Emilies skap
Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Uventet støtte fra en jobbkollega

Helt siden jeg begynte å blogge har jeg vært klar på at dette ikke skal være en tungt politisk aktivistblogg. Jeg tror ikke det å sitte med pekefingeren og hyle ut hva du burde mene er måten å få sympati. Dessuten tror jeg at man med en slik vinkling fort kan tippe over og at man etter en tid bevisst oppsøker konfliktene for å holde bloggen og publikum varme. For meg høres det utrolig slitsomt ut. Jeg har større tro på å bryte fordommene ved å la leserne bli kjent med hverdagsmennesket og la dem oppdage at vi kanskje ikke er så forskjellige.

Likevel har jeg naturlig nok ikke klart å unngå de stadig gjentakende konspiratoriske og transfobiske uttalelsene i media fra Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson, og jeg hadde løyet om jeg hadde sagt at de ikke har påvirket meg. Selv om jeg er overbevist om at flertallet er mot dem, så ser jeg også hva slags folk som støtter dem i kommentarfeltene og hva de faktisk skriver. Og det gjør meg redd for min egen sikkerhet. Det er ikke slike allierte feminister vanligvis ønsker seg, for å si det sånn.

Men så får jeg plutselig støtte fra uventet hold.

Som kjent for mine lesere begynte jeg nylig i ny jobb. Siden jeg er ny og ennå ikke vet hvor lenge jeg kommer til å bli der, har jeg ikke sagt noe som helst til mine kolleger om at jeg er transkjønnet. I et ledig øyeblikk i dag står jeg og småprater med en av dem. Fra jobblokalene har vi utsikt ut mot en av Trondheims travleste gater, og når det passerer et par unge mennesker med litt uklar kjønnsidentitet nede på gaten, ser jeg at han følger dem undersøkende med blikket.

Han sier han skremmer seg selv av og til. Han ønsker jo å være åpen, og mener at alle skal få lov til å være seg selv, men av og til klarer han bare ikke å la være å undre over de som føler de har et annet kjønn enn det de er født med. Det handler vel kanskje om at han ikke forstår, sier han. Jeg trekker på skuldrene og sier det er vel sånn vi er. Vi har vel alle våre fordommer og det er vanskelig å bli kvitt dem. Men vi kan gjøre noe med måten vi håndterer dem. Han sperrer nærmest opp øynene. «Ja, vet du… har du fått med deg de der greiene med Kari Jaquesson? Fy faen!» Så rister han på hodet.

«Hva skjedde egentlig med den dama? Enn at det går an å være så hatefull og smålig!»

Tema skifter etter hvert over mot at det haster for Rosenborg å handle nye spillere innen overgangsvinduet stenger på onsdag, før oppmerksomheten igjen går tilbake til arbeidsoppgavene våre.

Han vet det ikke. Men plutselig fikk jeg fornyet tro på menneskeheten. Dagen min ble cirka hundre ganger bedre på grunn av støtten han ikke vet at han ga meg. Og en dag, når tiden er inne, så skal jeg takke ham for det.

Facebook

En «takk» til transfobene Gjevjon og Jaquesson

I alt for lang tid har Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson etterlyst en saklig debatt omkring lovgivingen om endring av juridisk kjønn, da de mener at påstandene fra deres meningsmotstandere mangler dokumentasjon og at det er alt for lett å få meningene sine stemplet som hatprat. Dessverre gjør de det umulig for oss andre å følge spillereglene når de selv tyr til de villeste konspirasjonsteorier, cherrypicking og uthenging av privatpersoner. Hvorfor går de så langt for å få frem meningene sine hvis de ikke lider av transfobi?

Og hvorfor fortsetter norske medier å gi dem et mikrofonstativ, samtidig som de er svært kritiske til hva de slipper til fra chemtrailere, vaksinemotstandere og holocaustfornektere?

Gjennom kronikker skrevet for Dagbladet, og facebooksiden til nettverket Ny Lesbisk Bevegelse, ledet av henne og kona, gir Tonje Gjevjon inntrykk av at hun har avdekket flere konspirasjoner. En av dem går ut på å skape et nytt kastesystem med transkvinner på topp, hvor begrepet «kvinne» blir omformulert til å bare gjelde transkvinner, mens alle andre kvinner som ikke er trans havner under på stigen med definisjonen «cis-kvinne».

