, Hell Bunny-merket har base i nettopp London! Og hva betyr det?

Jo, i løpet av høsten fyller jeg år, og det skal selvsagt feires, og for første gang i verdenshistorien tenker jeg å feire som jente, i form av en jentekveld med kjæresten min og gode venninner. En slik anledning krever selvsagt en ny kjole, eller hva?


I fjor var jeg så heldig at jeg fant denne røde kjolen på Camden Market. Den hadde jeg faktisk kjøpt på nettet for noen år siden, men måttet sende tilbake fordi den var for liten, og større størrelser var ikke å oppdrive noe sted. Etter hvert forsvant også kjolen helt fra verdensvevet, og jeg hadde gitt den opp. Før jeg altså tilfeldigvis fant den på Camden Market, og kjøpte den. Selvsagt.

Nå håper jeg i det lengste på å finne en annen kjole som jeg tidligere har postet i bloggen min, og som forlengst er borte fra nettbutikkene


Med tanke på fjorårets funn, har jeg et stort håp om å fortsatt klare å finne den og jeg kommer til å ha øynene så vidåpne at de står i fare for å falle ut. For snakker om nydelig kjole i et nydelig snitt, som i tillegg er lilla i fargen. Det bør ikke være noen stor overraskelse for den observante leser som du jo er at jeg er i overkant begeistret for denne sammensetningen av rødt og blått, kjent som lilla.

Men om jeg blit nødt til å gråte utrøstelig over å ikke finne akkurat denne kjolen, i alle fall til kjæresten min kjøper en sjokolade til meg, så skal jeg nok klare å finne en annen kjole til dagen min. For Hell Bunny har som sagt utrolig mye fint, og jeg har et par andre modeller i «reserve» som jeg kommer til å se etter hvis jeg ikke finner den lilla avbildede kjolen. For ny kjole skal jeg ha til bursdagen min. Uansett hva!

Det faktum at skapet mitt allerede er fullt av fine kjoler som skriker etter flere anledninger i løpet av et kalenderår slik at de får sjansen til å faktisk bli brukt, vil bli forbigått i stillhet.

Hadde det ikke vært for at jeg i forrige avsnitt nevnte det likevel.

Dette innlegget ble jo bare dumt.

Å shoppe med en som ikke vet…

Jeg opplevde en utfordring her om dagen, som det er en stund siden jeg følte sist, da jeg var ute på en shopperunde med kjæresten min og søsteren hennes. Men dette kommer jeg tilbake til.

For først vil jeg snakke om shopping.

Ikke i et forsøk på å være original akkurat, for cirka to tredjedeler av alle innlegg som legges ut portalen blogg.no handler om shopping. Enten det er siste innkjøp, pakke i posten eller outfits, hvor forfatteren oppgir hvor hun kjøpte plaggene slik at du kan kopiere stilen hun kopierte av en annen blogger. Kort sagt, shopping er et populært tema, og da passer det bra å snakke om shopping. Og akkurat nå når jeg skriver dette, går det opp for meg at jeg har sagt «shopping» så mange ganger at det begynner å høres rart ut.

Jeg burde egentlig like shopping, og ofte gjør jeg det også. Men ofte er det også en ganske anstrengt følelse, en som fremhever ubehag og som får meg til å konstant flytte blikket rundt i lokalet i bekymring for om noen ser på meg eller ikke. Jeg vet jo at jeg skiller meg ut, for de andre jentene rundt meg ser ikke at jeg er jente.


De ser meg som en gutt. En gutt som ser på kjoler. Og som i enkelte tilfeller til og med tar dem med inn i prøverommet for å prøve dem på. Med mindre jeg planlegger fluktrutene mine godt og dermed klarer å komme meg ubemerket inn og ut av prøverommet.

Dette har jeg skrevet et innlegg om før, og det var et ganske bra innlegg også, så de som vil kan gå tilbake og lese dette i stedet for at jeg repeterer innholdet her.

