Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for mai 2013

Misunnelse i sommervarmen

Nå skal jeg gjøre noe du kanskje ikke kommer til å like. Jeg skal gjøre noe som nesten er tabu her til lands. Jeg skal gjøre noe som hever flere øyenbryn enn rasistiske bemerkninger. Jeg skal klage på været.

Den siste tiden har det nemlig sola stått på sitt heteste og gitt oss flere dager med temperaturer over 30 grader på det varmeste. Og jeg liker det ikke! Men før du kommer med standardfrasen «du skal ikke klage når vi for en gangs skyld har så fint vær», hør på meg et par sekunder, så skal jeg forklare hvorfor jeg ikke akkurat er i mitt ess når ildkula på himmelen får fritt spillerom uten innblanding fra skyene i sommermånedene.

For det første, så takler jeg varme svært dårlig. Jeg er laget for et mye kaldere klima, og går ganske lettkledd om vinteren vil noen si. Gradestokken skal være så langt nede på minussiden at den klatrer ned fra veggen og legger seg i hi for vinteren før jeg tar på meg en genser. T-skjorte funker hele vinteren for meg. Så jeg har ikke det beste utgangspunktet, men i tillegg så er jeg altså transkjønnet med begge bena langt inne i det uventilerte skapet. Dette hjelper heller ikke på min situasjon.


Skulle gjerne likt å bruke den her litt mer i sommer…

For hva er det jeg ser overalt på disse varme sommerdagene? Jeg ser sommerkjoler. Lette, behagelige sommerkjoler, og jeg ser jentene som går med dem, og føler en sterk misunnelse. Så sterk at den i flytende form ville svidd av ganen til alle som hadde vært dumme nok til å bruke den som tacosaus, for hvorfor skulle de bruke den som tacosaus, når det faktisk finnes salsa. Hva hadde ikke jeg gitt for å kunne tatt på en av de lette sommerkjolene mine i denne sommervarmen. De henger jo på rekke og rad i skapet mitt allerede, klare til bruk, og jeg bruker dem også når jeg er hjemme hos kjæresten min, og har muligheten. Men det er utenfor den sosiale normen å gjøre det, og derfor gjør jeg det ikke offentlig. Jeg er født som gutt, og må gå i gutteklær, som ikke er i nærheten av så lette og luftige. Og jeg har kjent det, at svetten manifesterer seg og renner ut av de åpne slusene fra svettekanalene, når kjolen forsvinner og erstattes med en t-skjorte og dongeribukser, når jeg skal hjem etter å ha tilbragt noen timer sammen med dama mi hjemme hos henne.

Men så har jeg jo gjort det ekstra vanskelig for meg selv, siden jeg jo tillater meg selv å være den jenta jeg ønsker å være i alle fall når jeg er alene eller med venner jeg stoler nok på til å tørre å la dem se meg slik. Derfor har jeg gjort ting som å endre på utseendet mitt for at jeg skal se mer ut som en ekte jente når jeg er jente. Jeg har for eksempel shavet leggene mine. Jeg er veldig stolt av leggene mine, de utgjør den mest feminine delen av kroppen min, sammen med øynene mine, og jeg liker hvordan de ser ut i sin hårløse tilstand. Når jeg har på meg jenteklær. Men i gutteklær? Da ønsker jeg ikke at verden skal se at jeg faktisk fjerner hårene fra bena mine, eller fra under armene. Dermed er shorts utelukket, og du ser meg heller aldri i bar overkropp, og derfor ser du meg heller ikke på badestranda om sommeren.

Derfor går jeg i stekvarmen i nøyaktig det samme jeg går kledd i om vinteren, t-skjorte og dongeribukser, og avgir enda mer svette, mens sommerkjolene henger i skapet mitt på kleshengerne, og shortsen fortsatt ligger i butikken fordi jeg ikke ser poenget i å kjøpe den. I mens kaster jeg et ekstra misunnelig på de som er født som jenter og får gå i de luftige plaggene som både jeg og de liker best på slike dager. Særlig når faktisk ser noen i en kjole jeg har maken av i skapet hjemme, og som jeg gjerne skulle gått med selv, slik jeg gjorde for noen dager siden. Alt dette fordi jeg kun tør å tillate meg selv å være jente når jeg er innenfor visse, trygge rammer, og derfor gjør varmen mer utfordrende og tyngre å takle når jeg er utenfor disse rammene og ikke tør å være meg selv.