Angivelig har transkvinner også en agenda om å tvinge lesbiske kvinner til å ha sex med dem, og det legges til at samleie mellom en transkvinne og en lesbisk kvinne er som mannlig voldtekt å regne. Hun later også til å ha avdekket en konspirasjon med mål om å tvinge uskyldige barn og mindreårige gjennom kjønnskorrigerende behandling, og «Foreldre er i ferd med å ikke lenger kunne beskytte ungene sine mot ivrige sexologer, skeive organisasjoner og transaktivister som mener barna deres er født i feil kropp«. Uten et fnugg av troverdige kilder eller bevis for sine påstander, da det skal godt gjøres å finne en transaktivist eller en organisasjon som faktisk kjemper for å gi barn hormoner, slik hun påstår.

Og hun lurer på hvorfor hun har fått stempelet som hatefull transfob?

Den saken som likevel har fått mest omtale i media er spørsmålet om garderobebruk, hvor Gjevjon har fått med seg Kari Jaquesson på sin side av debatten. Begge mener at lovgivingen om endring av juridisk kjønn har gjort kvinnegarderoben utrygg for kvinner, da transkvinner er menn som ønsker å tvinge seg inn på kvinners enemerker, og lovendringen har gitt dem anledning til å bryte seg inn med helskjegg og loven i hånd for å veive rundt med en blottet penis uten at noen kan gjøre noe. Det er også her Jaquesson nådde et nytt lavmål for noen dager siden da hun først omtalte transkvinner som «potensielle voldtektsforbrytere» og senere la ut bilde av en intetanende transperson, hentet fra vedkommedes facebookprofil uten å innhente tillatelse, med tilleggskommentaren «Ja her er en av dem. En «kvinne» i følge ham selv».

Og disse uttalelsene krever de å få komme med uten å bli stemplet som hatefulle transfober?

Beklager, men det går ikke. Hvis dette ikke er konspiratorisk hatprat så aner jeg faktisk ikke hva som er det.

Men om dere skulle lese dette, Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson, så skylder jeg dere likevel en takk. For tankegodset dere kommer med er på ingen måte nytt, men ved å gjøre dere selv til posterchilds for disse holdningene, bringer dere dem til overflaten. Det har gjort at venninner av meg som tidligere har fnyst av meg og sagt at «det der har jeg aldri hørt om» når jeg har fortalt hva jeg møter som transkjønnet, nå kommer og ber meg om unnskyldning på grunn av dere. Og jo mer dere uttaler dere, jo mer støtte ser vi transpersoner ut til å få. Jeg blir rett og slett rørt når jeg ser hvilken støtte jeg ser Eirik Elin, som jeg vet er fast leser av bloggen min, har fått etter at du, Kari Jaquesson, hang ham ut som potensiell voldtektsforbryter og «lite kvinnelig».

Jeg må bare prøve å huske det, når dere og meningsfellene deres raser som verst, og jeg kjenner tvil om kampen for å kunne få lov til å være meg selv egentlig er verdt det, at de fleste der ute ser ut til å støtte meg.

PS! Jeg har ikke vært i en damegarderobe siden jeg var bitteliten, og finner det lite troverdig at jeg kommer til å oppsøke en med det første også. Men tro meg, om jeg gjør det kan du være sikker på at jeg kommer til å gjøre hva jeg kan for å skjule hva jeg har mellom bena. Og den adferden tror jeg de aller fleste transkvinner vil vise.

Facebook

Kjolen jeg aldri trodde kom til å kle meg!

Etter en lengre periode med stekende sol og temperaturer i overkant høye for en gjennomsnittstrønder, var det i går meldt overskyet og periodevis lett regn. Amita og jeg hadde planlagt en innedag med filmtitting hjemme hos meg, men like før hun kom observerte jeg dette glødende objektet på himmelen igjen. Og jeg bare «Deadpool blir nødt til å vente! Nå skal vi ut og ta bilder til bloggen før skyene trekker seg sammen igjen!»



