Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for juli 2013

Fortsetter å hore meg oppover topplisten

Jeg var veldig fornøyd i går, da jeg klarte å skaffe meg en topplisteplassering etter at jeg skrev innlegget med den provoserende tittelen «Skremte vettet av horekunde i Oslo«. Så da skrev jeg et skryteinnlegg om det, om at jeg ved å bruke ordet «hore» i en overskrift klarte å skaffe meg 377 unike treff på en dag, og havnet på en 126. plass over de mest leste bloggene på blogg.no. Dette innlegget kalte jeg «Jeg horer meg inn på topplisten«, som et lite nikk til akkurat dette.

Det jeg da ikke tenkte over var at dette innlegget ikke bare inneholder ordet «hore», men også ordet «topplisten». For er det noe 12-åringene, som skulle ønske de var 14, på blogg.no interesserer seg for, utenom outfits og sminke, så er det oppskriften på hvordan de enkelt får sin egen blogg inn på topplisten. Så i dag ser topplisten, mellom 82. plass og 91. plass, slik ut.

Dette er faktisk ny rekord for meg! Ikke i antall lesere, for den er på 650 og ble satt etter at Nettavisen hadde linket til bloggen min på forsiden en gang i vinter. Men det er visst færre blogger som sloss om plassene nå om sommeren, for den gangen holdt det bare til 108. plass på topplisten. Det holdt også til en 9. plass på topplisten for Trondheim den gang. Så i dag kan jeg markere at jeg har satt ny rekord også der.


Det hører med til historien at det ikke er overskriften alene som trakk lesere. Jeg har investert tungt i bloggshouts det siste døgnet for å få innlegget mitt synlig på forsiden av blogg.no, og har derfor gjort mitt for å bidra til at de ansatte ved blogg.no får et fint julebord i år. Men uten spennende overskrift kunne jeg jo ha bestilt en ny shout hver time og ikke fått en eneste leser, for det er jo denne som skaffer oppmerksomheten deres til sist.

Men det som gleder meg mest er at jeg etter hvert som lesertallet steg fikk kommentarer på gamle innlegg også, og da særlig i innlegget «Hvorfor jeg bruker maske på alle bildene i denne bloggen«. Kommentarer fra folk som tydeligvis aldri har vært innom denne bloggen før, og som enten var nysgjerrige på min tilstand som jente i guttekropp, eller som bare ville si at de heier på meg. Dette varmer mye mer enn all verdens listeplasseringer, og gjør at jeg har fått tilbake noe av min sårt trengte motivasjon til å fortsette å blogge. Tusen takk til dere alle sammen!


Så med mindre jeg gjør et nytt kjempehopp i morgen, til topp 50 eller der omkring, så sier jeg meg ferdig med skryteinnlegg om topplisteplasseringer for en stund. Metablogging er jo ikke særlig artig i lengden, og to innlegg på rad om å være topplistefyll er egentlig et for mye. Så jeg må finne på et eller annet helt urelatert til neste gang. Jeg lover!

Jeg håper likevel du titter innom igjen.

Jeg horer meg inn på topplisten

Etter en lengre tørkeperiode uten å kunne se navnet mitt i noen av listene til blogg.no, med unntak av lokallisten for Trondheim, gjorde jeg i går et akseptabelt hopp etter å ha postet innlegget «Skremte vettet av horekunde i Oslo«. En slik provoserende tittel gjorde vel sitt for å trekke oppmerksomhet, og jeg gikk fra 105 lesere på søndag til 377 i går. Det gir en økning på 273% og det holder visst til å toppe klatrelisten, eller plusslisten som den heter nå.

Det betyr også at jeg igjen gjør et lite innhopp som topplistefyll, og får en ny sjanse til å kalle meg toppblogger. Ingen ny personlig rekord, men å ha den 126. mest leste bloggen på blogg.no det siste døgnet er ganske hyggelig uansett.


Jeg ligger i det minste over Voe…

Lokallisten for Trondheim orket jeg ikke å ta skjermdump av fordi jeg er utenfor topp 10, men jeg ligger likevel på en respektabel 11. plass.