Men… om alt går etter planen så kommer jeg tilbake om noen dager med et innlegg hvor alt kanskje snur seg. Så er du en fast leser, titt innom igjen de neste dagene. Er du ikke en fast leser, men ble nysgjerrig, trykk «liker» på facebooksiden min eller følg meg på bloglovin. Jeg vil ikke si så mye ennå om hva jeg planlegger…

…men jeg tror det blir en lilla kjole…

Slik unngår du at jeg leser bloggen din!

Jeg har tidligere skrevet om den kommentaren i kommentarfeltet mitt som gjør at jeg mister absolutt all lyst til å besøke bloggen til den som kommenterer. Dette er «fin blogg, kommentere tilbake?«. Men om jeg faktisk får lyst til å besøke bloggen til en av de som har kommentert, så er det en åpning som gir meg lyst til å trykke på x-en øverst i høyre hjørne. Dette gjelder «Hei, kjære lesere», «God kveld, alle mine nydelige lesere» og alle tenkelige varianter av denne replikken. Hvorfor?

Noen dager etter at jeg postet det nevnte innlegget, og dette bildet, døde hamsteren til Bieber. Tør vi tro på tilfeldighetenes spill, eller er det virkelig en sammenheng…?

I mitt tidligere nevnte innlegg, så skrev jeg at fin blogg-mafiaens standardfase «fin blogg, kommentere tilbake?» viser at kommentarforfatteren er velsignet med total frigivelse fra intelligensens tyranni, både ved at vedkommende tror at bloggens eier faktisk besøker din blogg når de selv ikke har respekt nok til å lese innleggene de spammer ned. Men når de viser en så enorm mangel på både kreativitet og generell hjerneaktivitet, hvordan i all verden skal jeg finne noen som helst glede av å besøke bloggen deres? Det kan umulig finnes noe som helst i bloggene deres som jeg kan finne glede av å lese. Det absolutte fravær av intelligent adferd fra deres side gjør at sjansene for at de faktisk har skrevet et reflekterende innlegg som vil få mine tankekanaler stimulert er så mikroskopiske at det ville vært mer sannsynlig at den nåværende førsteplassen på blogg.no, Rene Kleveland*, hadde blitt kunnskapsminister. Begge deler hadde faktisk vært et alvorlig brudd på naturlovene.

Så da gidder jeg heller ikke besøke bloggen deres. Men hva med de jeg faktisk gidder å besøke, men som åpner med den påtvungne setningen «Hei, kjære lesere!»?

For det første så er dette en helt unødvendig setning. Den tilfører ikke innlegget noe som helst, og som også drøyer ut det innlegget handler om. Når jeg leser et blogginnlegg så vil jeg som sagt få stimulert hjernecellene og føle at jeg blir beriket med en eller annen form for kunnskap. Da vil jeg gjerne komme i gang med det, og da blir slik koseprat like malplassert som det blir når en nyhetsreportasje åpner med «kom og sett deg her på fanget mitt du, nå skal jeg fortelle deg om bussvelten på E18 hvor tre personer døde». Jammen, så kom med reportasjen og vis meg bilder av vraket for faen! Jeg er en stor jente, jeg trenger ikke å bli dullet med.

Den andre muligheten er at bloggeren faktisk ønsker en slik konstruert kosetone i bloggen sin, fordi den omhandler koselige hverdagsting som lunsj med venninnene, den nye hårfargen og andre små trivielle hendelser fra den perfekte liksomhverdagen konstruert for å gi bloggens lesere inntrykk av at du lever et spennende liv, selv om det lyder mer falskt enn den gjennomsnittlige Idol-audition. Fint for deg, men det har jeg absolutt ingen interesse av å lese. I de sammenhengene vil jeg faktisk takke bloggforfatterne for at de åpner innlegget med en sånn setning. Det fungerer som en lysende trussel om at hvis du fortsetter å lese, vil IQ-en din synke med ti poeng. Takk for advarselen!

Men det er enda en grunn til at jeg misliker denne typen åpning. Den virker nemlig mot sin hensikt, og det lyser lang vei at bloggeren har et glødende ønske om å være en som taler til en folkemasse gjennom bloggen. Men det er en grunn til at skomaker Andersen i Jul i Skomakergata i første episode sier «næh, makan… det er jo deg jo» mens han ser inn i kameraet. Da føler hver eneste unge at skomakeren snakker direkte til dem. Den effekten ville han ikke oppnådd ved å si «det er jo dere jo».


