Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for juni 2013

Fortsatt ikke ute av skapet

Av og til føles det som at universet motarbeider meg. Som om alle naturens krefter går sammen for å hindre meg i min utvikling og vei ut av skapet, selv om det hver gang bare er små bagateller som står i veien. Men liten tue kan velte stort lass, sa de gamle da de fant opp ordtak. Jeg regner med det var sånt folk gjorde på lørdagskveldene før i tiden, da TV og internett ikke var oppfunnet. Men de hadde rett. For det trengs bare å fjerne en liten stein for at hele pyramiden min skal rase sammen, og den tryggheten jeg trenger for å klare å gjennomføre forsvinner. For uten tryggheten, så kommer angsten snikende.

Dette skjedde denne gangen også.

For en måned siden skrev jeg om et innlegg om at jeg hadde tenkt meg ut på byen som jente, for første gang i hjembyen min. Å dra rett ut på en «vanlig» pub er et for stort steg i første omgang, fordi sjansen for å treffe på kjente er for stor, så jeg har lenge sett for meg LLHs månedlige jentepub som det beste alternativet. Den arrangeres den siste fredagen hver måned, og bare jenter får komme inn. På en slik kveld og et sånt sted forventes det at klientellet er skeive, så derfor er det enklere å dra dit. Men jeg har aldri fått muligheten fordi det har vært for mange faktorer som må være plass for at jeg skal klare det. Jeg må ha noen å dra med, og jeg må ha et sted i nærheten å skifte, fordi jeg ikke tør å ta buss til sentrum kledd i jenteklær. Det hadde jeg ikke før jeg for noen måneder siden ble kapret av verdens nydeligste jente, og ble kjæresten hennes.

Vi skulle altså dra sammen for en måned siden. Men som jeg skrev i blogginnlegget etterpå, så gikk det i vasken. Alt fordi jeg mens vi holdt på å skifte, oppdaget at jeg hadde glemt igjen parykken min hjemme. Parykken min er viktig, for uten den ser jeg ut som en mann i dameklær, og det ønsker jeg ikke å være.

Bedre lykke neste gang, heter det, kanskje sagt av de samme gamle en annen lørdagskveld. En måned senere var det klart for en ny jentepub på samme sted, og vi skulle dra. Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for hvilken kjole jeg skulle ha, hvilket tilbehør og smykker som passet best til denne kjolen og anledningen og så videre. Det var viktig for meg at alt skulle være perfekt sånn at det å ta dette neste steget ut av skapet skulle gå mest mulig smertefritt. Jeg pakket sekken kvelden før, og skulle dra hjem til kjæresten min etter jobb. Så skulle vi skifte der og dra sammen.


Arkivfoto: Jeg ringer på hos kjæresten min

Men så skjedde det. Et par timer før jeg skulle slenge sekken på ryggen og ønske mine kolleger god helg, så fikk jeg en sms fra kjæresten min. Jeg så på måten hun skrev at hun var veldig lei seg. Hun kunne ikke bli med meg. Jeg vil ikke skrive årsaken her av hensyn til personvern, men jeg kan si såpass at hun hadde en veldig god grunn. Hun hadde virkelig ikke noe valg.

Dermed var det ikke noe annet for meg å gjøre enn å dra hjem. Jeg hadde ingen å dra med, og heller ikke noe sted å skifte i nærheten av utestedet. Jeg kjente bare en stor skuffelse. Men ikke ovenfor kjæresten min. Samme hvor mye jeg ser på henne som en gudinne og forguder henne, så vet jeg at hun ikke har overmenneskelige og gudommelige evner heller, så jeg klandrer ikke henne for å måtte trekke seg. Men all forventningen, all planleggingen, alle kreftene jeg brukte på å grue meg og glede meg om hverandre, og ikke minst på å velge ut en kjole og glede meg til å gå i den og føle meg fin. Og så ble det ingen ting. Ikke denne gangen heller. Jeg ble sittende hjemme med en følelse av tomhet i hele kroppen.

For de to tilfellene med jentepuben er ikke enestående. Alt for mange ganger har det kommet noe ikke-angstrelatert i veien som har spolert planene. Jeg har flere ganger sittet på et hotellrom i en annen by og stirret tomt på tv-skjermen uten å klare å bry meg om hva som vises, fordi de jeg hadde reist den lange veien for å møte, som jente, avlyste i siste sekund. Da er det ikke gøy lenger, og da spør jeg meg selv hvorfor jeg gidder å i det hele tatt prøve.


En av de planene som ikke gikk i vasken var turen til London i fjor høst, hvor jeg gikk rundt som jente en hel uke. Og for en uke! Men selv denne turen var planlagt i noen år og avlyst flere ganger før det til slutt kom en åpning som gjorde det mulig å gjennomføre. Jeg er veldig glad for det.