Dermed har jeg lært at det å ha ordet «hore» i overskriften trekker lesere, en effekt jeg har erfart at det engelske låneordet «outfit» også har. Jeg begynner dermed å se en sammenheng, og skjønner plutselig dybden i kritikken av dem som velger å kle av seg for å få lesere.

Selv er jeg mer nysgjerrig på hvor mange lesere jeg klarer å trekke ved å skrive et innlegg med overskriften «horeoutfit». Men jeg har ingen planer om å finne det ut. Tror jeg i alle fall…

Skremte vettet av horekunde i Oslo

Så våget jeg meg altså omsider ut i Oslos brosteinsbelagte gater kledd som jente i kjole og høye hæler, og som jeg skrev i et innlegg for noen dager siden så gikk det bedre enn forventet. Dessverre ble kvelden avsluttet på en litt guffen måte da en bil plutselig kjørte opp bakfra, ved siden av oss, helt oppi fortauet vi gikk på, da vi var på vei tilbake til hotellet vårt.


Oslo og Karl Johans gate by night, ikke så langt unna der vi gikk da hendelsen inntraff. Foto: Ignaz Wiradi/Wikipedia Commons

Kjæresten min og jeg hadde vært på jentekveld hos en venninne. Naturlig nok hadde vi derfor pyntet oss, og var kledd i fine kjoler og høye hæler. Vi hadde kommet opp fra t-banen ved Nationaltheateret og hadde et lite stykke igjen å gå til hotellet vårt. Vi gikk langs fortauet på høyre side av gaten, da vi merket at en bil kom kjørende bakfra og kjørte opp mot fortauet og stoppet opp ved siden av oss. Jeg snudde hodet mitt og så på sjåføren, som dermed tråkket på gassen, skiftet fil over mot venstre og kjørte vekk i full fart. Da det gikk opp for meg hva som hadde skjedd, begynte jeg å le. Jeg hadde gitt ham en litt ubehagelig overraskelse langt utenfor det han hadde forventet, da jeg snudde hodet mitt og så på ham.

Men etter hvert som timene gikk, begynte jeg å følge tanketoget videre. Vi var jo ikke horete kledd, vi hadde bare pyntet oss. Hvorfor kjørte han opp til oss? Hva hadde skjedd om jeg var født som jente, med et naturlig feminint ansikt som ikke hadde skremt ham. Hadde han da tatt nei for et nei? Er dette noe vi jenter skal være nødt til å finne oss i?


Antrekket mitt den aktuelle kvelden, minus masken selvsagt som jeg bare tok på for dette bildets skyld. Jeg synes ikke jeg har kledd meg spesielt horete…?

Jeg snakket med noen venninner som har bodd eller fortsatt bor i hovedstaden, og alle kunne bekrefte at de selv eller venninner flere ganger har opplevd at en bil har kjørt opp til dem for å forhandle om pris. Det holder å kle seg i skjørt eller kjole, så er man automatisk hore, sa en av dem. Dermed blir dette enda tristere. Skal ikke norske jenter få kunne pynte seg og føle seg fine uten å bli sett på som horer? Hva sier det om kvinnesynet til enkelte? Er vi virkelig annenrangs mennesker for dem?

Det føles i alle fall sånn, når jeg den første kvelden jeg våger meg ute som jente, i Norge i alle fall, opplever dette. Jeg har vært utendørs hundrevis og tusenvis av ganger som gutt uten å oppleve noe som ligner engang. Jeg visste jo fra før at jenter er mer utsatt, men det gir likevel et ekstra støkk når man får demonstrert det i praksis.

Men denne hendelsen skal ikke stoppe meg, selv om den var noe ubehagelig og guffen. For da lar jeg disse idiotene få lov til å behandle meg og andre jenter som mindreverdige i forhold til dem selv. Men det er vi ikke. Så for å svare på et spørsmål jeg stilte tidligere i dette innlegget, vi skal ikke være nødt til å finne oss i denne typen oppførsel. Jeg kommer til å fortsette å være jente, og fortsette å lete etter veien ut av skapet som den jenta jeg ønsker å være, uten å føle at jeg nedgraderer meg selv til et annenrangs menneske ved å gå fra å være gutt til å være jente.

