Nå har det gått en måneds tid siden sist jeg ga et livstegn her i bloggen. Selv om jeg vet jeg har hatt lengre pauser tidligere, føles det som om jeg aldri tidligere har vært så lenge borte. Det har kanskje å gjøre med at jeg denne gangen holdt meg så langt unna som jeg overhodet klarte.

For i løpet av dagene etter at siste blogginnlegg ble skrevet, kjente jeg at jeg ikke maktet mer, og jeg var så lei at jeg ikke engang orket å annonsere det da jeg bestemte meg for å slutte å blogge.

Så nå som jeg skriver dette innlegget betyr det vel at jeg har ombestemt meg da? Vel, ikke helt…

Først av alt vil jeg si at dette innlegget er svært vanskelig å skrive, fordi grunnene til at jeg tok denne beslutningen er så mange og sammensatte, og noen av de største årsakene kan jeg bare ikke adressere her uten at det potensielt kan bli bråk og oppstandelse i visse miljøer, og drama er det siste jeg ønsker meg. Men siden jeg har blitt overøst av bekymringsmeldinger i løpet av den siste tiden fra lesere som lurer på hvor jeg har blitt av, så er jeg likevel nødt til å si noe. Det er bare så vanskelig å vite hva jeg skal si, og hva jeg kan si, når jeg må holde så mye tilbake, selv om jeg etter nesten fem år som anonym blogger har blitt ganske vant med å skjule mine spor slik at det skal bli vanskeligere koble hvem det er som skriver.

Men det som kanskje var mest utløsende for at jeg stoppet opp var da jeg innså at jeg ble deprimert hvis sola skinte en dag og jeg ikke klarte å få tak i fotograf og derfor mistet muligheten til å utnytte finværet til å ta antrekksbilder. Når bloggen begynner å styre livet ditt er det kanskje like greit å gi seg?

Og vel, nå har det gått en måned siden jeg gjorde det. På en måte føles det veldig befriende å slippe å tenke på å måtte få tatt de der bildene til bloggen, som dokumenterer både antrekket og prosessen min. Samtidig merker jeg at jeg er mye mer passiv nå, og at det skal mer til for at jeg orker å gå gjennom hårfjernings- og sminkeritualet bare for å gå ut og trene på å være ute som jente i noen timer. Det blir for lett å tenke «orker ikke i dag» når jeg ikke har noen skikkelig motivasjon for å gå ut, slik bloggen ga meg.

Samtidig skal jeg innrømme at det føles litt uforløst å brått avslutte nå, før vi har nådd slutten av reisen.

Så derfor har jeg ikke klart å svare de som har kontaktet meg og spurt hva som skjer og hvorfor jeg ikke oppdaterer. Jeg har rett og slett ikke noe skikkelig svar på hva det er som skjer, om jeg har sluttet eller om dette bare kan karakteriseres som en lang tenkepause. Vi må nok bare ta tiden til hjelp for å se hva som skjer videre.

Men avslutningsvis kan jeg i alle fall si at jeg går ut i sommerferie om en uke og da skal jeg koble av med å reise litt rundt i Norge og hilse på gamle bekjentskaper. Dessuten fikk jeg noen veldig gode nyheter dagen etter at jeg skrev siste innlegg her i bloggen. Så jeg ser veldig lyst på fremtiden nå, og derfor er det heller ingen grunn til å bekymre seg for meg selv om jeg har blitt stille.

Det går faktisk veldig bra med meg nå.

Nå vet jeg at flere av mine lesere har ventet siden fredag på å få høre om helgen min i Oslo. Dessverre kommer jeg tomhendt tilbake uten så mye som et antrekksbilde i bagasjen. Helgen ble stort sett tilbragt på et hotellrom, med en laptop som streamet gamle South Park-episoder, etter at jeg fredag under mitt første møte med de andre bloggerne på min nye bloggplattform Femelle.no klarte å få et angstanfall og begynne å grine.

What a way to make a first impression!