Så er det alltids neste gang da. Huff, neste gang. Hvorfor skal jeg alltid måtte vente til neste gang? Mulighetene er få og spredte siden jeg ikke bare kan hoppe i det. Jeg trenger at mange faktorer er på plass. Det kan hende at det er dette som gjør at ting skjærer seg gang på gang også, at en ørliten faktor forsvinner og det velter resten. Men det er fordi jeg ikke er helt trygg ennå. Føler jeg meg ikke trygg kommer svimmelheten og kvalmen, og med den angsten. Og når angsten kommer, så får jeg ikke gjort noe som helst. Jeg føler meg heldig om jeg klarer å holde meg oppreist da.

Nå har forøvrig arrangørene av jentepuben tatt sommerferie. Det er flere måneder til neste gang. Det gjør at dette føles ekstra bittert, men jeg håper at det dukker opp en annen mulighet, et annet sted, til å sprenge grenser og ta et nytt steg ut av skapet.

For det er alt for lenge å måtte vente til høsten. Igjen.

PS! Takk til min venninne Hanne som stilte opp for meg i går kveld, og satt og pratet med meg på facebook hele kvelden så jeg slapp å sitte alene med tankene mine og bli gal. Hun er flink til å få meg til å smile. Hun er faktisk flink til å få folk til å smile generelt… Men det skal jeg snakke om senere en gang.

Borte noen dager!

Reiser bort en liten tur i helgen, og selv om jeg ikke sier hvor, så sier jeg at jeg tviler at på at jeg vil få anledning til å oppdatere bloggen. Det samme gjelder dem som prøver å nå meg på mail, selv om jeg kommer til å ta med meg laptopen. Så vi får heller snakkes igjen på mandag, eller der omkring, for jeg har et tema eller to jeg ønsker å snakke om.

Min topp 10-liste over beste innlegg #3

Du store min som tiden flyr, det er 18. juni allerede. Det betyr at det er ni måneder siden jeg postet første innlegg i denne bloggen, den 18. september, og det er tre måneder siden jeg postet en liste over de ti beste innleggene de siste tre månedene. Så da føler jeg meg kallet til å rote gjennom arkivet og finne ut, hva er de ti beste innleggene jeg har postet siden forrige liste ble postet 18. mars?

Jeg så for meg at det også denne gangen skulle bli en utfordring, men tidligere var det fordi det var så mange å ta av. I starten postet jeg jo i gjennomsnitt to innlegg om dagen. Nå poster jeg ikke hver dag en gang, av ulike grunner. I tillegg har de innleggene jeg har postet blitt preget av at jeg i slutten av mars begynte å prate med en interessant ung kvinne omline, som jeg etter hvert begynte å date og som jeg i slutten av april innledet et forhold til. Så klarer jeg å finne ti innlegg som fortjener å plasseres på en slik liste?


Bare en måte å finne ut av det på. Det er å begynne å skrive den!

10. Siste innkjøp: intimates…

Et lite stykke folkeopplysning, og veldig kort sådan fordi jeg egentlig mener at folk ikke har noe med hva jeg gjør i senga. Men det er jo noe mange lurer på hvordan en person som er født med feil kjønn klarer å føle seg som riktig kjønn i en slik situasjon, når jeg ellers bruker klær for å få utsiden til å gjenspeile innsiden. Så da gjør jeg det noe subtilt. Første innlegg av mange på denne lista som omhandler kjæresten min, selv om dette innlegget er skrevet mer som en konsekvens av at hun kom inn i livet mitt og derfor er hun bare med i overført betydning.

9. Siste lille museskritt ut av skapet

Et litt merkelig innlegg egentlig, for det spinner ut fra et annet innlegg som jeg hadde planlagt veldig lenge, nemlig innlegget om kjønnsdiskriminering i utleiemarkedet. Alt for lenge egentlig, for på grunn av all planleggingen så ble det litt stivt og lite dynamisk. Jeg hadde allerede skrevet det så mange ganger i hodet, at det var lite rom for improvisering. Men så skrev jeg et innlegg om hvorfor jeg ikke hadde postet innlegget før, og det ble et langt varmere og gladere innlegg om at det har skjedd en liten utvikling tross alt. Kanskje jeg allerede i løpet av de neste ukene er ute på fortauet i jenteklær?

8. Misunnelse i sommervarmen

Ok, jeg er misfornøyd med været og jeg klager. Det er ikke noe nytt her på berget. Forskjellen er at jeg bryter med normen ved å klage på at sola skinner og at det er veldig varmt. Det liker ikke folk. Men egentlig er det ikke det jeg klager over, og det viser seg raskt at innlegget mitt nok en gang handler om klær og kjønnsroller.

