Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for desember 2012

Hvorfor dette er den beste tiden på året å shoppe på – for sånne som meg…

Det kan være et helvete å oppsøke kjøpesentrene i disse dager. Det er stappfullt av folk overalt, og stemningen er genrelt stressende. Dette er jeg enig i, og jeg liker egentlig ikke å shoppe i kø jeg heller. Likevel, så synes jeg disse desemberdagene er den beste tiden på året å shoppe jenteklær til meg selv…

Arkivfoto fra Mercur i Trondheim, fordi jeg glemte å ta et nytt illustrasjonsfoto av et kjøpesenter midt i julehandelen da jeg var der i går. Jeg kan love at det var litt mer folk der da…

Igjen må jeg be deg om å sette deg selv i mine sko, og da tenker jeg ikke størrelse 41, men at selv om du selv ser deg selv som en jente så ser alle rundt deg på deg som en gutt. Vanligvis går jeg rundt med den paranoide følelsen av at alle ser på meg og tenker sitt fordi jeg er den eneste hanen i hønseflokken der inne i dameavdelingen av butikken, eller kanskje butikken til og med bare selger jenteklær. Jeg er godt vant med å være den som skiller seg ut på den måten, for som oftest er det bare jenter der.

Men ikke i desember.

I desember er det nemlig alle slags folk inne i klesbutikkene, for da er man på jakt etter gaver til sine koner, kjærester, døtre, søstre, venninner og så videre. Det forventes faktisk av deg at det er derfor du er der, noe du får bekreftet når du skal betale når jenta bak disken spør om hun skal pakke det inn. Dermed kan jeg fint gå rundt der inne og se etter plagg til meg selv uten å føle meg som et utskudd av den grunn. Det kan være litt stressende at det er så mye folk, men det er likevel enkelte tider i løpet av åpningstiden det er mindre folk enn ellers. Dette er noe jeg har i bakhodet hele året, men det kan være greit å ta med seg også nå. For selv om det forventes at det er julegaver du kjøper, og det hjelper på paranoiaen, så er det fortsatt ikke vanlig å prøve klærne til kona, kjæresten, datteren, søsteren eller venninna di før du betaler. Dette har jeg skrevet et helt innlegg om tidligere, så det vil jeg ikke nevne her, men teknikken med fluktruter og det hele brukes også flittig i desember.

Arkivfoto fra prøverommene hos FLOYD på Trondheim Torg. De har evig respekt for at de lot meg få ta dette bildet da alle andre sa nei, og jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har lagt igjen noe penger hos dem etterpå. Men sånn er det når de stort sett bare har kjoler som krever en anledning for å bruke. Kan ikke noen invitere meg til et ball eller noe?

Men bortsett fra akkurat den biten med å prøve klærne som faktisk kan være en større utfordring i disse dager med så mye folk i butikkene, så er dette tiden hvor det er enklest å kjøpe klær for som lever som jenter i skjul. Bare synd det blir bråstopp den 24. desember, og at det like etterpå er et salg…

Mer om hva jeg kjøpte til meg selv denne gangen senere i kveld.

Tidlige tegn på at jeg egentlig ville være jente: Min «Justin Bieber»

Før jeg begynte å oppdatere denne bloggen var jeg bekymret for å få sjikanøse kommentarer til innleggene mine. Det har jeg stort sett vært forskånet mot, bortsett fra i et innlegg, der hvor jeg kom til skade for å bruke Justin Bieber som en ingrediens for å understreke hvor dumme stereotyper kan være. Det resulterte i en storm av sinte meldinger fra beliebers som tydeligvis ikke hadde lest innlegget skikkelig slik at de forsto hva jeg ville, eller slett ikke ville forstå for den saks skyld. Det varte noen uker også, før det til slutt stanset. Men hvem vet, kanskje jeg nå blusser det opp igjen ved å skrive dette innlegget?

