Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for februar 2013

Neste stopp? Ikke Oslo i alle fall…

Det begynner å bli en stund siden sist jeg var ute blant folk som jente nå, den uka jeg var i London i månedskiftet september/oktober. Det var en fantastisk uke, men det endte så alt for brått. Akkurat som om jeg slo av en bryter, var det plutselig slutt på morgenritualene, som det å ta på sminke, den dagen vi dro hjem. Selv om det hadde gått bra, så ble jeg nå tvunget til å gå tilbake til mannsrollen igjen. Jeg er rett og slett ikke tøff nok til å gå rundt som jente i Trondheim ennå. Jeg vet at jeg må på flere turer utenlands, eller kanskje til og med bare utenbys, først for å føle meg trygg nok til å gjøre dette hjemme.

Da er det mange som foreslår at jeg skal ta turen til Oslo. Oslo er jo Norges største by, og sjansen for at jeg skal møte noen kjente er jo uendelig mye mindre. Selv om jeg egentlig er enig, så tror jeg ikke Oslo er det smarteste stedet å dra til for å få trygghetsfølelsen. Muligheten er kanskje ikke stor for å møte kjente, men jeg ville trygt satset penger på at jeg hadde måttet omgås en annen type mennesker jeg ikke liker. Oslofolk.


Foto (av Per Ervland) er stjålet fra en artikkel på DinSide.no med tittelen «Oslofolk er Norges sureste«. Jo takk…

Joda, nå hører jeg buingen fra hovedstaden temmelig godt her jeg sitter over 50 mil nord for Sinsenkrysset. Men definisjonen min av Oslofolk er ikke nødvendigvis alle som bor i Oslo. Det er de navlebeskuerne som ikke forstår at for nordmenn flest er Oslo en provins nede i høyre hjørne av norgeskartet. De som mener at alle som er noe bor i Oslo, eller kommer til å flytte dit på et tidspunkt. De som mener at det er en skandale hver gang et større arrangement legges til, eller blir foreslått lagt til, et annet sted i landet, og som helst hadde sett at både Nidarosdomen, Urnes stavkirke og Saltstraumen ble flyttet til hovedstaden, så det ble lettere tilgjengelig for folk flest, altså dem selv. Fordi de har et sånt syn på hvor viktige de selv er, så må de jo sørge for å holde resten av landets innbyggere nede.

Jeg møter dessverre representanter fra denne gruppen hver gang jeg er i hovedstaden, og straks jeg åpner munnen og avslører trønderdialekten min, så får jeg høre det. Sist jeg var i Oslo var i forbindelse med et bryllup, og jeg ankom sent fredag kveld fordi jeg hadde reist fra Trondheim rett etter jobb. Jeg var litt sliten, og tenkte jeg skulle ta en rolig kveld på hotellrommet. Det ble jo sannsynligvis nok festligheter i bryllupet dagen etter, så etter å ha sjekket inn på hotellrommet skulle jeg bare ta en tur ut for å kjøpe noe snacks til tv-kvelden som var i vente. I heisen møtte jeg et feststemt par som lurte på om jeg skulle ut på barrunde jeg også. Nei, jeg tenkte bare å ta en rolig kveld på rommet, svarte jeg. «Ja, du har vel med deg karsk hjemmefra du» sa den ene og det ble rå latter. Og sånn er det alltid, gjerne etterfulgt av spørsmål om hvor barten min er og om jeg har lagt igjen skinnvesten hjemme. De som leste innlegget mitt om movember, vet forresten at jeg kler bart veldig dårlig.


Se! En trønder med både bart og skinn…jakke?

Nå kan man jo selvsagt unnskylde paret som var på vei ut at de var temmelig påvirket av alkoholprosentene i blodet, men det er slett ikke bare alkoholpåvirkede Oslofolk som oppfører seg sånn. Jeg ble gjort narr av på samme måte en gang jeg kjøpte en notatblokk på Tanum på Byporten, da den unge jenta bak disken begynte å etterape dialekten min og slenge stereotypiske bemerkninger. Hvis det var alkohol inne i bildet her også, bør Tanum Byporten ta en liten runde med sine ansatte. Da jeg under en salgsmesse i Oslo i fjor sommer bemerket ovenfor en potensiell kunde at jeg til daglig jobber hos en navngitt, større butikkjede, og besvarte spørsmålet «her i Oslo?» med «nei, i Trondheim», fikk jeg svaret «ja, du får nok ikke jobb her i Oslo med den dialekten der».

Sånn er det hele tiden, så jeg føler meg ukomfortabel nok når jeg går rundt i Oslo som gutt. Dermed hopper hjernen min automatisk over på spørsmålet, hvordan vil det være å gå rundt i Oslo i kvinneklær i tillegg?

Jeg har på følelsen av at de færreste vil klare å motstå fristelsen når det dukker opp noe de oppfatter som en trøndersk mann i kjole. Selv om jeg vet at de ikke er kreative nok til å skjønne at de ikke er den første som kommer med «morsomheten» så vil det bli veldig slitsomt når jeg i utgangspunktet synes det er vanskelig nok å gå ut kledd som jente i seg selv.