7. Neste steg ut av skapet – gone wrong…

Men selv om det er en liten utvikling så er det dessverre moen nederlag på veien, og dette er et av dem. Selv om jeg synes det er mest morsomt å bla tilbake til de innleggene hvor jeg overvinner hindrene, så trengs det innimellom noen innlegg for å minne på leseren om at det er tross alt en ganske stor utfordring å skulle bryte med samfunnsnormene. Med det sagt, så er faktisk dette en god skildring av den kvelden, hvor jeg faktisk var klar for et større steg enn bare å gå ut på fortauet.

6. Kjæresten min skremmer meg med skummelt bilde…

Et gammelt triks når en historie skal fortelles er å ikke fortelle alt, men å la tilhøreren få forestille seg resten selv. Sånt pirrer interessen! Dette er et slikt innlegg. Noen få linjer og et bilde. Enkelt, og effektivt. Og jeg legger ved bildet her for å gjøre deg nysgjerrig igjen.


5. Tanker rundt retusjert reklame

Synes jeg fikk skremmende lite kommentarer på dette innlegget, for jeg er svært fornøyd med måten det er skrevet og vinklingen rundt et tema som har vært ganske populært i andre blogger jeg har vært innom. Jeg vet ikke hvorfor, for innlegget ble jo lest, eller det fikk i alle fall en del treff. Men det betyr egentlig ikke så mye. Jeg synes uansett det er trist at ikke en gang biologiske jenter skal klare å nå kroppsidealet uten å ty til Photoshop, fordi det nåværende idealet er så kunstig. Ikke rart jeg sliter med mitt utseende.

4. Slik unngår du at jeg leser bloggen din!

Etter så mange tips fra andre bloggere om hvordan du får flere lesere, synes jeg det var på plass med et innlegg om hvordan du får færre. Dette skrevet i samme stil som innlegget jeg plasserte på førsteplass da jeg rangerte de ti beste innleggene fra forrige kvartal for tre måneder siden, «Fin blogg, kommentere tilbake?«. Ikke like godt formulert, og det er litt lenger mellom hvert komiske poeng, men det er et og annet der likevel jeg trekker på smilebåndet over. Dette med å åpne bloggen med «God ettermiddag, alle mine fantastiske lesere» og lignende er jo strengt tatt ikke noe jeg irriterer meg over, men det gjør at jeg mister lysten til å lese videre, fordi fofatteren har satt tonen og… æh, les innlegget i stedet. Jeg forklarer det så mye bedre der. Et godt innlegg, men ikke mitt beste.

3. Jeg skal på date!

Dette er første gang jeg nevner kjæresten min, men dette er også før vi ble sammen og jeg har ikke møtt henne engang. Her har jeg bare avtalt å møte henne etter å snakket med henne online, og hun vet ennå ingenting om at jeg ønsker å være jente. Likevel, så er jeg så spent at jeg glemmer dette, og gjentatte ganger spør jeg meg selv hvilken kjole jeg skal ha på meg på den første daten, før jeg kommer på at jeg jo ikke skal ha på meg kjole fordi hun ikke vet noe. Det viser at det lå noe i luften allerede da, og jeg blir glad av å lese dette innlegget.

2. Jeg fikk kjæresten min til å gråte

Nok et innlegg om kjæresten min, og det var vel her jeg på en måte begynte å skjønne hvilket funn jeg hadde gjort. Hun godtok meg som jente ganske raskt, og første daten etter at jeg fortalte henne hemmeligheten min, som da altså var andre date totalt, så avsluttet hun kvelden med å hviske meg i øret «Jeg gleder meg til å se deg igjen, Emilie». Det i seg selv var jo nok til å gjøre meg rørt, men etter denne hjemmedaten gikk det for alvor opp for meg, da hun begynte å gråte etter at jeg skiftet tilbake til gutteklær etter en magisk og romantisk kveld med kjole og høye hæler. Hun gråt fordi hun synes det var så urettferdig at jeg ikke fikk være meg selv, sa hun. Jeg fant dette så rørende, og det smitter gjennom i teksten, derfor liker jeg dette innlegget. Jeg ser henne for meg når jeg leser det, og selv om det gjør meg trist å se henne gråte, så blir jeg glad av å tenke på at hun gråt fordi hun bryr seg om meg.