Siden jeg ikke har funnet motet til å stå frem som transkjønnet, koster det meg ganske mye psykisk å gå ut som den jenta jeg ønsker å være. Det å skulle dra alene for å møte femten andre bloggere jeg ikke kjenner eller er trygg på, føltes da veldig skremmende og derfor hadde jeg opprinnelig gjort en avtale om å møte bare to av disse først i rolige omgivelser for å starte forsiktig. Dette ble det ikke noe av da jeg i stedet ble tatt med rett til restauranten og dens barområde hvor de fleste allerede var samlet, i et lokale med høy partyfaktor og høy musikk, noe som gjorde det umulig å høre hva noen sa og siden jeg ikke er komfortabel med å heve stemmen min fordi jeg føler den avslører at jeg biologisk sett er gutt, ble jeg bare sittende og føle meg stresset.

Det ble ikke bedre selv om vi flyttet oss over i den roligere restaurantdelen, og omtrent samtidig som forretten ble servert kjente jeg at et angstanfall var på vei. Når det skjer har jeg pusteteknikker som jeg bruker til å roe meg ned, og det viktige er at jeg får fokusert tankene på noe annet og ikke går inn i panikktankene som kommer, for da blir det bare enda verre og nå var jeg også redd for at jeg skulle begynne å grine, for da ville sminken min bli ødelagt og jeg ville føle meg stygg og enda mindre komfortabel med å være der. «Ikke få meg til å synes synd på meg selv, da begynner jeg bare å grine» var derfor svaret mitt da hun som satt ved siden av meg så at jeg hadde det vondt og forsøkte å trøste ved å spørre om hvorfor jeg ikke bare kunne slippe det løs, og fulgte opp med å si at det var da ikke noe galt i å gråte.

Da kom tårene, og jeg ville bare femti mil vekk derifra.

Resten av kvelden husker jeg nesten ingenting fra. Jeg vet at det var flere av de andre jentene som kom bort til meg og snakket med meg og forsøkte å trøste, men jeg husker verken navn eller ansikt, og enda mindre hva de faktisk sa. Det eneste jeg husker er at det ingen av dem som var kjipe mot meg, men likevel ville jeg bare bort derifra. Straks middagen var over og de andre begynte å samles for å trekke mot byen, benyttet jeg første anledning til å smette unna og løp så fort de høye hælene mine kunne ta meg tilbake til hotellet, som heldigvis lå bare fem minutter unna, og vrengte av meg klærne og kastet meg i dusjen.

Og der ble jeg. Selv om jeg ikke hadde spist noe som helst under middagen og kjente jeg var sulten, klarte jeg ikke å gå ut igjen. Hadde det ikke vært for at min venninne Maja hadde hørt at jeg hadde det vanskelig og derfor kom innom hotellet neste morgen da hun var på vei hjem fra nattevakt, hadde jeg neppe kommet meg ned i frokostsalen på hotellet heller. Det ble for skummelt å dra ut alene og derfor har jeg ikke dratt på shopping eller opplevd noe annet nevneverdig i løpet av min helg i Oslo denne gangen. Jeg ble sittende alene på hotellrommet med laptopen min og et «ikke forstyrr»-skilt hengende på dørhåndtaket utenfor.

Men jeg gikk ut når noen kom og hentet meg, og jeg var ute lørdag ettermiddag og spiste burger på Døgnvill på Tjuvholmen med min venninne Tina denne lørdagen. Og jeg hadde på meg jenteklær, så selv om angsten altså satte meg tilbake denne helgen har Tina fortsatt aldri møtt meg som noe annet enn Emilie.

Dermed har det ikke vært så mye å dele fra helgen min i Oslo, og jeg sitter i ettertid og lurte på om jeg ikke gapte litt for høyt og om det var så lurt av meg å dra i utgangspunktet. Men det var nok greit å få en påminnelse om hvor grensene mine går også.

Og ikke minst: selv om jeg hadde det vondt og ville bort derifra, så prøvde jo de som var der å trøste. Og det er godt å få bekreftet det jeg følte da jeg forlot blogg.no, at på Femelle.no tar man vare på hverandre.