Så når det gjelder den aktuelle episoden fra denne tirsdagskvelden i forrige uke, velger jeg å følge den første umiddelbare reaksjonen jeg hadde, før jeg hadde latt det få synke inn. Jeg ler av det. Mannen i bilen som stoppet hadde bare observert kjæresten min og meg bakfra, der vi gikk, og sett en mulighet. Han hadde slett ikke ventet seg en transkjønnet, og ble derfor ubehagelig overrasket da jeg snudde hodet og så på ham. Han fikk dermed panikk og jeg har aldri sett en bil kjøre unna så fort før, i alle fall ikke i så tettbygd strøk som Oslo sentrum, og jeg ler fortsatt når jeg spiller av denne scenen for meg selv i hodet mitt, på nytt og på nytt, og ser ham rase avgårde, samtidlig som hjulene hyler mot asfalten.

Jeg skremte altså vettet av ham. Men det fortjente han virkelig.

Den jævla gjøken.

Ute i Oslos gater – som jente!

Ok ok, så tok jeg feil, da jeg i et innlegg i februar sa at Oslo neppe ble den første byen i Norge hvor jeg prøvde meg som jente. Men med to avlyste forsøk hjemme i Trondheim i etterkant av dette innlegget, måtte det skje noe snart. Nå bød anledningen seg når kjæresten og jeg for en uke siden dro på ferie til Norges hovedstad. Mesteparten av tiden var vi bare turister, og jeg gikk da rundt kledd i det samfunnet forventer av meg, men en av kveldene vi var der var vi invitert på venninnekveld hos en av mine beste venninner, Maja, som tidligere har skrevet gjesteinnlegg i denne bloggen. Det var bare å gripe muligheten til å dytte litt på grensene og komfortsonen.

Slik så jeg altså ut da jeg var ute og gikk på tirsdag i Oslo sentrum, minus masken da, som jeg tok på kun for å ta dette bildet. Svak billedkvalitet, men dårlig opplyst hotellrom og mobilkamera er en uheldig kombinasjon. For speilrefleksen min ble gjenglemt hjemme…

Avtalen var slik den alltid er når jeg er invitert til venninnekveld et sted, nemlig at jeg ankommer med en pose eller bag over skulderen og sniker meg inn på badet i noen minutter for å skifte, før jeg slutter meg til de andre. Men allerede i løpet av dagene før kjæresten min og jeg reiste sørover, begynte jeg å leke med tanken på å pynte meg før jeg dro for en gangs skyld. Jeg skulle jo ha med meg kjæresten min på turen, så hun kom til å være der og holde meg oppe hele tiden, pluss at hun jo kom til å være ferdigpyntet før vi dro.

Men jeg sa ingenting til Maja. Både fordi jeg har for uvane å ombestemme meg i siste sekund, når min gamle fiende angsten titter innom, og fordi jeg hadde lyst til å overraske henne ved å møte henne kledd som jente. Det ble derfor sånn at jeg et par timer før vi skulle dra bare tok på meg kjolen inne på hotellrommet, sammen med skoene for å se om det føltes «riktig» for meg å gjøre det, eller om jeg kollapset av frykt bare ved tanken. Jeg kan avsløre at det ble en blandet følelse og at angsten ikke klarte å holde seg helt borte, så vi ble dessverre veldig forsinket til jentekvelden. Men heldigvis føltes det mest riktig, og etter å ha gått noen meter over brostein i sentrumsgatene fra hotellet, sto jeg i kjole og høye hæler og sukket tungt før vi entret t-banen ved Nationaltheateret.

