Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Jeg gjør det fordi jeg trenger pengene

Det er gått over en uke siden jeg fikk beskjeden om at jeg mister jobben fordi bedriften må kutte i utgiftene. Etter å ha tatt meg fri de to siste dagene i forrige uke for å samle tankene, møtte jeg opp som vanlig på kontoret mandag morgen som om ingenting hadde skjedd og fortsatte der jeg slapp med de vanlige arbeidsoppgavene.

Men det var likevel ikke som det har vært tidligere. Mens jeg for bare halvannen uke siden omtalte dette som drømmejobben, er det nå helt forferdelig å være her.

Derfor var det litt blandede følelser til at sjefen sa at jeg skulle få fortsette her til 1. desember, og at han skulle se på om det var mulig å beholde meg ut året. Økonomisk sett jubler jeg, fordi jeg jo trenger pengene, men psykisk sett er tanken på å fortsette i over en måned til deprimerende.

Selv om jeg ikke har et eneste stygt ord å si om sjefen min eller noen av kollegene mine, og fortsatt er glad i dem alle sammen, så er det vondt å møte opp på jobb og se ansiktene deres hver dag. Det føles litt som å tvinges til å henge med en eks-kjæreste som nettopp har dumpet deg og som du ennå har følelser for.

Men når sjefen viser at han er villig til å strekke seg langt for å gi meg sjansen til å spare opp litt midler før jeg igjen blir arbeidsledig, så føler jeg også at det er min plikt å levere som før og fortsatt gjøre mitt beste. Derfor fortsetter jeg å møte på jobb, og har ikke engang vurdert sykemelding. Selv om jeg ikke lenger koser meg med arbeidsoppgavene, og egentlig ikke ønsker å være her lenger.

For jeg trenger som sagt pengene. Og det er derfor jeg gjør det.

Facebook

Burde jeg avbestille timen på Rikshospitalet?

Livet hadde endelig begynt å føles stabilt, og med nyvunnet ro og selvtillit hadde jeg endelig det overskuddet jeg trengte for å be om henvisning til Rikshospitalet for utredning til kjønnskorrigerende operasjon. Etter noen uker kom innkallelsen til time og jeg gjorde meg klar til Oslotur mot slutten av november.

Så kom nyheten om at jeg ikke lenger hadde noen jobb.

Det er nå gått en uke siden jeg fikk denne nyheten og siden har jeg vært et godt stykke nede i etasjene under kjelleren. Både fordi jeg jo elsker jobben min og fordi jeg nå er redd for hva fremtiden vil bringe av utfordringer og om jeg i det hele tatt vil ha råd til å leve den neste tiden. Det siste jeg ønsker da er å begynne på en psykisk krevende prosess hvor en mulig kjønnsoperasjon ligger i andre enden.  I det hele tatt frister det veldig lite å møte på en slik utredning og utsette psyken min for enda flere utfordringer. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok.

Derfor lurer jeg nå på om jeg kanskje burde avbestille timen.

Men det er fortsatt over en uke igjen. Reisen er allerede kjøpt og betalt, og kan ikke refunderes. Min gode venn Bård, som jeg bruker å bo hos når jeg er i Oslo, har sagt at sovesofaen hans står der og at jeg er velkommen til å bruke den uansett om jeg tenker å gjennomføre eller om jeg bare trenger å komme meg bort litt.

Jeg vet sannelig ikke.

Men før jeg eventuelt drar til Oslo har jeg en time hos psykologen, som jeg opprinnelig ba om for å forberede meg til mitt første møte med Riksen. Så selv om det blir litt annerledes enn jeg så for meg, har jeg i alle fall noen å snakke med før jeg tar en avgjørelse.

Facebook

Det føles som å bli dumpet av kjæresten

I forrige uke spurte jeg i et innlegg i bloggen om hva som skulle til for at jeg skulle tørre å møte på kontoret som jente. Allerede dagen etter fikk jeg den nedslående beskjeden som gjør at spørsmålet ikke lenger er relevant.