1. Jeg er ingen rosablogger!

Det var vel egentlig ingen tvil da jeg begynte å skrive denne lista om at jeg ville ha dette på førsteplass over mine beste innlegg i løpet av de siste tre månedene. Det følger samme mønster som innlegget jeg plasserte på førsteplass da jeg rangerte de ti beste innleggene fra forrige kvartal for tre måneder siden, «Fin blogg, kommentere tilbake?» (jøss, der kom jeg tilbake til det igjen), som jo er et tydelig irritert og overdrevet innlegg over noe som egentlig er en bagatell, men som viser noe av utfordringen med å blogge på blogg.no. Jeg liker veldig godt den sinte og sarkastiske tonen i innlegget, men synes også bildebruken er god, da dette tilfører en komisk dimensjon. Apropos bildene er jeg også fornøyd med det overdrevne rosa bildet jeg lagde til dette innlegget, photoshoppet sammen av flere bilder jeg fant.


Skremmende nok er det dette de fleste som henger på blogg.no vil ha, men det er noen andre som har sett seg lei på at skrivekunst blir sett ned på, mens innlegg fulle av intetsigende bilder blir hyllet. Derfor er også førsteplassen på denne lista et av mine mest leste og mest populære innlegg. Det er jeg glad for.

…og dette konkluderte lista mi for denne gang. Selv om jeg har skrevet mindre innlegg de siste tre månedene, så klarte jeg likevel å finne ti innlegg jeg synes fortjente en topp ti-plassering. Det kan til og med hende at det var flere som fortjente det også.

Er det noen innlegg du som leser savner her?

Siste lille museskritt ut av skapet…

Det skal ikke være lett, det å stå frem og komme ut av skapet, som det så fint heter. De aller fleste som står utenfor, langs sidelinjen, sier det bare er å hoppe i det. Jeg som selv er midt oppi vet at det å hoppe i det kan virke utmerket for enkelte, men for andre, som meg, må det tas gradvis. Å ta for store steg av gangen fremprovoserer bare kvalme, svimmelhet og innimellom også angstanfall. Jeg må derfor ta små steg av gangen. Type museskritt.

Det forrige innlegget mitt, om kjønnsdiskriminering i utleiemarkedet, hadde jeg planlagt lenge. Faktisk før jeg åpnet denne bloggen til og med. Men jeg manglet et viktig bilde for å få til et morsomt avslutningspoeng i innlegget. Et bilde av meg selv som smilende ringer på en dør, klar for å gå på visning. Men der kom med en gang utfordringen. Hvordan skulle jeg klare å ta det bildet, når jeg ikke tør å gå ut kledd som jente eller egentlig hadde noe sted å ta det?


Så kom redningen, i form av min fantastiske kjæreste, som snudde livet mitt rundt da hun bestemte seg for å bli en del av det. Ikke bare fikk jeg nå et sted jeg fikk lov til å være meg selv, i og med at hun har en liten leilighet helt alene, men nå fikk jeg også muligheten til å ta dette bildet i oppgangen utenfor leiligheten. Så da var det bare å gjøre det.

Men selv ikke dette var så lett for meg å bare hoppe i. Det er jo flere leiligheter i denne oppgangen. Hva hvis det kom noen? Vi ville hørt dem komme opp trappen i god tid til å smette inn, selvsagt, men hva med naboen rett over gangen? Mange slike tanker surret gjennom hodet mitt. Også mens jeg sto der og kjæresten min knipset bilder i full fart. Derfor ser vi ikke noe glis i ansiktet mitt, slik jeg burde for å få maksimal effekt av avslutningsvitsen til innlegget mitt, selv om jeg smiler likevel etter beste evne.

Likevel, så er jeg stolt av meg selv for at jeg klarte det. Det er et bittelite skritt, så lite at jeg er sikker på at noen vil trekke på smilebåndet og kanskje le over hvor latterlig lite steg dette egentlig er. Men det må de gjerne gjøre. For jeg vet at de kjenner ikke meg, og jeg vet også at de står ikke midt oppi det selv, og vet ikke at det å gå ut en dør kan være like skremmende som å hoppe over Grand Canyon på et strykebrett.

Men jeg klarte det. Neste gang kanskje jeg klarer å gå ned trappene og stille meg utenfor inngangsdøren, i friluft. Jeg er med andre ord et skritt nærmere det å gå utendørs i hjembyen min Trondheim, kledd som kvinne.

Det må da være noe?

Kjønnsdiskriminering i utleiemarkedet

Å bo i kollektiv er ikke akkurat noen drømmesituasjon for meg, særlig når ingen av dem jeg bor sammen med kjenner til hemmeligheten min om at jeg egentlig ønsker å være jente, men jeg har dessverre måttet innse at jeg med min økonomi ikke har råd til å finne noe eget ennå. Det betyr derimot ikke at jeg ikke har prøvd. I fjor gikk jeg lei av å ikke ha muligheten til å være meg selv, og kjenne depresjonen presse seg gjennom fordi jeg ikke fikk uttrykt meg og gå i de klærne jeg ønsket. Så da begynte jeg å lete etter et eget sted.

