Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for november 2012

Flere måter å «komme ut av skapet» på…

Det finnes mange metoder å ta i bruk for å komme seg ut av det berømte skapet. Jeg har tenkt å bruke denne bloggen for å gradvis snike meg ut over tid. Tidligere i dag fikk jeg en melding via facebook fra min venninne Margrethe som hadde kommet over en ung mann som hadde valgt å gjøre det via en selvlaget tegneserie.


Illustrasjon er © K Funk

Som nevnt tidligere er jeg veldig glad i litteratur, og føler absolutt at tegneserier faller under denne kategorien. Jeg har jo nevnt tidligere at jeg har lest mye tegneserier i oppveksten, og gjør det fortsatt, så dette synes jeg var en kreativ løsning jeg kanskje skulle ønske jeg kom på først. Men jeg har jo denne bloggen som mitt medium.

Forfatteren er riktignok det samme som meg bare at han er motsatt, i den grad at han er en FTM, female to male, mens jeg er en MTF, male to female, men han har likevel veldig mange poenger som jeg føler er relevante for hvordan jeg vil bli oppfattet også. Så jeg oppfordrer vel egentlig så godt som alle til å klikke seg inn på siden hans og lese tegneserien han har lagt ut.

dw12dt

Hårete overleppe for kreftsaken?

Nå er november snart over. Denne kalde, grå måneden som ingen egentlig liker fordi den er for kald til å være høst, men samtidlig for lite snø til å være skikkelig vinter. Så hvorfor ikke bruke denne depressive måneden på å fokusere på prostatakreft?


Foto: Alex E. Proimos/Flickr

Jeg snakker selvfølgelig om prosjektet Movember hvor alle menn ble oppfordret til å anlegge bart for å skape oppmerksomhet rundt kreftsaken. Enda et av disse «vi må gjøre noe»-prosjektene, som ender i en symbolsk handling altså. Det er vel der jeg sliter litt, for jeg liker ikke symbolsk handling. Jeg liker handling. I tillegg skjønner jeg heller ikke hvordan det å la håret gro i ansiktet, skal flytte fokus ned mot det som foregår rundt skrittet.

Det er riktignok ikke primært derfor jeg ikke lot nesehårene gro denne måneden, selv om de aller fleste per dags dato ser meg som en gutt fordi de ikke vet bedre (les: jeg har ikke fortalt dem det). Det tar seg virkelig ikke ut å være transkjønnet og delta på Movember. Du blir ikke oppfattet som en jente på den måten. Ikke ønsker jeg å gi ammunisjon til de som ønsker å bygge oppunder trønderstereotypen som jeg er så lei av heller, så da droppet jeg det like godt. Men det gjør jo at jeg ikke får den selvgode følelsen av at jeg har støttet en god sak ved å gjøre praktisk talt ingenting. Akkurat som å sitte i mørket i en time i mars hvert år liksom skal hjelpe med å redde planeten, selv om varmekablene i oppkjørselen utenfor gløder for fullt vinteren igjennom. Jeg savner denne totale frifinnelsen fra den dårlige samvittigheten. Jeg vil også føle at jeg hjelper til, uten å faktisk jobbe for det eller at det blir ubehagelig for meg på en eller annen måte.

På en eller annen bisarr måte føler jeg meg plutselig diskriminert som transkjønnet.

Så takket være moderne teknologi og Photoshop har jeg nå laget en realistisk fremstilling av hvordan jeg kunne ha sett ut i løpet av måneden som gikk. Bortsett fra at jeg ikke har så mye hårvekst i ansiktet at jeg får til en slik prydmustasje. Og at strengt tatt bare et av disse bildene som faktisk er tatt i november. Men har du orket å lese helt hit, så tror jeg ikke du har særlig mye kritisk sans uansett.

Så la oss like godt sette over til det alternative universet.


For maksimal effekt av dette innlegget, åpne denne siden i et eget vindu, eller egen fane om det behager mer, og la lydsporet surre i bakgrunnen mens du ser over bildene en gang til. Igjen og igjen.

Og ja, støtt kreftsaken folkens. Eller, ikke støtt kreften da, den er vi i mot. Vi støtter de som bekjemper den. Åh, glem det. Send penger!

dw12dt

DIY – gone wrong

Som tenåring var faren min punker. Han var ingen sentral skisselse i punkmiljøet i Trondheim på slutten 70-tallet, men han var der. En viktig del av punkkulturen var DIY-konseptet: Do it yourself. Eller «Gjør det sjøl!» som pappa og hans jevngamle sa, på trøndersk, den gangen. Og sikkert sier ennå. Pappa er ikke punker lenger, men det er skummelt mange av dem som var det den gangen, som fortsatt er det.