Likevel, så tok jeg ikke disse angrepene så tungt. Tvert i mot, så fant jeg dem ganske underholdende, og ikke minst fascinerende. Hvor kom alt dette hatet i fra, og hvor sykelig besatt man kan være av en person de aldri har møtt og som de kun kjenner gjennom media. Men det var ikke før Kine Tømmerdal blogget om sine ungdomsforelskelser at jeg ble minnet på at jeg i mine yngre år selv hadde en «Justin Bieber». Jeg skrev i kommentarfeltet der at jeg ikke var helt sikker på om jeg ville skrive om det her, og med god grunn. For nå blir det skikkelig flaut, for jeg vet at flere av mine beste venner leser dette, og jeg håper de aldri vil bruke dette mot meg…

Foto: Ukjent

Jepp, min store kjærlighet het Emma «Baby Spice» Bunton og var medlem av Spice Girls, som hadde sitt gjennombrudd med «Wannabe» sommeren 1996. På det tidspunktet hadde verken puberteten eller tenårene nådd meg, og den sommerdagen da jeg oppdaget at jeg var jente var langt unna, så dette ante jeg altså ingenting om ennå. Jeg var en guttunge med ring i venstre øre, kledd i svart, og som digget Metallica, forøvrig favorittbandet mitt fra jeg var cirka 10-11 til jeg var 15. Jeg var ganske uinteressert i musikken som lå på hitlistene, for det var veldig lite der jeg likte, men likevel fulgte jeg med på Topp 20 hver uke. Og gradvis merket jeg meg blondinen i hvitt i musikkvideoen til «Wannabe». Derifra gikk det ganske raskt fra «hun var egentlig ganske søt» til det vi kan kalle besettelse. Men jeg tror det var videoen til oppfølgersingelen «Say you’ll be there» som gjorde utslaget.

Jeg klarer ikke se denne videoen lenger uten at jeg kjenner rødmen bre seg utover ansiktet. Jeg vet, for jeg prøvde akkurat nå.

Nå er det vel ganske vanlig med slike forelskelser uansett kjønn, så hvorfor har jeg da valgt å legge dette under vignetten «Tidlige tegn på at jeg egentlig være jente»? Vel, det er måten jeg uttrykte det på. Og nå kjenner jeg at det begynner å bli i overkant varmt i ansiktet her.

For innimellom alle plakatene på gutterommet av fotballspillere og metalband jeg likte, så fant jeg altså plass til Spice Girls og Emma. En av plakatene var i nærheten av senga mi, og jeg vet jeg kysset den flere ganger. Var det en ledig flekk på veggen, så kunne du være sikker på at jeg hadde vært der og skrevet EB og tegnet et hjerte rundt. Det samme hadde jeg forøvrig skrevet i håndflaten min til enhver tid. Dette høres veldig guttete ut, ikke sant? Vel, det blir bedre. Eller verre, avhengig av hvordan du ser dette.

For i en utgave av TOPP, du vet det der sladrebladet som fungerer som Se & Hør for ungdom, og som jeg selvsagt kjøpte fast hver måned, så var det en ørliten notis med Emma avbildet med en ung mann på en ferietur og at han var kjæresten hennes. Jeg håper aldri bladet dukker opp på et loppemarked eller lignende med ordene «DIE» og «KILL» skrevet med min håndskrift over den unge mannen.


Foto: Alex E. Proimos/Flickr

Men etter hvert døde det ut og jeg gradvis mistet interessen. Jeg var jo heller aldri særlig interessert i Spice Girls, jeg kjøpte for eksempel aldri noen av albumene deres og selv om søsteren min hadde et par VHS-er med dem, så var det hun som så på dem, ikke jeg, så det handlet aldri om musikken for meg. Men når vi er inne på temaet «tidlige tegn på at jeg egentlig ville være jente». Når søsteren min og de andre jentene i nabolaget lekte at de var Spice Girls ute i gaten, så irriterte jeg meg over at det alltid var «den feite jenta» som insiterte på å være Emma (noe som så ut til å gå igjen i andre nabolag rundt om i landet, basert på det jeg så av innsendte hjemmevideoer på datidens ungdomsprogrammer på TV). Jeg ønsket aldri å ta plassen til «den feite jenta» der ute i gata med de andre jentene, men jeg vet at jeg ved minst en anledning så for meg selv i et av antrekkene til Baby Spice, selv om dette var før jeg gjorde den tidligere omtalte oppdagelsen av at jeg var jente.

Med disse tankene hentet opp fra glemselen, så forstår jeg de 10-12 år gamle Belieberene litt bedre, men jeg forsvarer dem ikke. Det spørs likevel om de vil tørre å skrive et slikt innlegg om 15 år, uten å måtte gjemme seg under dyna i to timer etterpå.

De to neste timene finner du meg under madrassen.

