Til tross for stillheten, skjer det mye i kulissene nå.

Det har jeg allerede litt kryptisk hintet om tidligere, men at jeg ikke er helt sikker på hva jeg føler om det og som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal legge det frem i bloggen. Det er vel derfor jeg er så stille også, kombinert med at det stadig er mye å gjøre på jobben og at jeg har begynt å bruke kveldene på andre kreative skriveprosjekter enn bloggen, som du som leser kanskje kan få glede av en gang i fremtiden.

Men nå til helgen skal jeg som tidligere annonsert gjeste Skeiv Ungdoms kunnskapseminar Stolt, hvor jeg skal snakke litt om veien min ut av skapet og det å dele den i bloggen. Det er vel nesten opplest og vedtatt at når man likevel skal stå foran en forsamling på et slikt arrangement er man nærmest forpliktet til å dele noe ekstra.

Derfor tenker jeg at på lørdag, under Stolt, skal jeg avsløre hva som har gått gjennom hodet mitt og gjort beslag på det meste av hjerneaktiviteten min de siste månedene, og vært årsaken til mye tapt nattesøvn.

Og er du blant de nitti-noe prosentene av leserne mine som ikke skal på Stolt, fortvil ikke. Jeg tenker å poste nyheten om hva som skjer her i bloggen allerede samme dag.

Jeg håper du klarer å vente til da, og at jeg ikke gjorde deg det minste nysgjerrig nå?

Private meldinger fra nysgjerrige venner på facebook in 3… 2… 1…

For litt over en uke siden mottok jeg min første fulle lønnslipp etter at jeg begynte som heltidsansatt i drømmejobben i midten av august. Dette måtte jeg selvsagt feire med å belønne meg selv og samtidig fylle på et allerede overfylt klesskap. Men til forsvar ble absolutt alt kjøpt på salg…

HER | HER | HER

Dermed ble det altså rød skinnjakke på meg, og den er utrolig mye finere i virkeligheten og jeg gleder meg skikkelig til å ta den i bruk. Skoene ble kjøpt fordi jeg lenge har følt jeg har trengt en eller annen form for hvite sneakers når jeg har satt sammen antrekk, og kjolen øverst kjøpte jeg rett og slett for å prøve å utfordre meg selv litt i klesveien. Jeg bruker jo ikke å kle kjoler uten markert midje fordi jeg da ser mindre feminin ut, men denne satt faktisk utrolig bra! Synd den er litt for tynn til å kunne bruke den nå som høsten har kommet.

Hva synes du om innkjøpene mine?

De siste månedene har jeg vært veldig flink til å utfordre meg selv på veien ut av skapet som transkjønnet, og planen var at jeg på fredag kveld skulle ut på Fri Trondheims månedlige treff på Tulla Fischer. Nå skal jeg fortelle grunnen til at dette ikke ble noe av, og samtidig si hvorfor det har vært så stille i bloggen den siste uka.

Selv om jeg er veldig glad for at jeg har fått fast ansettelse i drømmejobben, har det vært litt av en omstilling for meg å være i full stilling for første gang på flere år. Denne uka har det også vært mye å gjøre på jobb, særlig fordi halve staben har vært ute for å representere firmaet vårt på en messe i utlandet, og i tillegg måtte jeg i går, lørdag, delta på et seminar gjennom jobben.

Da jeg torsdag våknet med rennende nese og stive ledd fryktet jeg at influensaen hadde slått til, men heldigvis var det bare snakk om en forkjølelse. Likevel, fordi jeg var i så redusert form og i tillegg skulle på et jobbseminar dagen etter, valgte jeg å bytte ut sotede øyne og høye hæler med joggebukse og pledd på fredag.

Arkivbilde fra en tidligere bytur som jente for en måneds tid siden

Kanskje et fornuftig valg både karriere- og helsemessig, særlig med tanke på at jeg sovnet rett etter å ha kommet hjem i ni-tiden i går kveld, og at jeg i dag har vært i en slags zombielignende hangovertilstand. Da er det nok best å ta det rolig, men det blir ikke akkurat gode blogginnlegg av sånt.

Likevel skjer det ting i kulissene nå. Ting jeg ennå ikke vil skrive om fordi jeg ikke helt vet hva føler om det eller hvordan jeg vil formulere det. Men siden jeg hele tiden har visst at vi en dag ville komme hit, vil jeg skrive mer om dette når jeg har fått sortert tankene mine, og ikke minst fått kroppen til å spille litt mer på lag med meg.