Men DIY er jo blitt populært igjen. Men mens punkerne på slutten av 70-tallet tenkte mer i retning av egenproduserte trykksaker for å lufte meningene sine (dette var før internett og blogging, barn) og egenproduserte plater, så handler nå DIY mest om klær og mote. At man skal gi plagg et eget særpreg ved å bytte ut knapper, eller sy på nagler, studs og kanskje til og med tørket makaroni hvis du er i det ekstra kreative hjørnet. Og så er det smykker da. Man skal lage sine egne smykker.

Dette ser det ut til at handelstanden har plukket opp, selvfølgelig. Jeg ble sjokkert da jeg her en dag vandret inn i en bokhandel av alle ting, midt i Trondheim sentrum, og ble møtt av et grufult syn av noe som så i beste fall hjemmelaget ut. Men mengden viste jo at dette var industriell DIY, eller DDIY, som jeg velger å kalle det. Don’t do it yourself. Egentlig støtter jeg dette med å oppfordre enkelte til å være mindre kreative, for det er så mange liksom-kunstnere der ute som lager så mye horribelt øyeskjendende. Men når resultatet er at de i stedet for å lage det, kjøper noe nøyaktig like estetisk frastøtende i butikken i stedet, hva er vitsen?

Jeg hadde bare med meg mobilen på denne turen, og måtte ta bildene raskt før noen så det, så de er mildt sagt ute av fokus.


«Sjå, e fann eit silkebånd, og trødde på ein masse metallskruvo e fekk åt’n far». Fordi jeg synes det høres morsommere ut på en dialekt som ikke er min egen. Særlig når det ikke er skruer, men muttere.


Etter å ha tatt disse bildene, puttet jeg raskt ned mobilen og gikk for å vie bøkene min oppmerksomhet igjen, som den litteraturfrelste skapningen jeg er. Dessuten har jeg jo allerede skrevet et innlegg om paranoiaen min i forbindelse med å oppholde meg i dameavdelingen i klesbutikken over lengre tid. Det å stå i en bokhandel og se på rosa armbånd i barneavdelingen føles ikke så mye bedre.

Hva jeg gjorde i barneavdelingen i utgangspunktet kan dere jo tenke litt på. Men jeg tror det har noe med den kommende høytiden å gjøre. Kanskje.

dw12dt

Stereotyper, Justin Bieber og generell forvirring

I dag skal jeg snakke om stereotyper. Stereotyper er sånt som man tyr til når man skal forklare hvordan forskjellige grupper mennesker er, og samtidlig avsløre hvilket snevert menneskesyn man selv har. For å holde det relevant til denne bloggen, snakker jeg om lesbestereotypen.

I gårdagens innlegg prøvde jeg å finne svar på om jeg er en lesbisk jente eller om jeg er en heterofil gutt i jenteklær, og etablerte at selv om de fleste ser meg som det siste, så ser jeg meg selv som det førstnevnte. Men det var det mange som kommenterte at jeg er for feminin til å være lesbe. Eller, absolutt ingen kommenterte det, men jeg kan ikke la slike små ubetydelige bagateller ødelegge en god idé til et blogginnlegg.

Men det later til at den generelle oppfatningen av lesbiske stammer fra den klassiske stereotypen om at vi ser mer maskuline ut enn feminine. Traktorlesbe-stereotypen ser ut til å være forbeholdt de mer voksne damene, og de er skremmende nok. Men for de litt yngre jentene så ser mønsteret ut til å være at de alle har et flatt og pregløst femint ansikt rammet inn av en kort, overdrevet frisyre med mer voks enn du finner på et hvilket som helst sett med øreplugger på gamlehjemmet, en uniform stort sett bestående av skaterklær i en litt for stor størrelse, tvunget ganglag, rituell piercing og en personlighet som virker steinhard på utsiden, men myk som sukkerspinn på innsiden.

Den stereotypiske unge lesba ser altså omtrent slik ut.


