Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for oktober 2012

Jeg trenger DIN hjelp! Ja, DIN ja!

Beklager å høres så dramatisk ut, men det trengtes for å få oppmerksomheten din (ja, DIN ja!). Nå ser det ut til at jeg har den, så da må jeg vel komme til saken så jeg ikke mister den igjen.

Er du fortsatt med? Godt.

Denne bloggen har en facebookside. Ikke slutt å lese ennå, jeg vil et sted med dette! Med facebooksider er det sånn at man ikke får tilgang på statistikken før siden har minst 30 liker. I skrivende stund har siden 27 liker. Hadde du visst hvor mye jeg følger statistikken i denne bloggen, så hadde du også visst at jeg svært gjerne skulle likt å se hvordan status er på facebooksiden også. Jeg klarer faktisk ikke å vente på at tre personer til skal trykke seg inn og gjøre det av seg selv.

Derfor ber jeg aller nådigst om at du hjelper meg med dette. Du trykker ganske enkelt på det fine banneret helt nederst i dette innlegget, for å komme til facebooksiden. Når du er der inne, så regner jeg med du vet selv hvordan du liker siden. Dersom du allerede liker siden, så synes jeg du er fantastisk og kan vel egentlig ikke kreve noe mer av deg. Annet enn at du slår av lyset etter deg når du forlater toalettet, men det burde være en selvfølge. Kanskje du slipper hvis du får noen av dine venner til å like siden også? …nei, jeg er tilhenger av at vi ikke skal sløse energi, så det får bli sånn.

Vil du gi meg tilgang til statistikken på siden min så jeg får sove i natt?

…eller er du en av dem som sløser energi?

Oppdatering 08:52 torsdag 1. november: Nå har siden 30 liker, men jeg fortsatt ikke tilgang på statistikken min… merkelig. Håper den kommer, og at den kanskje kommer fortere hvis dere fortsetter å like siden?

This is Halloween… this is Halloween…

Så var det den tiden på året igjen. Den 31. oktober, den dagen som på en måte spenner en bro mellom 30. oktober og 1. november, slik ingen annen dato klarer. «Nå bare farer du med vås!» sier du. Bare at du sier det ikke på en så gammeldags måte, men du har likevel helt rett. Egentlig skulle jeg snakke om halloween. Men hvordan markerer man egentlig halloween når man bruker maske på absolutt alle bilder som legges ut i bloggen uansett hva kalenderen viser?


Svaret er, jeg gjør det ikke. For det første så er jeg for gammel til å slå følge med ungene som går rundt og hamrer på dører for å fylle svartsekken, som foreldrene sendte med dem, med nok sukkervarer til å bestå opptaksprøven til diabetikerforbundet. Det må jo være det de prøver på, når foreldrene sender med avkommene sine det nest største de finner i husholdningen, etter badekaret. Det må jo være fordi de har tro på at de vil fylle det til randen, ellers hadde jo en normal bærepose vært nok. Og skal de fortære alt dette innen fangstens utløpsdato, så må jo så store doser inntas om gangen at ungene vil ikke få lukket øynene på denne siden av nyttår.

Crunchie-lageret mitt kan de forresten se langt etter. Det er mitt, bare mitt! Så jeg åpner ikke døren når det ringer på heller.

For det andre så føler jeg at jeg kler meg ut nok. Mens alle andre er i sivil, så tar jeg på meg mitt kostyme, gutteklær, og går inn i rollen som en ung mann på tjue-noe år. En sånn dag kunne det derfor være fristende å tre inn i en av mine fineste kjoler, under det påskudd at dette er «kostymet» mitt. Men nå har vi allerede etablert at jeg er for gammel til å gå rundt på dørene og tigge (jeg skulle dog likt å sett trynene på de som åpner når jeg står der og lirer av meg gloser som «digg eller dæng» med min dype bassrøst). På toppen av det hele er det onsdag, og jeg skal på jobb i morgen, i likhet med veldig mange andre jeg kjenner. Det frister ikke akkurat å dra på en halloweenfest da, og jeg vet heller ikke om noen som arrangerer fest i kveld nettopp fordi det er midt i uka. Kanskje det dukker opp noen halloween-temabaserte fester når helgen kommer, men det føles irrelevant for dette innlegget. Spørsmålet var jo hvordan jeg markerer dagen i dag.

Jeg kunne jo dratt sammen med de svartkledde hobbysatanistene opp i skogen for å tenne bål og late som om vi gjør det for å ære våre forfedre og de gamle keltiske guder. Men da heter det ikke Halloween, for da heter det Samhain. Halloween er jo den handelstandsinnførte høytiden for småunger, og det de driver med oppe i skogen mellom trekronene må for Teutates’ skyld ikke forveksles med det der forferdelige amerikaniserte, kapitalistiske og useriøse tullet som det prepubertale småfolket driver med. Dette er alvor! Etterpå er det hjem og se på reprise av Åndenes Makt.

Men uansett om du kaller det Halloween, Samhain eller Jostein, så er det en dag for spesielt interesserte. Enten det er unger med sukkerabstinenser, hobbysatanister eller andre skrotnisser. For alle andre er det en vanlig dag, plassert i slutten av oktober. Ja, jeg kunne jo tatt med de som bruker denne dagen som en unnskyldning til å ta en fest. Men de bruker jo egentlig enhver anledning og driter egentlig i hvilken dag det er, så da er det jo en vanlig dag for dem også, er det ikke?