Jeg kommer nok til å besøke Oslo som kvinne en dag. Men jeg må bli ekstremt mye tryggere på meg selv først. I mellomtiden står en annen nordisk hovedstad og to andre norske byer høyere opp på listen over steder jeg skal prøve meg ute blant folk som jente.

Og London? Dit skal jeg tilbake, for der både følte jeg meg og ble behandlet som en kvinne. Det var en fantastisk uke…


(Som tydeligvis ikke er helt fordomsfri selv…)

Musikalsk kjønnsforvirring

Vokalisten i punkbandet Against Me! gikk i mai i fjor ut med nyheten om at han ønsket å bli kvinne. Dette er gammelt nytt.

Men denne uken har NRK P3s Totto Mjelde skrevet en kommentar med tittelen «Musikalsk kjønnsforvirring«, om sitt forhold til bandet Against Me! og hvordan dette forholdet ser ut til å endre seg nå som bandets vokalist Tom Gabel var blitt Laura Jane Grace. Han skriver at Against Me! lenge har vært et av hans favorittband, og at selv om han gjerne vil støtte Grace og bandet, og være glad på deres vegne, så føler han likevel at noe skurrer. Han føler at det ikke lenger er det samme bandet.

Dersom du forventer at jeg nå skal gå til angrep på Mjelde med en utskjelling av så episke proposjoner at de i verbal form ville dannet en lydbølge så kraftig at den ville slengt ham herifra til månen… så tar du grundig feil.

Men jeg har likevel noen umiddelbare tanker, og dem velger jeg å dele i et eget innlegg. Som en slags kommentar til kommentaren.

Against Me! med Laura Jane Grace lengst til høyre. Foto: Ryan Russell/Punknews.org

Mjeldes reaksjon er nemlig ikke så ulik den jeg har opplevd fra veldig mange opp igjennom årenes løp, når jeg har fortalt dem om hemmeligheten min, at jeg egentlig ønsker å være jente. Selv om jeg selv føler meg som den samme, så vil den jeg forteller det til føle at vedkommende må bli kjent med meg på nytt. Ikke bare det jeg gjør fra nå av blir sett som handlinger utført av den personen de nettopp har oppdaget at jeg er, men også tidligere hendelser og handlinger blir nå bevisst eller ubevisst analysert på nytt, fordi jeg ikke var den personen de trodde jeg var den gangen likevel. En vanlig reaksjon har vært «ah, nå forstår jeg mer!».

Litt sånn tror jeg det er for Mjelde akkurat nå. Han har fulgt dette bandet lenge, og følt han har kjent det. Han har spilt platene deres flere ganger og for hver lytting har det blitt som et gjensyn, eller gjenhør, med en god venn. Han har sannsynligvis også lært seg tekstene, og kanskje til og med ubevisst analysert dem. Men så viser det seg at ting ikke helt var slik de tilsynelatende var bak fasaden. Det er ikke som om bandet bytter vokalist og må starte på nytt, og det gamle materialet ligger der som om det alltid har gjort, uforanderlig. Men det er den samme vokalisten, og hun har ikke forandret seg heller. Hun har alltid vært sånn, hun har bare holdt det skjult for oss hele tiden. Dermed vil Mjelde plutselig også se det gamle i et nytt lys, og føle at disse gamle vennene ikke var slik han trodde, og at tekstene kanskje ikke betydde det han leste ut av dem likevel.

Foto: MTV

I kommentarfeltet under ser jeg noen som raser mot Mjeldes kommentar. Som kaller ham trangsynt og fordomsfull. Noen legger til og med ord i munnen hans og prøver å antyde at Mjelde mener Against Me! nå vil bli et dårligere band. Men dette tolker jeg som kommentarer fra folk som anstrenger seg for å virke politisk korrekte. De som prøver hardt å overbevise seg selv og andre om at det alltid kun handler om musikken, og ikke utøverne, og tenker ikke på at med en slik tankegang hadde aldri band som Kiss og Twisted Sister hatt det imaget som de skapte seg. Og hadde de ikke hatt det, hadde de etter min mening aldri solgt en plate heller…

Mjelde sier jo ikke noe annet enn at alt dette har gjort ham forvirret, fordi ting føles annerledes. Akkurat som alle vennene jeg har åpnet meg for å fortalt at jeg ønsker å være jente til. De begynner selvsagt å se annerledes på meg. Men de færreste har sett meg som et dårligere menneske etter dette (de få som har gjort det, har jeg gitt den utskjellingen av episke proposjoner jeg beskrev tidligere i innlegget), de har jo valgt å beholde meg som venn etterpå.

Det eneste Mjelde har gjort her er å skrive en ærlig kommentar om sin forvirring. Som sagt så er dette en forvirring som jeg kjenner igjen fra alle de gangene jeg har stått frem for venner. Men jeg vet at de fleste etter hvert klarer å venne seg til det, noen trenger bare lenger tid enn andre.

Selvsagt er det annerledes, ellers hadde Laura Jane Grace ikke tatt seg bryet med å gå gjennom behandlingen. Og det vil forbli annerledes for all evig fremtid. Men jeg tror Mjelde likevel vil klare å sette pris på det gamle som et av hans favorittband har utgitt tidligere, og om han ikke klarer å sette pris på det nye de gjør, så kan det like gjerne være helt andre grunner til det.