Men det viste seg å være lettere sagt enn gjort. For det første var det lite på min vei som holdt en standard og en prisklasse jeg kunne leve med, men når jeg endelig fant noe interessant, så møtte jeg overskrifter som dette.

Jo, takk skal du ha du. Takk skal du ha, min fordømte skaper, for at du utstyrte meg med utovertiss da du fant det for godt å sende meg avgårde med storken. Her holder det ikke at jeg skal nektes å gå i kjolene jeg liker, nektes å bruke sminke for å føle meg fin, og nektes medlemskap i TL-klubben og den der facebookgruppa «Tips og triks for girlsn ;)» som er så hemmelig så. Neida, det hadde vært for enkelt. Jeg skal nektes leilighet også.

For hvor mange annonser om at utleier ønsket mannlig leieboer fant jeg? Ingen. Men annonser om kvinnelig leieboer? La meg vise et utdrag.

Jeg sensurerte telefonnummeret til denne utleieren. Skjønt vedkommende hadde fortjent å få en haug av sinte telefoner etter dette innlegget. På tross av at annonsen er over et år gammel.

Ikke bare har nærmeste nabo, Bymarka, et rikt sortiment av hvitevarer, nei her er det også et lite soverom til leie for jente. Kanskje jeg skulle ringt på denne, så kan jeg leie ut soverommet til kjæresten min? Den skal jo etter datoen å bedømme være ledig igjen nå…

Ikke bare vil de ha jente. De vil i tillegg ha vandelsattesten hennes fra politiet. Gutter på rommet forbudt etter barne-tv.

Disse IKEA-møblene ser da ganske maskuline ut, så hva er grunnen til at denne leiligheten ikke passer en gutt?


Kjenner du igjen dette huset, og vet hvem som bor der, står du fritt til å snakke stygt om bikkja deres, for de har sikkert oppdratt den også til å opptre diskriminerende. Bikkja som gjemmer seg til venstre i bildet altså. Du får lov av meg.

Jeg kunne skjønt det hvis det var snakk om et rom i et kollektiv, eller en hybel hvor man deler bad og/eller kjøkken med andre jenter. Da har det en praktisk årsak. Men en leilighet beregnet på en person? Her hjelper det ikke at jeg når som helst kan vise til fine referanser fra alle mine tidligere leieforhold på at jeg er en rolig person som aldri arrangerer ville fester eller roter og ødelegger inventar. Har man Y-kromosomet representert, er man ikke interessant for utleier.

Den siste skjermdumpen fra finn.no ble gjort i august i fjor. Det var på den tiden jeg begynte å innse at med mindre økonomien tok seg opp, så ville jeg ikke finne noe med det arealet og de fasilitetene jeg behøver. Jeg vurderte å sende skjermdumpene til likestillingsrådet, sammen med navnene på utleier. For slik jeg ser det er ikke dette det spor bedre enn å skrive «Hybelleilighet leies ut til etnisk nordmann av arisk rase». Alle ser hvorfor dette er provoserende.

Men jeg droppet det. Ingen av de over hadde villet leie ut til en som oppretter kontakt ved å anmelde dem. Derimot lurer jeg på hvor gode sjansene mine hadde vært om jeg hadde møtt opp på visning som den jenta jeg ønsker å være.


Spørs om jeg blir værende i dette kollektivet en stund til dessverre.

Tanker rundt retusjert reklame

For litt siden registrerte jeg at aktivister, leie av at kroppsidealet skulle forverres til det uoppnåelige gjennom bildemanipulasjon, tok saken i sine egne hender og merket flere reklameskilt med tydelig fotomanipulerte modeller, med advarsler lik de man finner på røykpakkene. Som vist på bildet under.


Illustrasjonsfoto: Ungdom mot Retusjert Reklame

Advarslene ble tydeligvis festet veldig godt, for jeg har sett butikkinnehavere slite veldig med å få bort plakatene fra sine respektive vegger, fasader og gatebukker, selv om synet av revet papir er tegn på at de i alle fall har prøvd. Noen steder har de ikke engang prøvd å fjerne det, ikke engang når kleskjedens leieperiode av reklameplassen er utløpt og den erstattes av reklame for et annet produkt. Jeg må innrømme at jeg hadde problemer av å holde latteren tilbake da jeg for noen uker siden på bussholdeplassen kunne se en reklameplakat for Old El Paso taco-kit, med en advarsel, på utsiden av plexiglasset, om at retusjert reklame kan føre til spiseforstyrrelser. Om noen skulle havne på porselensramma med treg mage etter dårlig taco, så kan de i alle fall ikke si de ikke er advart.