Jeg kan ikke tro at jeg bruker Jul i Skomakergata som et argument for mine synspunkter, jeg som ikke liker serien engang. Men skuespiller Henki Kolstad var dyktig i sitt fag og visste hva han gjorde, til tross for seriens svake produksjon og de få tagningene per scene. Det samme kan jeg dessverre ikke si om Willy Hoel som spilte bakermesteren… Foto: NRK

Dette er grunnen til at jeg alltid skriver «du» og «deg» i innleggene mine, og ikke «dere». Jeg henvender meg ikke til en folkemasse og alle leserne mine som en gruppe. Jeg henvender meg til hver enkelt, jeg henvender meg til akkurat deg som leser dette akkurat nå, som samtidlig som blikket ditt flytter seg bortover akkurat disse bokstavene hører en stemme i hodet ditt som gjengir disse bokstavene og gir dem mening. Og det gjør jeg fordi jeg liker deg som tar deg bryet med å lese bloggen min.

På den måten innbiller jeg meg at jeg får en langt mer personlig og inkluderende blogg, hvor leseren føler at jeg snakker direkte til ham eller henne. Selv om jeg går rett på sak med det jeg vil skrive om, og ikke legger til noe dullete utenomsnakk. Er du ikke enig?

Og hvis du synes jeg irriterer meg over småting, så skylder jeg på varmen. Og er du en av de som nesten på autopilot responderer med «du skal ikke klage på finværet» når noen ytrer sin misnøye over temperaturene, så kan du allerede glede deg til neste innlegg…

*Fotnote: Jeg har faktisk brukt navnet hans i dette innlegget fordi han i sin egen blogg har truet med søksmål dersom noen utenfor media brukte navnet hans på en eller annen måte. Jeg venter i spenning på hvilken advokat som er villig til å ta hans sak, og hvilken paragraf i Norges lover han vil vise til. Jeg linker forresten ikke til bloggen hans fordi designet hans er et typisk idiotdesign fullt av tunge elementer som tar så mye ressurser fra maskinen din at den vil bruke tre uker på å laste bloggen, om den ikke henger seg først i forsøket. Ikke si jeg ikke advarte deg. Her kommer forresten navnet en gang til: Rene Kleveland.

Mitt 17. mai-antrekk…?

I en parallell verden hadde dette innlegget sannsynligvis åpnet med et bilde av meg selv i finstasen på denne feiringen av nasjonaldagen, kanskje til og med en bunad. Men den gang ei.

Vi lever ikke i den parallelle verdenen jeg beskriver, men i en parallell verden til den parallelle verdenen, den vi kjenner som vår verden. Og i denne verdenen ble jeg altså født som gutt og med den sosiale normen av at denne dagen, som alle andre dager som krever pent antrekk, så skal jeg tvinges inn i dressen som jeg hater mer enn jeg hater biter av gule sydhavsfrukter på pizza. I mens jeg presser meg gjennom en diger feststemt folkemengde som konstant står i fare for å stikke ut øynene mine med flaggene sine og lirer av seg hurra etter hurra, der jeg misunnelig ser meg rundt på alle de flotte bunadene og kjolene til dem som ikke bærer dette tradisjonelle festplagget.

Jeg hater dressen min, og jeg hater den enda mer når jeg ser hva jeg kunne ha gått med om de sosiale normene for antrekk hadde vært litt annerledes, eller enda bedre, om jeg hadde blitt født som det kjønnet jeg føler meg som. I tillegg hater jeg forresten korpsmusikk også. Nesten like mye som jeg hater biter av gule sydhavsfrukter på pizza. Ikke korpsmusikk i seg selv, for det kan være stilig, men de nitriste marsjene som fremføres på denne dagen gir meg et intenst ønske om å skade meg selv.

Jeg holder meg like godt hjemme. Da slipper jeg både dressen min, folkemengden, misunnelsen over å se de flotte antrekkene og bunadene, og ikke minst voldtekten av messinginstrumenter.

Nå har jeg riktignok aldri prøvd på meg en bunad. Det er godt mulig at jeg ikke hadde likt det, jeg som ikke tåler varme spesielt godt og svetter bare jeg ser sola, ville kanskje ikke trivdes så godt i et plagg hvis hovedbestandel er et tykt ullstoff. Det gjør det litt lettere å takle, å se for meg at det å presse seg inn i et kompakt og varmt ullplagg, samtidlig som man blir minnet på hvor mye kroppen har svulmet opp siden konfirmasjonsalder, og at dette kuliminerer i frykten for at en dårlig utført søm skal rakne om man våger seg på et åndedrag.