Etter to år i det jeg vil kalle for drømmejobben blir jeg nødt til å se meg om etter noe annet å gjøre.

To dager før bursdagen min ble jeg i forrige uke kalt inn på sjefens kontor for å snakke om fremtiden. Forrige gang det skjedde for noen måneder siden gikk jeg ut derifra med tilbud om fast fulltidsjobb etter halvannet år med løpende deltidskontrakter. Men høsten som fulgte har vært veldig treg, og jeg har merket at det i lange perioder har vært lite å gjøre. Derfor var sjefen i samråd med styret nødt til å ta en veldig tung avgjørelse for å kutte ned på utgiftene, og dessverre for meg kom de frem til at det ikke lenger var forsvarlig å beholde stillingen som ble opprettet til meg for bare tre måneder siden. Jeg kunne se på sjefen at han ikke hadde det godt da han med blanke øyne informerte meg at de dessverre måtte la meg gå.

Det ble ikke mye til bursdagsfeiring denne helgen for å si det sånn.

Men på tross av de dårlige nyhetene har sjefen min slått på tråden flere ganger i dagene som fulgte for å spørre hvordan det går, og om det er noe han kan gjøre for meg. De andre kollegene mine ble også lei seg da nyheten nådde dem, og de har også tilbudt meg sin støtte i denne tunge overgangen som dette jo vil bli. Det viser bare hvor fantastiske folk jeg har hatt gleden av å jobbe med.

Derfor er jeg ikke helt sikker på hva som gjør mest vondt nå. At den økonomiske hverdagen min vil bli veldig usikker fremover, at jeg ikke lenger vet om jeg vil kunne leve av hobbyen min eller at jeg ikke lenger skal møte de smilende ansiktene til kollegene jeg har blitt så glad i hver dag.

Det jeg føler nå minner faktisk mistenkelig mye om kjærlighetssorg. Men jeg har kommet meg over et tungt samlivsbrudd tidligere, og jeg skal nok klare dette også. Selv om det sannsynligvis kommer til å ta litt tid.

Facebook

Klar for å gå på jobb som jente?

Det er en voldsomt spennende tid jeg går gjennom nå, og jeg har flere ganger nevnt hvor nervøs jeg er for min første time og utredning for mulig kjønnsoperasjon om to uker. Likevel er det noe som skremmer meg enda mer, men som jeg også føler er den egentlige neste store utfordringen. Nemlig å møte på jobben som jente.

For selv om gutta på jobben vet at jeg er transkjønnet, og jeg faktisk har dratt på jobb med sminke – uten at noen la merke til det – så er dette noe som sitter veldig langt inne. For etterpå er det virkelig ingen vei tilbake.

Likevel er det noe jeg tenker mye på, og det har vært oppe nesten hver gang jeg har vært hos psykologen det siste året. «Du får prøve da?» sa hun faktisk en av de siste gangene jeg var der, som den letteste saken i verden. Og jo, det burde jo egentlig vært det. Som sagt vet de jo at jeg er transkjønnet, men ingen av kollegene mine, med unntak av han som passerte meg på gata uten å kjenne meg igjen, har ennå sett meg som jente. Det i seg selv er en terskel å komme over, men det er likevel ikke det verste.

For på kontoret jeg jobber er det mye kunder og kolleger fra andre bedrifter som flyr inn og ut, og om jeg møter på jobb som meg selv vil det på en måte bli offisielt at jeg er transkjønnet etterpå. Selvsagt kan jeg være heldig og oppleve at ingen kommer innom akkurat denne dagen, men jeg kommer ikke til å ha det bra med meg selv hvis jeg nervøst skal sitte på nåler ved kontorpulten min i åtte timer. Jeg kommer ikke til å få gjort stort. Derfor har jeg alltid sagt at jeg ikke kommer til å gjøre det før jeg faktisk er klar for å stå frem.