Ser vi sånn på det, så har jeg ikke noe som helst dårlig samvittighet for å ikke markere denne datoen, men at jeg heller velger å se på det som en helt vanlig dag. Da blir det ekstra kos hvis jeg unner meg noe ekstra godt, som for eksempel et lite uttak fra Crunchie-lageret mitt for da blir det jo ikke bare en påtatt feiring fordi kalenderen bestemmer at jeg skal feire. Da blir det å kose seg litt ekstra i hverdagen. Og det liker jeg. Så da sier vi det sånn.

Ha en god 31. oktober, kjære lesere. Og gjerne en god 1. november i morgen også.

«Want» fra H&M

Jeg har funnet en kjole på H&M sine nettsider som jeg har ekstremt lyst på. Ok, egentlig var det min venninne Margrethe som fant den og som viste meg den først fordi hun hadde lyst på den, men det er ikke poenget. Poenget er at jeg også har lyst på den, og det fikk meg til å gå en runde innom alle H&Ms avdelinger i Trondheim på jakt etter denne kjolen så jeg fikk prøvd den på. Uten hell. Margrethe kan også rapportere fra Bergen om at hun heller ikke har funnet den der, så da sitter vi i hver vår kant av landet og furter.

Klart den kan bestilles over nettet. Men både på grunn av fraktkostnader og at jeg har lyst til å prøve plagget først, noe som jo gjør meg litt stolt av meg selv da det å prøve jenteklær i et prøverom var uaktuelt for meg for et år siden, så er jeg i tvil. Men kjolen er utrolig kul da.

Jeg antar dere har lyst til å se? Ok, her er den…Kjolen har så vidt jeg kan se på bildet alle de kvalitetene jeg ser etter i en kjole for at den skal passe meg. Ikke for dyp utringning, som verken viser mangelen på bryster eller fremhever de brede manneskuldrene mine, men som har en markert midje. Ikke er den for kort heller.

Så har jo H&M sine nettsider den fordelen at de har et virtuelt prøverom. Som prøverom er det ubrukelig, for jeg aner fortsatt ikke om kjolen passer meg. Det vet jeg ikke før den eventuelt ramler ned i postkassen min, noe den sannsynligvis ikke gjør uansett, fordi postmannen her jeg bor tilsynelatende lider av vrangforestillinger og vil derfor ikke levere noe som er større enn en EC6-konvolutt, og tvinger meg derfor til å traske et par kilometer til nærmeste post i butikk i stedet.

Men prøverommet fungerer på den måten at jeg kan sette sammen outfits ut i fra H&Ms sortiment der og se hva kjolen eventuelt kan passe sammen med. Så i kveld har jeg lekt meg litt og satt sammen to antrekk, hvor jeg ikke har noe problem med å se meg selv i det ene i alle fall. Dere kan selv gjette hvilket.



Jeg føler meg fortsatt ikke noe nærmere noen løsning etter dette faktisk. Men så er det visst blitt vanlig for bloggere, etter hva jeg har skjønt, å legge alle ubetydlige avgjørelser og livet for øvrig i hendene på leserne sine. Det har jeg lyst til å prøve nå.

Synes du jeg skal bestille denne kjolen?

Nelly.com beklager at de sender meg et gavekort…?

Jeg husker da jeg var liten, hvor stas det var å få brev. Og den enorme irritasjonen over at mamma og pappa fikk brev nesten hver dag når jeg nesten aldri fikk noe. En dag ble jeg stor nok til å skjønne hva brevene deres faktisk inneholdt, og da var jeg egentlig glad for å ikke motta så mange brev.

Men å motta elektronisk post, eller «mail» som vi så opplyst kaller det her til lands, har visst ikke den samme sjarmen. Likevel ble jeg litt nysgjerrig da det lå en «mail» og ventet på meg i innboksen i går. Fra Nelly.com. «100 kroner til deg!» sto det i emnefeltet. Virkelig? Dette må sjekkes ut, så med en viss spenning i luften åpnet jeg det vedlagte HTML-dokumentet, for å se om det virkelig skjulte 100 kroner eller et ildsint virus som ville utslette alt innhold på hardisken min og alt øvrig liv slik vi kjenner det. Men her er hva som møtte blikket mitt…

Vi beklager, du har fått 100 kroner til å shoppe for

Jaha? Det var da virkelig ikke noe å beklage, jeg synes det bare er positivt å få penger til å shoppe for jeg. Det er en egenskap jeg deler med de fleste der ute, at vi ikke opplever det som negativt å få gaver, vi synes faktisk det er ganske trivelig, det… åh, det var ikke det dere beklager?


Her begynner jeg å gruble litt. Holdt jeg ut med dem under sommeren? Jeg bruker ikke handle noe særlig på Nelly.com. Men jeg kjøpte vel et par sko der i sommer til svært nedsatt pris. De kom etter noen få dager, og de satt godt på bena mine, og jeg brukte dem hver dag under oppholdet mitt i London, helt til bena mine ikke ville gå med høye hæler lenger og begynte å protestere. Dette beklager de at jeg holdt ut med? Den jevne kundekretsen deres må virkelig ha få utfordringer i hverdagen, hvis de føler det er på sin plass med en unnskyldning etter en slik opplevelse.