Håhåhå, her skal det bli lett å erte på seg de aller yngste bloggerne! Foto: Stella Pictures

Men stereotyper er vel nettopp det. Stereotyper. Som trønder er jeg en anelse svett av trønderstereotypen. Sist jeg var i hovedstaden ble jeg i heisen på hotellet spurt av en annen som bodde der om jeg skulle ut på byen senere på kvelden, eller om jeg hadde med meg medbrakt karsk på rommet. Barten og skinnvesten ble også etterlyst, men det sier vel seg selv at bart ikke er noen vinner for en transkjønnet som prøver å bli oppfattet som en kvinne.


Tenk dere hvor digg jeg hadde sett ut med bart?

Men det er vel sånn med stereotyper at det er de få som faktisk faller inn i de rammene som er satt, som blir lagt merke til, fordi de stikker seg litt ut. Alle andre, som ser ut som hvem som helst, blir oppfattet som akkurat det. Hvem som helst. Jeg har flere lesbiske venninner. Samtlige av dem er hva jeg vil kalle feminine, og siden det ikke står «lesbisk» stemplet i panna deres og de ikke faller inn under de stereotypiske rammene, så vil heller ingen tilfeldig forbipasserende se dem som noe annet enn vanlige jenter heller. Det er jo det de er, de bare forelsker seg tilfeldigvis i andre jenter.

Så for å snakke for meg selv igjen, så ser jo jeg også på meg selv som en vanlig jente som liker andre jenter, altså er jeg lesbisk. Men jeg har i tillegg feil kropp. Hadde det vært sånn at alle lesber må følge stereotypen, så hadde det vært temmelig meningsløst for meg å føle meg som en jente. Da kunne jeg like gjerne vært den gutten jeg ble født som.

Men siden ingen kommenterte dette, og det ikke ville blitt tatt opp med mindre jeg gjorde det selv, så er jo dette heller ingen reell problemstilling. Derfor ble dette et ganske meningsløst blogginnlegg. Men jeg kan ikke la det ødelegge en mulighet til å henge ut Justin Bieber.

Oppdatering 2. desember: Siden det kom så mange sinte meldinger fra fornærmede ungpiker så jeg meg nødt til å skrive et oppfølgerinnlegg. Dette finner du her, og jeg anbefaler deg å lese dette også før du sprer sinnet ditt utover kommentarfeltet mitt.

Lesbisk jente eller heterofil gutt i jenteklær?

Jeg skulle ønske jeg var jente. Det er ikke noe nytt, det har jeg sagt så mange ganger nå. Men nå fikk jeg plutselig enda en grunn til å ønske det. For da slipper jeg å skrive dette innlegget som jeg har planlagt så lenge, og som jeg nå har begynt å skrive bare på trass for å få det ferdig.

Opprinnelig var dette et innlegg som jeg fikk ideen til etter at jeg ble satt på plass av en annen transkjønnet, for at jeg brukte ordet «transe» (forkortelse for transperson) som paraplybegrep for uttrykk som begynner på trans-, kanskje med unntak av transport, transaksjon og den transsibirske jernbanen. Men her er det spesielt transvestitter, transkjønnede og eventuelle andre ord jeg ikke har fått med meg i farten, som jeg hadde i tankene. Så jeg tenkte å skrive et innlegg hvor jeg definerte disse begrepene en gang for alle. Det er bare et problem…

…jeg har ikke peiling på definisjonen av alle disse begrepene selv engang. Kort og godt fordi jeg ikke egentlig ser på meg selv som en transe eller en transkjønnet engang, så jeg har ikke tatt meg bryet å finne ut av det. Jeg ser på meg selv som en jente. En lesbisk jente til og med. Jeg har bare vært litt uheldig med utdelingen av kropp, så det stemmer ikke overens med hvordan jeg ser ut og derfor hvordan andre oppfatter meg.


Denne kjolen gjorde at jeg fikk komplimenter fra en mannlig butikkansatt i London. Sånn sett får den en ekstra stjerne i boka mi, men det ble ikke noe på ham…