Men samtidig hadde det jo vært godt å få testet ut hvordan det føles, fremfor å møte på jobb i skjørt for første gang samme dag som jeg avslører hvem jeg er her i bloggen, og en potensiell mediestorm oppstår, og dermed få absolutt alt på en gang.

Så hva skal egentlig til for at jeg skal klare å gjennomføre det?

Bør jeg rådføre meg med sjefen først? Snakke med kollegene mine om hva jeg tenker å gjøre? Burde vi kanskje ta en kaffe sammen så de får møte meg som Emilie utenfor jobb først? Kanskje det blir litt mye med en hel arbeidsdag, og at et par timer holder i første omgang? Hva skal jeg ha på meg? Burde jeg kle meg så jeg føler meg fin, eller noe mer nøytralt som gjør at overgangen fra gutteklær ikke blir så stor? Hva med sminke?

Plutselig føltes ikke utredningstimen jeg snakket om innledningsvis så skremmende likevel…

Facebook

Filmtips, anyone?

Formen er mye bedre i dag. Selv om jeg lå og vred meg til klokka fem i morges fordi jeg slet med å få puste med tett nese, så fikk jeg omsider til å sove og våknet rundt klokka ett. Og etter å ha stått i dusjen og varmet meg nesten lenge nok til å få MDGs Une Aina Bastholm på døra, løsnet det og nå er luftveiene åpne igjen.

Likevel tenker jeg å ta det rolig i dag og holde meg inne. Og det er her jeg håper du kan hjelpe meg.

Arkivbilde fra da jeg testet den nye bluray-spilleren min med «Ghostbusters» i januar 2016. Jeg ser nå at det har skjedd ting i stua mi siden den gang… (og Bård har forlengst fått tilbake Star Wars-boksen jeg ser under TV-en)

For jeg trenger noe å aktivisere meg med, og da passer det jo å bare krype opp i sofaen og la TV-en underholde meg. Men jeg trenger også noe å se på. Jeg ser riktignok ganske mye film, med nesten tretti kinobesøk så langt i år, og har litt høye krav til mediet slik jeg har til alle former for underholdning som formidler en historie. Samtidig elsker jeg filmene fra Marvel Cinematic Universe, så jeg er ganske altetende så lenge det holder en viss kvalitet. Men i stedet for å gå for de åpenbare blockbusterne kan det jo være noen skjulte perler jeg har gått glipp av?

Så, har du noen filmtips til meg? Hvilken film mener du jeg bare må se?

Del det med meg i kommentarfeltet mitt!

Facebook

Syk for første gang – som jente

Ja, jeg vet. Overskriften kan kanskje oppfattes som misvisende for enkelte, og jeg kan forstå hvorfor. Det ville jo selvsagt vært et mirakel på lik linje med jomfrufødsel og seriegull til Bryne om jeg hadde gått gjennom hele livet frem til nå uten å ha vært syk. Likevel er det faktisk ikke løgn.

For selv om jeg er transkjønnet og ønsker å leve som jente, er det alltids lettest å jukse og bli «gutt» når et virus slår til, i og med at jeg foreløpig bare lever som jente på deltid og i hemmelighet.

Jeg skriver «gutt» i hermetegn fordi jeg innerst inne føler meg som jente uansett hvordan jeg ser ut og hvordan jeg går kledd, men fordi jeg er født med tissen utenpå må jeg jo gjøre en ekstra innsats for å se ut som og bli oppfattet som jente av andre. Som alle andre jenter gidder jeg ikke finne frem sminkesakene og bry meg med hårfjerning når jeg uansett bare skal ligge under dyna i feberhallusinasjoner og rope på Jesus, men de andre har stort sett den fordelen at selv i denne tilstanden ser de fortsatt ut, og blir oppfattet, som jenter.