Kjole: New Yorker | Sko: Alley | Veske: New Yorker | Halskjede: Snö of Sweden

Som jeg har nevnt tidligere har det sine utfordringer å blogge livet som jente på deltid. Selv om været har vært fint i det siste, er jeg også avhengig av at noen har tid til å stille som fotograf, og nå som jeg har begynt på jobb igjen etter ferien er jeg også nødt til å sette av tid til å komme meg hjem for å skifte, barbere meg og sminke meg først, før sola rekker å gå ned. Jeg kan ikke avtale å møte noen rett etter jobb, slik andre bloggere gjør.

Derfor får jeg aldri foreviget like mange antrekk som jeg skulle ønske i denne bloggen, men da er jeg desto mer fornøyd når jeg bare kan gå ut og spontant ta bilder uten å planlegge slik vi gjorde i går. Og det var utrolig sporty av Amita å stille som fotograf, noe hun har gjort for tredje gang på to uker nå. Tusen takk!

Kjolen jeg har på meg var det hun som overbeviste meg om at jeg måtte kjøpe da vi var på shopping sammen på City Lade i forrige uke, og jeg har gledet meg til å vise den frem i bloggen siden. Det er jo ikke så lenge siden jeg trodde at jeg, som transkjønnet med brede manneskuldre, aldri kom til å kle kjoler med bare skuldre.

Eller hva synes du? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

PS! Da vi trakk opp rullegardinen etter at filmen var ferdig var det igjen grått og regntungt utenfor…

Facebook

Fikk jeg egentlig utnyttet ferien?

For nøyaktig en måned siden gikk jeg ut i ferie. Bare to uker etter at jeg begynte i ny jobb, og før det et halvt år som arbeidsledig. Det føltes derfor så utrolig unødvendig, og egentlig det siste jeg ville etter å ha isolert meg i leiligheten nesten uten kontakt med omverdenen i seks måneder. Men sånn ble det, og jeg bestemte meg for å prøve å utnytte sommeren til å bli vant med å gå ut som jente igjen og lufte sommerkjolene mine. Jeg hadde jo ikke vært utendørs som jente siden februar og siste time hos Riksen for utredning for kjønnsoperasjon.

Så hvordan ble egentlig denne ferien jeg egentlig ikke ville ha?

Vel, det startet akkurat slik jeg fryktet. Jeg merket at jeg igjen hadde vanskelig med å gå ut når jeg ikke lenger var nødt, og selv om jeg prøvde å ta opp kontakten med gamle venner, var det få som hadde tid eller ikke allerede hadde reist bort. Så det ble så jeg isolerte meg igjen. I alle fall den første uka, før jeg endelig fant noen som hadde tid til å møte meg. Og endelig, for første gang på fire måneder klarte jeg å gå ut som jente igjen.

Etter fem dager i Sundsvall med foreldrene mine kom jeg tilbake til Trondheim, og prøvde å legge nye planer for å komme meg ut og bli komfortabel med å gå ut som jente igjen. Men fortsatt var det vanskelig å finne noen som var hjemme og som hadde tid, og det ble enda en uke i isolasjon mens jeg så ut på det fine været og følte at jeg kastet bort sommerdagene og muligheten til å nyte dem.

Men så for en uke siden begynte visst folk å komme hjem fra ferie, og den siste uka hadde jeg hele fire avtaler og fikk foreviget like mange sommerantrekk i bloggen med deres hjelp. Fortsatt synes jeg det er vanskelig å gå ut, og da særlig som jente, men jeg merker at det er lettere nå enn det var for en uke siden.

Så det er egentlig nå jeg skulle hatt ferie. Det ville hjulpet meg så utrolig mye mer om jeg hadde hatt venner tilgjengelig til å komme over dørstokken når det var som tyngst. Men i stedet begynner jeg på jobb igjen i morgen, og for å være ærlig føles det litt skremmende. Fordi jeg ikke føler jeg rakk å bli varm i den etter de to ukene jeg jobbet der før ferien begynte, er jeg usikker på hvor mye av opplæringen som fortsatt sitter.

Og nå må jeg også snart ta et valg for hva jeg ønsker å gjøre videre.

