Det var mange spørsmål jeg stilte meg selv i tiden etter at jeg fikk ideen om å opprette en blogg. Ville jeg brette ut livet mitt i en blogg på denne måten jeg som er så sjenert? Kom noen i det hele tatt til å lese bloggen, og hvis ikke hva var vitsen med å blogge? Hva var det egentlig jeg ville oppnå med den? Hva er vitsen med blomstermotiv på dopapir?

Som dere ser er spørsmålene litt motstridende. På den ene siden så ønsker jeg ikke å eksponere meg, mens på den andre siden så vil jeg jo at folk skal lese det jeg skriver når jeg først legger det ut. Disse indre konfliktene gjorde at jeg lenge nølte, og selv om bloggen ble registrert i februar, så var den helt tom frem til for under tre uker siden. Da var nemlig turen til London (for lengst) blitt bestilt og jeg så potensiale av å ta med dette i bloggen. Men jeg ville ikke starte der, med en reiseblogg. Derfor lagde jeg et raskt design som jeg bare slengte sammen i løpet av noen minutter (og det er det jeg fortsatt bruker), og skrev det første innlegget som ble lagt ut 18. september.

Omtrent tjue stykker så dette innlegget, den dagen, men jeg mistenker at de fleste var venner av meg som jeg fortalte om bloggen via privatmeldinger på facebook. Ikke via facebookveggen min, for det er langt fra alle jeg har i vennelista mi som vet om hemmeligheten min. Selv om jeg skriver dette som egenterapi så vil jeg jo at noen skal lese det også. Men det er litt av utfordringen jeg har når jeg ønsker å være anonym. Jeg kan ikke bruke kanaler som facebook for å reklamere for bloggen min. Jeg måtte gjøre det lille ekstra for å bli sett.

Så søndag 23. september bestilte jeg min første bloggshout til innlegget «Første gang i London… som jente…«. Og det eksploderte. Jeg gikk fra cirka 20 unike treff om dagen til 183 for dette innlegget, og masse positive kommentarer. Det er nok barnemat for dem som er godt inne på topplista, men jeg hadde ikke blogget i en uke engang. Det var langt mer enn jeg hadde trodd. Dagen etter sjekket jeg om jeg hadde klart å komme meg inn på topplista for Trondheim, og ble skuffet over å ikke finne meg selv da jeg så på de nederste plasseringene. Men jeg så noen andre som hadde «Emilie» som en del av tekststrengen, og fant ut at jeg skulle sjekke hvor mange på topplista som hadde dette. Det var da jeg fant meg selv. På 31. plass. Jeg tror jeg gapte så høyt at underkjeven min skrapte opp parketten.

Topplisten for Trondheim 24. september i år. Min høyeste plassering så langt.

I ettertid har jeg ikke helt klart å få like mange treff, selv om jeg er godt over 100 unike lesere hver gang jeg poster et nytt innlegg. I dag, når jeg ikke har hatt noe innlegg før dette, og det postes etter klokka 23 på kvelden, har jeg likevel hatt over 50 unike brukere innom bloggen. Det synes jeg er godt gjort når den ikke er en måned gammel engang, og det bare er et 20-talls venner som vet om denne bloggen. Det flere treff enn jeg hadde trodd jeg kom til å få på så kort tid.

Det gjør jo at jeg har gjort meg noen tanker om hva som vil skje videre. Førsteplassen på topplista for Trondheim kan jeg bare glemme, den er det jo L0ve som har, og hun er jo på toppen av den nasjonale lista. Det hadde vært gøy å klare å komme seg inn på den nasjonale lista etter hvert da.

Men så er det andre, mer sannsynlige ting som kan skje, og som jeg synes er spennende å tenke på i og med at jeg blogger anonymt. Hvor lang tid tar det eventuelt før jeg ser en av vennene mine som ikke kjenner til hemmeligheten min poster link til denne bloggen på sin facebook-vegg og anbefaler sine venner å lese den, uten å vite at jeg har skrevet alt som står her? Hvor lang tid vil det eventuelt ta før jeg overhører noen snakke om denne bloggen for eksempel på bussen uten å vite at det er jeg sitter på raden foran?

Dette er tanker som gjør denne bloggen ekstra spennende å skrive for meg. Men jeg kan si såpass at jeg allerede har en person i vennelista mi her på blogg.no som jeg også har i vennelista mi på facebook, og som jeg tviler på at har den fjerneste anelse om at vi er samme person.