Men jeg er live, og selv om det er blitt stille, så har jeg det bra. I alle fall etter forholdene.

…og dessuten har jeg fått lønn! Og jeg regner med du vet hva det betyr…?!

Så var vi her igjen. Den tiden jeg som blogger både elsker og hater. Elsker fordi høsten er den morsomste og mest interessante årstiden å kle seg til. Hater fordi dagslyset forsvinner tidligere og tidligere. Samme hvor fornøyd eller misfornøyd jeg er med antrekket mitt vil ikke du som leser få muligheten til å bedømme det.

Innen jeg har rukket å komme meg hjem etter jobb, skiftet og står klar til å posere med kameraet, er sola forsvunnet et sted bak horisonten, og det jeg forsøker å formidle vil se omtrent slik ut.

Men det er jo ikke så farlig med disse antrekksbildene, sier du kanskje. Det er jo ikke dem du primært er inne her for å se, det er jo for å lese om min utvikling som transkjønnet og reisen min ut av skapet. Og jada, jeg er jo klar over at flertallet av de som følger meg ikke er nevneverdig interesserte i det overfladiske.

Dessverre er blogging et visuelt medium, hvor mangelen på bilder nærmest er det samme som å si at det ikke skjedde. Antrekksbildene jeg deler her inne postes like mye som en dokumentasjon på at jeg er ute i samfunnet som den jenta jeg ønsker å leve som, og da er det veldig demotiverende å holde en blogg oppdatert uten å kunne dokumentere skrittene jeg tar på veien mot å stå frem. Det skjer jo bra ting i hverdagen nå, og jeg har gjort ting den siste uka jeg ikke har fått fortalt. Det er bare ikke banebrytende nok til at det blir interessant å lese om dersom jeg ikke har bilder til å løfte det jeg skriver om.

Så da blir det stille i stedet, og det virker som om det ikke skjer noe som helst…

Kanskje det er dette som skal presse meg ut av komfortsonen og få meg til å begynne å gå på jobb som jente?

Skjønt, jeg har en følelse av at kollegene mine ganske kjapt hadde gått lei av å bruke lunsjpausen på å hjelpe meg med å utnytte dagslyset til å få tatt antrekksbilder til bloggen…

Så var jeg visst forelsket igjen, og jeg synes jeg hører stemmen til mamma et sted inne i øregangene. «Enda en skinnjakke?!» sier hun, og egentlig har hun jo selvsagt helt rett. Det er jo bare en uke siden jeg skrev om at jeg hadde kjøpt min femte jakke i (imitert) skinn, og to av dem jeg har fra før bruker jeg ikke lenger heller.

Men så har det altså dukket opp en ny skjønnhet som jeg selvsagt har lagt min elsk på, og til mitt forsvar – i motsetning til de jeg har fra før som alle er sorte eller mørkegrå – så er denne rød!

Dekk, Emilie! Dekk!

Men det er litt motstridende beskjeder som sendes frem og tilbake i hjernetrådene mellom ørene mine akkurat nå. Selv om jeg lenge har hatt lyst på en rød skinnjakke, og denne har akkurat den fasongen og de kvalitetene jeg ser etter, så er det jo ikke så lenge siden jeg skrev om min trange økonomi for tiden.

Den delen av meg som ønsker å være miljøbevisst minner meg også på at jeg som sagt har fem skinnjakker fra før, hvorav to av dem bare samler støv i skapet. Så hva skal man gjøre?

En mulighet er jo å prøve å få solgt de to jeg ikke bruker lenger, og dermed fylle den tomme plassen etter dem med en ny rød jakke, delvis finansiert av pengene fra salget. Men det innebærer jo også at noen har lyst til å kjøpe dem, og jeg vet ikke om jeg har tid til å vente på at det skal skje før den røde jakken fra Miss Selfridge forsvinner fra Zalandos sortiment.

Så da er det store spørsmålet: To buy or not to buy?

Klesstilen min er stadig i utvikling, i min evige jakt på en stil som er hverdagslig men som samtidig får meg til å føle meg bra og forhåpentligvis gjøre det mindre synlig at jeg er transkjønnet. Noen triks har jeg lært underveis for hvordan jeg kan etterligne de feminine formene jeg mangler, men innimellom må jeg gå litt utenfor de reglene jeg har gitt meg selv og prøve noe nytt slik at det fortsatt blir spennende å sette sammen antrekk.