Kjole: H&M | Veske: NLY Trend | Sko: Anna Field | Halskjede: Snö of Sweden

Som jeg skrev tidligere i dag var det fantastisk vær i Trondheim i går, og etter en litt vanskelig uke var jeg bare nødt til å gå ut som jente igjen. Både for å utnytte finværet men også for å komme inn i det gode mønsteret mitt igjen med å tørre å gå ut blant folk som den jenta jeg føler meg som. Og når sola skinte så sterkt som den gjorde benyttet jeg også anledningen til å ta i bruk en av kjolene jeg har kjøpt de siste ukene som bare har ventet på den riktige anledningen.

Jeg fant kjolen på H&M på Solsiden for noen uker siden, og selv om jeg var litt skeptisk til om utringningen kanskje kunne få manneskuldrene mine til å fremstå som veldig brede, så var den så søt at jeg bare måtte ta den med i prøverommet. Da den kom på falt jeg pladask for den, og dermed hadde jeg kjøpt min første maxikjole. Jeg tror det vises på bildene over at jeg er veldig fornøyd med den.

Hva synes du om den nye kjolen min? Burde jeg kjøpe flere maxikjoler?

I går var jeg bare nødt til å utfordre meg selv til å gå ut som jente igjen. Både fordi været i Trondheim var så fantastisk, og fordi jeg etter nedturen i forrige uke trengte trening før jeg i dag skal reise til Oslo for å delta på et bloggevent hvor jeg er nødt til å gå som jente. Det koster meg litt siden jeg ikke kjenner noen der og derfor trengte jeg en litt positiv opplevelse som jente i trygge omgivelser før jeg la ut på tur.

Derfor tok jeg i går på det nyeste tilskuddet til garderoben min og dro på Sot på Solsiden for å ta en burger med Kristine utendørs i finværet. Som forventet var det stappfullt der, men vi fikk et utebord likevel!

Blåmandag-burger og søtpotetfries. En uslåelig kombo!

Når jeg skriver dette holder jeg på å pakke, fordi jeg aldri lærer og alltid utsetter det til siste slutt, og skal snart ut døren og forlate solfylte Trøndelag til fordel for regntunge Oslo hvor jeg som sagt skal delta på et bloggevent i kveld. Typisk nok er det meldt unaturlig mye nedbør der i dag, så jeg pakker paraply sammen med kjolen og de høye hælene mine, og banner litt stille over hvor fantastisk vær det er meldt hjemme i Trondheim denne helgen.

Nå må jeg pakke ferdig for å være sikker på at jeg får med meg alt. Men jeg titter nok innom senere i dag for å dele gårdagens antrekk også, som nok er ganske uvanlig til meg å være, men som jeg likevel er veldig fornøyd med. Så titt gjerne innom du også.

Søndag skrev jeg om hvordan jeg tidlig i forrige uke hadde gått ut som jente igjen, men fordi jeg følte meg så ukomfortabel ikke klarte å se på bildene som ble tatt av meg den dagen. Jeg klarte ikke engang å overføre dem fra kameraet til pc-en. Vel, nå har jeg omsider gjort det, og her er antrekksbildene du nesten ikke fikk se.

Jakke: Floyd | T-skjorte: Forever 21 | Skjørt: BikBok | Sko: NLY Shoes | Veske: H&M | Armbånd: Mandee

Selv om jeg smiler ganske tappert i disse bildene hadde jeg det ikke spesielt bra med meg selv da disse bildene ble tatt, og hadde mest lyst til å dra hjem eller synke ned i jorden. Kanskje til og med begge deler.

Men det er likevel greit å minne seg selv på at den dagen jeg står frem som transkjønnet og blir jente på heltid vil det fortsatt komme slike dager hvor ingenting stemmer, og da kan jeg ikke skylde på at det ikke passer å være jente akkurat den dagen. Da er det fint om jeg trener på å gå ut som jente slike dager også.

Hva synes du om antrekket mitt?

Jeg har et anstrengt forhold til konseptet frokost. Som uhelbredelig B-menneske tar det gjerne noen timer fra vekkerfunksjonen på mobilen uler temaet fra Steel Samurai før kroppen kommer skikkelig i gang, og før det har skjedd er mat det siste den har lyst på.