«Så du er egentlig gutt?» er et spørsmål jeg er veldig vant med fra internett. Jeg ser hva de mener, og vel, nja, til nød kan jeg gå med på at jeg fra et biologisk perspektiv jo egentlig er gutt. Jeg har tissen på utsiden, det gror hår i ansiktet mitt og jeg har ikke engang store nok utvekster i brystområdet til å fylle en A-cup. Men mellom ørene mine, inne i hodet, er jeg en jente. Så spørsmålet om jeg har tenkt å skifte kjønn, som jeg også kunne tjent meg rik på om jeg hadde fått en krone hver gang noen spurte meg om akkurat det, så er svaret nei. For det er ikke mulig for meg å skifte kjønn, for jeg er allerede jente. En jente med utovertiss og skjeggvekst, ok, men like fullt en jente. Det eneste en operasjon kan gjøre, er å bekrefte dette utad så alle kan se det. Spørsmålet om jeg blir lesbisk da blir også meningsløs, i og med at det virker som om det er generell enighet om at homofil ikke er noe du blir. Jeg er jente som liker jenter. Sånn sett burde jeg vel egentlig åpnet innlegget med at jeg skulle ønske jeg var jente fysisk. Og her kunne det sluttet.


Møøøh! Dette er en ku! Den kan du sette i en bås! Det kan du ikke med meg… foto: freephotobank.org

Men så er det jo noen utfordringer til. Når jeg har det synet på meg selv, så har jeg faktisk noe problemer med å forholde meg til andre under den samme transeparaplyen. For det finnes så mange forskjellige nyanser (og her ber jeg på forhånd om unnskyldning til dem som jeg vet leser denne bloggen. Ikke meningen å trampe noen på tærne.). Noen er menn som er godt fornøyde med å være menn, men som tiltrekkes av det kvinnelige på en eller annen måte. Enten det er seksuelt motivert eller bare fordi det er knyttet til en form for spenning. Eller så handler det bare om å pynte seg og føle seg fin. Det må de gjerne få lov til for min del også. Jeg oppfordrer til og med til det hvis det gjør at de føler seg bra.

Men jeg er ikke der.

Visst liker jeg å pynte meg innimellom jeg også. Det gjør vel de fleste jenter (legg merke til at jeg ikke sier alle). Men for meg handler det mer om identitet, og at det jeg føler på innsiden skal stemme med utsiden. Det å kle seg i jenteklær handler for min del mer om at jeg føler meg «riktig», enn det handler om å føle seg fin. Det stemmer at jeg bare bruker kjoler eller skjørt når jeg endelig får muligheten til å være jente, men det handler også om at det er så sjelden jeg får den muligheten at da vil jeg også utnytte det litt. Men det er svært sjelden at det går i ballkjole og lange hansker av den grunn. Jeg har gradvis gått over i en hverdagslig stil, og det vises nok også på innleggene med plagg jeg kunne tenkt meg, såkalte «wants», at det er kjoler som fungerer godt på en helt vanlig onsdag. Men jeg tror at hadde jeg vært jente på fulltid så hadde jeg gått mer i jentebukser enn jeg gjør. Hvis «jentebukser» i det hele tatt er et ord.

I tillegg oppsøkte jeg et diskusjonsforum for transpersoner en gang i håp om å treffe likesinnede. Det første jeg traff på var et innlegg av en fyr som fortalte om den gangen han hadde runket i prøverommet på H&M iført en dametruse han ennå ikke hadde betalt for. Det var så fjernt fra alt jeg assosierer med meg selv, at jeg snek meg ut den virtuelle bakdøra og kom aldri tilbake. Det ble vel litt som at enkelte homofile jeg kjenner hater Gay Pride-parader, fordi de føler at det distanserer dem selv som homofile fra de øvrige i samfunnet.

Så jeg føler meg egentlig ikke som en transe, transperson, transkjønnet, MTF eller hva du måtte kalle meg. Selv om jeg ikke har noe i mot det…

…men jeg foretrekker om du kaller meg Emilie.

Så ikke lyset denne gangen heller…

I et innlegg i går, hvor jeg snakket om innskudd i og uttak fra karmakontoen etter at jeg vant både ti gratis bloggshouts og fikk gratis reklame i en av de mest leste bloggene her på blogg.no (noe jeg ennå ikke har fått, men venter i spenning), sa jeg at jeg skulle vurdere å bli religiøs hvis jeg i tillegg fikk ny leserrekord og Hødd vant cupfinalen. Begge av disse spådommene slo til, men jeg tror ikke det er nok for å få meg til å stå opp noe tidligere på søndag eller snu meg mot Mekka i tide og utide av den grunn, avhengig av hvilken religion jeg til slutt hadde valgt.