Dagens outfit: morgenkåpe og tøfler

Som overskriften antyder så er jeg fortsatt ikke helt frisk, selv om jeg følte meg litt bedre i dag. Dermed gjorde jeg noe jeg absolutt ikke skulle gjort, men som jeg likevel var nødt til fordi skapene var i ferd med å bli tomme: jeg dro ut for å handle. Jeg var helt ødelagt da jeg kom hjem igjen, så da blir jeg nok hjemme i morgen også.

Men hva har jeg da gjort siden sist?

På dagtid så ligger jeg stort sett i sengen og ser TV. Jeg veksler mellom å se på det oppsatte programmet eller om jeg ser en serie på DVD. Innimellom alt dette så svetter jeg (hvis jeg har dyne over meg), fryser jeg (hvis jeg ikke har dyne over meg), nyser jeg, hoster jeg og promper jeg. Ja, virkelig. Det er kanskje ikke særlig ladylike å skrive noe sånt, men etter at jeg la meg på lørdag med begynnende feber har jeg sluppet ut så mye gass at jeg innimellom ruller opp gardinene for å se om Natur og Ungdom demonstrerer utenfor. Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra.

Så er det natten. Jeg har slitt med å sove på grunn av all hostingen, og denne temperaturkonflikten som oppstår fordi det er alt for varmt å ligge under dyna, men alt for kaldt å ligge uten, så jeg ligger mye i halvsøvne. Da er det feberfantasiene får fritt spillerom, og dette er syke greier. Det er verre enn «Pink Elephants on Parade». Her må jeg oppfordre ut i fra egne erfaringer til å IKKE se på Dumbo når man ligger med feber.

Jeg ble aldri den samme igjen etter at mamma satte på Dumbo til meg da jeg lå hjemme med feber som seksåring…

Først av alt har jeg vært plaget av et blinkende grønt lys, som kommer et sted på skrå ovenfra. Der oppe er den digitale dekoderen til TV-en min, og den lyser riktignok. Men det er bare et problem. Den lyser blått, og lyset er stabilt, det blinker ikke. Jeg så meg likevel lei av at dette lyset holdt meg våken, så teipet litt gaffa foran lampen slik at det ble helt mørkt i rommet. Ikke et eneste lys å se…

…og fortsatt blinket det i grønt.

Dermed prøvde jeg å holde hendene foran øynene, og når det blinkende lyset fortsatt var der så var det bare å innse at dette var et produkt av feberen og at jeg ikke hadde noe annet valg enn å ignorere det og sove. Så det gjorde jeg. Men etter hvert som jeg falt mer og mer inn i søvnfasen, selv om jeg ikke sovnet helt, så begynte det imaginære grønne lyset å minne om Minas Morgul fra Ringenes Herre-filmene. Du vet, hjemmet til ringskrømtene.


Minas Morgul ligger tidvis oppå TV-en min. Bildet er hentet fra Lord of the Rings: Return of the king © 2003 New Line Cinema.

Dermed brukte jeg noen timer i natt på å sloss mot ringskrømt, orker, gremlins, flaggermus og… mange andre vesener som jeg ikke er i stand til å huske engang. I tillegg komponerte jeg en episk power metal-opera, i mens alt dette pågikk. Litt som en hybrid av Avantasia og Ayreon med innslag av Blind Guardian, for de som måtte kjenne sjangeren, bare at du tar bort alt som er bra ved det. Jeg er glad det ikke finnes opptaksmuligheter i hodet mitt.

Da jeg kom til meg selv rundt klokka fire i natt var jeg så gjennomsvett at jeg bare måtte stå opp og gå ut på badet for å finne en håndduk. Det var nummeret før jeg lå i en dam. Men på den positive siden: jeg frøs ikke lenger, og jeg følte meg egentlig ganske bra etter forholdene. Jeg hadde allerede sagt i fra til sjefen om at jeg ikke kom i dag, så da fikk jeg heller sove ut. Så jeg sov til rundt 12 i dag.

Men etter å ha dratt ut for å handle i dag, noe jeg var nødt til å gjøre når alternativet var å sulte i hjel, så falt jeg tilbake til det gamle med å svette og fryse om hverandre, og produsere litt gass innimellom. Nå var jeg jo ikke helt bra i utgangspunktet før jeg dro ut, må sies, men det er ikke sikkert jeg hadde krøpet under dyna igjen i dag hvis jeg ikke hadde dratt ut.

Så nå gruer jeg meg til i natt og eventuelle nye episke eventyr.