Nå synes du også dette ble spennende, ikke sant?

Jeg må vel begynne å runde av innleggene om London nå, og returnere til hverdagen, selv om hodet mitt ikke har gjort det. Det befinner seg fortsatt et sted der borte i de travle handlegatene. Og da snakker jeg metaforisk altså. Hodet mitt sitter fortsatt mellom skuldrene mine, ikke på en stake over London Bridge.

Men jeg har lyst til å bruke litt mer tid på det jeg hadde på meg under mitt opphold i London. Antrekkene ble sånn noenlunde satt sammen før jeg tro, selv om jeg tok tilbehøret litt på sparket. Men jeg vil vite hva du synes var finest, og hva du synes kledde meg best, og hvorfor. Dette fordi jeg fortsatt er i søkemodus på jakt etter min egen klesstil til den dagen jeg faktisk tør å være jente hele tiden, om det er det jeg virkelig ønsker.

Og her håper jeg at ALLE som titter innom tar seg tid til å svare. Det hadde hjulpet meg masse!

Så er her det jeg hadde på meg. Og før noen spør, jeg hadde bare på meg masken når det skulle tas bilder. Men det regner jeg med folk har begynt å få med seg.

Antrekket mitt fra dag 1. Jeg gikk ikke så langt med dette antrekket på, bare noen runder rundt i nabolaget i nærheten av hotellet. Synd jeg bare var ute i ti minutter, men jeg turte bare ikke mer. Hadde det på meg resten av kvelden på hotellrommet også da, men det kunne jo bare Ida se.

Antrekket mitt fra dag 2. Hadde dette på meg i Camden Market, og jeg var dritnervøs. Men det skulle jo vise seg å gå veldig bra. Det ene av mine to personlige favorittantrekk fra denne turen.

Antrekket mitt fra dag 3. Shopping i Oxford Street. Følte meg utrolig classy da jeg gikk med dette skal jeg innrømme. Det andre av mine to personlige favorittantrekk fra denne turen.

Antrekket mitt fra dag 4. Litt juks i og med at jeg ikke brukte de skoene jeg er avbildet her, men synes de er så stilige med denne kjolen, særlig hvis jeg bruker lyse strømper i stedet for mørke som jeg har her. Dette brukte jeg under besøket i Sea Life Aquarium og den andre runden i Oxford Street. Fikk skryt for denne kjolen hos en av selgerne der… 😉

Antrekket mitt fra dag 5. Det eneste antrekket hvor jeg ikke har høye hæler, men føttene begynte å få nok. Dette hadde jeg på meg under den tredje runden i Oxford Street, Hamley’s og naturhistorisk museum. Kjøpte kjolen like før jeg dro, og er godt fornøyd med den.

Så, var det din tur. Hvilket antrekk likte du best? Hva kledde jeg best? Hvorfor?

Så klarte jeg faktisk det jeg satte ut for å gjøre. Jeg har aldri turt å gå ut i jenteklær før, mest fordi jeg var redd for å bli gjenkjent, men også på grunn av angsten for å bli stirret på og høre folk hviske bak ryggen min. Det var derfor jeg dro til London. Ikke bare er det en by som jeg har hatt lyst til å besøke lenge, men jeg kjenner heller ingen der. Jeg fikk med meg bestevenninna mi, Ida, for å ha litt psykisk støtte så jeg slapp å gjøre alt helt alene. Jeg tror ikke jeg hadde klart dette uten hennes hjelp.

For greide det, det gjorde jeg. Etter en litt trøblete start den første dagen, hvor jeg knapt turte å gå rundt i kvartalene rundt hotellet, så forlot jeg ikke hotellet i noe annet enn jenteklær de neste dagene. Overalt hvor vi gikk, så ble vi møtt med smilende hilsener når vi kom inn i butikker og restauranter. «Good morning, ladies» og «Are you girls ready to order?» ble vanlig for meg å høre. Selv når jeg snakket tilbake med min mørke mannstemme. Jeg tenkte til slutt ikke over det engang. Londonturen ble på en måte som en drøm.

Men så var det på tide å våkne opp tydeligvis. Prinsessa var i ferd med å bli et gresskar igjen.