Det som kan gjøre det litt enklere, og da mener jeg litt som i astronomisk mye enklere, er å ha med seg noen. En venninne eller en annen som gjerne bistår som alibi og er med på å leke at dere ser etter plagg til henne, og som kan stå vakt utenfor prøverommet. Kjæresten min er fantastisk å ha der, for ikke bare er hun like glad i kjoler som jeg er, men hun forstår også at dette er vanskelig for meg og at jeg ikke er klar for å stå frem ennå, selv om hun ser på meg som jenta si og insisterer på at hun er i et lesbisk forhold med meg. Så vi har noen fine shopperunder sammen.

Derfor ble det litt vanskeligere for et par dager siden, da jeg ble med kjæresten min og søsteren hennes på shopping. Søsteren hennes vet nemlig ingenting om min lille hemmelighet, og for henne er jeg bare en hvilken som helst annen fyr, som tilfeldigvis også er sammen med lillesøsteren hennes. Jeg kjenner henne ikke særlig godt ennå, så da tør jeg foreløpig ikke å si noe ennå heller. Så hva ender jeg med å gjøre?


Jeg går i bakgrunnen og spiller uinteressert. Prøver å late som om jeg ikke ser på plaggene vi passerer, prøver å late som om jeg ikke synes den kjolen var fin, og prøver hardt å holde hendene unna, for den var virkelig veldig fin, så fin at jeg faktisk har lyst på den, den var jo ikke spesielt dyr heller og… nei, jeg snur blikket raskt unna og passer på å ikke feste blikket på et annet plagg jeg kanskje kunne ha lyst på. Samtidlig som jeg prøver å ignorere at kjæresten min og søsteren hennes snakker om de plaggene de har funnet, slik at jeg ikke blander meg inn i samtalen og dermed forsnakker meg og sier at jeg har et lignende skjørt hjemme.

Så blir det en pinlig stillhet mens kjæresten min er på kjøpesenterets toalett, og jeg venter utenfor sammen med søsteren hennes, som observerer to pent, men likevel hverdagslig kledde jenter og kommenterer hvor stilig kledd de er og at hun skulle ønske hun klarte å kle seg sånn selv. Men hun klarer ikke å gå med høye hæler så lenge av gangen, innrømmer hun. Jeg holder kjeft for å ikke avsløre at jeg gikk med høye hæler fire dager i strekk i London i fjor før føttene mine begynte å protestere, men at det gikk bra frem til da, fordi det er alt etter hva du er vant med. Jeg mener, hva ville du tenkt om typen til lillesøsteren din, han du knapt kjenner, hadde liret av seg en slik bemerkning?

Pinlig stillhet. Igjen.

Så når kvelden kommer er jeg sliten. Ikke så rart, jeg har jo brukt masse krefter på å holde meg selv tilbake, på å ikke avsløre meg selv og hemmeligheten min, og på å passe inn i en rolle.

Er det i bare i denne bloggen jeg bruker maske egentlig?

Mann uten penis

I går rullet jeg øynene mine gjennom tv-programmet, da jeg ble tiltrukket av setningen «Mann uten penis». Ikke overraskende skulle det vise seg å være en dokumentar om transkjønnethet, og siden det jo er et tema som i høyeste grad berører meg, bestemte kjæresten min og jeg oss for å se programmet. Det angrer vi ikke på.


Illustrasjonsfoto: NRK

Dokumentaren handler om Luca som er født som jente, men nå lever som mann. Men selv om han definerer seg selv som mann, og oppfattes som en mann av de han passerer på gaten, så er han fortsatt juridisk kvinne. Dette skaper selvsagt utfordringer, når han ikke får sperret bankkortet over telefon fordi han har mannstemme og han i alle identifikasjonspapirer står oppført som kvinne, og han dermed ikke klarer å overbevise om at han virkelig er kortets eier.