…og forresten. KC! Beklager at jeg ikke har svart på mailen din ennå. Men som du skjønner har jeg nok å henge fingrene i akkurat nå 😛

Nei, jeg har ikke utsatt bloggingen pga Mario Kart…

Jeg er fortsatt i live, selv om jeg føler meg litt død nå. Men i og med at en av mine venninner har sendt meg melding og etterlyst meg siden jeg ikke har gitt lyd fra meg på noen som helst arena siden fredag kveld, så bestemte jeg meg for å skrive et raskt innlegg.

Men det er ikke Mario Kart som er grunnen til at jeg ikke har oppdatert de siste dagene, selv om det kunne virke sånn når man ser mitt siste innlegg før dette. Saken er den at jeg i løpet av i går, mens jeg var på jobb i noen timer, begynte jeg å merke at jeg var litt svimmel. Utover kvelden ble det klart at jeg hadde feber, og i natt har jeg ikke sovet. Når dette innlegget blir skrevet nesten klokka halv åtte på kvelden, har jeg nettopp stått opp. Og jeg kommer nok til å gå og legge meg igjen snart, for feberen har gjort meg svimmel og disillusjonert. Lukker jeg øynene nå, så ser det omtrent slik ut:

Så jeg er i live, og jeg har ikke sluttet å blogge. Men jeg kommer nok ikke til å skrive noe mer før jeg har blitt frisk igjen.

Det hadde uansett vært koselig om du la igjen en hilsen i kommentarfeltet, sånn at jeg vet at det fortsatt er noen som titter innom i det minste.

Redusert blogging på grunn av julegaverush og… Mario Kart?

Jeg er litt sliten for tiden. Julerushet har nemlig så smått begynt i butikken, så da løper jeg litt ekstra mens jeg er på jobb, og da er jeg litt mer tappet for energi når jeg kommer hjem, selv om jeg egentlig liker det best når det er mye å gjøre. Men når jeg i tillegg fikk en Nintendo 3DS fra foreldrene mine til bursdagen min for snart en måned siden så er det egentlig bare en ting jeg har lyst til å gjøre når jeg kommer hjem…


Jeg tror det er meg øverst i bildet der?

Men etter det jeg kan se på Facebooksiden min (gå inn og trykk «liker»!) så virker det som at det er forståelse for dette.

Så jeg har ikke viet bloggen like mye oppmerksomhet de siste dagene, selv om jeg faktisk har oppdatert hver dag, men bare med et innlegg per dag, mot to som jeg vanligvis har. Men bare vær tålmodige med meg. Til helga har jeg fri, og da skal jeg sette meg ned og skrive skikkelige innlegg igjen. For jeg har ideene, de er bare litt for store til å angripe når jeg er så sliten som jeg er etter en hektisk arbeidsdag. Men jeg vil tro det er bra, og det ene innlegget jeg tenker på er til og med litt pinlig…

Så får dere bare følge med og se om jeg tør å skrive om det.

PS! På grunn av det jævla spillet så har jeg dette temaet på hjernen:

Oh well, tilbake til spillet i håp om å få «låst opp» flere karakterer…

For kaldt for sommerkjolen? Pøh!

«Jammen snør det ikke ute» sa en av kundene til meg i dag mens jeg var på jobb. Og ganske riktig, da jeg så ut så jeg tydelig snøen falle mot bakken der ute i gatene i Trondheim sentrum. «At du ikke fryser» sa de, en etter en, gjennom hele dagen, for å påpeke at jeg som vanlig jobbet i t-skjorte. Det gjør jeg hver dag, året gjennom. Alt annet blir nemlig for varmt for meg, følsom for varme som jeg er, selv om vinteren. Med mindre jeg går utendørs, da har jeg selvsagt på meg jakke som alle andre. Jeg er jo ikke noe overmenneske heller.

Men likevel så mener jeg at det ikke bare er jeg som kan bruke sommerkjolene året gjennom. Det handler om å velge det riktige tilbehøret, for selv jeg fryser hvis jeg bare tar på selve kjolen. Så la meg demonstrere ved å først vise frem en kjole av den typen du sikkert kunne gått med på en vanlig sommerdag, og jeg har med vilje valgt en med litt lyse sommerlige farger for å demonstrere ytterligere. Selv om jeg selv helt sikkert ville valgt en sort variant av denne med hvite prikker for å at den skulle passe min egen stil, men som vanlig er jeg i ferd med å skape en digresjon.