Før jeg sier noe mer vil jeg understreke at jeg applauderer denne aksjonen, og synes ikke den skal begrenses til noen fattige uker nå og da, men egentlig så ofte som mulig, slik at det kanskje blir en slutt på dette falske kroppsidealet. Samtidlig så tenker jeg, fra mitt lille hode plassert mellom skuldrene på en mannskropp jeg ikke føler meg vel i, at det hadde nok vært fint å være født inn i en jentekropp. Da hadde jeg også bare hatt retursjerte reklameplakater å bekymre meg for.


For sånn som det er nå, så er det veldig liten forskjell på synet av en reklameplakat av en fotomodell med en tilsynelatende perfekt kropp og synet av en hvilken som helst ung kvinne vandrende rundt på en varm sommerdag, i kledd en lett sommerkjole. Ikke bare skulle jeg gjerne gått i den kjolen, men jeg vet den ikke ville sett like bra ut på meg, fordi jeg med mannekroppen min må dekke over her og der. Jeg må blant annet stramme inn i skrittet for å ikke få noen unaturlig bulk i det området på kjolen, og jeg kan ikke ha for mye utringning slik at det vises at jeg bruker innlegg i bh-en for å simulere pupper. Jeg kjenner misunnelsen og mistrivselen med egen kropp tvinge seg gjennom. Det er klart dette virker på selvbildet og dermed også depresjonen jeg har slitt med i flere år.

Så hva skulle stått på varselskiltene jeg skulle feste på de unge damene under sommersolen? Hva med «Advarsel! Kvinnekroppen kan føre til depresjon og dårlig selvbilde hos transkjønnede»?

Nei, det blir for dumt. Jeg har for lengst akseptert at det å være i min situasjon byr på utfordringer ikke så mange andre har, eller skjønner seg på. Men jeg vil heller ikke at verden skal trenge å tilpasse seg meg på noe vis. Dama mi spurte meg da jeg fortalte henne om den misunnelsen jeg kjenner på slike dager, om jeg kjente den samme misunnelsen og degraderingen i selvbildet mitt av å se henne i kjole. Det nektet jeg å svare direkte på. Det eneste jeg svarte var at hun er nydelig når hun går kledd i kjoler, og at hun ikke får lov til å slutte med å gå i dem. For selv om jeg er uheldig og har havnet i den kroppen jeg har, så skal ikke hun eller noen andre som har fått riktig kropp nektes å få kle seg i de klærne fordi jeg etter samfunnets normer nektes det. Da får de det jo like jævlig som meg.

Så jeg tenker med meg selv at de er heldige, som bare har retusjerte reklamer å bekymre seg for. Og om de aksjonerer lenge nok, og får en merket eller enda bedre fjernet retusjert reklame, så vil de slippe det også. Da er det egentlig bare øvrig kjønnsdiskriminering, frykt for overfall på vei hjem fra byen i sene nattetimer og mensen igjen å bekymre seg for…

Det hadde vært fint å være født som jente, ja…

Bruker skjørt på jobb fordi de nektes å bruke shorts.

Togførerne i Stockholm blir nektet å bruke shorts som en del av uniformen, selv om temperaturen inne i vognsettet kan nå 35 grader. Dette har de valgt å løse ved å ikle seg skjørt. Sjefen sier ja for å ikke være diskriminerende.

Togfører Martin Åkersten (30) har valgt å gå på jobb i skjørt etter at arbeidsgiver nektet ham og kollegene å bruke shorts Foto: Expressen.se

Egentlig så er ikke dette en veldig unik eller ny sak. Med ujevne mellomrom så dukker det opp en sak hvor kleskoden gjør at menn må svette seg gjennom varme sommerdager i langbukser fordi shorts ikke blir sett på som «anstendig», mens korte skjørt er akseptert plagg for kvinner. Det som likevel skiller denne saken fra de andre er at det som oftest i disse sakene dreier seg om skoleelever i land som krever skoleuniform, hvor enkeltelever velger å gjøre opprør ved å møte opp i skjørt fordi shorts ikke er tillatt. Ikke dessto mindre liker jeg denne formen for aksjonering, og jeg synes det er utrolig tøft gjort av dem.

For hvorfor er det sånn at det blir sett på som mer anstendig for kvinner å blotte leggene med skjørt enn det er for menn å gå med shorts? Selv om jeg når som helst kan skrive under med mitt eget blod på at jeg foretrekker å gå med skjørt fremfor shorts, som jeg jo ikke liker å gå med, så er det ikke så stor forskjell på de to plaggene, og det hersker liten tvil om at det her handler om anstendighet og at det er en generell oppfattelse av at menn i shorts ikke passer seg i en slik sammenheng. Men det er ikke så lenge siden korte skjørt ble sett på som uanstendig heller, så det handler om hva man er vant med. Så hvorfor er det greit for kvinner å vise mer hud?