Men jeg bruker som sagt ikke handle noe særlig på Nelly.com. Klart, de har noen fine kjoler der, og mye jeg sikkert kunne tenkt meg å gå med. Hvis jeg ikke hadde hatt en mannekropp med manneformer jeg prøver å gjemme bort, noe som er vanskelig så mye hud som de klærne de har i sortimentet sitt blotter, og det på de underligste steder. Og om det er vanskelig å skjule manneformer, så tror jeg de ikke er laget for kvinner med former heller. «Modellen er 178 cm og bruker størrelse x-small» står det i beskrivelsen ved siden av illustrasjonsfotoet. I all verden… Jeg er 170 cm og bruker størrelse her står det host!. Det finnes altså tilfeller av underernæring i den vestlige verden også, og her sender vi millioner av kroner i u-hjelp ut av landet når vi ikke har klart å rydde opp hjemme. En skam!

Men her slår altså min kvinnelige side inn for fullt. Jeg kan ikke la bagateller som at de ikke bruker å ha noe for meg i sortimentet sitt ødelegge for det faktum at de akkurat har gitt meg 100 kroner som jeg kan bruke til å handle hos dem innen søndag. At ingen av plaggene på siden deres koster 100 kroner, utenom noen få stygge plagg i tilbudskroken som ingen vil ha uansett, det er derfor de er så billige, og at jeg dermed også må bruke noen midler i tillegg for å få det jeg sannsynligvis ikke ville ha kjøpt ellers, det er irrelevant. Jeg taper ikke 499 på å kjøpe en kjole som koster 599, jeg sparer jo 100 kroner på det! Det er en kjempedeal.

Så kommer skuffelsen. Når jeg oppdager at lite har forandret seg siden sist jeg var innom Nelly.com. Jeg finner faktisk ingenting jeg har lyst på. Ingenting. Ok, jeg finner noen plagg som koster over tusenlappen, men så dum er ikke engang jeg. At jeg tror at hundre kroner rabatt vil hjelpe mot en sum som i utgangspunktet er firesifret, og sannsynligvis er det etter at rabatten er trukket fra også. Samme hvor mye Nelly.com øverst på siden lokker med et ytterligere gavekort på 50 kroner hvis jeg handler for over 600 kroner.

Og da begynner nedturen. For nå føler jeg at jeg har tapt hundre kroner, og da blir jeg nedstemt og henfaller inn i fristelsen med å søke trøst i importerte sukkervarer. (Åjada, jeg har fortsatt igjen mesteparten av det jeg tok med hjem fra London. Jeg er litt stolt av meg selv sånn sett).

Med et skjønner jeg hvorfor Nelly.com følte de måtte beklage at de ga meg den hundrelappen. Vel, beklagelsen er på sin plass. Det frister å bla opp i en eller annen kontroversiell bok og kaste et par-tre forbannelser i deres retning. Men siden de lover at de får inn nye varer hver dag, venter jeg med å ønske dem kjønnsykdommer til etter søndag, når gavekortet har gått ut, hvis jeg ennå ikke har funnet noe.

Til da får dere ha en fin dag 🙂

Henger fortsatt sammen!

Hei verden!

I forrige innlegg takket jeg de trofaste leserne som har tittet innom selv om jeg ikke har oppdatert. Nå vil jeg takke igjen for at dere ikke bare har fortsatt med det (for det kan jeg se i besøkstatistikken), men at dere har gitt meg noen lykkeønsker også. Dette setter jeg pris på, for da ser jeg at jeg faktisk har lesere som engasjerer seg om det jeg skriver. Tusen, tusen takk.

Jeg har forsøkt etter beste evne å ta det med ro i helgen. Jeg hadde riktignok lørdagsvakt i butikken denne helgen, så jeg måtte dit noen timer for å jobbe, men det var også før jeg skrev blogginnlegget. Etter å ha skrevet det, krøp jeg under dyna og så film. For nysgjerrige sjeler kan jeg nevne at det var «Inception» (som jeg har sett en gang før, og det var da den kom ut), og at det går fint an å se den selv om man har massiv hodepine som ikke vil gi slipp.

Det hadde den heller ikke gjort da jeg våknet søndag morgen, så da bestemte jeg meg for å ta det med ro denne dagen. Mesteparten av tiden satt jeg sammekrøpet under et teppe med en kopp te og en god bok. En bok som jeg forøvrig begynte på for snart to måneder siden, men på grunn av stress og lignende ikke har funnet roen til å klare å fullføre, noe som er uvanlig til meg å være for jeg leser ganske fort. Men etter å ha brukt nesten to måneder på å lese en tredjedel, så ble de siste to tredjedelene fullført på noen timer på søndag. For nysgjerrige sjeler kan jeg nevne at det var «Det siste barnet» av John Hart. En krimforfatter flere av dere burde stifte bekjentskap med, for han skriver godt.