Ikke noe for en kald desemberdag sier du? Der tar du feil, med mindre du tror det er snakk om å gå kledd akkurat slik som på bildet. For da har du helt rett, men det var ikke det jeg mente. Alt ligger som sagt i tilbehøret. Ta en titt på antrekket jeg har satt sammen under ved hjelp av H&Ms virtuelle prøverom. (Gud, som jeg elsker den funksjonen de har der).


Det er den samme kjolen som dere ser, men jeg har valgt å legge til en cardigan, skjerf og ekstra tykke strømpebukser. På sistnevnte har jeg også valgt dem i burgunderrødt for å gi mer farge til antrekket.I tillegg har jeg gitt modellen et par stilige støvletter tilpasset vintersesongen og et belte av estetiske hensyn. Og dette er med tanke på innendørs bruk, i den grad man bruker støvletter som innesko. Men beveger man seg ut vil en jakke eller kåpe komme i tillegg. Det gjelder også slikt som lue og votter.

Alt tilbehøret, med unntak av beltet såklart, er med på å gjøre antrekket mer tilpasset vinterhalvåret, slik at du kan være varm, men likevel stilig. Skulle du likevel mene at dette ser alt for kaldt ut, så er sjansene store for at du allerede tilbringer mesteparten av vinteren i en slik:


…og da er det ikke håp for deg uansett.

Magnetisk neglelakk!

Det skjuler mangt bak den etter hvert så berømte masken min, og en av de tingene den skjuler er en teknologinerd med sans for merkelige tingester uten noen annen funksjon enn å være merkelige. Så når jeg i kveld surfet innom nettstedet ThinkGeek, fant jeg noe interessant. Nemlig magnetisk neglelakk!

Selv om den ikke var magnetisk sånn jeg så det for meg i utgangspunktet, så er det jo like greit at de ikke fungerer sånn at du river av deg neglene hvis du kommer alt for nær en lyktestolpe. Dette var jo egentlig så tøft at jeg sliter litt med å forstå hvorfor jeg må til en nettbutikk for nerder at jeg skal finne sånt. Også i lilla da…

Men ekstasen over å ha funnet dette produktet varte ikke evig. I varebeskrivelsen står det at de ikke sender neglelakken ut av USA, dessverre.

Men absolutt moro likevel! Så lenge det varte.

Jøss, jeg vant en bloggvurdering!

Jeg er en person som hele tiden streber etter å bli bedre. Så lenge det er noe jeg interesserer meg for selvsagt, ellers driter jeg fullstendig i det. Vitnemålet mitt fra videregående er veldig sprikende og du kan lett se at jeg likte språkfag som norsk og engelsk, mens jeg matematikk og naturfag gjorde akkurat nok til å ikke stryke. Men sånn er det med bloggen min også. Jeg har lyst til å, på sikt, ha en av de mest populære bloggene i Norge. Det vet jeg at ikke kommer av seg selv, og at jeg må jobbe for det. Men da er jeg også avhengig av tilbakemelding.

Derfor melder jeg meg av og til på såkalte bloggvurderinger, selv om jeg sjelden blir trukket ut. Men i dag ble jeg trukket ut, og fikk en vurdering i bloggen til Solfrid, som du finner på adressen http://solsk.blogg.no/. Det synes jeg selvsagt er veldig hyggelig.

Vurderingen er kort, men jeg fikk bekreftet det jeg hadde mistanke om. Jeg er veldig glad i å skrive, så da blir det mye tekst. Kombinert med at det er utfordrende å ta bilder her jeg bor nå, med en bosituasjon hvor jeg ikke får levd ut den personaen som jeg deler i denne bloggen, så blir det for teksttungt når jeg har så få bilder til å bryte opp. Jeg prøver jo å krydre litt med bilder som jeg finner på nettet (og jeg prøver så godt jeg kan å bare bruke bilder som er merket for fri bruk), men det er jo bilder jeg har tatt selv som gir innlegget en egen identitet.

Likevel var det bare på punktet bilder jeg fikk terningkast fire, som i og for seg er en god karakter. I de andre kategoriene innhold, header og design fikk jeg terningkast fem. Det blir jo en femmer sammenlagt det, og det kan jeg jo ikke klage over.