Da synes jeg også det er godt at disse modige mennene ikke blir nektet å gå i skjørt heller, for det ville vært enda verre. Da hadde vi kunnet rope ut om kjønnsdiskriminering, mens det nå kun er en debatt om tradisjonelle mannsklær vs. tradisjonelle kvinneklær. Og det er jo det sjefen i denne sammenhengen har sagt også, at alt annet hadde vært diskriminierende. Enda mer gledelig er det å lese at passasjerene heller ikke har reagert negativt på dette.

Derfor håper jeg at togførerne i Stockholm fortsetter å bruke skjørt så lenge det er for varmt i luften til å bruke bukser, helt til sjefene ser behovet til sine ansatte og de får endret uniformsreglementet innad i bedriften slik at shorts i en eller annen form igjen blir godtatt.

For selv om jeg går og håper på det i det lengste for min egen del, slik at det skal bli enklere for meg å gå i de klærne jeg vil (selv om jeg ser på meg selv som en kvinne, ikke en mann i kvinneklær), så tviler jeg på at skjørt blir sett på som et manns/unisexplagg med det første.

Hva mener du?

En søt historie fra en ansatt i en klesbutikk

For litt over et halvt år siden skrev jeg et innlegg om det å stå frem for kompiser, etter at jeg for første gang sto frem for to av dem etter å ha forbeholdt dette til bare venninner i en årrekke. Det gikk langt bedre enn forventet, og vi er fortsatt like gode venner nå når jeg skriver dette. Grunnen til at jeg tar opp dette nå er at den ene av dem sendte meg til og med en link til et blogginnlegg noen måneder etter. Det er et innlegg som beskriver en situasjon jeg absolutt kjenner meg igjen i, og jeg har til og med skrevet et innlegg selv om en lignende opplevelse. Jeg ble i tillegg veldig glad av å lese dettte og visste at jeg måtte dele dette på en eller annen måte. Men så glemte jeg det.

Av en eller annen grunn begynte jeg å tenke på det igjen tidligere i dag, og begynte å lete gjennom arkivet i facebookchatten for å finne igjen adressen. Etter å ha lest det igjen innså jeg at innlegget er for kort til å skrive et utdrag fra det, og å bare poste en link vil gjøre innlegget mitt, det du leser nå, litt tynt. Derfor gjengir jeg det i sin helhet, men link tilbake til originalpostingen. Så her kommer det.

Illustrasjonsfoto: prøverommene hos Floyd på Trondheim Torg


«One Size Fits All»

(A man comes to the counter and places two dresses on the counter: one sized XS and one sized XXL.)

Me: «Are these dresses both for the same woman?»

Customer: «Yes.»

Me: «Oh, okay. These are both very different sizes, so they are not likely to fit the same person. What size does she usually take?»

Customer: «Um… I’m not sure.»

Manager: «Well, does she look more like me or more like her?»

(Note: my manager is quite small, and I am quite big.)

Customer: «Um… uh… I’m sure these will be fine.»

Me: «Sir, because the price is marked down on these dresses they will be Final Sale, so you will not be able to return them if they are not the right size. Are you sure we can’t help you?»

(The customer looks around furtively, then leans in close so that only my manager and I can hear what he is saying.)

Customer: «These dresses are for me, actually.»

(My manager looks at me, and I at her, and then she turns to the customer and speaks a very matter of fact voice.)

Manager: «Why don’t you go try them on, then?»

Customer: «Really? Would that be okay with you?»

Manager: «Of course! Let me get you started with a fitting room.»

(I spend the next hour bringing this man dresses to try on and he had a lovely time! He introduced himself to me and thanked us profusely for being so understanding and helpful. He left with four dresses, all of which fit him to a tee, and he came back regularly after that.)

Som sagt ble jeg veldig glad da jeg leste dette, og er også glad for å ha erfart selv at selv om det er noen få personer bak disken som fordømmer veldig lett, så blir det stadig fler og fler forståelsesfulle butikkmedarbeidere i butikkene rundt omkring, og dette gjør livet litt enklere for oss som er litt annerledes.

Originalinnlegget kan leses og kommenteres her.

Neste steg ut av skapet – gone wrong…

Denne bloggen er som kjent et ledd i et stort prosjekt hvor målet er at jeg skal en dag finne motet til meg så jeg en dag klarer å leve åpent som kvinne i hverdagen. Jeg har for lengst innsett at jeg ikke klarer å ta sats og hoppe ut av skapet, jeg må ta gradvise steg. Det var dette jeg skulle gjøre nå, og til og med skrev et lite subtilt hint om i slutten av forrige innlegg. Jeg fryktet å få et angstanfall, slik at jeg måtte avlyse uten å få prøvd engang, men uansett hva så skulle jeg blogge om det. Enten som et innlegg om en triumf og en ny milepæl, eller som et innlegg om at jeg forsøkte i alle fall, begge utgavene med et bilde av antrekket for kvelden.

