I juni begynte jeg i ny jobb etter å ha gått arbeidsledig siden desember. Det er ikke en fast jobb, jeg jobber bare tre dager i uken, og selv om jeg føler selv jeg har stått veldig på siden jeg begynte, aner jeg ikke hva som skjer når avtalen min går ut i slutten av oktober. Jo nærmere denne datoen vi kommer, jo mer urolig blir jeg for å være ærlig. Men fordi jeg foreløpig bare er der på lånt tid og fordi hele fremtiden min føles så usikker, har jeg ikke sett poenget i å fortelle at jeg er transkjønnet eller at jeg er under utredning for mulig behandling og operasjon hos Riksen. Selv om jeg sto frem for kollegene på min gamle arbeidsplass for to år siden.

Men det var nære på at jeg måtte fortelle sjefen det likevel, noe jeg overhodet ikke var forberedt på.

For noen dager siden kom nemlig sjefen min bort til meg og spurte om jeg hadde mulighet til å jobbe ekstra på fredag. Egentlig hadde jeg jo lyst til å si ja, men jeg reiser jo til Oslo i morgen kveld og har time hos Riksen dagen etter. Men det hadde jeg jo ikke lyst til å fortelle, og fordi jeg ble tatt så på senga datt det bare ut et «…eh, det blir dessverre vanskelig». Han så litt overrasket ut over svaret mitt. «Ja vel? Hvorfor det egentlig?».

Ok, jeg har ikke lyst til å lyve for arbeidsgiveren når jeg er i denne situasjonen og gjerne vil fortsette i jobben.

Så jeg prøvde heller å fortelle sannheten, men samtidig ikke fortelle for mye. Så kom jeg på at jeg har nevnt for ham at jeg har visse psykiske plager som jeg jo får oppfølging for hos psykolog uten å være spesifikk. «Ehm… jeg har flybilletter til Oslo det ikke bare er å få avbestilt, fordi jeg har time hos spesialist på nettopp fredag» svarte jeg med en litt nervøs stemme og la til «ellers skulle jeg gjerne sagt ja». «Ah, ok, jeg skjønner. Da går jo ikke det» sa han bare. Og så lot han meg gå tilbake til arbeidsoppgavene mine, uten å spørre noe mer.

Og han har ikke spurt noe mer i løpet av dagene som fulgte heller.

På en måte føler jeg at jeg klarte å unngå å ta en kule her, selv om jeg i ettertid føler det er helt legitimt å svare at «det blir litt for personlig til at jeg er komfortabel til å prate om det» om han hadde spurt mer. Sannsynligvis hadde han nok tatt det pent også, for de aller fleste er jo hyggelige og forståelsesfulle, og sjefen min er alt for hyggelig til at jeg kan se ham som en av de som skriver støtteerklæringer til Kari Jaquesson på facebook.

Likevel ønsker jeg, særlig fordi ting føles så utrolig usikre akkurat nå, å få styre dette selv så langt det lar seg gjøre. For når alt kommer til alt er det egentlig ingen andre enn meg som har noe med dette å gjøre heller.

I dag er det seks år siden første innlegg i denne bloggen ble postet, og tok et av de største stegene jeg noensinne har tatt på veien ut av skapet som transkjønnet. Egentlig holdt dette på å gå meg hus forbi, inntil jeg fikk en påminnelse fra facebook i morges. Dermed ble det plutselig en dag for ettertanke.

For visst har det skjedd mye siden den dagen for seks år siden, den gangen bare de av venninnene mine jeg var hundre prosent sikker på at jeg kunne stole på fikk se meg som den jenta jeg føler meg som og ønsker å være. Det at jeg etterhvert begynte å gå ut som Emilie, sto frem på jobben for to år siden og i fjor til og med feiret jul med familien som jente, var bare en drøm den dagen for seks år siden. Likevel så skjedde det.