Likevel er jeg nødt til å tvinge i meg noe, for om jeg dropper frokosten så kjenner jeg det med en gang føttene mine når asfalten utenfor leiligheten at noe ikke er som det skal og jeg føler meg svimmel og uvel. Med andre ord, selv om jeg må kjempe for å få dem ned, så fungerer jeg ikke før jeg har fått i meg to skiver grovbrød før jeg drar på jobb om morgenen.

Derfor visste jeg at dette kom til å bli en skikkelig drittdag da jeg fisket frem to skiver fra posen med det ferdigskårede brødet jeg hadde kjøpt på Rema noen dager før, og kunne se fremvekst av noe grønt og loddent på dem begge. En rask titt ned i posen avslørte at resten av brødet også ignorerte at vi er inne i sommerhalvåret, og hadde tatt på ullytterkledningen. Med andre ord måtte jeg kaste nesten et helt brød, og jeg sto der uten mulighet til å lage frokost.

Det var da jeg kom på at jeg har jo noe jeg kaller «livreddere» i fryseren, i tilfelle jeg plutselig skal kjenne et akutt tilfelle av sult og trenger mat raskt, i form av røde små porsjonspakninger med mikrobølgemat, henholdsvis kalt Gorbys og Billy’s, som det bare tar minutter å tilberede i mikroen. Nå er de innkjøpt med tanke på de gangene jeg kommer hjem fra byen i de sene nattetimer og bare er nødt til å ha noe å spise før jeg legger meg, og selv om jeg vet godt at helsegevinsten ved disse nok ligger på minussiden, fungerer de utmerket som nattmat.

Men ville Gorbys funke like godt som morgenmat, som disse danskene sier om frokost?

…er det bare meg eller ser Gorbys ut som et kraftig lemlestet kvinnelig kjønnsorgan?

Som sagt synes jeg generelt ikke mat er noe godt om morgenen, og dermed stiller Gorbys med et dårlig utgangspunkt da det jo egentlig kun smaker godt mellom klokken tre og fire natt til lørdag eller søndag. Ganske riktig, det var så vidt jeg fikk tvunget det ned, og den eneste grunnen til at det ikke kom opp igjen var at jeg virkelig ikke hadde lyst til å kjenne smaken av den en gang til. Men det var i det minste mat, og jeg fikk et godt nok energigrunnlag til at jeg kom meg på kontoret.

Men der stoppet det også, og det ble rakst tydelig at energinivået ligger utenfor den skalaen jeg er vant med. I tillegg til at jeg raskt kjente meg ufokusert, meldte også sulten seg igjen under en time etter at jeg hadde satt meg ned i kontorstolen min. Aldri før har timene frem mot lunsj gått så sakte.

…og aldri før har brødskivene på pauserommet på jobb smakt så godt som de gjorde i dag.

Så selv om jeg har et temmelig anstrengt forhold til konseptet frokost, og kjemper en kamp hver morgen for å få den i meg, så fikk jeg i dag oppleve hvor viktig dette måltidet egentlig er og hvor viktig det også er å få i seg noe skikkelig. Så man har noe å gå på utover dagen.

For klokka fire natt til søndag skal jeg jo uansett bare sove etterpå.

Tirsdag denne uken var jeg ute som jente igjen. Humøret var ikke det beste, men jeg hadde en avtale med en av leserne mine, og siden jeg jo ikke kan skylde på dårlig humør den dagen jeg står frem som transkjønnet og blir jente på heltid, valgte jeg å holde avtalen. Det ble tatt noen bilder av antrekket mitt til bloggen den dagen, men i skrivende stund har jeg fortsatt ikke sett på dem. Selv om det nesten er gått en uke, og jeg vanligvis gjør det med en gang jeg kommer hjem, har jeg ikke engang overført dem fra kameraminnekortet til PC-en.

Jeg tør rett og slett ikke se på dem.

For jeg hadde en skikkelig møkkadag hvor jeg følte at ingenting stemte, at sminken ikke spilte på lag og fikk ansiktet mitt til å se ut som et Jackson Pollock-maleri, og at alle jeg passerte på gaten kunne se at jeg er transkjønnet og født som gutt. Jeg hadde bare lyst til å forsvinne i et dypt hull i bakken og bli der.