For under en måned siden slo jeg nemlig leserrekorden min og havnet jeg på 19. plass på topplista for Trondheim, og det skrev jeg et innlegg om. For å minne dere på hvordan det så ut, her er en skjermdump av dette:

Men bare fire dager senere slo jeg leserrekorden min igjen, med nesten 50 lesere mer. Likevel klarte jeg ikke noe høyere enn 19. plass på lista for Trondheim denne dagen. Så når jeg da satte ny leserrekord igjen i går, så håpet jeg på en ny plassering litt høyere, selv om jeg bare hadde tre lesere mer enn forrige gang jeg brøt rekorden.

Men neida, i dag befinner jeg meg på 20. plass. Så dermed ble ikke det blogginnlegget jeg planla om ny rekord helt slik jeg planla, og jeg har ikke engang orket å lage en skjermdump av det. Men jeg skal jo ikke klage over 20. plass heller, selv om det oppleves akkurat som å vinne en tannbørste på tivoli. Sånn sett skulle jeg ønske at jeg var fra en litt mindre folkerik kommune. Som foreksempel Utsira i Rogaland. Hvis halvparten av kommunens 215 innbyggere blogger, så vil jo så godt som alle være inne på topplisten, så per i dag er det bare fem stykker på den listen totalt. Det skulle dermed ikke vært noe problem å toppe den. Men neida, jeg er fra Norges tredje mest folkerike kommune jeg…

Huff, nå virker jeg sutrete, og det var jo absolutt ikke meningen. Så da er det jo bare å se videre. Jeg har flere ideer for flere innlegg, og et av dem kommer i kveld. Jeg må bare bestemme meg for hvilket tema jeg vil ta opp. Men det blir et bra innlegg uansett, så kom innom igjen senere i dag.

Wants fra Gina Tricot

Joda, vel vitende om at jeg verken har råd eller plass i skapet til å kjøpe mer klær som jeg ikke får brukt uansett, før jeg tør å vise verden at det er jente jeg er, så surfer jeg meg innom Gina Tricot sine nettsider. For som en annen blogger sa tidligere i kveld: vindushopping er gratis. Det stemmer. Med mindre det er vinduer du er på jakt etter da.

Men det er jo ikke til å unngå å finne noe man har lyst på da. Så jeg poster noe av det som det klør i fingrene etter å bestille, enten til inspirasjon eller til skrekk og advarsel, alt ettersom.

Se kjolen her

Se toppen her


Se toppen her


Se toppen her

Se armbåndet her

Noe her som falt i smak? Eller synes du smaken min er helt horribel? La meg få høre det uansett!

dw12wt

He’s a lady!

Jeg vet nå å finne dem også tydeligvis. For nå har jeg snublet over enda en realityserie som involverer å utfordre menn til å opptre som kvinner. Men i motsetning til «Boys will be girls» som jeg faktisk så da den gikk på norsk TV, så har jeg aldri sett denne amerikanske realityserien «He’s a lady». Men så har den aldri gått på norsk tv heller. Og det var helt tilfeldig at jeg snublet over den på YouTube.

Ikke spør meg hva det var jeg søkte etter…


Etter hva jeg kan se på wikipedia så gikk denne realityserien på amerikanske skjermer for hele åtte år siden, høsten 2004. 11 menn trodde de hadde meldt seg på til en serie ved navn All American Man, og gjennom gå fysisk og mentalt krevende oppgaver. Men så i første episode blir de forklart hva de egentlig har meldt seg på, at utfordringen består i å leve de neste ukene som kvinne, og etterpå stilt spørsmålet: er du mann nok til å ta denne utfordringen?

Nå har jeg bare sett den første episoden på nettet før jeg skrev dette innlegget, og selv om jeg som sagt cirka 117 ganger nå ikke liker når de lager sirkus av menn i dameklær fordi jeg da føler meg som en freak selv, så må jeg innrømme at dette var litt fascinerende også. Men jeg ble ikke helt grepet av det heller, det var noe med det som ble litt dumt. Det er sannsynligvis derfor jeg ikke bare måtte hoppe over på episode to for å se den med en gang heller, selv om jeg ikke utelukker at jeg kommer til å se den også etter hvert. For det var som sagt noe der som fascinerte, men jeg forstår godt at ingen norske kanaler kjøpte rettighetene i sin tid. Selv om TVNorge i den perioden, etter hva jeg kan huske, kjøpte det som kunne krype og gå av latterlige realityserier – jo teitere twister jo bedre.

Jeg linker like godt til første del av første episode, så kan de som er interesserte ta en titt på det. Beklager litt dårlig videokvalitet, men det var dette jeg fant. Det er likevel høyst severdig, og det var et par stykker der som så troverdige ut som kvinner også.