Likevel hadde jeg ikke sett for meg at jeg seks år senere fortsatt skulle sitte her og lure på hva som skal til for at jeg skal tørre å ta det endelige steget. Sant å si så gjør det meg litt motløs, for jeg hadde ærlig talt sett for meg at jeg hadde kommet litt lenger nå. Men det er dessverre sånn at livet skjer og at det eneste som er sikkert er at du vet aldri hva som venter deg rundt neste sving. Jeg vet at det er en grunn til at ting har blitt som de har blitt. Det å miste jobben i fjor høst og gå arbeidsledig uten inntekt eller stønad i et halvt år tok for eksempel fra meg mye krefter som jeg helst skulle brukt på å overvinne angsten og frykten for å ikke bli akseptert. Å bli møtt på den måten som jeg ble på Riksen i vinter har også bidratt til at jeg mistet troen på at jeg noen gang vil klare det.

Når et nytt besøk på Riksen med en ny time for utredning bare er noen dager unna, blir også dagen i dag veldig preget av dette. Det blir derfor vanskelig å klare å se alt jeg faktisk har klart å oppnå i løpet av disse årene som har gått siden det aller første innlegget.

Det første innlegget ble derimot avsluttet med spørsmålet om hvorvidt å starte en blogg om denne reisen er enten det smarteste eller det teiteste jeg noen gang har gjort, men at jeg håpet på at det var det første. Det håpet lever fortsatt, sammen med håpet om at neste time på Riksen ikke blir så ille som jeg tror.

Uansett vil jeg takke alle som følger bloggen og beklage at det ikke ble noen lystbetont feiring av et jubileumsinnlegg denne gangen. Men vit at jeg setter pris på dere!

Som nevnt i flere tidligere blogginnlegg har Trondheim Pride funnet sted denne uka, med en rekke ulike arrangement av både sosialt og faglig innhold under regnbuen. Nå gikk jeg jo glipp av omtrent alt som var mens jeg lå til sengs med minst like fargerike feberbilder på netthinnen, men jeg må likevel berømme komiteen for et program like mangfoldig som organisasjonen bak. I alle fall helt til du ramler inn på en av festene.

For hvorfor er man nødt til å ha ubehjelpelig dårlig musikksmak for å passe inn i de såkalt skeive miljøene?

DISCO SUCKS! Stort sett i alle fall… det er kanskje denne jeg skulle hatt på meg i helga?

Selvsagt skjønner jeg at stemningen ikke akkurat beføler takbjelkene om DJ-en snurrer i gang King Crimson, Tom Waits eller Antonín Dvořáks niende symfoni. Men må vi absolutt grave i bunnen av musikkens søppelbøtte når det skal arrangeres en homofest? Er vi virkelig så sykelig opphengte i å oppfylle alle stereotypiene at vi må fylle kveldens repertoar med Madonna, Modern Talking og de svetteste låtene fra Eurovision Song Contest?

Uten å si for mye gikk det enda villere for seg i moshpiten av punkere foran scenen, den gangen jeg ennå hamret løs på gitaren min og vi i bandet gjorde alt vi kunne for å skjelle ut publikum – og mødrene deres – over de aggressive tonene vi pumpet ut. Det var partystemning det, og det uten en eneste antydning til diskorytmer. Så det er ikke det det står på, men likevel var det jo en helt annen verden.

Og det er kanskje det som er utfordringen?

For en gang i tiden var jeg fast bestemt på at jeg aldri skulle stå frem som transkjønnet, og jeg lo litt da jeg i helga fant et gammelt bilde av meg selv med maskinklippet hår og skjegg på haka, alvorlig poserende med en gitar foran et av gravmonumentene ved Nidarosdomen. Bildet var tatt som en spøk, men det var sånn jeg prøvde å fremstå, for å lettere få følelsen av å passe inn. Noe som virket en stund, men etter hvert som tiden gikk ble jeg bare mer og mer sliten og deprimert, og jeg forsto at jeg måtte tillate meg å være meg selv.

Og nå skal jeg altså anstrenge meg for å passe inn i en verden av glitter, glam og svette danserytmer?