Men jeg føler meg langt i fra klar for å ta det.

Facebook

Svært så sofistikerte vi ble plutselig…

Bare tre dager etter at Amita klippet i stykker den nye toppen min møttes vi igjen i går. Etter å ha vandret rundt i byen i noen timer i varmen, blant annet på jakt etter et passende sted å ta antrekksbilder til bloggen, begynte vi begge å bli sultne. Amita ytret ønske om pommes frites, men siden det var så varmt og det jo var tre dager siden vi spiste burger sammen på Kompis, hadde jeg lite lyst på en ny burger. Forstå det den som kan.

Men selvsagt visste jeg råd, og etter litt overtalelse klarte jeg å få med Amita til Le Bistro i Munkegata for å teste ut den franske retten biff tartar. Som jo må sies å være mye mer sofistikert enn burger, uten at jeg skjønner hvordan noe kan fremstå som mer raffinert når den største forskjellen er at kjøttet ikke er stekt…

Siden jeg er vokst opp med en far som lager en veldig god biff tartar har jeg elsket denne retten siden jeg var liten. Men jeg har aldri før testet Le Bistro sin, og har i lang tid vært nysgjerrig på den. Amita var mildt sagt skeptisk, men på grunn av mine lovnader om hvor fantastisk godt det kan være, gikk hun med på å prøve.

Og for å si det forsiktig: ingen angret på det. Amita ble først beroliget av servitørens «et veldig godt valg» da vi bestilte, og etter første biten var hun også overbevist. Dessuten var også pommes fritesen perfekt stekt, noe som kanskje var vel så viktig da det var pommes frites Amita hadde hatt lyst på i utgangspunktet.

Så om du befinner deg på Trondheims bulevard og får lyst på rått kjøtt med rå eggeplomme og pommes frites, så vet jeg hvilket sted jeg skal anbefale i alle fall. Jeg kommer helt sikkert tilbake senere.

Takk for maten!

PS! Nå er det slutt på ferien, så nå skal jeg ikke spise ute igjen på en stund!

Facebook

Alt for varmt for parykk i alle fall!

Det har sine utfordringer å leve som jente på deltid i skjul, fordi man ikke tør å stå frem som transkjønnet. Sånn som når hetebølgen slår innover landet, og man ser seg nødt til å utnytte finværet til å få luftet sommerkjolene sine, men ikke kan droppe parykken, shapingundertøyet og den tunge sminken som skjuler skjeggstubbene.

Derfor bør det ikke komme som en overraskelse at jeg insisterte på å ta antrekksbildene i skyggen…


Kjole: NLY Trend | Sko: Alley/Skopunkten | Veske: H&M | Halskjede: Snö of Sweden

Men selv i skyggen er det grenser for hvor lenge man klarer å posere når gradestokken flørter med det øvre sjiktet av 30-tallet, selv om jeg var aldri så lettkledd ellers. Derfor var jeg så gjennomsvett da jeg kom hjem, at kjolen satt som klistret til kroppen og måtte hakkes av med hammer og meisel.

Sånn sett var det nedtur å måtte vaske av sminken allerede i fem-tiden på ettermiddagen, men etter en dag i byen i disse temperaturene var det ikke noen annen bønn enn å kaste seg i en iskald dusj med en gang.

Lurer veldig på når jeg skal finne motet til å ta i bruk mitt ekte hår i stedet for parykk. For selv om det vanligvis ikke føles noe varmere å gå med enn det gjør uten, så gjør det stor forskjell i trettifem varmegrader.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Facebook

Når leserne dine klipper i stykker det siste innkjøpet ditt…

«Denne kunne vært tøff» sa jeg der jeg sto og holdt opp en topp inne på New Yorker. «Hadde det ikke vært for den nettinggreia under». «Den kan du jo bare klippe bort» svarte Amita, noe jeg jo nikket enig til. Dessuten var den jo på salg til bare 69 kroner. Dermed ble det så jeg plukket den med meg og vi gikk for å shoppe videre.

Vel hjemme hos meg noen timer senere skulle vi se over dagens fangst, deriblant denne toppen. Igjen poengterte jeg at den nok ser bedre ut på meg uten denne sorte helsetrøya under. Men før jeg rakk å si eller gjøre noe mer, hadde Amita funnet frem en saks og var i ferd med å klippe den løs.