Og for de som ikke skjønner hva jeg mener i siste linje, så avslutter jeg med å fortelle en metal-vits:

«St. Anger«…

Hans sorte kjole…

Jeg tror du har for lengst fått det med deg nå. Jeg ønsker å være jente, ikke en gutt i jenteklær. Men det finnes altså menn der ute som ønsker å være menn – i kvinneklær. Og jeg har kommet over bloggen til en av dem, His Black Dress, hvor Michael Spookshow (ikke hans virkelige etternavn, mind you) med ujevne mellomrom, deler sine outfits. Men det som skiller ham fra de fleste som deler sine outfits med omverdenen gjennom bloggen sin, så består antrekkene hans av kjoler og skjørt. Og han er en mann. Og tydeligvis veldig fornøyd med å være mann.

For å være ærlig, jo flere ganger jeg ser på noe av det han har postet, så synes jeg faktisk at det ser stilig ut. Noe av det…


…mens andre outfitbilder igjen…

Han skriver i bloggen sin at han går i kvinneklær rett og slett fordi han har lyst til det. Han føler seg komfortabel i det, og derfor har han sluttet å gå i tradisjonelle mannsklær. Han ønsker ikke å være kvinne, og er heller ikke homofil. Han er faktisk gift, med en kvinne for de som måtte lure, og siste innlegg i bloggen hans avslører dessuten at de nettopp fikk en datter sammen. Han har ingen politisk agenda med det, utover at han ikke forstår hvorfor det er sosialt akseptabelt for kvinner å kle seg som menn, og ikke omvendt, slik jeg skrev i mitt innlegg «Hvorfor er kjoler og skjørt kun for jenter?» for noen uker siden.

Jeg finner både ham og bloggen hans interessant. Vel synes jeg at han overdriver litt ved å ofte blande sterke farger med andre sterke farger, og tunge mønstre med andre tunge mønstre, og ender opp med antrekk som er mer skrikende enn en flokk med måseunger. Men den oransje hanekammen hans tatt i betraktning, så har jeg en mistanke om at han liker å skille seg ut, så da er det vel greit? Men de gangene han matcher plagg som faktisk passer sammen med hverandre og også kroppsfasongen hans, så begynner i alle fall jeg å lure på om det virkelig er sånn at menn aldri vil kunne se bra ut i skjørt eller kjoler. Men før dere begynner å voldta kommentarfeltet mitt, så vil jeg legge til igjen at det er ikke noe mål at alle menn skal inn i kjoler innen år 2020. Men hvis jenter kan gå i bukser, som inntil for 100 år siden kun var tilgjengelig for gutter, hvorfor skal ikke de guttene som vil det få gå i skjørt?

Michael Spookshows blogg viser i alle fall at tradisjonelle kvinneklær ikke automatisk gjør at man blir noe mindre mann.

Min blogg derimot…


Besøk His Black Dress her.

Alle fotografier i denne bloggen er hentet fra hisblackdress.com, utenom det siste av meg, naturlig nok.

Nå kan også franske kvinner gå i bukser – lovlig!

For noen uker siden postet jeg innlegget «Hvorfor er kjoler og skjørt kun for jenter«. Det regner jeg med du vet, for det er mitt mest leste innlegg noensinne da både VG og Nettavisen linket til dette innlegget på samme dag. Men jeg var visst dagsaktuell uten å være klar over det, for kort tid etter får jeg melding fra en venninne som også er fast leser av denne bloggen. Hun gir meg en link til en artikkel i International Business Times. «Paris Drops Pants Ban For Women Legalizing Trousers After 214 Years«. Og jeg bare… «seriøst…?»

Jeg aner ikke hvilken nasjonalitet denne dama har. Men om hun er fransk bryter hun i alle fall ikke loven lenger. Med mindre Frankrike har en eller annen teit lov som forbyr blonde kvinner på høye hæler å spankulere langs bassengkanten. Noe som forsåvidt høres litt fornuftig ut når jeg tenker etter. Foto: H&M

Det viser seg altså at det i 1799, på den tiden Frankrike var i det revolusjonære humøret og Napoleon begynte å gjøre opp for mindreverdighetskomplekset sitt ved å snu alt og alle på hodet (de hodene som ennå ikke var tatt av giljotinen), ble det innført forbud mot bukser for kvinner, og franske mademoiselles måtte søke spesialtillatelse fra politiet for å få lov til å ikle seg benklær. Bakgrunnen for forbudet skal ha vært å forhindre at kvinner fra å utfordre menn i samfunnet og jobbmarkedet, ved å innsnevre tilgangen til enkelte jobber.