Arkivfoto fra en lat søndag tidligere denne måneden hvor jeg hadde huset for meg selv, og dermed også muligheten til å utføre en av mine favorittsysler mens jeg var kledd som jente: å lese i en god bok. Dette bildet viser forøvrig en annen bok jeg har begynt på, men som jeg ikke ser ut til å ha klart å fullføre, selv om den er god. Stygg trend det der…

Så ble det mandag og jeg måtte tilbake til jobb. Dessverre fortsatt med hodepine. Ikke verre enn at jeg klarte å gjennomføre arbeidsoppgavene mine, men jeg var sliten etterpå. Når jeg skriver dette er det blitt mandag kveld, og det murrer fortsatt i hodet. Jeg har legetime i morgen, og håper legen kan hjelpe meg med å finne ut hva som står på og eventuelt hvordan vi kan få det til å forsvinne.

Men til dere trofaste lesere kan jeg love at et nytt innlegg, i min tradisjonelle sarkastiske stil er på vei. Jeg har allerede skrevet det, men jeg ville bare la dere se dette innlegget først. For å vise at jeg er på vei tilbake. Men jeg har fortsatt lyst til å ta det litt med ro for å ikke slite meg helt ut med en gang.

Joda, jeg lever fortsatt… såvidt…

Nå har jeg gitt meg selv en utfordring. Nemlig å skrive dette innlegget. Jeg aner ikke hvor jeg skal starte en gang. Jeg tror jeg starter med et «hei».

Hei.

Nå har jeg ikke oppdatert denne bloggen på nesten en uke, etter å ha oppdatert med omtrent to innlegg om dagen en lengre tid. Siste innlegg ble skrevet mandag kveld, og hadde en litt annen tone enn jeg har hatt tidligere. Til da har jeg stort sett skrevet tekster med en humoristisk vinkling, akkurat slik jeg liker det som den humoristen jeg er. Vanligvis. Jeg liker ikke å skrive innlegg hvor jeg sutrer over hvor vanskelig jeg har det. Det kan være godt å få det ut akkurat der og da, men etterpå så gir det en dårlig følelse. Derfor prøver jeg å holde meg langt unna slike innlegg, og selv om enkelte av mine venner har prøvd å overbevise meg om at det jeg skrev på mandag var velbalansert, så føler jeg selv at jeg sutret i det. Og det likte jeg ikke.

Så nå skriver jeg enda et sutreinnlegg…

Jeg møtte rett og slett veggen tidligere denne uken. Jeg har slitt med depresjon i et par år, så dette er noe som kommer og går. Men akkurat nå føler jeg at jeg er i en litt håpløs situasjon. Delvis på grunn av bosituasjonen, hvor økonomien har tvunget meg inn i et bokollektiv etter å ha bodd for meg selv en god stund og har kunnet være meg selv. Det får jeg ikke nå, fordi jeg bor med andre. Den andre grunnen er at jeg heller ikke vet hvor mye lenger jeg har den jobben jeg har nå, på grunn av nedskjæringer i bransjen. Jeg har nok jobb ut året, for handelstanden trenger de stakkarene de kan få nå når førjulsesongen er rett rundt hjørnet. Men alt dette stresser meg. Blir ikke økonomien bedre så kommer jeg meg ikke ut av kollektivet, men uten jobb så vil økonomien i alle fall ikke bli bedre.

Det toppet seg også på onsdag da jeg mens jeg var på jobb fikk en hodepine av en annen verden. Onsdag kveld var det så ille at hele venstresiden av ansiktet mitt var lammet av smerte. Det har ikke vært like vondt etterpå, men det har likevel vært der i bakgrunnen og murret. Nå skriver vi lørdag kveld og jeg har fortsatt hodepine. Har det ikke gitt seg på mandag så skal jeg oppsøke legen. Men jeg tror dette skyldes stress.

Det skal likevel sies at jeg mens jeg har vært på jobb har holdt masken (ikke den jeg har på meg på bildet i headeren da, skjønner du vel) og smilt til hver eneste kunde som har kommet innom butikken, hjulpet dem som har trengt det med å finne det de ser etter og i noen tilfeller også pakket det inn som gave etterpå i racerfart. Det blir vel mer av dette i tiden fremover. Alt dette med et smil. Men jeg har vært utslitt etterpå, og har gått og lagt meg nesten rett etter middag hver dag den siste uka. Jeg har vært sliten og slitt med hodepinen.

Sånt blir det ikke blogginnlegg av.

Men jeg har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har oppdatert her. Jeg ser jo på statistikken at selv om det ikke er i nærheten av det det har vært, så er det mange som er innom daglig for å se om jeg har skrevet noe. Det viser at jeg har en trofast leserskare der ute, og det hjelper jo på humøret mitt. Derfor skriver jeg også dette innlegget, for å forklare hvorfor jeg har blitt «borte».

Men jeg kommer igjen. Det kan skje i morgen, og det kan skje om en uke. Jeg vet ikke. Men jeg har masse å skrive om.

I mellomtiden, fortsett å titte innom her. Eller du kan like denne bloggens side på facebook så får du beskjed når jeg oppdaterer bloggen igjen. Kanskje du får noen sporadiske livstegn fra meg også, av en så forkortet art at jeg ikke ser noe poeng i å oppdatere bloggen med det.