Dette er altså takken for at jeg sier ja til å la en av mine lesere gjennom 3-4 år bli med meg på shopping, og deretter lar henne bli med meg hjem. Jeg rakk ikke engang å planlegge før- og etter-bilde av plagget…

Jeg nekter å tro at noen andre bloggere der ute har opplevd det samme…

Men det ble da shoppet litt mer denne dagen, i tillegg til den nå istykkerklipte toppen fra New Yorker. Det er tydeligvis ikke uten grunn at dette er en av mine favorittbutikker, for jeg kjøpte en ny maxikjole, et halskjede og armbånd samme sted, og hadde handlet mer om de hadde hatt alt jeg så meg ut i min størrelse.

Dagens største kupp ble likevel gjort på LMC hvor jeg fikk med meg en ny jakke, nedsatt 80% fra 1300 til 260 kroner! Det må det være lov å være fornøyd med, og jeg ser frem til å bruke den utover høsten! Men før vi kommer så langt håper jeg å få tilbragt et par sommerdager i den nye kjolen fra New Yorker, som jeg også er veldig fornøyd med å ha fått inn i garderoben min.

…og skulle noen ha lyst på restene av en sort helsetrøye, helt gratis, er det bare å ta kontakt!

Hva synes du om innkjøpene mine?

…og Amita og jeg har visst avtalt å møtes igjen i løpet av de neste dagene.

Facebook

Antrekk – disco sucks!

I går var jeg ute og møtte Amita, en av mine faste lesere gjennom tre-fire år, for første gang. Dagen tilbragte vi sammen i bydelen Lade nordøst for Trondheim sentrum, og fylte den med blant annet shopping, noe jeg skal komme tilbake til i et senere innlegg. Og selvsagt fant vi også tid til å ta noen antrekksbilder til bloggen…

Topp: Carlings | Skjørt: New Yorker | Veske: H&M | Halskjede: Bijou Brigitte | Sko: Converse

…og mens vi sto der og tok bilder passerte jammen meg en av mine store helter fra tenårene også. Jeg tenkte jo å bare la ham få gå forbi i fred, men fotografen min var frekk nok til å spørre om å få ta et bilde av ham, og fikk jammen meg et ja også. Skjønt, det var mer et «Eh… ja, det må du jo bare gjøre».

Hvem det var? Det må du nesten besøke facebooksiden til bloggen for å finne ut av.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

PS! Selv om det finnes hederlige unntak innen sjangeren, er disco virkelig ingen favoritt…

Facebook

For sent for sommerkroppen uansett…

…og det sier jeg dere. Dersom du bor i Trondheim og ikke har testet ut Kompis bør du definitivt gjøre det, selv om det betyr at du må til enten Byåsen, Heimdal eller Lade. Jeg har vært på sistnevnte sted flere ganger nå, og burgeren deres er definitivt på min topp fem-liste over beste burgere i Trondheim.

Takk for maten!

Facebook

Det er sånn det føles å være seg selv!

Det har vært vanskelig å tørre å gå ut som jente igjen. Selv når jeg har klart det så har jeg likevel kjent på det at jeg føler jeg gjør noe «ulovlig» og at alle stirrer og dømmer. Men da jeg møtte Kristine i går, føltes det endelig helt naturlig igjen. Faktisk så smiler jeg på absolutt alle bildene som ble tatt i går, fordi det føltes så bra.

Endelig klarte jeg å føle meg som en av jentene igjen, og ikke som en utkledd gutt!

Kjole: H&M | Veske: H&M | Halskjede: H&M  | Sko: Vero Moda

Antrekket er kanskje litt kjedelig med tanke på at nesten alt er fra H&M. Sånn sett er det synd at jeg ikke husker hvor jeg kjøpte armbåndet og at det kunne vært med på å bryte opp en ellers ensformig rekke av H&M-produkter. Men sant å si tror jeg faktisk armbåndet er fra H&M også…

Hva synes du om antrekket? Fortell meg i kommentarfeltet!

Facebook