Pålegg fra Voss er fortsatt å foretrekke foran bunad fra Voss. Illustrasjonsfoto er rappet fra husfliden.no

Likevel, så har jeg fortsatt lyst til å prøve på meg en bunad for å se hvordan jeg tar meg ut i den, og om dette er noe for meg, eller om jeg skal kun konsentrere meg om å lengte etter å gå med en fin kjole med en dressjakke utenpå på dagen, som en erstatning for dressen. I mellomtiden holder jeg meg hjemme i joggebuksa med Nintendo 3DS-en min på nasjonaldagen. Det er kanskje ikke all verdens feiring, men det slår det å gå misunnelig rundt i et plagg jeg hater.

Hurra for 17. mai!

PS! Den fantastiske bloggeren Frøken W (begynn å blogge igjen snart, for Helgeland!) skrev et gjesteinnlegg i bloggen min i fjor høst om det å gå i bunad. Ta en titt på det, det er fortsatt hysterisk morsomt! Jeg kan riktignok rapportere om at hun nok ikke har lånt dressen min i dag…

På tur til Sverige med kjæresten min

For en tid tilbake spurte dama mi meg om vi ikke skulle reise bort sammen. Hun hadde vel noe eksotisk i tankene, men siden vi bare har vært sammen i noen uker mente jeg at det kanskje var greit å starte med en liten helgetur et sted.

Men hvor? Hvis vi tar utgangspunkt i Trondheim hvor vi bor, så er det ikke så mange spennende steder man kommer seg til uten å måtte ty til flytransport. Oslo er kanskje unntaket da det går direktetog dit, men jeg føler hovedstaden er litt oppbrukt. Så slo det meg at det jo går direktetog fra Trondheim til Sverige, og med endestasjon i Østersund. Så hvorfor ikke dra dit? Sånn ble det, og i helga var vi altså på vår første tur sammen.


Slik så stortorget i Østersund sentrum ut lørdag ettermiddag, etter at butikkene hadde stengt. Som du ser så var været helt fantastisk, på tross av at det var meldt overskyet og tidvis regn.

Men før du sier «Vent litt, jeg kjenner jo noen som var i Østersund i helga. Nå vet jeg hvem du er!», så er det jo en kjent sak at det alltid er masse trønderske turister i Østersund, og jeg kan fortelle at vi hørte trøndersk overalt hvor vi gikk. Ved frokostbuffeeten på hotellet, i alle butikker og på alle kafeer og restauranter. På de sistnevnte hørte vi omtrent bare svensk fra servitørene, og dermed var det jo praksis akkurat som hjemme i Norge…

Så hva gjorde vi da egentlig denne helgen. Vel, fredag gjorde vi ikke stort. Vi kom frem sent på kvelden etter fire timer på toget, ganske sultne, bare for å oppdage at restaurantene i Sverige stenger veldig tidlig. Vi fant likevel en asiatisk restaurant som hadde åpent en halvtime lenger enn de andre, så vi rakk å kaste i oss litt mat før de låste dørene. Etter dette var det rett opp på hotellrommet for å sove etter en lang dag.

Lørdag derimot ble langt mer spennende, og vi dro ut for å gjøre det vi kom for: shopping og å generelt se oss rundt. Først ble det så vi havnet på Konsum og Systembolaget for å gjøre unna harryhandelen, og alle som kjenner meg og har fulgt denne bloggen siden Londonturen i september i fjor vet at jeg har problemer med å begrense meg når det gjelder godteri, så det ble en ganske stor bærepose med saltmat og søtmat denne gangen også. Jeg skammer meg litt for mye over mengden til å ønske å dele en fotografisk gjengivelse av fangsten.

Men vi besøkte selvsagt byens moteforretninger også, etter å ha vært innom hotellet med sukkervarene vel å merke, men av en eller annen grunn fant vi ikke så mye av interesse denne lørdagen. Jeg klarte å psyke meg opp til å gå i prøverommet på Indiska og prøve en lilla kjole jeg forelsket meg i, men dessverre hadde de ikke min størrelse. Det ble en liten nedtur, og kjæresten min prøvde etter beste evne å trøste meg ved å si at jeg var modig som i alle fall turte å gå i prøverommet. Hun fant seg derimot noen søte ballerinasko denne lørdagen.

Men det var ikke alt jeg stoppet og så på som jeg følte for å kjøpe heller.