Som jeg sa til kjæresten min på det punktet i programmet, det er derfor jeg ikke reiser til og fra London som kvinne, men skifter klær mens vi er der. Tenk deg oppstyret som ville oppstått i passkontrollen.

For selv om Luca er født som jente og lever som mann, og dermed er motsatt av meg som ønsker å leve som kvinne, så deler hans historie mange fellestrekk med min. Jeg kjente meg veldig igjen i hans historie fra juleballet hvor han ønsket å gå i dress, men ble «tvunget» inn i en kjole han følte seg ukomfortabel i på grunn av samfunnets normer. Hvor mange ganger har ikke jeg ønsket å brenne dressen min, og heller trekke inn i en kjole?

Jeg anbefaler alle som er nysgjerrige på hvordan det er å leve med «feil» kjønn, og utfordringene og fordommene vi kan oppleve også etter behandling på grunn av dagens lovgiving, å se dokumentaren. Den ligger tilgjengelig for streaming på NRKs Nett-TV, og kan dermed sees her.

Den eneste filmen som får meg til å grine…

Jeg kom til skade for å si i kommentarfeltet i en av mine tidligere bloggposter at jeg ikke gråter så lett, og at det kun er en film som får meg til å gråte… og det er Dumbo. Av alle ting. Dette så kjæresten min, og utbrøt dermed at den hadde hun faktisk aldri sett, og derfor ville hun at vi skulle se den sammen. Delvis for at hun ville se meg begynne å grine.

Hun høres ut som den idelle partner, ikke sant?

Dermed var det bare å prøve å holde seg, siden jeg tross alt skulle se den sammen med kjæresten min. Men dengang ei, før eller siden måtte vi komme til den scenen som gjør det umulig for meg å holde tårene tilbake…

…som alltid når jeg ser denne filmen ble det usedvanlig vått i øyekroken akkurat ved dette punktet, så forsøket på å holde meg foran kjæresten min forsvant like fort som Betty Noyes begynte å synge, og jeg gjemte derfor ansiktet mitt delvis i fanget hennes. Men til min overraskelse begynte jeg å høre snufsing fra over meg også, der kjæresten min befant seg. Så der satt vi begge to og tutet over en 70 år gammel barnefilm.

Jadda… men i det minste er det enda en ting vi kan enes om.

PS! Jeg så nettopp gjennom videoen jeg har lagt inn i innlegget her for å passe på at den ikke bare viste riktig scene, men også at det ikke hoppet opp en Rick Astley midt i, og fryktet det verste. Men denne gangen presset ingen tårer seg på. Spørs om jeg må se det i kontekst med resten av filmen for at det skal virke. Oh well…

Å hente forhåndsbestilte billetter i jenteklær?

Den siste tiden har det vært litt skriverier i bloggen min om at jeg har bestilt tur til London, og at jeg tenker å gå kledd som den jenta jeg ønsker å være, men ikke tør uttrykke meg som når jeg er hjemme, under hele oppholdet. Som reisefølge har kjæresten min. Hun er over gjennomsnittet begeistret for musikaler, så da jeg hintet frempå at kanskje vi skulle benytte oss av muligheten til å se en av de mange musikalene London har å by på, var hun ikke i tvil om hvilken hun ville se.


Så dermed, etter at flybillettene og hotellet var bestilt, var det bare å lete etter ledige billetter hos tradisjonsrike Her Majesty’s Theatre i West End, nå som vi visste hvilke dager vi kom til å være i London. Men for være ærlig synes jeg bestillingsystemet som teaterets hjemmesider linket til var håpløst lagt opp, og jeg trodde først dette var en datafeil, og brukte derfor mye energi på å finne en måte og komme rundt, før jeg bare måtte resignere og innse at man ikke får velge sete selv, kun rad og område. Så da jeg endelig kom til den delen hvor man fyller inn navn og kredittkortnummer var jeg så lei at jeg bare fylte ut feltene i full fart. Det var først etterpå det gikk opp for meg at betingelsene kunne by på noen utfordringer.