Flere venninner jeg har snakket med de siste dagene sier at alle jenter har dager hvor de føler at ingenting stemmer og de bare føler seg dritt. Det tror jeg så gjerne, men slike dager får meg likevel til å tvile på om jeg noen gang kommer til å klare å bli meg selv.

Selvsagt vet jeg at det ikke kommer til å bli regnbuer og enhjørninger hver dag fra det øyeblikket jeg står frem, men om bunnene blir så dype at jeg nesten ikke fungerer etterpå, blir jeg i tvil om det i det hele tatt er verdt det. Visst gjør det meg deprimert å måtte være den gutten jeg er født som og samfunnet forventer at jeg er, men det suger enda mer å være den samme gutten, kledd i jenteklær. For det er heller ikke den jeg vil være, men fordi det å være en gutt i jenteklær innebærer å måtte utfordre normer og folks forventninger, er det enklere å bare være en «vanlig» gutt. Det er ikke det jeg er, men det gir enda mindre mening for meg å måtte kjempe for å få være en noen jeg heller ikke er. Om jeg skal kjempe, så er det for å få være meg selv.

Likevel var det akkurat slik jeg følte meg på tirsdag, som en gutt i jenteklær. Nettopp derfor har jeg ikke turt å se på bildene ennå, eller gått ut som jente igjen siden tirsdag. Jeg er for redd for å gjenoppleve den følelsen.

Men i mailboksen min ligger det en flybillett til Oslo på fredag, hvor det er meningen at jeg skal delta på et arrangement i forbindelse med bloggen min, og jeg derfor er nødt til å møte som jente. Hvis jeg møter.

Så da er spørsmålet hva det blir av dette.

«Ekkelt, fordi du bruker samme klær hele tiden. På tide for å kjøpe nye eller hva?».

Dette er en del av en kommentar jeg fikk tidligere denne uken til et innlegg hvor jeg poserte i en kjole jeg har hatt i fire år og som jeg har brukt en del tidligere i antrekksbilder her i bloggen. Rett og slett fordi jeg liker den.

Kommentaren smaker mistenkelig mye av trolling, fordi de to antrekkene jeg viste frem før dette var satt sammen av nesten bare nye plagg. Likevel gjør den meg litt trist. Ikke på mine egne vegne, men over forventningene om at bloggere skal fremstå som perfekte, som mange bloggere selv er med på å bygge oppunder.

Man skal hele tiden ha oppdatert garderobe, helst i forkant av motebildet, så man kan presentere de nye trendene før alle andre får dem. Når man da også deler antrekksbilder, er det å bruke samme plagg mer enn tre ganger i visse kretser et sosialt selvmord. Ikke bare til fest, men også når det kommer til hverdagsantrekk.

Men samtidig som man da fronter denne bruk og kast-kulturen, forventes det av bloggere at vi er gode forbilder, og herunder at vi blant annet oppfordrer til å tenke miljøvennlig.

Her får jeg ikke regnestykket til å stemme.

Hvordan kan man på den ene siden stadig gå til innkjøp av nye plagg som man kvitter seg med etter 2-3 gangers bruk for å så kjøpe nye, samtidig som man er bevisste på å ikke sløse med naturressursene?

Nå har min blogg et litt annerledes utgangspunkt enn de fleste andre bloggene som deler antrekksbilder, da jeg som transkjønnet i stedet for å vise de siste trendene heller ønsker å ha et fokus på det å kunne se bra ut og føle seg bra med den kroppen man har. Dersom det føles riktig å ta på akkurat den kjolen en dag, så tar jeg på den kjolen og bryr meg lite om hva c14-dateringen av stoffet viser, så lenge jeg føler det ser bra ut.

Og det kommer jeg også til å fortsette med, selv om jeg i skrivende stund har tre nye kjoler hengende i skapet som fortsatt har merkelappen på, men som jeg gleder meg til å ta i bruk i løpet av sommeren. Så forvent deg å fortsette å se nye og gamle plagg om hverandre her i denne bloggen.

Her om dagen fikk jeg en privat melding på facebook, fra et menneske jeg aldri har pratet med før. Meldingen besto bare av én enkelt setning, og selv om flere har spurt om dette tidligere, gjorde den litt inntrykk på meg:

«Har du tatt operasjon der nede ennå?»