Derfor er det ekstra irriterende å nå rapportere at det ble ikke noe av, verken bilder til dette innlegget eller den faktiske gjennomføringen. Og det var ikke noe angstanfall som hindret meg, for jeg ville faktisk gjennomføre det. Men jeg ble likevel hindret. Men hva var det jeg planla å gjennomføre?


LLH, Landsforeningen for Lesbiske og Homofile, i Trondheim bruker å arrangere såkalt jentepub på et utested i Trondheim sentrum den siste fredagen hver måned. Opplegget er enkelt, bare jenter og damer får slippe inn, og arrangementet er ganske enkelt for at byens skeive damer skal ha et møtested, om ikke annet i alle fall en gang i måneden. Jeg har lenge sett på dette som en mulighet for meg til å prøve meg ute blant folk som den jenta jeg ønsker å være, men det har aldri passet sånn tidligere både fordi jeg ikke har hatt noen å dra med og fordi jeg ikke har hatt noe sted i nærheten å skifte, og det å ta bussen ned til sentrum alene kledd i kjole er et litt for stort steg for meg.

Men så fikk jeg jo meg kjæreste for en måneds tid siden, og hun ikke bare godtar min feminine side, hun mener det er jente jeg er ment å være, så hun var mer enn villig til å ta meg med på jentepub. Vi kontaktet arrangøren for sikkerhets skyld for å forsikre oss om at vi ikke fikk en pinlig situasjon i døra, min situasjon som jente i guttekropp tatt i betraktning, og fikk som svar at alle jenter og damer var velkomne, og det gjalt meg også. Dermed var det bestemt at vi alle fall skulle prøve oss neste gang, som altså var fredag 31. mai, altså i går.

Så i går dro jeg hjem til dama mi etter jobb. Først spiste vi middag og koste oss litt sammen sånn at jeg skulle finne roen, før vi begynte så smått å gjøre oss klare til en kveld på byen. Jeg fant frem kjolen jeg hadde pakket med meg, en lilla blomstrete sommerkjole. Sommerlig og feminin, men samtidlig rocka og tøff, i mine øyne perfekt til en slik kveld. Jeg fikk den på meg og prøvde den med to ulike skopar jeg hadde tatt med for å finne ut hvilket som passet best. Da jeg endelig hadde bestemt meg, og skulle til å begynne med sminken, kunne kjæresten min plutselig høre et faen-brøl fra meg.

Jeg fant ikke parykken min.

Frustrert rotet jeg gjennom bagen min og kastet innholdet utover gulvet, uten å finne noe. Parykken min var ikke der. Den var sannsynligvis gjenglemt hjemme. Klokka var blitt alt for mye til at jeg kunne dra hjem og hente den og så dra ned til henne igjen, og deretter ut på jentepub, så det var ikke noe alternativ. Å gå ut uten parykken ble også raskt avskrevet. Den er nemlig essensiell for at jeg skal få det feminine utseendet og føle meg bra med meg selv. Sminken får meg bare til å se ut som en dragqueen, helt til parykken kommer på. Det er den som gjør hele forskjellen, og får sminken til å komme til sin rett. Det var ikke noe annet å gjøre enn å fortelle kjæresten min at vi måtte avbryte.

Resten av kvelden var jeg utrøstelig. Jeg hadde lagt inn i beregningene at jeg kunne få et angstanfall og måtte avbryte på grunn av det, og hadde kjøpt inn godteri og snacks beregnet på en hjemmekveld i tilfelle angsten kom snikende. Dette hadde ikke føltes som et nederlag. Men nå var jeg faktisk tent, og hadde veldig lyst. Så gikk alt i vasken på grunn av min egen glemsomhet. Ikke engang et bilde av antrekket mitt fikk jeg tatt.

Men jeg beholdt kjolen på, og det ble filmkveld med dama mi i stedet. Hun fortjener en medalje for jobben hun gjorde med å trøste meg og roe meg ned etterpå, og forsikret meg om at det kom flere muligheter. Det har hun jo rett i, for LLH arrangerer jo som sagt disse kveldene den siste fredagen hver måned. Men det kan dessverre bli lenge til neste gang jeg har muligheten: jeg har sjekket kalenderen min og de neste to gangene er jeg opptatt. Det får kanskje bli til høsten, selv om det blir lenge å vente.

Og ja, parykken min fant jeg på plassen sin hjemme da jeg kom hjem i dag ettermiddag. Faen…

Men jeg prøvde i det minste.