Denne bh-en, som vi fant på Gina Tricot, ble ikke kjøpt. Jeg stoppet opp og så på den, men fikk klar beskjed fra dama mi om at hvis jeg tenkte å kjøpe og bruke den, kunne jeg bare glemme å kose med henne. Jeg forstår henne bedre enn jeg forstår meg på denne moten med å sette nagler på alt. Jeg begynner å bli gammel.

Etter en bedre middag på en italiensk restaurant brukte vi resten av kvelden bare på å vandre rundt i gatene i finværet og se oss rundt, deretter trakk vi oss tilbake til hotellrommet, og tok en rolig kveld sammen der.

Søndag var vi litt skeptiske på, for vi måtte sjekke ut fra hotellet klokka 12, mens toget hjem gikk jo ikke før klokka 16. Hva skulle vi finne på i mellomtiden? Det tok riktignok ikke lang tid før vi oppdaget at mange av butikkene faktisk var åpne på søndag også, og det i tidsrommet 12-16. Det kunne ikke være mer perfekt, så da ble det en butikkrunde denne dagen også. I de samme butikkene som lørdag riktignok, men det gjorde oss ingenting.

Denne gangen fant jeg faktisk en kjole på H&M, og jeg våget meg nok en gang inn på prøverommet med den. Det holdt på å gå galt fordi kjæresten min sto ikke vakt slik hun pleier, hun var i prøverommet ved siden av og prøvde en kjole selv, og dermed var det ingen som stoppet den jenta som ikke hadde fått med seg at det avlukket jeg sto i var opptatt. Jenta så heldigvis ingenting, men det var nok til å gi meg panikk, og kjæresten min fikk litt av en jobb med å roe meg ned etterpå. Men det ble også kjole, for jeg fant da ut at den passet meg fint.


Beklager at jeg ikke har noe bilde av kjolen på meg. Det får komme senere.

Da vi satte oss på toget hjem litt etter klokka fire på ettermiddagen var det akkurat som om himmelens sluser åpnet seg, og regnet fosset ned. Det var jo meldt regn den helgen, men at det viste seg først da og omtrent på sekundet toget skulle kjøre ut fra stasjonen tok vi nesten som et tegn på at værgudene hadde vært på vår side og holdt unna regnet så lenge som mulig for at vi skulle ha en fin helg.

Og det hadde vi absolutt, jeg er svært glad for at vi valgte å dra til Østersund sammen og at vi på denne måten også fikk oppleve hvordan det var å være sammen hele tiden, 24 timer i døgnet. Når det gikk så bra blir det også mer naturlig å begynne å tenke på å ta en langtur til et mer eksotisk reisemål sammen, for jeg føler meg mer trygg på henne nå enn jeg gjorde før denne turen.

Det ligger nok et stykke frem i tid. Men jeg håper likevel at det ikke er for lenge. For nå har jeg veldig lyst til å dra med henne på en utenlandstur som kvinne…

Siste innkjøp – lilla kjole

I forrige uke skrev jeg et innlegg om en kjole jeg hadde veldig lyst på. Etter overtalelse fra både kjæresten min og et lettere utvalg av mine lesere bestemte jeg meg for å bestille den. For to dager siden kunne jeg endelig dra på postkontoret og hente pakken.


Du kan forøvrig kjøpe kjolen selv om du trykker på denne linken. Hvis du skulle ha lyst til det da.

Hva synes du?

En tabbe sendte meg inn på topplista

Av og til får man seg noen overraskelser, og i går var det på grunn av en liten tabbe fra min side. Som en flittig bruker av bloggshouts for å få oppmerksomhet rundt bloggen min, klarte jeg i går å bloggshoute feil innlegg. I stedet for innlegget «Jeg fikk kjæresten min til å gråte«, hadde jeg trykket meg inn på «Jeg er ingen rosablogger!» i arkivet mitt i stedet, uten å merke det før etter at jeg hadde trykket på bestillingsbekreftelsen for bloggshouts.

Der kom den første overraskelsen. Jeg trodde nemlig ikke det gikk an å bloggshoute et innlegg mer enn én gang. Da jeg prøvde dette en gang helt i oppstarten av bloggen fikk jeg nemlig en feilmelding som sa dette, men det er tydeligvis blitt endret i ettertid. Jeg visste nemlig at jeg hadde bloggshoutet Rosablogger-innlegget mitt før, da det jo er et av mine favorittinnlegg fra den siste tiden. Sånn sett gjorde det jo ikke noe at det var akkurat det innlegget som jeg sendte til bloggshouts for andre gang, for jeg er ganske fornøyd med det.