Jeg blir forresten også veldig glad om jeg får kommentarer fra dere som er innom og ser etter nye oppdateringer, for å se hvem dere er. Jeg blir jo litt nysgjerrig når jeg ser et så høyt, men stabilt tall med lesere hver dag selv om jeg ikke oppdaterer.

Jeg håper at jeg klarer å oppdatere igjen i morgen. Da har jeg tross alt fri fra jobb og kan slappe av litt. Hvis ikke, så kommer det alltids en dag etter det også.

Det gikk da bra å skrive dette? Alt jeg trengte var å starte med et «hei».

«Få bedre selvtillit, din dust!»

Nå blir det litt alvor her.

Jeg har aldri fått støtte for mitt ønske om å være jente fra foreldrene mine. Faren min har jeg aldri gitt sjansen, rett og slett fordi jeg er for redd, på grunn av de holdningene han viser i form av kommentarer mot tv-skjermen hver gang det dukker opp noen som faller innenfor kategorien skeiv. Moren min derimot fikk vite det da jeg var 16, men reaksjonen hennes var ikke som jeg hadde håpet. Hun ba meg om å holde dette for meg selv. Ikke fortell det til noen, ikke vennene mine, ingen! Jeg måtte bare tenke på hvordan alle i hele verden vil bruke dette mot meg, og at de ikke bare ville det bruke det mot meg, men mot dem, den nærmeste familien min også. Og naboene. Tenk hva naboene ville si?

Likevel. Selv om dette på ingen måte har vært til hjelp for meg i min søken etter min identitet, så vil jeg faktisk si det er noen som har vært enda mer til skade.

Bedreviterne.

Bedreviterne er dem som står på sidelinjen og roper om at jeg bare skal hoppe i det, og hvor dum jeg er som ikke skjønner at jeg aldri vil komme meg ut av skapet hvis jeg ikke gjør som de sier. De som i kommentar etter kommentar ber meg om kaste den dumme masken og blogge uten, for det er da ikke farlig. Det er ikke noe å være så forbanna redd for, nå må jeg skjerpe meg, og vise verden hvem jeg er. Det er bedre for meg på denne måten. Det må jeg da skjønne.

Men jeg tror ikke man lærer å svømme av å hoppe fra timeteren. Snarere tvert i mot tror jeg at du drukner hvis du ikke har tatt noen svømmetak på grunt vann først.

For de gangene jeg har prøvd å kaste meg ut i det, så har det gått galt. Både den gangen jeg skulle ut på byen i min hjemby Trondheim som jente med en venninne, men ikke kom så langt som å skifte til kjole engang før jeg brøt sammen i et angstanfall, og den første dagen i London for omtrent en måned siden da tanken på å være en hel dag ute som jente fikk meg til å bryte ut i gråt. Da blir nedturen dessto større. Hvorfor klarer jeg ikke dette hvis det er så forbanna enkelt som bedreviterne sier?

Londonturen er forsåvidt også en god analogi på hvordan jeg trenger å gå frem. Ida, som var med meg til London, trøstet meg den morgenen og sa at hvis det var så ille, så fikk jeg heller gå ut som gutt den dagen, så fikk vi kjenne litt på stemningen i byen sammen først før jeg eventuelt prøvde igjen. Sånn ble det. Etter å ha vært ute som gutt hele dagen, så bestemte jeg meg utpå kvelden for å prøve. Jeg brukte lang tid etter at sminken og jenteklærne var på før jeg turte å gå ut, og etter å ha vært ute i ti minutter, i en vandring rundt hotellet, så maktet jeg ikke mer. Da var jeg psykisk utslitt og måtte ta med Ida tilbake på rommet.


Vettskremt Emilie ute for første gang som jente i Londons gater. Her like før Ida og jeg går opp på rommet igjen.

Men jeg greide det. Med den vissheten i bakhodet kunne jeg legge ut på en lengre tur dagen etter, mot Camden Market. Det gikk også bra, og da var selvtilliten og lysten til å gå ut som jente enda større. Jeg forlot aldri hotellet i noe annet i jenteklær etter de ti minuttene den første kvelden. Ikke før vi skulle hjem. Men uten de ti minuttene, hvor jeg visste at jeg kunne bryte av når jeg ville, så hadde jeg aldri klart å dra til Camden Market som jente.

Det var det som hjalp på selvtilliten min. At Ida sa at jeg måtte ta det slik jeg følte for. Ikke hun som en gang nærmest skrek til meg gjennom facebookchatten at jeg måtte skjerpe meg, og at jeg var i ferd med å bli gammel, og at jeg derfor måtte komme meg ut av skapet snart. Nevnte jeg forresten at dette er et par år siden, og at jeg stadig er i 20-årene og ennå har et stykke igjen til 30?

Jeg snakker ikke med henne lenger.

Når bedreviterne er ute av systemet, må jeg jobbe med å få stemmen til mamma ut av hodet. Den som ber meg om tenke på at det ikke bare vil gå utover meg, men også familien min. Og om hva naboene vil si.