Det gjør ikke jeg, og derfor sier jeg at jeg aldri har opplevd å være syk som jente. Det vil si, ikke før nå.

For i går våknet jeg med rennende nese, sår hals og dundrende hodepine. Vanligvis ville jeg da valgt å avlyse alle eventuelle avtaler jeg måtte hatt om de innebar at jeg hadde skullet gå ut som jente. Men det kunne jeg ikke, for jeg hadde time hos psykologen, og det var også en viktig time fordi jeg som kjent skal til min første utredning for mulig kjønnsoperasjon om ikke så lenge, og derfor trengte å snakke med psykologen om dette.

Dermed trosset jeg det jeg oppfattet som en forkjølelse og tok på både sminke, parykk og jenteklær og gikk ut. Men på vei dit begynte jeg å føle de symptomene jeg bruker å få når en influensa er på vei, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke aner hvordan jeg kom meg hjem da timen var over.

Men jeg sovnet ganske raskt etter å ha kommet hjem og fått tatt en varm dusj, og da jeg våknet igjen i seks-tiden følte jeg meg mye bedre. Og selv om nesa fortsatt renner og jeg stadig er sår i halsen, er det ikke verre enn at jeg faktisk har vært på jobb som vanlig i dag. Så det var nok bare falsk alarm, heldigvis.

Likevel har dette gitt meg en erfaring jeg er sikker på at de fleste jenter er velkjente med.

For nå kjenner jeg også følelsen av å være heftig forkjølet og å ufrivillig smøre foundation og concealer utover hele trynet hver gang man nyser eller snyter seg.

Facebook

Verdens undergang avblåst etter ti minutter

For en uke siden avslørte jeg at jeg er innkalt til min første utredning for mulig kjønnskorrigerende operasjon. Grepet av alvoret forsto jeg raskt at jeg ikke hadde sjanse til å møte til denne timen alene og at jeg derfor måtte ha med meg noen som jeg vet jeg kan stole på og som får meg til å føle meg trygg.

Gleden var stor da min venninne Tina meldte seg frivillig til å ta seg fri fra jobben og bli med meg som støtte med en gang jeg fortalte henne om innkallelsen, og før jeg rakk å spørre til og med.

Foto: Rockstarcharlie.blogg.no

Denne gleden ble erstattet av panikk da hun i dag fortalte at hun ikke hadde fått fri likevel, og at hun på tross av at hun hadde veldig lyst til å hjelpe meg, virkelig ikke hadde mulighet til å møte meg før senere den ettermiddagen. Hva skulle jeg gjøre nå, det var jo ikke snakk om å dra dit alene, det kom jeg ikke til å klare. Hvordan i all verden skulle jeg klare å gjennomføre dette nå?

Jeg begynte så å lage en mental liste over venninner bosatt i Oslo som jeg stoler nok på til å vite at jeg hadde følt meg trygg om en av de slo følge i stedet, og forberedte meg på å tilbringe de neste timene med febrilsk leting og bønnfalling. Situasjonen føltes med et veldig håpløs.

Det vil si, i alle fall inntil den aller første jeg spurte sa «ja, jeg kan godt bli med jeg».

Det ordnet seg. Det ordnet seg faktisk med en gang!

Slik føles det altså å kjenne verden rase sammen, og stable seg på bena igjen, i løpet av ti minutter.

Det hjelper å ha verdens beste venner!

Facebook

«Alle» vil vite hvem jeg er når jeg står frem

Under foredraget mitt på Skeiv Ungdoms seminar Stolt i forrige uke ble jeg spurt om jeg, som egentlig ikke er så glad i oppmerksomhet, ikke gjorde det vanskeligere for meg selv ved å blogge om prosessen med å komme ut av skapet som transkjønnet. Og jo, det er noe jeg har tenkt mye på.