For av gammel vane bestilte jeg selvsagt billettene i navnet mitt. Og da mener jeg ikke Emilie, men det navnet jeg står oppført med i folkeregisteret. Et guttenavn. Ok, dette navnet er av nordisk opphav og så vidt meg bekjent ikke er så utbredt på de britiske øyer, men det var også krav om å føre opp fortittel, og i dette tilfellet ble det altså Mr, som i mister. I tillegg må jeg vise legitimasjon for å få hentet ut billettene. Bankkort er ikke gyldig ID der borte, så jeg må sannsynligvis bruke passet mitt. På passfotografiet mitt, som ble tatt for noen år siden, har jeg veldig snauklippet hår og tykt skjegg i området rundt munnen. Så tykt at dama på flyplassen i Amsterdam ikke kjente meg igjen da jeg sto der nybarbert og ønsket å sjekke inn bagasjen min på flyet tilbake til Norge.

Hadde det ikke vært for at jeg prøver å holde identiteten min skjult i denne bloggen, hadde jeg puttet inn bildet her.

I tillegg er det jo forventet at man pynter seg litt når man går i teateret, og det hadde jeg jo også tenkt å gjøre, men uten å bryte planene om å gå kledd som jente under hele oppholdet. Dermed er det åpent for litt forviklinger. Tenk deg selv at det kommer en ung kvinne, kledd i kjole og høye hæler, bort til billettskranken for å så, med en mørk, myndig stemme, be om et sett med billetter reservert på et mannsnavn, og deretter fremlegge legitimasjon som stemmer overens med navnet, men hvor bildet viser en ung mann med skjeggansamling med assosiasjoner til tysk pornoindustri, og et blikk så alvorlig at det ser ut som om bildet i et større utsnitt ville avslørt at han holdt opp et nummerskilt og veggen bak viste at han måler 1,70 meter over havet.


Om jeg ikke får beskjed om at eieren av passet må komme og hente billettene selv, vil jeg sannsynligvis gi damene i billettlukene ved Her Majesty’s Theatre noe å slarve om over tekoppene sine etter at teppet har gått opp, og det er blitt rolig i foajeen.

Selv om jeg tror dette er noe de nevnte damene har opplevd før og det sannsynligvis vil gå uproblematisk for seg, så synes jeg hverdagen er litt spennende nok fra før. Så jeg vurderer å sende en mail til billettsalgskontoret og be dem endre bestillingen til kjæresten min sitt navn.

Men det kan jo bli et morsomt blogginnlegg av det også?

Jentetur til London med kjæresten min bestilt

Tidligere denne uken ba jeg om tips til å finne et rimelig hotell i London, og jeg takker for alle forslag som kom inn. En del var gode, og noen var helt borti natta, enten i forhold til anstronomisk pris, eller i forhold til forventet standard. Men nå er turen bestilt og om litt over en måned skal kjæresten min og jeg på jentetur til det som siden fjorårets tur har vært min favorittby på kloden.


Foto: Will Fox/Wikipedia Commons

Dermed skal jeg forhåpentligvis gjenta suksessen fra i fjor hvor jeg som kjent klarte å våge meg ut blant folk som jente. Men denne gangen skal jeg altså ha med meg kjæresten min. På planen står blant annet London Eye, Phantom of the Opera (kjæresten min elsker musikaler), og selvsagt shopping, shopping og litt mer shopping.


Det ble ikke samme hotellet som jeg bodde på i fjor, men det ble faktisk i samme gate som Bloomsbury Palace Hotel. Jeg var heldig og fikk en billigere deal på et egentlig dyrere hotell med bedre fasiliteter. Så dette lover bra.

Og selv om jeg altså har vært i London før, så kan man umulig få med seg alt denne fantastiske byen har å tilby. Derfor spør jeg deg, kjære lesertryne.

Noe vi burde få med oss når vi likevel er der borte?