Foto: Kjetil Lenes/Wikipedia Commons

Jeg satt stille hele veien og klemte hånda til kjæresten min, livredd for dømmende blikk og kommentarer fra de andre passasjerene. Selv om jeg har tatt t-bane før kledd som jente, så var dette i London, en metropol i et helt annet land. Nå var jeg på en måte «hjemme» selv om vi befant oss 50 mil sør for hjembyen vår, og det gjorde det hele mer skremmende. Nervøsiteten og den heftige sommervarmen vi ble utsatt for under hele Oslooppholdet, kombinert med at jeg hadde gjemt det tykke håret mitt under en parykk som der og da føltes som en pelslue, hjalp heller ikke, og jeg kjente svetten renne nedover pannen. Det var generelt en ganske ubehagelig opplevelse.

Da var det dessto bedre å kunne gå av banen på en av plattformene på østsiden av byen og kunne konstantere at ingen hadde gjort noe av det jeg hadde fryktet på turen. Da jeg noen minutter senere kunne møte de store øynene til Maja, som øyeblikkelig kastet seg rundt meg for å gi en klem og fortelle meg hvor fin jeg var, klarte jeg å slappe av igjen. Men noe av det første jeg gjorde da vi kom inn i leiligheten var å gå inn på badet og tørke av svetten så best jeg kunne.

Etter dette var det bare kos med Maja, romkameraten hennes, og to andre venninner av henne, med god mat, film og skitprat. Det var en veldig fin kveld, og jeg var langt mer avslappet da vi tok t-banen tilbake til Nationaltheateret da klokken begynte å nærme seg nattestid. Likevel skjedde det noe da vi gikk fra Nationaltheateret til hotellet som jeg ønsker å snakke om. Men dette tar jeg i et senere innlegg.

Her og nå ønsker jeg bare å klappe meg selv på skulderen og kunne konstatere fakta: jeg har vært ute i Oslos gater som jente, og det gikk faktisk bra. Jeg tviler riktignok på at jeg hadde klart det uten kjæresten min som gikk sammen med meg hele veien og som selv var nervøs, men måtte være sterk for oss begge og gjorde en kjempejobb der. Men likevel: jeg gjorde det. Og det gikk jo bra.

Så da spør jeg som jeg alltid gjør når jeg har tøyet grensene mine.

Hvor går veien herifra?

Tanker rundt å få mail fra leserne

Jeg får innimellom tilsendt e-poster fra lesere. Det synes jeg er veldig hyggelig, og så lenge de ikke inneholder noen som helst form for hat, noe jeg enn så lenge ikke har opplevd å få, så synes jeg du som skriver dem skal la dem komme. Det gjelder også deg som har hatt lyst til å skrive, men av en eller annen uviss grunn ikke har fått deg selv til å gjøre det. Jeg synes det er veldig koselig å få livstegn fra leserne, både i form av kommentarer og e-poster, slik at jeg vet at det faktisk er mennesker som utformer streken på besøkstatistikken her i bloggen.

De som skriver «Fin blogg, kommentere tilbake?» og lignende teller forresten ikke mennesker. De er helt nederst på evolusjonstigen, der nede sammen med støv og murpuss. Bare så det er sagt.


E-postene jeg mottar kan generelt deles opp i to kategorier. Den ene er de som er i samme båt som meg, som føler seg som et annet kjønn enn det kroppen viser, men sitter fast langt inne i et klesskap og ønsker råd om hvordan de kan komme seg ut og vise verden hvem de egentlig er. I og med at jeg selv ikke har klart å komme meg ut, eller stå frem som det så fint heter, så har jeg ikke så mye råd å komme med. Likevel er det god hjelp på veien at andre i samme situasjon leser og inspireres av bloggen min. Det inspirerer jo meg igjen, og hjelper meg på min vei.

Den andre kategorien er de som bare vil heie på meg, og fortelle meg hvor tøff de synes jeg er. Veldig ofte prøver også forfatterne av disse mailene å fortelle meg at det ikke er så farlig som jeg tror og at det bare er jeg som står i veien for min egen lykke. Selv om det er en viss sannhet i det, så er dette en typisk kommentar fra noen som står på sidelinjen og ikke vet hvordan det føles. Likevel så viser disse meldingene bare at jeg har lesere som faktisk ønsker meg det beste, og kommer med sine råd i beste mening. Så jeg setter pris på disse også.