Drømmen min er jo å kunne forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente, uten at noen reagerer på meg eller tenker over at jeg kanskje ble født som gutt. Det er det ikke sikkert at jeg får oppleve dersom avisene kaster seg over meg den dagen jeg kaster solbrillene og avslører hvem jeg er. Da kommer alle også til å få vite hvilket mannsnavn jeg går under akkurat nå, og når flere kjenner til det kommer også flere demonstrativt til å fortsette å bruke det i sin omtale av meg, bare for å markere at de nekter å godta at transkjønnethet finnes. Selv om de så automatisk hadde oppfattet meg som «hun» om de ikke hadde visst.

Likevel tror jeg ikke at bloggen har gjort dette vanskeligere for meg. Jeg tror denne medieoppmerksomheten ville ha kommet uansett om jeg hadde blogget eller ikke. På grunn av karrieren jeg hadde under mannsnavnet mitt i overgangen fra tenårene til tjueårene.

Uten å si for mye var jeg en gang regnet som det neste store talentet innen det jeg drev med, og det finnes en wikipedia-artikkel om meg under mannsnavnet mitt, som jeg ikke har skrevet selv. Dette er likevel noen år siden, og selv om jeg fortsatt kontaktes av fans som lurer på hvor jeg ble av, regner jeg meg selv som glemt.

Og selv om jeg savner den tiden litt, merker jeg at dette egentlig passer meg utmerket.

Men jeg vet også at helt siden Caitlyn Jenner har norske medier gått og ventet på den første norske kjendisen som står frem som transkjønnet. Selv om både media og jeg nok er enige om at jeg ikke er kjendis, så vet jeg at de kommer til å ta det de får. Når dagen kommer at jeg står frem, ville historien min blitt journalistmat uansett om bloggen hadde eksistert eller ikke.

Og kanskje det er like greit?

For når «alle» vet det, så vet virkelig «alle» det. Da trenger jeg ikke å måtte gjøre slik mange skeive gjør nå at de må stå frem igjen og igjen for stadig nye personer, fordi alle jeg kjenner og har kjent tidligere kommer til å få det med seg. Selvsagt gjør jeg meg selv mer åpen for hets og såkalt «deadnaming», hvor man konsekvent omtaler meg som «han» og med mitt gamle navn bare for å provosere. Men det blir kanskje ikke så annerledes fra hvordan det er nå, hvor jeg konstant går rundt og er redd for at noen av de som har kjent meg igjen skal avsløre meg, men de få gangene det faktisk har skjedd har det jo til syvende og sist kun gått utover dem selv.

De kan jo i realiteten ikke skade meg.

Så til syvende og sist tror jeg denne bloggen bare har hjulpet meg. Selv om eksponeringen jeg har fått gjennom den innimellom har gitt meg ubehagelig oppmerksomhet, så har det vært av en type jeg nok uansett ville ha opplevd før eller siden uansett, og det er greit å få oppleve det gradvis fremfor alt på en gang.

Facebook

Skattelistene er her: så mye tjente jeg på bloggen i 2016

Så var det den tiden av året igjen. Den tiden hvor skattelistene offentliggjøres og endelig skal vi igjen spekulere i hva naboen tjente og hviske oss i mellom hvilken skandale det er at enkelte tjener så mye mer enn de fortjener.

Særlig disse forferdelige bloggerne.

Her sliter man bakspeilet av seg for å få råd til salt i såret, og så kommer disse bortskjemte ungpikene som knapt nok bruker fem minutter av dagen til å blogge om hårkurer og vippeløft og kan ta seg råd til å kjøpe safran i stedet. Det skulle ikke vært lov, knurrer de, samtidig som de undres over hvorfor toppbloggerne er så lite villige til å snakke om egen inntekt. Noe som gjør dem mer tilbakeholdne, som igjen øker nysgjerrigheten og interessen, og som alltid blir det oppslag i riksmediene om hvor mye de egentlig tjener når skattelistene kommer.