Likevel hadde jeg nok møtt på både «kvinnekvelden» fredag og hovedfesten i går om jeg hadde vært sikker på at formen hadde tillatt det. For selv om jeg lider meg gjennom danserytmene, og tidvis føler meg mest som en outsider som observerer de skeives festritualer, så tilbyr Trondheim Pride og Fri Trondheims øvrige arrangementer resten av året noe langt viktigere. Nemlig en trygg arena for å møte og bli kjent med andre som faller utenfor de heteronormative forventningene samfunnet har. Og som jeg merket i helga får man ikke sosialisert noe av å sitte hjemme og høre på Wobbler og Emerson, Lake and Palmer.

Men likevel. Når vi snakker om å dyrke mangfoldet og det fargerike fellesskapet under regnbuen. Er det for mye å be om litt fuzzpedal mellom Carola og Village People?

Noe av det verste jeg vet med å være syk, eller bare forkjølet for den saks skyld, er det som noen ganger skjer med stemmebåndet. Om jeg fra før innimellom finner det ubehagelig å prate ute blant folk fordi stemmen min føles som en blinkende markør for at de rundt meg har med en transperson å gjøre, så blir det virkelig ikke bedre når halsen fylles med grums og sender alle mine ytringer langt ned i Old Man River-bassregisteret.

Til vanlig klarer jeg i det minste å få stemmen min til å høres litt lysere ut enn den egentlig er, og det hjelper på. Men i denne tilstanden er det helt umulig, og følelsen av kjønnsdysfori blir en million ganger sterkere.

Samme hvordan du ser ut er det ingen som tror på at du er jente om du høres ut som Alan Rickman.

Nå lå jeg under dyna med fargerike feberbilder på netthinnen og hadde uansett ingen kommunikasjon med noen fra omverdenen i går. Men som sagt så kan dette inntreffe om jeg pådrar meg en kraftig forkjølelse også. Mang en gang har jeg lurt på hvordan det skal gå den dagen jeg klarer å komme meg over terskelen og begynner å leve som jente på heltid. Riksens råd om å «la være å snakke» fungerer svært dårlig i hverdagen.

I dag er imidlertid formen svært mye bedre. For første gang denne uken har jeg sovet hele natten igjennom, noe som kanskje er grunnen til at jeg også orket å stå opp i dag. Jeg har riktignok en ganske heftig hodepine, og kjenner fortsatt en del grums i halsen. Men det føles ikke lenger som om den er full av piggtråd og rustne spiker, og jeg klarer igjen å manipulere stemmen min til å høres lysere ut. Frykten for at dette skulle vare i flere uker, slik det har gjort ved et par anledninger tidligere, kan dermed arkiveres for denne gang.

Nå skal jeg bare slappe av resten av kvelden, og håpe på at jeg er helt frisk til i morgen…

Når jeg begynner å skrive dette innlegget er klokken fem på ettermiddagen og jeg har akkurat stått opp. Jeg merket det allerede i går morges at noe var på gang, og jeg gikk gjennom hele arbeidsdagen i halvsvime, men var fast bestemt på å klare å fullføre dagen og at jeg følte meg bedre neste dag. Men utover kvelden ble formen bare verre, og sent i går kveld sendte jeg melding til sjefen om at jeg var nødt til å melde frafall.

Lurt var det, for i natt har jeg knapt nok sovet. Jeg lå og vred meg på et laken som føltes som sandpapir, i en blanding av kuldegysninger og svette mens jeg hadde en heftig indre krangel med alle de andre i rommet om hvem som var skyld i dette. Selv om jeg altså var helt alene. Feberen har det med å føkke ganske bra med hodet mitt når den slår til. Først klokken ni i morges sovnet jeg, og da sov jeg to eller tre timer.

Siden har jeg bare ligget i senga, og først nå klarte jeg å finne krefter til å stå opp for å gå på do. Så med det samme jeg er oppe har jeg satt meg ved PC-en for å forfatte dette blogginnlegget, hvor jeg i bunn og grunn ønsker å formidle dette dette budskapet:

DETTE HAR JEG IKKE TID TIL!

Dermed blir det ingen deltakelse på noen av Trondheim Prides arrangementer de neste dagene, men jeg håper i det lengste på at jeg i alle fall er oppegående nok til å få med meg «kvinnekvelden» på fredag. For å ikke snakke om at dette ikke drar ut så lenge at det blir enda mer ubehagelig å møte på Riksen i slutten av måneden.