Så kom overraskelse nummer to, da jeg i dag morges kikket på topplisten. Og da ikke bare topplisten for Trondheim, men den nasjonale topplisten:

178. plass er kanskje ikke så mye å skrive hjem om, men det er nok til å være på topp 200 med god margin. På topplisten for Trondheim er jeg forøvrig på 13. plass i dag.

Skal si tabben min fikk et heldig utfall. Men sånn sett er jeg glad det var akkurat det innlegget jeg bestilte en ekstra bloggshout til. Det kunne vært et innholdsløst innlegg.

Sånn som dette innlegget du leser akkurat nå…

Outfit – hjemmedate hos kjæresten min

Jeg lovte i forrige innlegg å vise frem antrekket mitt for hjemmedaten hos dama mi, som om det jeg hadde å fortelle fra den kvelden var spennende nok i seg selv. Så da får jeg vel gjøre det da, i beste «dagens outfit»-tradisjon, selv om bildet ble tatt for flere dager siden.


Kjole fra Hell Bunny, sko fra Iron Fist og smykke fra… aner faktisk ikke. Jeg kan ikke huske å ha kjøpt det engang. Men det er skremmende mye rosa i dette antrekket til å være på en person som nettopp svarte i spørsmålsrunden sin at hun ikke likte rosa…

Likte du antrekket?

Jeg fikk kjæresten min til å gråte…

For noen dager siden var jeg på hjemmedate hos kjæresten min. Hun hadde på en måte latt meg få skjønne at hun hadde sine planer, både ved å sende meg bilder av et par håndjern, og ved å be meg om å ta med en ekstra pen kjole.

Liten forsmak på antrekket mitt for kvelden. Resten kommer i neste innlegg.

Så det gjorde jeg, sammen med et par høye hæler, og ikke lenge etter at jeg kom til leiligheten hennes skjønte jeg at hun hadde lagt opp til en ekstra romantisk kveld for oss begge, og det var derfor hun insisterte på at jeg skulle pynte meg. Hun hadde jo pyntet seg for meg også i en nydelig svart og lilla kjole og matchende øredobber. Så det første jeg gjorde var selvsagt å skifte, før hun hjalp meg med sminken. Nå var alt klart for en skikkelig jentekveld med bare meg og dama mi.

Nøyaktig hva vi gjorde ønsker jeg ikke å dele, og jeg skjønner det hvis du blir skuffet, særlig etter det jeg sa med håndjernene. Men det er vel unødvendig å si at vi koste oss, og at kvelden var preget av en nær magisk stemning. Det var derfor en stor nedtur da jeg så på klokka at jeg måtte begynne å tenke på hjemveien. Jeg skulle tross alt på jobb neste dag.

Ferden gikk så inn på badet hennes, både for å skifte tilbake til gutteklær og vaske bort sminken, noe som er like stor nedtur hver gang, men det går i det minste raskere å gå fra jente til gutt enn omvendt. Det var da jeg kom ut fra badet at jeg så skuffelsen i ansiktet hennes. «Det var noe annet ja…» sa hun og studerte t-skjorten min og jeansen min. Så ble hun rød i øynene og omfavnet meg.

«Det er så urettferdig!» sa hun rolig. «At du ikke får være den du er, og at du må late som du er noe annet! Det der er jo ikke deg!» forsatte hun og pekte på det jeg hadde på meg. «Og dette må du gjøre hver dag… det er så urettferdig!» Akkurat da merket jeg at tårene hadde begynt å trille ned kinnene hennes. Hun gråt faktisk for meg.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å holde rundt henne og trøste henne så best jeg kunne med at jeg klarte meg da på et vis. Dessverre kunne jeg ikke stå sånn lenge, for jeg måtte gå for å rekke siste bussen hjem. Dette gjorde at det ble ekstra vanskelig å dra hjem denne kvelden, for jeg ville ikke dra fra henne mens hun gråt. Men jeg var nødt.

Hele veien hjem tenkte jeg på henne. Hun bryr seg faktisk så mye om meg at hun begynte å gråte på grunn av urettferdigheten jeg opplever daglig. Det er selvsagt ikke noe koselig når noen man er glad i gråter. Men jeg ble likevel veldig rørt. Hun er tydeligvis en veldig følsom jente, og hun bryr seg veldig om meg.

Henne må jeg ta godt vare på.