Men min blogg er det ingen som har sagt noe om. Kanskje er det fordi jeg blogger anonymt. Kanskje er det fordi bloggen min er så liten og ubetydelig at folk flest finner fergetidene mer interessante. Jeg vet ikke. Likevel har det fra tid til annen vært noe spekulasjon om hvordan denne bloggen finansieres.

Derfor skal jeg nå komme både VG, Dagbladet og Indre Enfold Menighetsblad i forkjøpet og stille med helt åpne kort, helt uoppfordret, for å stoppe spekulasjonene en gang for alle om hvor mye inntekter denne bloggen genererte for meg og min husholdning i løpet av 2016:

Ingenting. Ingen verdens ting. Det blir verken salt eller safran i såret mitt med andre ord.

På en måte er det selvvalgt, da jeg jo konsekvent har sagt nei takk til alle potensielle sponsoravtaler helt siden dag en, både fordi jeg som anonym blogger ikke vil oppgi personalia til de som ønsker å sponse og fordi jeg ikke orker alt papirarbeidet rundt det. I den grad jeg sponses er det i form av gratis serverplass hos Femelle. Ellers har jeg ingen utgifter på den utover arbeidstimer i form av å skrive tekster, som gjerne korrekturleses og skrives om flere ganger før de postes, fotografering, redigering av bildene, osv. Inntekter genererer jeg gjennom noe så kjedelig som en vanlig jobb. Bortsett fra at min jobb ikke er kjedelig, men det er en annen historie.

Og det er helt i orden for meg at bloggen er som en hobby å regne. Men denne evinnelige sutringen om ufortjent høy lønn og safranmisbruk på bakgrunn av en aktivitet som knapt tar noen minutter hver dag ønsker jeg til livs. Når man tror det bare tar noen få minutter å forfatte et blogginnlegg, vitner det bare om uvitenhet og med tanke på den enorme påkjenningen det kan være å være «på» hele døgnet har jeg ingen problemer med å forsvare inntektene som enkelte av mine bloggkolleger mottar.

De som derimot oppretter aksjeselskap og gjør bloggen til en business som de henter aksjeutbytte og ikke lønn fra, og dermed sniker seg unna skattebetaling fordi de står oppført med null kroner i lønn, ønsker jeg dobbeltsidig brokk og med en påfølgende behandling ved et privatpraktiserende sykehus etter FrP-modellen.

Da kan man begynne å snakke om å få som fortjent.

Facebook

Vinneren av Halloweenkonkurransen!

Hei som tiden flyr. Det ene øyeblikket er det tirsdag og jeg må skynde meg å legge ut konkurransen før det er for sent, og det neste øyeblikket er det fredag og en vinner skal trekkes.

Det er nå gjort, og som alltid gjorde jeg det ved å listet opp de åtte deltakerne som fulgte konkurransereglene i den rekkefølgen de meldte seg på, før jeg ba den hellige vokter av alt det tilfeldige på internett random.org, om å liste dem opp i en ny rekkefølge. Den som havnet først på den nye listen stakk av med premien.

Så hvem ble den heldige utvalgte denne gangen? Jo, det ble ingen andre enn…

ABELONE!

Gratulerer! Du skal allerede ha mottatt en mail fra meg, og så snart jeg får adressen din tilbake vil jeg stikke innom nærmeste postkontor slik at du forhåpentligvis får premien din innen tirsdag som jo er Halloween. Og dersom korttidsminnet ditt er like elendig som mitt, her er en påminnelse om hva du har vunnet:

Dessverre blir det ikke delt ut noen bonus denne gang, for selv om det faktisk har vært en liten økning i antall følgere på facebooksiden min, passerte vi ikke målet på 600. Men fatt mot, det gjør det desto mer spennende til neste konkurranse! Jeg gjetter den vil åpenbare seg i løpet av desember.

Gratulerer igjen til vinneren, og lykke til neste gang til deg som ikke vant. Det kommer alltid flere sjanser!

Facebook