Så selv om jeg har begynt på to nye blogginnlegg som jeg håper på å få postet fortest mulig, kommer jeg til å konsentrere meg om å slappe av og prøve å bli frisk de neste dagene. Bare så du er informert.

I går ble Trondheim Pride sparket i gang, og en av de første postene på programmet for den kommende uka var altså en uformell sosial sammenkomst på Mikrobryggeriet. Der var jeg, på tross av at jeg tidligere på kvelden hadde følt meg litt kvalm og derfor var i tvil om jeg skulle dra. Men det skulle altså vise seg at alt jeg trengte var en porsjon Blue Cheese Fries for å bli kvitt kvalmen, og at jeg kanskje bare var sulten. Selv om jeg hadde spist pizza på Tulla Fischer med Amita tidligere på dagen, like etter at vi hadde tatt antrekksbilder til bloggen.

Dessverre ble det ikke tatt noe særlig av bilder fra kvelden. De eneste jeg har er faktisk relatert til maten min…

Fries med bacon, jalapeños og blåostsaus. NAM!

Likevel kan jeg rapportere om en trivelig kveld med rundt femti-ish fremmøtte og jeg fikk pratet med både gamle og nye bekjentskaper, så jeg angrer ikke på at jeg dro i stedet for å bli hjemme med en eller annen smal science fiction-film og et rør med Pringles. Men når det gjelder resten av programmet for den kommende uka har jeg ikke lagt noen planer. Jeg tenker å ta det etter dagsformen og dukke opp hvis jeg føler for det der og da.

Hadde bare flere av de sosiale sammenkomstene vært tilpasset de av oss som har god musikksmak…

Befinner du deg i Trondheim og har planer om å delta på Trondheim Pride? Og hva i såfall?

Da jeg sto opp i morges var det utrolig fint vær til september å være. Faktisk så fint at jeg vurderte å ta på et sommerantrekk bestående av topp og skjørt. Men så slo det meg at vi har tross alt entret høstmånedene, og selv om jeg er varmblodig og svetter for ingenting, trengte jeg ikke utfordre skjebnen heller. Så jeg satte sammen et litt mer moderat antrekk med bukser til. De første timene tenkte jeg at det nok var et fornuftig valg…

Men utover dagen ble det plutselig veldig mye varmere, og mens jeg kjente at det kokte inni buksene mine, så jeg flere andre jenter som hadde tatt motsatt avgjørelse denne dagen. Skulle ønske jeg også hadde utnyttet finværsdagen til å lufte et av sommerantrekkene mine og tatt på et skjørt i stedet…

Topp: Mint & Berry | Bukse: Gina Tricot | Sko: Alley | Veske: H&M | Halskjede og armbånd: New Yorker

Heldigvis hadde jeg i det minste lagt igjen jakka hjemme, for det ville gjort situasjonen ytterligere uholdbar. Men da jeg stakk innom Deli de Luca på vei hjem, og jenta bak disken ga meg komplimenter for toppen min, var jeg likevel veldig fornøyd med dagens antrekk.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet!

Mot slutten av måneden har jeg min neste time hos Rikshospitalet og utredning for kjønnskorrigerende behandling. Det betyr at jeg må til Oslo, og de forrige gangene jeg har møtt til behandling har jeg reist med tog dagen før. Men fordi toget forlater Trondheim sentralstasjon omtrent klokken halv fire innebærer det at jeg må gå tidlig fra jobben. Det har jeg ikke lyst til, all den tid jeg ikke har stått frem som transkjønnet på jobben og jeg uansett har fri den dagen jeg har time så jeg slipper å si noe.