Naboene. Jeg vet ikke hvem naboene hennes er engang…

Da jeg kjøpte favorittskoene mine – kanskje min beste shoppingopplevelse

Nå vil jeg fortelle om en av de beste shoppeopplevelsene jeg noen gang har hatt. Det er bare en dag siden jeg postet innlegget om utfordringen ved å bruke prøverom når man er jente i guttekropp, og helst ikke vil bli lagt merke til. I skobutikker er det verre. Der har de jo ikke prøverom, for hallo, hva er vitsen med det? Men likevel, det vil skape en del reaksjoner når en gutt begynner å prøve et par pumps. Derfor prøver jeg aldri sko før jeg kjøper dem. Jeg har en venninne som bruker nesten samme størrelse som meg, som det hender prøver for meg. Men hun bor et stykke unna, så det er ikke så ofte vi treffes eller shopper sammen. Det er bare et par ganger i året. Som oftest går jeg altså alene.

Det gjorde jeg den gangen også. Den sommerdagen jeg vandret rundt på kjøpesenteret City Syd i Trondheim for å finne litt sommerklær til meg selv. Tilfeldigvis gikk jeg forbi Din Sko i første etasje, og la merke til et stativ med lilla pumps til nedsatt pris. 199 kroner. Du trenger ikke la blikket bevege seg mye rundt i denne bloggen for å skjønne at jeg er over middels begeistret for den fargen. Jeg måtte ha dem.

Så jeg gikk inn og så på dem. Jeg tok selvsagt en ekstra runde med blikket rundt i lokalet for å passe på at jeg ikke tiltrakk meg noen oppmerksomhet fra de andre kundene der jeg sto, kledd som gutt som vanlig fordi jeg ikke tør å gå ut som jente. Så plukket jeg opp en, og prøvde å se på størrelsen. På merkelappen inni fant jeg ikke noe annet enn 36-41. Jeg nektet å tro at de var laget med innebygd stretch, så jeg gikk til kassen og spurte om dette var størrelse 41 som jeg jo bruker, heldig som jeg er. Hadde jeg brukt 42 hadde jeg hatt problemer med skoshoppingen. Damen bak kassen så litt på skoen og sa at jo, det var det, og spurte etterpå om jeg skulle ha den da. Jeg nikket og bekreftet, hvorav damen gikk ut på lageret for å hente den andre skoen. Og da hun kom tilbake skjedde det.

Som om det var den naturligste tingen i verden spurte hun meg om jeg ville prøve dem på.

Der og da fikk jeg panikk. Jeg var overhodet ikke forberedt på å få servert det spørsmålet, så jeg reagerte med å rope «GAVE!». Damens reaksjon var da å si at «ok, da vil du kanskje ha med esken rundt da?». Jeg nikket igjen, og betalte og nærmest løp ut av senteret.

Men ute på parkeringsplassen så begynte hodet mitt å virke igjen. Den damen der var egentlig veldig kul. Hun kunne ha risikert å fornærmet noen ved å stille det spørsmålet, men hun gjorde det likevel, som om det var et helt naturlig spørsmål å stille en ung mann kledd i jeans og hettejakke med opprullede ermer. Dette gjorde faktisk at jeg fikk lyst til å gå tilbake dit og handle igjen. Og det har jeg gjort, også når jeg trenger nye sko til det mannlige aliaset jeg går rundt med til vanlig.

Så dersom noen der ute som leser denne bloggen kanskje vet hvem denne damen var, så fortell henne gjerne hvor mye jeg satte pris på denne lille enkle setningen. Hun så ut som om hun var i tretti-førtiårene, hvis ikke hukommelsen min spiller meg et puss, så hun hadde nok jobbet der en stund og sett flere slike som meg handle sko til seg selv. Det var nok derfor hun klarte å si dette med den største selvfølgelighet.

Men tenk hvis alle var som henne!


Det ble da nye sko på meg den dagen, og siden har jeg brukt dem en del med ujevne mellomrom. Nå er det jo ikke alle antrekk de passer til på grunn av lillafargen sin, men når de gjør det, så passer de også perfekt på foten min og føles veldig gode å gå med. Jeg elsker dem rett og slett, og bruker favorittskoene som oftest sammen med favorittkjolen min, den lille sorte.


Kanskje ikke helt egnet for en jobb på catwalken? Men jeg prøver i det minste å posere, med varierende hell.


Jeg har forresten brukt denne kjolen ganske mye nå i diverse bilder på denne bloggen, inkludert i headerbildet. Kanskje på tide å skrive et innlegg om «min lille sorte»?

Utfordringer #4 1/2: Å skrive innlegg om å prøve klær i prøverom

Jada, da var det visst på tide med litt metablogging, altså blogging om å blogge. Bare noen timer etter innlegget «Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom» kommer altså dette innlegget om innlegget. Saken er nemlig den at jeg egentlig hadde planer om å skrive denne bloggposten tidligere denne uken, men det skulle bli en vanskelig tekst å skrive.


Floyd på Trondheim Torg. Den eneste butikken jeg var innom som lot meg få fotografere prøverommene sine. Det er nok til at jeg liker dem.

Jeg hadde noen klare planer om hvordan jeg skulle gjennomføre dette, og jeg trengte noen bilder. Så onsdag tok jeg med meg speilreflekskameraet mitt da jeg dro hjemmefra for å dra på jobb, og da jeg hadde jobbet nok for denne dagen hektet jeg kameraet mitt på skulderen og gikk for å se etter et bestemt element:

Saloondør-prøverommet!