…og her vil jeg skyte inn til alle kvinnehatere og anti-feminister som for tiden sprer seg rundt i internettets mange kommentarfelt, som om de var mugg i en fuktig gymgarderobe: oppførselen deres er bare sååå 1799…

Men loven ble innført, og fra 1799 var det forbudt for kvinner å gå i bukser. Noe jeg tviler på at hadde særlig innvirkning der og da, for bibelen hadde jo allerede forbudt det i halvannet millenium, og det vanlige var fortsatt kjoler og skjørt for kvinner. Men etter hvert kom altså kvinnefrigjøringen rundt forrige århundreskifte. 1. verdenskrig kom i 1914, og kvinner tok industrijobbene til mennene som dro ut for å kjempe i fronten. I 1946 vedtok også Frankrike ny grunnlov som konstanterte menn og kvinner som like, og dermed ble loven som forbød bukser på kvinner en motsigelse mot grunnloven. Den ble en såkalt sovende lov, som ingen så seg bryet med å håndheve, selv om franske feminister irriterte seg over den av prinsippielle grunner.

Men nå, for en uke siden, ble loven fjernet, etter 214 år. Franske kvinner kan nå bevege seg fritt omkring i bukser, uten å føle at de bryter noen lov. Selv om jeg har en følelse av at de aldri noen gang har følt det.

Og da frister det å dra frem en av disse propagandaplakatene fra forrige århundreskifte (og den tidligere omtalte bloggposten jeg linket til øverst i dette innlegget)


Takk for oppmerksomheten!

Jeg er lei av å være så redd!

Jeg skulle ønske jeg var jente. Men det ønsker jeg tydeligvis ikke at noen skal vite. Jeg skriver denne bloggen anonymt og jeg bruker maske på alle bildene jeg poster. Langt fra alle i omgangskretsen min vet om hemmeligheten min. Blant kollegene mine på jobb er det bare en som vet noe, og som i tillegg vet om denne bloggen. Jeg bruker enorme krefter hver dag på å skjule dette, og jobber hardt for å holde feminine fakter og lignende tilbake. Hvorfor?

Fordi jeg er redd.

Vi lever i et samfunn hvor det fortsatt henger igjen at mannlige verdier er mer verdt enn kvinnelige verdier. Kvinner som oppfører seg som menn, ikler seg dress og klatrer karrierestigen blir hyllet og sett på som tøffe og selvstendige. Menn som omfavner sine mer myke og følsomme sider blir sett på som pyser og får raskt et homostempel. Disse blir sett som avvikere, som noe truer mannens eksistens. Det ser vi allerede i barndommen. Jeg fikk garantert høre det hvis noen så meg leke med dukker, men jeg kan ikke huske at noen ropte «æsj, leker du med biler?» til søsteren min.

Jeg ønsker riktignok ikke å være en feminin mann. Men det er der jeg blir plassert. Fordi jeg ble født som gutt, og derfor møter jeg ofte kommentarer som «åh, så du er egentlig gutt?». Så nå går jeg rundt og skjuler hvem jeg er, med unntak av for vennene mine. Møter jeg nye folk så holder jeg meg selv tilbake. Jeg bruker lang tid, på å vurdere om dette er folk å stole på før jeg sier noe, men når jeg sier noe, det er først da de får bli kjent med meg og vennskap utvikles. På denne måten utvikler jeg ikke så mange vennskap. Med unntak av dem har jeg fått veldig liten støtte for at jeg føler meg som jeg gjør. Jeg går rundt daglig og føler meg som en som ikke passer inn noe sted, som en avviker, og er redd både for både folks fordommer og det å aldri finne min plass i samfunnet fordi jeg føler meg fanget mellom to kjønn. Det jeg føler meg som, og det som de andre ser meg som.

I London turte jeg å være meg selv… og for en uke det var! Håper jeg en dag tør det hjemme i Trondheim også…

Jeg tør heller ikke å si noe til de jeg bor med. De slår meg ikke som folk som vil forstå noe som dette, og siden jeg ikke har råd til å flytte på dette tidspunktet så tør jeg heller ikke si noe i frykt for at det skal bli enda mer ubehagelig å bo her.

Men jeg er lei av å være redd.

Jeg har lyst til å gjøre alle de tingene som er helt normale for venninnene mine. Jeg har lyst til å gå på shopping og ta med jenteklær inn i prøverommet uten at å måtte planlegge fluktruter i tilfelle noen ser meg. Jeg har lyst til å kunne nærme meg sminkeavdelingen på H&M og klare å være der lenge nok til å faktisk registrere hva de har i stedet for å bare raske med meg noe tilfeldig i det angsten griper meg og får meg til å flykte. Jeg har lyst til å kunne ta i mot vareprøver på diverse kosmetikk, hudprodukter og lignende på kjøpesenteret uten at det blir flaut. Jeg har lyst til å kunne pynte meg i en fin kjole og ta en jentekveld ute på byen og le med venninnene mine. Jeg har lyst til å være meg selv hele tiden slik at jeg blir lettere kjent med nye folk og får utvidet venninnekretsen. Jeg har lyst til å gå nedover Nordre gate i Trondheim midt på sommeren i en lett sommerkjole og merke at ingen rundt meg bryr seg.

Jeg har lyst til å være jente, og bli sett som en jente. Ikke som en som egentlig er gutt, og som går i jenteklær.