Lagt ut med tillatelse fra kjæresten min.

Svar på spørsmålsrunden og deres teite spørsmål.

Før helgen fant jeg ut at jeg skulle ha en spørsmålsrunde. Så fikk jeg inn en god del spørsmål og gledet meg til å svare på dem. Men så kom helgen og jeg ble alt for opptatt til å svare på dem. Men i kveld har jeg satt meg i tenkeboksen og vridd hodet mitt litt rundt for å svare, og jammen har jeg ikke svart på alle sammen. Så da er det vel ingen grunn til å klage?


Tankefullt illustrasjonsbilde. Som vanlig.

Først ut, noen spørsmål fra Hannah:

Hvis du måtte velge, ville du ha levd et helt liv uten internett eller et helt liv uten telefon?
Nå har jeg jo internett på telefonen da… men om vi glemmer det et lite øyeblikk så er svaret veldig enkelt. Jeg lider av telefonskrekk og hater telefoner. Internett er jeg avhengig av. Så dette ble enkelt å svare på.

Bøker eller filmer?
Jeg leser mye mer bøker enn jeg ser filmer om det var det du lurte på. Film ser jeg omtrent bare hvis det er noe jeg har lyst til å se som går på tv, og jeg eier svært få DVD-er. Men ser du meg på bussen, er sjansen stor for at jeg sitter med nesa langt nede i en bok.

Favorittspill?
Spiller veldig lite også. Men det må bli noe fra enten Phoenix Wright-serien eller Professor Layton-serien. Umulig å velge, men jeg liker altså spill som krever mer tankevirksomhet enn det krever at jeg reagerer raskt med å trykke de riktige knappene i riktig rekkefølge. First person shooters er ikke noe for meg!

Steinihavet kommer med et filosofisk spørsmål. Eller kanskje ikke, men jeg oppfatter det sånn:

Hvordan farge liker du minst og hvorfor?
Denne var faktisk vrien. Jeg har mine favorittfarger, men har jeg egentlig noen farger jeg ikke liker? Farger som jeg for eksempel ikke liker å ha på meg som hovedfarge i et plagg, kan jeg like i helt andre sammenhenger. Det frister å svare rosa, fordi jeg ikke liker pasteller i klær, og da er rosa den pastellen jeg liker minst. Jeg liker forresten ikke å gå med lyseblått heller. Men jeg har jo klær hvor sort er hovedfargen og det er innslag av rosa… så dette ble vanskelig.

Ida C West har også noe hun lurer på:

Hva er din mest pinlige sex-tabbe?(om du har noen, da)
Jeg kan faktisk ikke komme på noen. Men om det har vært noen, så har det sikkert vært flatulens involvert på en eller annen måte.

Hvilket land ville du helst vært født i om du kunne velge?
Teller Legoland? For alle de som Lego kan, de hører hjemme i Legoland. Men sånn ellers er jeg egentlig ganske fornøyd med å bli født i Norge. Om jeg derimot måtte velge noe annet så hadde det blitt Storbritannia. Fordi jeg er forelsket i London.

Wenchepia kommer med et spørsmål om et emne som jeg sikkert kunne skrevet en hel bok om:

hvorfor i all verden er du så opptatt av «fin blogg-kommentere tilbake!?» -fjortisene? Er jo så mye bedre å bare overse og ikke bruke noe energi på det^^
De er jo overalt og dominerer blogg.no, og tar alt for stor plass. Se for deg at noen kom og prikket deg på nesen med pekefingeren. En gang. Om det bare var en person som gjorde det, og denne personen bare gjorde det en gang hver tredje måned så hadde du kanskje ikke brydd seg så mye, bare stilt deg undrende. Nå se for deg at hundrevis av personer prikker deg på nesen en gang hver, men med et intervall på fem sekunder. Det ville gjort deg gal ikke sant? Sånn er det. Jeg ser noen har kommentert bloggen min i form av et varsel på BlogSoft, jeg blir glad for å få kommentar og er spent på å lese den. Og så ser jeg at det er noen som ikke har orket å lese en gang som bare er ute etter å tigge lesere. Hadde det skjedd bare en gang i blant hadde det ikke gjort noe, men de gjør det hele tiden. Det er irriterende. Det skulle vært fellingstillatelse på dem. Det skulle vært lov til å flå dem levende. Det skulle vært lov til å… hva, er det på tide å ta pillen min?

marthesc stilte noen gode, men kompliserte spørsmål for meg å svare på:

Hva slags forhold har du til familien din og er du kommet ut av skapet ovenfor dem?
Jeg har et ganske godt forhold til familien min sånn egentlig, og de stiller opp for meg og sånne ting, og vice versa. Men akkurat i forhold til skapet mitt så er ting mye verre. Mamma fornektet i mange år ønsket mitt om å være jente, og da hun endelig skjønte at det ikke var bare en fase, så var hennes løsning at jeg måtte gjerne gjøre hva jeg ville, så lenge jeg ikke lot noen få vite om det. «Tenk hva naboene kommer til å si». Pappa har jeg ikke gitt sjansen til å få vite det engang. Jeg tør ikke, på grunn av hans homofobiske kommentarer mot TV-skjermen hver gang det dukker opp noen litt utenfor normen innenfor ruta. Det kan hende at han vil få et annet syn på det om det viser seg at det gjelder også noen som står ham nær, men jeg tør per i dag ikke å la ham få sjansen. Dette er noe jeg tenker å skrive et innlegg om senere, men jeg må finne ut hvordan jeg kan skrive det uten å henge ut noen som jeg egentlig bryr meg mye om, og som egentlig bare handler i beste mening.

Hvilke tilbakemeldinger har du fått fra venner og bekjente?
Stort sett har det gått bra, både fra venninner og kompiser, selv om det har vært langt flere venninner enn kompiser som har fått vite det. Men jeg føler meg stort sett godtatt. Venninnene mine har sluppet meg inn som en av jentene, mens kompisene er litt mer fleipete og mumler «damene først» mens de åpner døra for meg og lignende. Men såpass tåler jeg, og man kommer ikke langt uten selvironi. Det har vært noen få som har kalt meg freak og lignende etter at jeg fortalte det, men slike venner trenger man ikke uansett, så takler de ikke dette så vil ikke jeg være venninnen deres.

Så til slutt. Anne Marie får æren av å avslutte spørsmålsrunden:

Hvordan lever du om ti år? Hva er drømmen?
Drømmen er å kunne leve av å skrive. Jeg har alltid likt å skrive, og det tror jeg at vises i denne bloggen. Så om skrivingen hadde bragt inn nok kontanter til at jeg ikke trengte å bekymre meg for regningsbunken, hadde jeg vært glad. Om jeg i tillegg hadde kommet til et punkt i livet mitt hvor jeg ble tøff nok til å kunne gå ut som kvinne, og kanskje til og med blitt oppfattet som en kvinne, så hadde jeg vært nær nirvana.

Og så et kjempeviktig spørsmål: Hund eller katt?…;)
Enkelt! Katter kan jeg ikke være i nærheten av uten at øynene hovner opp og nesa renner over. Så svaret er hund!

…og med det sier jeg takk for denne gang. Håper dere som stilte spørsmål føler dere fikk gode svar, og at denne spørsmålsrunden var lærerik.

Lærte du noe du ikke visste?

Want: kjæresten min finner enda en lilla kjole til meg…

Jeg hadde akkurat kommet hjem fra jobb da det poppet opp et chatvindu på facebook igjen, og som i forrige innlegg var det kjæresten min som skrev. «Noe for deg?» skrev hun og la ved en link. Jeg trykket på linken og så dette:

Hun begynner å kjenne meg skremmende godt for det der hadde jo vært midt i blinken for meg. Den har akkurat det snittet jeg liker, med de riktige detaljene – og så er den lilla! Favorittfargen min! Hadde det ikke vært for at jeg allerede har alt for mange fine kjoler i skapet mitt i forhold til anledninger som realistisk sett kan presses inn i løpet av et kalenderår, og jeg har jo faktisk allerede bestilt en annen lilla kjole (som ikke har kommet ennå). Men det er vel lov å drømme likevel? Kjolen finnes i alle fall her.

Samtidlig fant hun noen kjoler til seg selv også. Som hun neppe kommer til å kjøpe men som hun likevel tillater seg å drømme om å kjøpe.

Se den her.

Se den her.


Se den her.

Særlig den siste mente hun selv var mest henne, og ja jeg tror hun hadde sett smæshing ut i den. Jeg må også legge til at det er ganske gøy å ha en kjæreste som er like glad i fine kjoler som en selv.

Og til deg som er nysgjerrig på hvordan kvelden jeg beskrev i forrige innlegg gikk for seg: det kommer så snart jeg har redigert bildene som ble tatt i går… hihi.

Noen av kjolene du likte?