Jeg nevner det forsåvidt i blogginnlegget men jeg hadde egentlig tiltenkt den en større rolle. I innlegget skulle jeg egentlig kartlegge flere typer prøverom, og saloondør-prøverommet må være det minst transevennlige som finnes, når vi ser for oss den unge usikre jenta i guttekropp som ønsker å prøve jenteklær uten at noen ser det, men havner da bak en slik pornosladd som jeg kalte det. Jeg husker med gru under et besøk på H&M på City Nord i Bodø at de hadde slike prøverom, og til og med rett bak kassen, om jeg husker rett. Det hadde vært noe til innlegget det!

Men etter å ha besøkt de fleste klesbutikkene i Trondheim sentrum, hadde jeg fortsatt ikke funnet noe som var i nærheten engang. I tillegg fikk jeg nei hver gang jeg henvendte meg i kassen for å spørre om jeg kunne ta bilder mot prøverommene. Jeg presenterte meg ikke ved navn, jeg sa bare at jeg var humorist og at jeg holdt på å skrive en tekst om fenomenet prøverom og trengte et illustrasjonsbilde. På en av butikkene, jeg skal ikke si hvilken, så de på meg som om jeg akkurat hadde spurt om jeg kunne få spille inn en pornofilm i prøverommet deres, før de sa blankt nei. Så det så i det hele tatt mørkt ut for hele innlegget.

Men Floyd på Trondheim Torg skulle bli redningen. Det var en godt voksen dame som sto bak disken, så jeg gjetter det var daglig leder, uten at jeg skal si det sikkert, men hun sa øyeblikkelig at jeg bare skulle knipse i vei. Hun begynte til og med å rydde ut fra prøverommene og henge forhengene pent på plass før jeg rakk å pakke ut kameraet mitt. Det gjorde at jeg fikk det ene illustrasjonsbildet jeg trengte for å bryte opp en lang tekst. Og jeg synes faktisk at «Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom» ble et av de bedre innleggene jeg noen gang har skrevet.

Ironisk nok ville Floyd ha kommet dårlig ut i en test om transevennlige prøverom da de er plassert midt i butikken med sitteplasser mellom, rett ved kassen og med innsyn fra inngangen, noe som gjør det vanskelig å snike seg inn og ut ubemerket. Der vil du bli lagt merke til, uansett om du vil eller ikke, når du skiller deg såpass ut som du gjør når du er en gutt som er på vei for å prøve plagg fra en butikk som selger utelukkende dameklær. Floyd selger heller ikke klær du ville gått med til vanlig, heller festantrekk, så prisene er deretter og da blir det jo ekstra viktig at klærne passer.

Likevel. Floyd er kulest i gata for at de var de eneste som lot meg få ta bilder. Jeg kommer til å huske dette. Kanskje kommer jeg innom hvis jeg trenger en kjole til et selskap eller noe i fremtiden. Men det får bli etter at jeg er komfortabel med å gå som jente ute blant folk for der inne er det jo som kjent umulig å stikke seg bort.

Men sånn ellers så håper jeg at ingen av dem jeg snakket med, da jeg med mitt mannlige alias gikk rundt og prøvde å få tillatelse til å ta bilder av prøverommene, leser denne bloggen. Hvis noen av dere gjør det – nå vet dere hvorfor jeg ikke presenterte meg med navn.

Utfordringer #4: Å prøve klær i prøverom

Gitt at de fleste av mine lesere faktisk er jenter født som jenter, og ikke jenter i guttekropp som meg, så må jeg be deg som leser dette om å sette deg inn i min situasjon. Nemlig hvordan det er å gå inn i en butikk, med et fysisk utseende og påkledning som får alle til å oppfatte deg som en gutt, for å se på jenteklær. Og kanskje til og med prøve dem på…

Her kunne jeg ha skrevet et eget innlegg bare om shoppingen, og nå lurer jeg veldig på hvorfor jeg ikke gjorde nettopp dette, og sparte prøverominnlegget til senere. Men der går du, som eneste hane midt i hønseflokken og føler at du ikke helt klarer å gli inn og bli usynlig i omgivelsene. Du prøver etter beste evne å se etter klær til deg selv, mens du samtidlig føler at de andre kundene i butikken, som fortsatt bare er jenter, ser i din retning og tenker sitt om hvilken pervers faen du er som kjøper jenteklær til deg selv. Eventuelt tenker de kanskje at du er kul som kjøper klær til kjæresten din, men hva vet vel du, du kan vel ikke lese tanker, kan du vel?

Omsider finner du noe du liker. Om det er en kjole, en topp, et par bukser, et skjørt… jeg aner ikke, det er sånn shopping er. Du vet aldri hva du finner, ikke engang når det er en hypotetisk setting som dette jo er, så vi får like godt følge spillereglene først som sist. Men dette med bekledning er mer komplisert for jenter enn det er for gutter. Selv om det ser pent ut på kleshengeren er det ingen garanti for at det ser bra ut på deg. Du kan selvsagt bare ta sjansen og ta det med hjem, men tro meg, det har jeg gjort mange ganger og lite er så kjedelig som å komme hjem med et plagg som overhodet ikke passer deg og din kroppsfasong. Da må du psyke deg opp ytterligere for å dra tilbake og bytte, eller du kan legge det bakerst i skapet og sture over bomkjøpet. Eller du kan unngå dette selvsagt, men det krever at du utfordrer deg selv:

Du må gå for å prøve plagget i prøverommet.