Derfor har jeg akkurat vært på telefonen med Pasientreiser for å få bestilt flybilletter. Men mens jeg tidligere har reist med toget som jente flere ganger, kjenner jeg nå at tanken på å skulle fly som jente skremmer vettet av meg. Ikke bare har jeg aldri gjort det før, men jeg er ikke spesielt glad i å fly i utgangspunktet…

Vel, egentlig er ikke det helt sant. Akkurat det med å fly i seg selv synes jeg faktisk er gøy og jeg har tidligere blogget om min første flytur som jente da jeg var oppe i en fireseters Cessna for to år siden. Men med kommersiell flyging er det alt det rundt selve reisen som stresser meg. Mens man på toget bare går og finner plassen sin og legger kofferten i nærmest tilgjengelige bagasjehylle, må man her møte opp på flyplassen i god tid før for å sjekke inn og levere inn bagasjen, før man kommer til den delen jeg misliker mest.

Sikkerhetskontrollen!

Du vet, der hvor man må stoppe opp og ta alle metallgjenstander ut av lommene, legge alt flytende i en liten gjennomsiktig plastpose, samt ta ut laptop og speilreflekskamera av sekken, mens andre folk står i kø bak deg og venter utålmodige på at du skal gjøre deg ferdig, før du sender dette gjennom for scanning og du selv må gjennom en metalldetektor. Piper det når du går gjennom, må også skoene av og sendes gjennom scanneren.

Alt dette synes jeg er ille nok når jeg reiser som gutt. Men hva med når jeg reiser som jente og har et utseende som ikke stemmer overens med det kjønnet og navnet som står på boardingpasset som jeg går og bærer på?

Tanken på å skulle gjøre alt dette i jentemodus, når jeg allerede har lav terskel for stress og høy frykt for å tiltrekke meg negativ oppmerksomhet, er nok til at jeg innbiller meg å kjenne svak prikking oppover venstre arm. Særlig om detektoren skal finne på å pipe i det jeg går gjennom og jeg må ta av meg skoene og foreta en manuell scan foran alle de andre. Det gjør også at jeg begynner å planlegge antrekket ut i fra hvilke sko jeg må ta på for å bruke minst mulig tid på sånt. Converse er jo ikke akkurat kjent for kunne lett smettes av og på.

Om jeg må ned på knær for å åpne skolisser, tviler på at jeg kommer til å reise i miniskjørt i alle fall!

Samtidig vurderer jeg om jeg må pakke et lite minimum av sminke i håndbagasjen i tilfelle den innsjekkede bagasjen forsvinner, fordi det ikke er snakk om å gå ut som jente neste dag uten sminke, og hvis jeg reiser som jente kommer jeg jo ikke til å ha noen gutteklær tilgjengelig heller. Men hvor mye klarer jeg egentlig å få med, og hvor mye av det trenger jeg egentlig? Hva kan jeg klare meg uten?

Det påstås om meg at jeg er flink til å overanalysere…

Riktignok var det litt sånn jeg følte det første gangen jeg skulle ta tog som jente også, men da hadde jeg i det minste med meg reisefølge som ga meg moralsk støtte på veien, noe som gjorde det lettere å gjennomføre på egenhånd senere. Det hadde vært fint om jeg hadde hatt den muligheten nå også.

Noen som vet hvor man kan henvende seg for å få et «jeg reiser alene»-skilt?

Selv om jeg fortsatt ikke føler meg helt klar for å leve som jente ute i samfunnet på heltid ennå, så griper jeg fortsatt hver mulighet jeg får til å trene på det. Disse bildene har ligget på PC-en min i en uke nå, noe som nærmest gjør dem antikvariske i bloggsammenheng. Så da er det vel på tide å få dem ut?

Jakke: ONLY | T-skjorte: H&M | Skjørt: Miss Selfridge | Sko: Converse | Veske: H&M | Halskjede: New Yorker

Disse bildene ble tatt onsdag i forrige uke da jeg var ute og tok en kaffe med min venninne Victoria på gode gamle Bristol Conditori i Trondheim sentrum. Det var en litt spesiell dag fordi jeg hadde et jobbintervju den ettermiddagen, som jeg av åpenbare grunner ikke møtte til i Emilie-modus i og med at jeg ikke har stått frem, selv om jeg helt ærlig vurderte om jeg kanskje skulle gjøre det.