Jeg prøver så godt jeg kan å svare på alle e-postene, for jeg er et sosialt dyr, og jeg liker gode samtaler. Likevel har ikke regjeringen godkjent min søknad om å utvide døgnet med noen timer, kanskje spesielt fordi jeg aldri har sendt den, men det gjør at det kan ta litt tid før jeg svarer. Men jeg gir alle mailer som kommer inn den tiden jeg føler det fortjener, og svarer alle deretter også. På samme måte som jeg svarer alle «Fin blogg, kommentere tilbake?»-kommentarene her i bloggen på en kort og sarkastisk måte. Men svarer alle, det gjør jeg.

Så fortsett å sende meg e-poster du som allerede gjør det, og du som ikke har gjort det ennå, men har lyst, hva venter du på? Gjør dagen litt lysere for oss begge, og inviter meg til en hyggelig samtale.

…og alt som sendes til e-posten min blir mellom oss. Jeg legger ikke ut noe av det i bloggen.

Vi trenger en mann!

Jeg skulle ønske jeg var jente. Selv om det visstnok er et sant helvete å være kvinne, og det mannsdominerte samfunnet går aktivt inn for å undertrykke kvinnen og har som agenda å degradere henne til et undermenneskelig nivå. Der nede med neanderthalere, romfolk og telefonselgere, skal vi tro de mest høyrøstede feministene i likestillingsdebatten. De der som ser ut som menn og kaller kvinner som velger familie fremfor karriere for hjernevaskede. Kvinner opplever nemlig et forventningspress uten like til hvordan man skal se ut, oppføre seg og hvilke egenskaper man skal besitte, og alt dette på grunn av det forferdelige mannsamfunnet.

Som om jeg ikke møter forventninger hver eneste dag fordi samfunnet ser meg som mann. Forventninger jeg ofte ikke klarer å fylle fordi jeg ikke ser meg selv som mann.


Jeg jobber i en butikk midt i tjukkeste Trondheim sentrum, i en bransje hvor det er flest kvinnelige medarbeidere. Min butikk er ikke noe unntak, jeg har nesten bare kvinnelige kolleger. Det i seg selv ser jeg ingen utfordringer med, jeg er jo jente selv, selv om jeg kun lever som jente i hemmelighet og det bare er en av mine kolleger i butikken som kjenner denne hemmeligheten. Men jeg trives i et slikt jobbmiljø og med de arbeidsoppgavene jeg dermed har i denne butikken. Det vil si, helt til hyllene skal monteres om eller det kommer et nytt stativ som skal skrus og settes sammen. Da er kollegene mine raske til å rope navnet mitt.

«Vi trenger en mann» ropes det. Det er det godt mulig at de faktisk gjør også. Så med min vanlige, lett ironiske tone, responderer jeg som oftest med formuleringer som «Jeg skal si i fra hvis jeg ser en» eller «hvorfor roper dere på meg da?». Uten at det hjelper meg nevneverdig, for i neste øyeblikk står jeg der med både skrujern, tang og en arbeidstegning fra produsenten av konstruksjonen, omtrent like kryptisk og forståelig som et polsk traktormagasin, og den er mer behjelpelig med å finne svaret på hvem som egentlig skrev Shakespeare, enn den er med å få satt sammen stativet.

På dette stadiet i arbeidet vil nok selv mine nærmeste venninner, som til vanlig sier at de ikke lenger var i tvil om at jeg er jente da de fikk se meg i en av kjolene mine, muligens gå tilbake på sine uttalelser, der jeg sitter på knærne, med fingrene fulle av olje fra metallkonstruksjonen, diverse skruer, muttere og unbrakonøkler, og forgifter mine omgivelser med et språkbruk en alkoholpåvirket sjømann verdig. Det er ikke rart enkelte kolleger føler nærvær av onde ånder i bygningen etter stengetid.