Utfordringer #8: Å bytte jenteklær…

Dette skulle bli et lystbetont innlegg. Et innlegg hvor jeg stolt skulle vise verden mitt siste tilskudd til garderoben, med en overskrift i retning av «dagens innkjøp», noe som ville føre til et lite byks oppover for grafen i besøkstatistikken og et kommentarfelt fullt av «Så fine innkjøp! Kommentere bloggen min? <3»

Men det ble det ikke.

I stedet ble det en slags ufrivillig oppfølger til et tidligere innlegg, nemlig «Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom«. I utgangspunktet ikke meg i mot, for det mener jeg er et av de beste innleggene jeg har skrevet i denne bloggen. Det har ikke blitt noe mindre utfordrende heller, siden jeg skrev det, å spasere mot prøverommene med jenteplagg hengende over armen, med et fysisk utseende som en gutt. Selv om jeg fortsatt føler meg og ser på meg selv som en jente, så er det ikke det de andre i butikken ser. De ser en gutt på vei mot prøverommet med jenteklær i favnen. Det er fortsatt en utfordring på linje med en polekspedisjon. Men når jeg der skriver at det som til slutt får meg til å oppsøke prøverommet, er tanken på at hvis jeg tar med plagget hjem uten å prøve, så finner jeg kanskje ut at plagget ikke passer når jeg kommer hjem. Eller at det passer, men det får meg til å se ut som en meisebolle. Og hva da? Jo, jeg må tilbake til butikken for å bytte plagget. (Lydeffekt: tordendrønn).

Det startet med at jeg tilfeldigvis la merke til et stativ utenfor H&M på Mercur kjøpesenter i Trondheim merket med 50 kroner. Det fortsatte med at jeg oppdaget at det på dette stativet hang en lang rød strikket genser, på dette stativet, og som jeg i tillegg synes så stilig ut på avstand. Det måtte litt oppsyking og et par runder med Joe Esposito i hodet til for å klare å nærme meg det og se på plagget, og om det fantes i min størrelse, vel vitende om at jeg nå var det ikke bare bare å gjemme seg unna. Fra min nåværende plassering kunne så godt som alle på kjøpesenteret se meg og at jeg så gjennom et stativ med jenteklær.


Arkivfoto fra Mercur kjøpesenter i Trondheim. Stativet jeg snakker om i dette innlegget står i det jeg skriver dette innlegget omtrent der jenta i dette bildet står, like under H&M-logoen. Selv fra min plassering i fjerde etasje, hvor jeg i sin tid tok dette bildet i fra, kunne jeg sett meg selv undersøke stativet med jenteklær. Om jeg hadde hatt en ut av kroppen-opplevelse da.

Det tok ikke mange sekundene før jeg fant det jeg så etter, nemlig et eksemplar av denne genseren i min størrelse. Da var det bare å effektivt flytte seg ut av risikosonen og synsfeltet til mitt imaginære andre selv med kamereaet lenger opp i etasjene. Jeg forflyttet meg inn i butikken, og rett mot kassene. Denne gangen var det nemlig ikke anledning til å prøve noe, da H&M på gateplan hos Mercur kun har sminke og accessories, så det finnes ikke prøverom der inne. Da må man opp to rulletrapper, gjennom kjøpeseneret, til tredje etasje hvor H&Ms dame- og divided girl-avdeling er, og det hadde neppe sett smart ut. Så da ble genseren uprøvd frem til jeg kom hjem.

Og det skulle jeg også gjøre da jeg kom hjem. Jeg gikk inn på badet og låste døren for meg. Klar for å prøve på meg mitt nyeste tilskudd til garderoben. Men da jeg pakket den ut av posen oppdaget jeg noe hengende på bak i nakken på plagget.

Se, det forklarer den høyfrekvente øresusen som dukket opp i det jeg forlot butikken…

Jeg påstår selv at jeg ikke vet en dritt om mote, men jeg klarer likevel ikke å se for meg at dette var et utbredt innslag i fjorårets høstkolleksjon, og jeg har virkelig ikke noe ønske om å prøve meg som trendsetter heller. Jeg kunne vel gjort som de ungjentene som sniker med seg plagg fordi de ikke har råd til å skaffe klær på noen annen måte, selv om de tilhører en generasjon med mer penger mellom fingrene enn noen annen i Norgeshistorien, og klippet rundt den og dermed fått et lite hull i nakken på genseren min. Men så kul er jeg ikke.

Så da må jeg psyke meg opp til å returnere til butikken. Å kjøpe jenteklær er vanskelig nok, men det går alltids an å skrike ut «detteerengavepakkerduinn?!!!», uintensjonelt et par oktaver ovenfor ditt vanlige stemmeleie, om angsten og paranoiaen kommer snikende. Men det er det en stund siden jeg har gjort. Jeg har kommet til det punktet at jeg tenker at de ansatte i butikken automatisk tenker det, i og med at de ofte spør selv om de skal pakke inn. Like greit, for innøvde replikker som er konstruerte for å fjerne eventuell mistanke om at jeg handler jenteklær til meg selv, ender gjerne med å fremstå som akkurat det. Innøvde og konstruerte, og om det ikke var mistanke der fra før, så vil den nå blusse opp nå.