Illustrasjonsfoto: Floyd, Trondheim Torg har store fine prøverom med stoler utenfor, hvor de som er med kan sette seg ned med et magasin og slappe av, mens de venter på den som prøver sine utvalgte tekstiler. Altså et uegnet sted å prøve for en som vil snike seg inn og ut av prøverommet ubemerket. Prøverommene er plassert rett ved siden av kassen også… Jeg vil likevel ikke si noe nedsettende om dem, i og med at de var de eneste som ville la meg fotografere prøverommene sine. Det gjør dem til de kuleste i gata, men mer om dette i et senere innlegg.

Og nå blir det ubehagelig. For om du følte at alle tenkte nedsettende om deg når du bare så på klærne, så vil du føle at de ser enda mer på deg nå som du beveger deg i retning avlukkene for å prøve dem på. Og jeg tviler på at noen av dem vil tenke at du er kul som prøver på klærne for kjæresten din. Kanskje de tenker du er kul som tør å gå egne veier, men hva vet vel du, du har ikke blitt tankeleser i løpet av de siste avsnittene heller. Da gjelder det å snike seg så ubemerket som overhodet mulig i retning prøverommet, og planlegger gjerne ruten frem dit litt først, ut i fra hvor mange kunder du må passere på veien dit, eventuelt hvor mange som oppholder seg i området. Jo færre det er utenfor prøverommet, jo enklere er det å snike seg inn.

I noen butikker er det lettere enn andre å prøve klær. Er du for eksempel på H&M så bruker de å ha prøverommene sine helt bak i butikken, i en bortgjemt krok, og blir det for ille å prøve i nærmeste prøverom fra der du fant plagget, så finnes det som regel en herreavdeling ikke langt unna med eget prøverom. Store fine, nesten heldekkende dører foran prøverommene har de også, og ikke slike saloondører som enkelte opererer med, hvor du ser alt som foregår fra anklene og ned og fra skuldrene og opp når du står på utsiden, slik at dørene fortoner seg som en sladd over en dårlig pornofilm for de som måtte stå utenfor. Heldigvis ser det ut som om slike dører foran prøverom er utdøende. Jeg fant ingen slike på min jakt etter en butikk som ville la meg fotografere tidligere denne uken.

Men om H&M har en herreavdeling som gjør det naturlig at gutter også går inn i prøverommet, så har ikke for eksempel Gina Tricot det. Dermed vil det her føles ekstra viktig å komme seg ubemerket inn her. Gina Tricot har også prøverom i en bortgjemt krok bak i butikken, i alle fall i de to avdelingene kjeden har her i Trondheim, så dette er ikke verstingen. Men det kan være vanskelig nok likevel å komme seg frem til denne kroken ubemerket. Er du i tillegg i en av de butikkene hvor prøverommene er godt synlige fra store deler av butikken, eller til og med midt i det mest trafikerte området, så kan det bli i overkant barskt. Dette kan fremprovosere prikking i venstrehånden hos de fleste.

Så du kom deg frem til prøverommet, og du fikk prøvd om plagget eller plaggene du valgte ut passer deg og din kropp, og som en bonus hvor lett de klistrer seg til kroppen når du er like svett som denne opplevelsen har gjort deg. Men det er ikke over ennå. Nå skal du ut av prøverommet, like ubemerket som du snek deg inn. Nå har du den ulempen at det er et forheng eller en lukket dør foran avlukket ditt, så du klarer ikke å se om kysten er klar. Du må bare satse på sansene dine, sånn som hørselen. Hører du noen utenfor nå? Er det trygt å gå ut nå? Hvis ja, kom deg ut raskt, og straks du er ute, lat gjerne som om du holder i klærne for noen andre mens du fortsetter din ferd mot kassen. Hvis du skal ha de plaggene du prøvde da. Skal du ikke ha dem, kan du enten la dem henge igjen i prøverommet, eller være snill mot de som jobber der og henge dem tilbake på plass. Det siste her tilføyde jeg fordi jeg jobber i butikk selv…

Still deg så i kø for å betale, og når du har betalt forlater du butikken, og beveger deg i retning nærmeste utsalgsted for iskrem og/eller sjokolade. Du har vært flink og synes du fortjener en belønning. Gratulerer. Bare sørg for å kjøpe flere plagg per shopperunde, slik at du ikke bare kjøper et og et plagg. Skal du feire for hver gang da, kommer du til å bli feit og vokse ut av plaggene du akkurat kjøpte.

Men – så var det hvordan man får shoppet sko da, og hvor er prøverommet i skobutikken da liksom?!!!

PS! Hvis du hever blikket litt innimellom og studerer de andre kundene i butikken, vil du se at de ikke stirrer på deg. De gir faktisk jevnt faen i deg. Du burde gi faen i dem også egentlig. På dette tidspunktet bør du forresten senke blikket igjen. Du gjør nemlig den jenta der nervøs av at du stirrer på henne. Uhøflige faen.

Tidligere utfordringer:
#1: Skjeggvekst
#2: Å høres ut som en jente
#3: «Dagens Outfit»