Og om jeg kunne deltatt på noe sånt? Tja… hadde jo vært fint å ha en unnskyldning til å kle seg og opptre som kvinne uten at noen stiller spørsmål ved det. Men ikke foran tv-kameraene. Jeg er litt for sjenert til det.

dw12dt

Gratis bloggshouts, ukas temablogg… for en helg!

Dette ble visst en bra helg, sånn bloggmessig. Jeg bruker jo en del penger på bloggshouts, og lot meg derfor villig overtale til å bli med på blogg.nos har en kampanje hvor de deler ut 10 gratis bloggshouts til fem brukere hver dag, da noen tipset meg om den. Klokken 23:31 på fredag la jeg ut et innlegg med den nødvendige koden i innlegget for å kunne delta, et innlegg som handlet om mine semi-wants fra Nelly.com. Omtrent en halvtime senere fikk jeg melding fra blogg.no om at jeg var en av de fem utvalgte denne fredagen. Wow, det var raskt!

Så når jeg da står opp i morges, så får jeg vite at Jeanette som står bak bloggen wa2wo.blogg.no, den 62. mest leste bloggen på blogg.no per i dag, søndag, har valgt ut min blogg som ukas temablogg og kommer derfor til å linke til meg i en hel uke. Fantastisk!

Ser ut som at jeg gjorde et lite innskudd til karmakontoen da jeg ga bort Nelly.com-rabattkortet mitt på torsdag. Det er like før jeg blir religiøs her. Men det vil jeg ikke engang ta opp til vurdering med mindre jeg klarer å slå min egen leserrekord i løpet av dagen, samt at Hødd vinner cupfinalen senere i dag. Jeg håper at minst en av disse slår til.

Ønsker alle en fin søndag!

dw12dt

Utfordringer #6: Å stå frem for kompiser

Det er lenge siden jeg mistet oversikten over hvor mange det er som kjenner til hemmeligheten min, helt siden den første kjæresten min fikk det ut av meg da jeg var 16. Enten det er venner som har fått vite at jeg ønsker å være jente, eller det er venner jeg har møtt på internett som jente som jeg senere har avslørt identiteten min til. Men nesten alle av dem er venninner. Nå har jeg faktisk langt flere venninner enn kompiser, men det er ikke grunnen. Jeg finner det langt enklere å fortelle det til andre jenter.

Hvorfor er det sånn?

Jeg har flere teorier, og det er nok en kombinasjon av alle disse. Men først vil jeg si at det er ikke akkurat enkelt å brette ut om hemmeligheten sin for en venninne første gangen heller, selv om det har blitt enklere etter hvert som jeg har merket at reaksjonene stort sett er positive. Men det føles som om jeg legger hodet mitt på hoggestabben hver gang. Det verste er vel å ikke vite hvordan det vil bli å omgås den personen etterpå.

Jeg resirkulerer bildet fra Utfordring #5, fordi den paranoide følelsen som dette illustrerer er ganske passende for dette innlegget også.

Av en eller annen grunn er det en etablert oppfatning av at jenter generelt forstår sånne ting bedre. Det har jeg selv gått rundt og tenkt, uten å ha egentlig gitt noen av kompisene mine sjansen til å motbevise det. Lenge var det bare en kompis som visste det, og han hadde ikke fått vite det av meg. Han fikk vite det av en eks-kjæreste som ville ta «hevn» og sank til det lavest tenkelige nivået ved å fortelle dette til ham. Han tok det ikke veldig bra, og brøt faktisk kontakten med meg en stund fordi jeg ikke ville «slutte med dette tullet» (hans egne ord). Etter noen uker angret han riktignok og ba om unnskyldning. Dette er en helt annen historie som jeg tror jeg vil fortelle en annen kveld, og det er andre grunner til at vi ikke har noen som helst kontakt lenger. Men uansett så var denne ene episoden nok til å skremme meg fra å fortelle det til noen andre enn venninnene mine.