Men å komme tilbake med et jenteplagg for å bytte det eller klage, den er litt verre. Her blir det vanskeligere å bruke argumentet «gave», da jeg innbiller meg at det er mer vanlig at mottakeren av gaven kommer og bytter eller reklamerer. Og om jeg kan bare legge et plagg på disken og betale når jeg er der for å kjøpe, og la være å snakke for å unngå innøvde og konstruerte setninger som underbygger mistanken for at dette er plagg jeg har kjøpt til meg selv, så er jeg i dette tilfellet nødt til å åpne munnen og legge frem problemet. Og sannsynligvis en oppdiktet historie om at jeg oppdaget denne i det jeg skulle pakke den inn hjemme. Særlig. Jeg kunne aldri ha blitt politiker.

I yngre år hadde jeg kanskje blitt så grepet av angsten her at jeg hadde tenkt «det var i det minste bare 50 kroner» og kastet plagget bakerst i skapet, på et sted mamma ikke fant det. Men jeg vil faktisk ha det, og jeg vil bruke det. Den fremstår nå for meg som et velkomment innslag i mitt forsøk på å bygge opp en garderobe med hverdagslige, men likevel feminine plagg, noe som er sårt trengt i et skap fullt av så fine kjoler at det egentlig burde vært en bursdagsfeiring ukentlig slik at jeg fikk brukt dem. Så jeg skal nok klare å psyke meg opp til å gjennomføre denne oppgaven.

Så kan jo du som leser stå på sidelinjen og si at hun som står bak disken på H&M har da ingenting med om du går i den selv eller ikke, og det er jeg jo egentlig helt enig i. Men tenker du det samme om apotekeren når du er der for å spørre etter fotsoppmiddel?

PS! Dette innlegget ble skrevet for noen dager siden, men jeg ville ikke poste det før jeg hadde vært tilbake på H&M med genseren i tilfelle noen av de som jobber der leser denne bloggen, og dermed «ventet» på meg. Men det gikk bra. Jeg fikk et smil og en beklagelse fra den hyggelige damen på H&M, så nå kan jeg endelig ny lang strikkegenser, som kan brukes som kjole til og med. Jeg kommer helt sikkert til å vise den frem i et senere innlegg. Et sånt lystbetont innlegg med overskrift i retning av «dagens outfit» og kommentarfelt fullt av «Så fin outfit! Kommentere tilbake? <3»

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen
#6: Å stå frem for kompiser
#7: Kjole vs. dress

Å gå hjem alene fra byen etter mørkets frembrudd

Jeg skulle ønske jeg var jente. Det har du hørt meg si før. Men det finnes situasjoner hvor jeg faktisk er glad for å være gutt akkurat når det står på. Og dette er litt trist, når det det handler om er å kunne gå hjem fra byen lenge etter mørkets frembrudd, uten å være redd for overgripere.

Jeg tør som sagt tidligere ikke å gå ut kledd som jente, i alle fall ikke hjemme i Trondheim. Dette er uavhengig av når på døgnet det er, jeg er bare redd for å bli gjenkjent og/eller hånet for at jeg er annerledes. Men hva med alle andre jenter der ute, de som ikke er annerledes, de som er født med det kjønnet de føler seg som. Hvorfor skal de være nødt til å føle seg utrygge bare fordi de er jenter? Det er jo helt tragisk!


Bilde fra julaften, derfor den veldig fine kjolen. Men det var det mest tankefulle bildet jeg fant.

Det er noen som sier at de kan for det selv. Fordi de kler seg så utfordrende. Det er enda tristere, at heller ikke de som er født som jenter, skal få kle seg som de vil. Samtidlig så er det en kjerne av sannhet i det, selv om jeg ikke mener at noen jenter har skylden for at de selv blir voldtatt. Men parkerer du en strøken sportsbil på Svartlamon ulåst, med nøkkelen i tenningen, så bli ikke overrasket om bilen er borte når du kommer tilbake dagen etter. I en ideell verden hadde man selvsagt hatt respekt for annen manns eiendom, og jenter hadde kunnet kle seg som de ville. Inkludert meg. Men verden er ikke et ideelt sted. Og det er trist.

Det som derimot kan bli ubehagelig når jeg går der, i de sene nattetimer, er hvis det tilfeldigvis går en annen jente der fremme, alene. Jeg kan se at hun er redd. Jeg har lyst til å prøve å ta henne igjen. Tilby meg å følge henne hjem, eller i alle fall slå følge et stykke, slik at hun slipper å gå alene. Men jeg vet at det ville skremt henne mer om jeg hadde nærmet meg henne mer. Det er meg hun er redd for. For hun ser meg ikke som den jenta jeg føler meg som. Hun ser meg som den gutten det ytre skallet mitt viser. I disse timene natt til lørdag og søndag er nemlig alle gutter potensielle voldtektsforbrytere. Og igjen føles det feil for meg å være gutt.


Meg ute som jente for første gang i London i september i fjor. Men jeg gikk heldigvis ikke alene…

Likevel er jeg er glad for å være gutt akkurat i disse få timene etter at utestedene stenger og jeg må ta fatt på hjemveien alene. Ellers så ønsker jeg av hele mitt hjerte å være jente. Det er egentlig ganske trist at det å slippe å være redd for overgrep skal være det som veier i mot.