Likevel får jeg med nød og neppe satt sammen stativet, uten at det ser ut som et fuglereir. Etter at en av mine kvinnelige kolleger har måttet komme til unnsetning, og rotet like mye som meg, og vi blir enige om at dette hadde de klart å sette sammen like dårlig på egenhånd. Like fullt hører jeg navnet mitt neste gang et stativ skal settes sammen, eller det samme stativet skal skrus fra hverandre igjen og settes i kjelleren i påvente av neste sesong.


Men apropos mine nærmeste venninner, som jeg nevnte for et par avsnitt siden. En av dem fikk den geniale ideen om å be meg om hjelp med å bære en defekt vaskemaskin ned fra leiligheten hennes i andre etasje for noen år siden. Jeg advarte henne om at min fysiske styrke er så godt som ikke-eksisterende og ble sist observert i 2007, men spurte like fullt pent om jeg ikke kunne komme. Så jeg kom. Hun løftet på den ene siden, jeg på den andre, og hun så på meg og sa «du er virkelig så svak?».

Takk for den.

En kompis og en annen venninne av henne kom etter hvert over for å hjelpe til med å få det sementfylte treskeverket ned de bratte trappene fra den gamle arbeiderboligen på Møllenberg. Men kompisen hennes henvendte seg med en gang til meg for å legge strategi for løftingen. De to damene fikk lov til å stå å se på. På grunn av mitt mandige ytre gikk det som vanlig automatikk i at min styrke ligger i det fysiske og det tekniske. Men vi fikk omsider vaskemaskinen ut på gaten og opp på hengeren og kjørt den vekk.

Ja, jenter. Det er mye lettere å være mann.

Men selv om det følger med utfordringer uansett, så er disse forventningene i forhold til kjønn i begge tilfellene et resultat av det gamle mannsdominerte samfunnet. I det lange løp er ingen tjent med disse forestillingene om at det ene kjønnet er automatisk bedre enn det andre til utvalgte oppgaver. Men som vanlig så blir det litt på siden av det jeg føler er min kamp.

Jeg ønsker jo å være jente.

Gave fra kjæresten min!

For noen dager siden var kjæresten min og jeg på kino sammen. Vi hadde ikke noe jubileum eller noe sånt, vi bare hadde lyst til å kose oss litt ekstra med dinosaurer i 3D i en mørk sal med småunger som ikke har lært å tygge popkorn med lukket munn, eller at man ikke skal snakke høyt gjennom hele filmen, sannsynligvis fordi faren snakket like høyt selv. Ok, vi hadde egentlig bare lyst til å se dinosaurer i 3D, og vi fikk med resten på kjøpet, enten vi ville eller ikke. Men poenget mitt er, det var ingen spesiell anledning, det var en hvilken som helst kosekveld.

Derfor ble jeg ekstra overrasket da vi dro hjem til kjæresten min etter filmen, og hun fisket frem noe hun hadde kjøpt til meg på impuls noen dager før det.


Så vidt jeg har forstått var det et tilbud et sted hvor man fikk tre stykk neglelakk til en spesialpris. Jeg aner ikke hvor eller nøyaktig hva tilbudet var. Likevel så tenkte hun da på meg, og kjøpte disse tre fordi hun vet jeg liker lilla. Det regner jeg forresten med du som leser også vet. Jeg mener, bare se deg rundt på denne siden.

Nå bruker jo jeg neglelakk veldig sjelden. Det tar jo ofte litt tid å få av, og siden jeg lever som jente i skjul så er det ikke ofte jeg orker å ta meg bryet med å påføre den selv om jeg har aldri så lyst. For jeg har virkelig lyst til å bruke neglelakk oftere enn jeg gjør.

Så jeg håper det dukker opp en anledning snart, slik at jeg får vist kjæresten hvor mye jeg setter pris på gaven hennes og at hun tenker på meg, også utenfor merkedagene. Så får jeg gjøre mitt beste for å være like impulsiv.

Har jeg ikke verdens beste kjæreste kanskje?