Tirsdag morgen skulle vi reise hjem, og da kjente jeg det. Hvor merkelig det var å ikke gjennomføre morgenritualet med sminke, som jeg nå var blitt vant til, og det å ta seg gutteklær føltes også rart. Ikke ubehagelig, men rart. Jeg hadde lyst til å fortsette nå som jeg var inne i en så fin flyt. Jeg ville ikke tilbake til livet som gutt, hvor alle ser og omtaler meg som gutt, og hvor bosituasjonen min i et kollektiv gjør at jeg ikke kan kle meg som den jenta jeg ønsker å være. Eventyret fikk på en måte en veldig brå slutt.

Likevel, jeg har vokst veldig på denne turen. Jeg er ikke den samme som jeg var da jeg reiste for over en uke siden. Jeg har sett at jeg klarer å gå som meg selv ute blant folk, i alle fall i utlandet. Det i seg selv et stort steg på veien ut av skapet.

Spørsmålet nå er, når er lille Trondheim klar for meg?

——-

Dagsrapporter (med outfits for dem som bryr seg om sånt):
London dag 1: Jeg har debutert som jente utendørs!
London dag 2: Camden market, ny kjole og fish & chips
London dag 3: Oxford Street på en lørdag
London dag 4: Sea Life og Oxford Street… igjen
London dag 5: Døde dinosaurer, Hamley’s og Oxford Street for tredje gang.

Vår siste dag i London begynte igjen med at Ida angret på å ha latt noe hun hadde lyst på forbli ukjøpt på Oxford Street, og satte opp tidenes bambiblikk for å overtale meg til å returnere til handlegaten hun snakket så nettsettende om to dager tidligere. Det fikk gå. Det lå uansett på veien til Hamley’s, verdens desidert kuleste leketøysbutikk, som jeg hadde satt som krav at vi skulle besøke denne dagen. Ida lot seg villig overtale,og for tredje gang på like mange dager fant vi oss selv traske bortover Oxford Street. Igjen ble det mange avstikkere langs gaten innom ulike butikker, og jeg fant en kjole i en av dem som jeg bare måtte prøve på. Og den så rå ut på meg. Helt til jeg prøvde å ta igjen glidelåsen. Da viste det seg at den var for liten for meg. Så liten at jeg faktisk ødela glidelåsen. Jeg hang kjolen pent på plass og listet meg ut av butikken med planer om å rømme landet dagen etter.

Etter flere tilsvarende avstikkere, havnet vi til slutt på Hamley’s. Det indre barnet mitt våknet for alvor opp og jeg hadde det svært travelt med å komme seg opp i toppetasjen hvor Legoen befant seg. Der oppe ble jeg også positivt overrasket over at drømmejobben min faktisk eksisterer, men at den dessverre er opptatt av en fyr hvis navn, i følge navneskiltet hans, er Mark. Han jobber med å sitte i Lego-avdelingen og sette sammen Lego-byggverk til allmenn beskuelse. Den jobben skulle jeg gjerne hatt! Skulle jeg finne på å flytte til London, må denne Mark finne seg i å se seg forsiktig over skulderen på vei hjem når han går hjem om kvelden etter en lang arbeidsdag.

Mange fine Lego-sett hadde de også, men på grunn av plassmangel i kofferten ble det ikke så jeg kjøpte noe. Dette er kanskje ikke en typisk jenteinteresse, men jeg hadde virkelig likt å bli eieren av dette settet (det er i det minste shoppingrelatert, og DET liker vi, ikke sant jenter?):

…ok, da var jeg ferdig med nerdeinteressene mine.

Vel, nesten. Ida hadde nemlig klart å overtale meg til å bli med på naturhistorisk museum (jeg var ikke så vanskelig å overtale egentlig), så da tok vi undergrunnen til South Kensington for å se på fossiler av døde dinosaurer. Jeg aner ikke hva det er med disse forhistoriske skapningene, men de har fascinert meg helt siden jeg som seksåring gråt meg gjennom «The Land Before Time«. Jeg vet at Ida på sin Facebookvegg har påstått at jeg bare diltet etter, men sannheten var at jeg var i ferd med å bli litt dårlig i magen og i tillegg sliten av å gå så mye. Til tross for at jeg denne dagen hadde valgt å la de høye hælene bli igjen på hotellet og i stedet gå i ballerinaskoene jeg hadde kjøpt et sted på Oxford Street dagen før.

Men i tillegg til ballerinasko, hva hadde jeg så på meg i går?