Likevel ble det en liten utfordring da jeg etter intervjuet og en kjapp telefon til mamma for å fortelle hvordan det gikk, hadde ganske knapt med tid for å skifte og sminke meg før jeg skulle møte Victoria. Men som bildet viser så klarte jeg det, og to dager senere var jeg ute igjen og tok en burger med Ida, som jeg jo allerede har vist.

Til helga starter Trondheim Pride. Sjenert som jeg er av natur, og dessuten har alt for god musikksmak, kommer jeg neppe til å dra på de mest utagerende festene. Men jeg skal i alle fall prøve å utnytte muligheten til å delta på et par av de sosiale aktivitetene om timeplanen min tillater det.

Som om jeg har noe jeg MÅ gjøre utenom ordinær arbeidstid…

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Sist jeg var i Oslo og Rikshospitalet var det andre gang jeg var på såkalt utredning for mulig kjønnskorrigerende behandling. På det tidspunktet var det februar. Jeg sto helt uten jobb og inntekt, var langt nede i en tung depresjon jeg ikke så noen ende av, så jeg ba om å få utsette videre behandling. Rett og slett fordi jeg ikke engang hadde råd til å betale egenandelen, men også fordi situasjonen min var så uholdbar at det ville vært umulig å gjennomføre det de krever av meg for å få behandling.

Overraskende nok ga de meg medhold, og satte opp ny time til meg sju måneder senere med beskjed om å melde fra og be om ytterligere utsettelse hvis ting ikke hadde bedret seg. Nå er snart sju måneder gått og ting har faktisk bedret seg. Likevel har jeg vært veldig tvil om jeg egentlig har lyst til å returnere til Riksen.

Jeg vet ikke hvorfor. Men av en eller annen grunn har jeg en stygg følelse av at jeg kommer til å bli avvist.

For det er jo visse ting som ikke har forandret seg. Jeg synes fortsatt at måten jeg har blitt møtt på de to gangene jeg har vært der har vært kritikkverdig, og jeg synes fortsatt de er svært firkantede og stiller urimelige krav. Uten å love meg noe som helst vil de blant annet at jeg skal skifte juridisk navn og endre juridisk kjønn til kvinne med en gang, og leve sånn i minst et år før de i det hele tatt vil vurdere å tilby hormoner eller behandling.

Gjør jeg ikke dette er det et bevis på at jeg egentlig ikke vil dette.

Men jeg kan ikke forstå hva denne testen egentlig skal bevise, for jeg hadde jo ikke søkt om behandling hvis det hadde vært greit for meg å leve som gutt i jenteklær. Visst skjønner jeg at man ikke kan dele ut kjønnsoperasjoner til alle som spør etter det, men det må da finnes bedre metoder som ikke innebærer å gjøre seg selv til en vandrende målskive for hets, og som kanskje gjør oss bedre rustet for å klare å leve i ønsket uttrykk i et år. Jeg kunne for eksempel tenke meg hjelp med stemmetrening fordi jeg føler stemmen min er en av de tingene som ødelegger og avslører meg når jeg går ut som jente.

Da jeg tok opp dette fikk jeg til svar at «det er da bare å la være å snakke det».

De vil altså at jeg skal holde kjeft i et år. Litt av en måte å tilpasse seg samfunnet på!

Ikke gis det noen garanti for at de vil tilby hjelp om jeg går gjennom dette året som gutt i jenteklær på heltid heller. Skjønt, jeg har ennå ikke hørt om noen som har blitt avvist etter å ha gjennomført denne testen. Men jeg synes likevel det er for mye forlangt av dem at jeg skal gjøre dette over natten, fremfor å gi meg muligheten til en litt mykere overgang. Noe som altså kan brukes mot meg som et bevis for at jeg egentlig ikke vil.

Derfor har jeg altså vært veldig i tvil om det i det hele tatt er noen vits i å dra tilbake, nettopp fordi jeg er så redd for å bli avvist og få vite at jeg aldri vil komme til å kunne leve som meg selv. Men så er det jo sånn at hvis jeg ikke drar, så kommer det i alle fall ikke til å skje noe…

Så da får jeg bare bite tennene sammen?