Det, og det å kunne tisse stående.

Heisann, topplista!

De jeg bor med lurer på hvorfor jeg er så glad i dag, og jeg kan ikke annet enn å si at det har vært vanskelig å ikke kunne si noe til dem i og med at de ikke vet om denne bloggen eller at jeg lever som jente i skjul. Men det er jo dette jeg har denne bloggen til, nemlig å dele innestengte tanker, både når de er positive og negative.

Jeg skrev et innlegg i natt om linken fra Lesernes VG og Nettavisen, og at det resulterte i et gigantisk hopp i lesertallene. Jeg skal ikke si så mye om det nå for det kan dere jo lese i nettopp dette innlegget, men i mellomtiden har jo topplistene blitt oppdatert. Så dette blir et litt kjedelig innlegg med lister og grafer. Jeg har nemlig tenkt å vise deg hvordan en liten utvalgt del av dem ser ut akkurat nå, og vi starter med topplista for Trondheim.


Jøss, topp 10! Tidligere har jeg klart å snike meg opp til en 15. plass, men det var i begynnelsen av desember og var å regne som et engangstilfelle. Jeg har aldri klart å holde meg på topp 20 over lengre tid, selv om jeg har vært innom tre-fire ganger. Men hva med den nasjonale topplista?


Huhei! Der var jeg jo! (Og litt glad for at blogg.no nylig utvidet topplistene fra å vise topp 100 til å vise topp 200). Dette var litt av en overgang fra å ha nesten ikke ha lesere i det hele tatt, for som statistikken under viser. Det har vært veldig lite aktivitet i bloggen min de siste ukene.

Litt av et hopp fra å ha 20-40 lesere i løpet av en dag til å plutselig ha over 600 unike treff. Og hvis vi ser på den utvidede grafen over de 90 siste dagene…

…så ser vi den forrige rekorden min, på 326 unike treff, som ble satt i begynnelsen av desember. Men den dagen hadde jeg skrevet fire ulike innlegg og bloggshoutet alle, nettopp med det målet å sette en personlig rekord. Men grafen viser også at det gikk kraftig ned igjen etterpå.

Det er vel det jeg tror kommer til å skje de neste dagene også. Nå viser faktisk dagens graf at det har vært 500 individer innom bloggen min i dag også, så da blir det toppliste i morgen og. Men hva med fredag? Lørdag? Søndag? Neste uke? Jeg tror faktisk at jeg vil være tilbake nede i bunnslammet om ikke så alt for kort tid, til glede for de som ikke liker denne bloggen. Joda, jeg har fått min dose med drama allerede i løpet av mitt døgn som «toppblogger», uten at jeg vil gå mer inn på det. Så vi lar akkurat det ligge.

Likevel, så er jeg veldig glad nå. Uansett om denne bloggen er glemt på mandag, så har jeg fått mine fem sekunder med solskinn. Og det på en dag hvor jeg ikke oppdaterte bloggen til og med. Innlegget de linket til ble nemlig skrevet 30. januar.

Og dette innlegget ble altså skrevet av hun som proklamerte at hun skulle slutte å bry seg om topplista…

Hæh?! Bilde av meg på forsiden av Nettavisen? …i jenteklær?

Jeg har lyst til å åpne dette innlegget med et gledeshyl. Men fordi jeg mener at onomatopoetikon gjør seg dårlig i annet enn tegneserier (og der gjør de seg til gjengjeld veldig bra) så dropper jeg det. Men jeg har grunn til å være glad. Etter å ha slitt med synkende lesertall siden like før jul, noe som har ført til at jeg har mistet motivasjonen til å blogge og dermed mistet enda flere lesere, så skulle det endelig løsne. Det føles godt å endelig få anerkjennelse når jeg har vært så nære å legge ned bloggen som jeg jo har vært i det siste.

Jeg skrev jo for litt siden et innlegg om at jeg ikke følte meg komfortabel med å skrive raske innlegg hver dag om overfladiske ting som «outfits» og «wants», selv om jeg ikke har noe i mot å krydre med dette innimellom. Jeg savnet dybde. Så skrev jeg det lange innlegget «Hvorfor er kjoler og skjørt kun for jenter?» og fikk egentlig heller liten respons, og ble egentlig litt snurt for det. Jeg mistet igjen lysten til å blogge. Den siste måneden tror jeg at jeg har lagt ned bloggen cirka femten ganger. Jeg har bare ikke sagt det til noen.

Så i går, fikk jeg beskjed fra en god venninne ved navn Siri. Hun hadde tipset Magne som er sjef for Lesernes VG, som jo kommer med daglige blogganbefalinger. Hun hadde fått svar etter bare en halvtime om at han hadde sett på bloggen min og likt det han så, så nå kom han til å følge den (hei, Magne!). Derifra gikk det bare oppover.

For litt før halv tre i går, mer eller mindre samtidlig som Siri kontaktet meg, lå dette ute på Lesernes VGs facebookside, og samtidlig også Twitter.