Så da vet jeg hva jeg har å gjøre, selv om det ikke er noe mindre vanskelig av den grunn. Men apropos det, nå har jeg skrevet fire, nesten fem, avsnitt uten et eneste bilde på tross av at jeg nå påstår at dette er noe jeg skal gjøre mindre av? Nei, på tide å slenge inn et bilde. Et som jeg har tatt selv til og med.


Hva, må det være relevant til innlegget også? Jaja, jeg får huske det til neste innlegg. Og dersom noen andre også vil gi en grundig vurdering av bloggen min, be my guest. Jeg ønsker som sagt å ikke bare bli bedre, men å bli best.

Les hele bloggvurderingen her.

Wants: Øreringer – uten å ha hull i ørene…

Som jente er jeg selvsagt opptatt av smykker, og herunder også ørepynt. Derfor skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde hull i ørene. Det vil si, jeg har noe som minner om hull i det ene øret. Jeg tok hull i det venstre øret i en alder av 11 år og satte inn en liten ring der, noe foreldrene mine og spesielt faren min ikke synes noe om. Ganske merkelig egentlig i og med at han var punker i sin ungdom, men det var også han som bestilte time for meg den gangen så jeg fikk gjennomført det.

Så hadde jeg ring i øret i fire år, før jeg tok ut ringen like før jeg fylte 15. Da var det ikke tøft lenger, heter det i den offisielle historien. Mens egentlig så hadde jeg i mellomtiden oppdaget at jeg følte meg som en jente, noe jeg skammet meg veldig over, og prøvde å fjerne alle spor ved å prøve å virke mer guttete. Hullet er vel der fortsatt, men sist jeg prøvde å sette inn noe der, så var det så trangt og gjengrodd at jeg kom ikke gjennom med nålen.

Selvsagt kan jeg ta hull i ørene igjen. Men da må jeg jo gå med noe i ørene 24/7 den første tiden for at det ikke skal gro igjen, og det tror jeg ikke ser så pent ut i og med at jeg jo lever ute i samfunnet som gutt. Klart det finnes clips, men de greiene man får kjøpt over disk i Trondheim, og da helst på Glitter, ser ikke bra ut (uten at jeg skal si noe stygt om Glitter – mer om dette i et senere blogginnlegg). Jeg har et par jeg kjøpte der, og jeg hadde dem på i fem sekunder, før jeg tok dem av igjen. Det så virkelig ikke bra ut.

Det jeg kunne tenkt meg er noen store ringer. Det har jeg nemlig en ting for. Så i kveld bestemte jeg for å google litt og se om det fantes noe sånt for oss som ikke har hull i ørene (lenger). Og gjett hva, det finnes faktisk. Så nå sitter jeg her og vurderer om jeg skal kjøpe…

Jeg foretrekker gull over sølv, selv om begge deler er representert i smykkeskrinet mitt. Mens jeg prøver å finne ut hva som kler meg best, så fører jeg opp disse på ønskelista mi. De finner du her.

Eller hva med helsvarte? De var jo ganske tøffe de også. Og svart går jo egentlig til alt, som de sier. Uten at jeg vet hvem «de» er. Men disse finner du her.

Hva synes du jeg skal gå for, vel vitende om at ingen kommer til å kjøpe noen av disse i julegave?

Et aldri så lite hopp på topplisten

Nei, se her du. Hva er nå dette?


Endelig klarte jeg å få over 300 unike treff på en dag på denne bloggen. I går klarte jeg å lure hele 326 personer til å komme innom å lese, noe som slår den gamle rekorden min på 280, satt forrige søndag, med 46 unike treff. Dermed har jeg også satt ny personlig rekord på topplista for Trondheim – i dag finner du meg på 15. plass.

Men jeg tror ikke jeg kommer til å bli der, for jeg var veldig aktiv i går. Jeg postet flere innlegg enn jeg bruker å gjøre i løpet av en dag, og hvis jeg fortsetter sånn kommer jeg til å bli så sliten at jeg går ut på dato før Mayakalenderen. Det vises forøvrig på de nasjonale listene over både hvem som bruker flest bloggshouts og hvem som har klatret mest i dag at jeg har vært litt mer aktiv enn jeg bruker, og egentlig har kapasitet til.

Så jeg ramler vel rett ned på 30. plass på topplista for Trondheim igjen i morgen. Men jeg håper at jeg klarte å lokke til meg noen nye lesere, og det var gøy å endelig bryte 300-grensen.

Håper du følger meg videre på reisen ut av skapet!