Enkelte vil kanskje kjenne igjen kjolen fra H&M som jeg nevnte i et innlegg rett før jeg reiste. Endelig fikk jeg brukt den. Ellers er skinnjakken stadig fra Cubus, og skoene fra en tilfeldig butikk på Oxford Street. Jeg husker faktisk ikke. Samme gjelder smykket som jeg ikke klarer å huske å ha kjøpt.

Når jeg skriver dette har jeg for lengst tatt flyet tilbake til Norge, og jeg har begynt å reflektere litt over turen til London. Hvordan ble den i forhold til mine forventninger, og hva har den gjort med meg?

Jeg kommer til å skrive et eget innlegg om det så snart jeg har fått samlet tankene mine.

Litt av utfordringen med å reise med noen som har usedvanlig dårlig råd er at det er begrenset hva vi får gjort. Planene for i går var å dra opp i London Eye, som jeg hadde ekstremt lyst til og ta en tur til Sea Life Aquarium, noe Ida hadde ekstremt lyst til. Begge attraksjonene ligger mer eller mindre rett ved siden av hverandre, noe som egentlig er mer naturlig enn at bare den ene gjorde det, så da skulle vi ta dem rett etter hverandre.

Men vel fremme, etter å ha tatt en æresrunde rundt Waterloo Station fordi ingen av oss kan lese kart, fant Ida ut at det ble for dyrt med begge. Så da ble det bare Sea Life i går. Det var interessant nok, men jeg har vært i et par akvarier tidligere og jeg synes dette ble for «samlebåndspreget» i og med at man ikke på samme måte går rundt og så selv som man vil, man blir geleidet gjennom en serie av lange ganger med forskjellige sjødyr på hver side. Jeg liker ikke følelsen av å gjøre ting i kø. Ida derimot var som en unge i sukkerrus i en godteributikk og storkoste seg.

Utenfor Sea Life fikk vi også sett Big Ben på andre siden av Themsen, og jeg vurderte å få tatt et bilde av meg selv med dette monumentet i bakgrunnen. Men det var for mye folk der og jeg følte bare ikke for å stille meg opp, fiske frem masken min og så ta bildet. Så det utgikk.

Og apropos folkemengder og stress. I forrige innlegg skrev jeg om hvor stressende Oxford Street fortonet seg for oss, og særlig for Ida som ikke er vant med store folkemengder. Men etter Sea Life ble det så vi dro tilbake til Oxford Street igjen, mest fordi Ida angret på å ikke ha kjøpt en skinnjakke hun hadde fått prutet ned til £100, en femtedel av prisen, men likevel mer enn hun egentlig hadde råd til. Det ble altså så vi dro tilbake til butikken med den ekstremt flørtende selgeren, og Ida smilte fra øre til øre etterpå. Selgeren prøvde også å selge meg en annen jakke, og prøvde å få meg på gli ved å flørte og fortelle meg hvor fin kjole jeg hadde på meg. Han sa at med den jakken han skulle selge meg så kom jeg til å få alle guttene jeg ville ved retur til Trondheim. Jeg bare smilte og takket høflig nei. Jeg lot også være å nevne at jeg foretrekker jenter og ser på meg selv som lesbisk.

Men det ble da så jeg kjøpte noe jeg også. Siden vi likevel var i Oxford Street skulle jeg se etter en ny veske til meg selv, siden den jeg har (ja, jeg har bare en! Hva slags kvinne er jeg?) egentlig er alt for liten til noe annet enn festbruk. Men jeg fant ikke noen jeg likte som ikke kostet mer enn jeg strengt tatt var villig til å betale. Derimot kjøpte jeg et par ballerinasko. Etter fire dager på høye hæler har føttene mine begynt å protestere. Jeg takler kanskje høye hæler bedre enn Ida, men føttene mine er jo ikke vant med det over lengre tid de heller.

Så var vi over på gårdagens outfit. I går gikk jeg altså rundt i dette.

Elsker den kjolen! Den kommer fra H&M, og det samme gjør skjerfet, hvis jeg husker rett. Skoene er fra DinSko, men det ble ikke så jeg brukte dem. Det ble for heftig for føttene mine. Jeg gikk tilbake til de skoene jeg har hatt på de øvrige dagene. Og jakken er fortsatt fra Cubus.

I morgen reiser vi hjem og må stå opp veldig tidlig for å rekke flyet tilbake til Norge. Derfor kommer nok ikke rapporten fra dag 5 før om to dager, dessverre. Men følg med, følg med.