Men det stoppet ikke der. Tre kvarter senere kunne vi nemlig se dette på forsiden av Nettavisen


Dette var litt surrealistisk egentlig. Ikke bare å se et bilde av seg selv på forsiden av Nettavisen, men også å se et bilde av seg selv kledd som jente! Det hadde jeg faktisk ikke trodd jeg noen gang kom til å få oppleve, ikke en gang da jeg opprettet denne bloggen. Men med masken fint på plass så er jeg ikke redd for at noen skal kjenne meg igjen.

Den gamle leserrekorden min i bloggen som jeg satte før jul en dag da jeg postet hele fire innlegg, ble sprengt i fillebiter. Etter å ha opplevd å bare ha fått lesere på overfladiske innlegg relatert til klær og mote, så er jeg glad for at det var et innlegg med mer dybde, slike som jeg ønsker å skrive mer av, som gjorde at jeg fikk denne muligheten. Så får det være at det til dels handler om klær dette innlegget også, men egentlig i hovedsak om kjønnsroller.

Det litt kjedelige er at jeg fikk veldig lite kommentarer, men det ble vel for langt å lese for den jevne besøker. For jeg er den første til å innrømme: innlegget var egentlig alt for langt.

Går alt etter planen kommer det flere innlegg av samme kaliber de neste dagene. Men helt slutt på innlegg om «outfits» og «wants» vil det ikke bli. Jeg er jo tross alt jente…

PS! Om du er en av de som har funnet bloggen min etter gårdagens linker fra VG og Nettavisen, og ønsker å følge den videre: jeg har en facebookside hvor jeg alltid varsler øyeblikkelig når jeg har oppdatert bloggen. Det hender jeg også kommer med små betraktninger du ikke finner i bloggen der inne også. Trykk på banneret under for å komme dit og like siden.

Et oppgitt innlegg om dagens «want»

Dette innlegget avslører en vesentlig feil hos meg. Jeg går alt for lett tilbake på det jeg sier. For eksempel så sa jeg for to innlegg siden at jeg skulle kutte drastisk ned på alle innlegg som faller innenfor kategorien «outfits» og «wants» fordi de i lengden er omtrent like ubegripelig kjedelige som diktanalyse. Eller kappgang. Eller å føre statistikk over avvik i gjennomsnittslengden på fersk asparges hos de fem største grønnsaksutsalgene i landet det siste året. Det hadde nok fort blitt en snakkis på fremtidige jobbintervjuer om du hadde hatt dette punktet under «sommerjobb» på CV-en.

Noe annet jeg har sagt er at jeg må gjøre noe med hva jeg kjøper inn til garderoben min. Som deltidsjente, forøvrig også et punkt som kunne blitt en snakkis på fremtidige jobbintervju om jeg valgte å skrive dette under «kjønn» på CV-en, så har jeg jo naturlig nok mest gutteklær. Jeg tør jo enn så lenge ikke å gå ut blant folk kledd som jente. Dermed har det gjerne blitt sånn at jeg kjøper veldig fine kjoler, sånne som det finnes for få anledninger til å bruke, selv for de som er født som jenter. Jeg har derfor jobbet lenge med å prøve å bygge meg opp en garderobe med «hverdagsklær» til den dagen jeg tør stå frem.

På onsdag var min venninne Eline og jeg ute på en shoppingrunde for å gjøre noe med dette. Jeg fant ingenting jeg hadde lyst på. Absolutt ingenting. Men jeg må jo ha klær, så jeg setter meg og roter rundt på internettet, og hva finner jeg?


Joda… enda en veldig fin kjole. Av den typen jeg lett forelsker meg i. Ikke overraskende, så er jeg også denne gangen forelsket. Ikke bare det. Flere av venninnene jeg viser frem denne kjolen til sier at denne jeg bare kjøpe! Så da sitter jeg her da og vurderer å kjøpe enda en fin kjole som jeg aldri finner en anledning til å bruke. Og ikke bare det, jeg skriver et «want»-innlegg om det.

Sukk.

Samtidlig, så er ikke dette den mest pyntelige kjolen jeg har sett. I følge nettbutikken jeg fant denne kjolen på, selges underskjørtet kjolen er avbildet med separat. Den vil sannsynligvis se mer hverdagslig ut uten. Kombineres den med en cardigan og et par tights i en eller annen festlig farge vil den nok pyntes enda mindre ned, noe i samme gate som det jeg beskrev i et tidligere innlegg om å bruke sommerkjolen om vinteren. Det vil da gå over i kategorien «casual wear», altså noe jeg uten problemer kunne ha gått med i det daglige. Om jeg hadde turt å gå kledd som jente i det daglige da, men det er det jo planen at jeg skal klare på sikt.

Jeg er veldig i tvil. Så jeg henvender meg til deg, og da mener jeg akkurat deg, kjære lesertryne.

Synes du jeg skal kjøpe den? Eller synes du denne kjolen ikke funker i det daglige, selv med de justeringene jeg beskriver?

PS! Jeg lover at neste innlegg vil følge opp tråden fra forrige innlegg i større grad enn dette innlegget gjør...