Her kaster vi ikke bort tid på et overfladisk «hei» eller en annen form for hilsen eller presentasjon av deg selv. Her lar vi være å bry oss om små ubetydelige trivialiteter som at vi ikke kjenner hverandre, vi går like godt rett på sak og stiller de viktige spørsmålene: hvordan ser kjønnsorganet ditt ut?

Det var fristende å svare noe i samme ordlyd som…

«Jeg har ingen planer om å sende deg penisbilder»
«Nei, jeg ER virkelig glad for å se deg»
«Du kan jo stikke hånda di ned i lomma mi litt…?»

…men jeg gjorde det ikke. Jeg svarte ikke i det hele tatt.

For la gå, jeg har en viss forståelse for at folk stiller meg dette spørsmålet. Jeg har blitt «opplært» av andre transaktivister til at jeg skal bli dødelig fornærmet når noen stiller slike spørsmål, men når jeg jo har denne bloggen og bretter ut om min reise og prosess på veien ut av skapet som transkjønnet, så skjønner jeg jo at de som leser kan bli nysgjerrige og at dette er deres måte å vise interesse for noe de ikke aner noe som helst om.

Det jeg da ikke forstår er hvordan det hjelper noen av oss om jeg svarer aggressivt og sarkastisk. Samme hvor fristende det er, og samme hvor mye jeg mener at denne personen burde forstå at det er enkelte ting det er upassende å spørre om. Jeg har tross alt denne bloggen hvor jeg jo er såpass åpen om prosessen min, og da må jeg tåle at folk er litt personlige. Da svarer jeg heller at akkurat dette har jeg ikke lyst til å dele.

Hvis jeg da i det hele tatt orker å svare. For selv om jeg har lagt meg til den vanen at jeg stort sett svarer på alt, så er jeg ikke pålagt å gjøre det skulle det komme inn noe jeg ikke synes fortjener min oppmerksomhet. Det står meg helt fritt å ignorere slike spørsmål og kommentarer.

Og privatsendte meldinger fra ukjente med slike spørsmål faller lett inn i denne kategorien.

I morges våknet jeg en time tidligere enn jeg pleier, uten at jeg vet hvorfor. Etter å ha vridd meg noen minutter skjønte jeg at jeg ikke kom til å klare å sovne igjen, og sto like godt opp. Da slo det meg at en dag blir jeg kanskje nødt til å stå opp så tidlig hver morgen. Nå når jeg ennå lever mesteparten av tiden som gutt, går jeg jo nærmest rett fra senga og til jobb. Det eneste jeg gjør er å kle på meg, spise og deretter gå ut.

Hvordan kommer jeg til å klare meg når jeg blir nødt til å gjøre sminkeritualet til en del av morgenrutinen?

Så jeg gjorde et forsøk nå som jeg likevel var så tidlig oppe. Jeg fant frem sminkesakene og begynte å gjennomføre rutinen min, og jeg var klar i god tid før tidspunktet jeg må gå hjemmefra hvis jeg skal rekke frem til jobb i tide. Dermed gikk jeg like godt et skritt lenger og satte sammen et hverdagsantrekk som jeg tok på, og så meg selv i speilet der jeg sto nysminket og kledd som jente. Fortsatt var det et kvarter til jeg måtte gå. Kunne jeg gått på jobb kledd slik som dette?

Ja, det kunne jeg faktisk. Det føltes helt naturlig for meg å beholde disse klærne på og gå på jobb.

Men jeg gjorde det ikke.

For selv om jeg sto frem for kollegene mine i september, så er det noe med at jeg omgås jo ikke bare dem, selv om jeg sitter på et kontor. Det kommer jo folk innom hele tiden, fra andre deler av bransjen, som vet hvem jeg er og derfor kan jeg ikke møte på kontoret som meg selv før den dagen jeg er klar for å stå frem helt. Derfor ble sminken vasket av, og jeg gikk som gutt i stedet. Som vanlig.

Likevel er jeg litt stolt av meg selv i dag, for at jeg i det hele tatt vurderte det, og kom frem til at dette var noe som var naturlig for meg å gjøre.

Selv om jeg liker å sove lenge om morgenen…