Den andre grunnen er at jeg får faktisk noe ut av å fortelle det til venninner. Før jeg forteller det så bruker jeg masse energi på å fremstå som gutt foran dem, og dermed spille uinteressert i alt de snakker om. Men etter å ha fortalt det så åpner det seg en ny verden, og jeg blir en av dem. En av mine beste venninner, Ida, som jeg reiste til London med for to måneder siden, kjente jeg i to år før jeg sa noe (jeg bruker ganske lang tid på å vurdere folk før jeg sier noe. Et slags sikkerhetsnett). Før det var vi godt bekjente og pratet en del sammen, men vi gjorde vel aldri noe sammen bare oss to. Etter at jeg fortalte henne hemmeligheten min og lot henne bli kjent med meg på nytt, ble det klart at vi hadde langt mer til felles og ble gradvis bestevenninner.

På bakgrunn av dette så blir dermed spørsmålet: hvorfor skal jeg fortelle det til kompiser? Det er jo ikke akkurat sånn at det vil hjelpe meg med å komme nærmere dem på noen som helst måte, som med venninner. Det er jo ikke akkurat som at jeg kommer til å ta med dem på shopping, og snakke om hvilken kjole jeg burde kjøpe. Jeg tror også stemningen ville blitt litt flau om jeg hadde valgt å dra på besøk til kompiser kledd som jente med sminke og kjole på.


Hei, kompis! Så, skal vi henge litt da eller …er det noe galt…? Har jeg leppestift på tennene eller…?

Men likevel, i det siste så har jeg valgt å begynne å fortelle det til et par av mine beste kompiser. Begge fikk vite det over facebookchatten og jeg valgte å gjøre det ved å vise dem denne bloggen. Jeg var livredd begge gangene. Den første fikk vite det en kveld jeg slet med hodepine, og med alt adrenalinet som fløy gjennom kroppen fordi jeg var så nervøs gjorde at hodepinen ble så ille at venstre side av ansiktet føltes lammet etterpå. Selv om han tok det veldig det veldig pent, så måtte jeg gå og legge meg rett etterpå fordi det var så vondt. Men som sagt, så tok han det veldig bra og etter det normale sjokket, begynte han å fleipe litt med det. Det tar jeg som et godt tegn, for da har han et avslappet forhold til det. Det har gått noen uker siden, og lite er forandret oss i mellom, så jeg angrer ikke på å ha sagt noe.

Den andre jeg fortalte det til har jeg kjent i veldig mange år, og som jeg fortsatt har mye kontakt med selv om han har flyttet fra byen. Jeg var til og med forlover da han giftet seg for noen måneder siden. Jeg trenger vel ikke si at jeg var litt mer nervøs denne gangen, selv om jeg antok at han kom til å ta det bra. Midt i en samtale om sosial angst på facebookchatten, så slapp jeg bomben og viste ham bloggen. Som forventet så gikk det bra. Litt for bra, for for ham var det noe som var så lite å gjøre noe nummer av at han spurte om noe helt annet da jeg sa at han ikke måtte være redd for å stille spørsmål, for det er jeg godt vant med. Han vet å skape et antiklimaks. Men samtidlig, da han en uke senere hadde et ærend i Trondheim og jeg dro for å hilse på, så tilbød han meg å ta outfitbilder på hotellrommet hans. Fordi han vet at jeg ikke får tatt noen her jeg bor nå, i kollektivet. Jeg angrer litt på at jeg sa nei, men det var rett etter den vanskelige bursdagen min hvor jeg hadde klart å skaffe meg selv et sår i panna, så jeg følte meg ikke helt i form til å ta bilder der og da. Men det var jævlig kult av ham.

Så da har jeg fortalt det til to kompiser som egentlig tok det veldig bra, og forholdet mitt til dem har ikke endret seg i det hele tatt. I tillegg har kjærestene deres reagert positivt, da jeg har gitt disse kompisene lov til å fortelle det til henholdsvis samboer og ektefelle. Samboeren til han første skriver nå jevnlig til meg på facebookchatten om typiske jenteting, og kona til han andre (det føles unaturlig å kalle henne for kona, men det er jo det hun er) sendte meg en mail og sa at hadde hun visst om hemmeligheten min for noen måneder siden, så skulle jeg ha fått lov til å komme i bryllupet deres i kjole hvis jeg hadde ønsket. Ikke det at jeg hadde turt det men…

Etter å ha fortalt det til to veldig gode kompiser, så stiller jeg meg selv et nytt spørsmål. Hva er det egentlig jeg har vært så redd for?

Men dette er som sagt mine to beste kompiser. Spørsmålet er nå hvordan mindre bekjentskaper vil takle det.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»
#4: Å prøve klær i prøverom
#5: Tanken på å bli gjenkjent fra bloggen

dw12dt