Ta for eksempel det nye skjørtet mitt fra Miss Selfridge. Jeg hadde aldri trodd jeg ville kledd noe sånt!

Likevel fremstår skjørtet som en naturlig del av min rocka garderobe når det kommer på som her. Det har et ganske røft materiale som harmonerer godt med skinnjakka jeg har over, og jeg lot rødfargen, som jo ser ut til å komme tilbake på moten hver høst, harmonere med de vinrøde Conversene mine og et smykke i samme fargetoner fra H&M. Den nøytrale lyse grå genseren jeg kjøpte hos Miss Selfridge i Oxford Street, London for et år siden fungerer som en dempet kontrast og binder antrekket sammen.

Hadde jeg brukt en mer skrikende farge på overdelen, hadde jeg nok måttet tone ned fargebruken i skoene og øvrig tilbehør. Det er slett ikke umulig at jeg kommer til å prøve dette senere, for jeg har en følelse av at dette skjørtet kan bli veldig stilig sammen med en sennepsgul eller knall gul overdel.

Dessuten matcher dette skjørtet gitaren min også.

Jakke: Only | Genser: Miss Selfridge | Skjørt: Miss Selfridge
Sko: Converse | Veske: Deichmann | Halskjede: H&M

Disse bildene ble tatt på tirsdag da jeg møtte en av mine lesere gjennom mange år, KLynn, som faktisk var i Trondheim for første gang denne uken. Dermed ble hun selvsagt nødt til å bli med meg som den lokalpatrioten jeg er på byvandring og se på historiske steder i byen mens jeg plapret i vei om grunnen til at de var historiske. Heldigvis ble det lagt inn en pause så vi fikk tid til å ta disse bildene også før hodet hennes eksploderte.

Hva synes du om antrekket mitt?

Som nevnt tidligere er det spennende tider i vente, og nå som det er under en måned igjen er vel kanskje tiden inne for å avsløre noe av det jeg skal utfordre meg selv med i høst. For når Stolt 2017 arrangeres 20.-22. oktober vil mitt navn stå på listen over foredragsholdere! Hvor kult er ikke det?

For de som ikke vet er Stolt et årlig seminar i regi av Skeiv Ungdom hvor ungdom fra hele landet samles for en sosial og lærerik helg her i Trondheim. I år har de altså kontaktet meg og spurt om jeg vil komme og prate litt om bloggen og dele mine erfaringer fra reisen på veien ut av skapet som transkjønnet.

Sant å si er dette langt utenfor komfortsonen min, men etter å ha diskutert formen på seminaret med arrangørene, kom jeg frem til at jeg rett og slett ble så beæret over å bli spurt at jeg ikke kunne si nei. Så da skal jeg visst gjøre dette da?

Men det skal sies at «foredrag» nok er litt misvisende, fordi jeg ser for meg det ville blitt veldig kjedelig å se meg holde en powerpoint-presentasjon, og derfor har jeg bedt om å få gjennomføre dette som et intervju/Q&A. Og jeg håper det kommer noen spørsmål, for hvis ikke er jeg forberedt på å bare sitte på scenen og bare se ut i luften hele den avsatte tiden.

De som kjenner meg vil nok nikke gjenkjennende og bekreftende på den siste setningen.

For spesielt interesserte, og uinteresserte, er det mulig å titte innom Stolts facebookside hvor det etter hvert vil komme mer informasjon, samt melde seg på årets Stolt.

Så da sees vi kanskje der? Fortell meg i kommentarfeltet om du tenker å dra!

På min vei ut av skapet som transkjønnet er hver dag jeg går ut som jente en seier, og i løpet av den siste uka har jeg virkelig slått til. Jeg har tidligere skrevet at jeg var ute både fredag, lørdag og søndag, men også tirsdag tilbragte jeg mesteparten av dagen som den jenta jeg ønsker å leve som.

Det kribler egentlig etter å fortsette, og når jeg vet jeg burde utnytte denne lysten passer det vel utmerket at jeg har fått veldig mange forespørsler i det siste fra venner som ønsker at vi skal finne på noe sammen.

Likevel blir det nå bråstopp. Jeg har rett og slett ikke råd til å være mer sosial akkurat nå.

Foreløpig er jeg som kjent ikke tøff nok til å gå på jobb som jente, og jeg orker ikke å skifte til ønsket uttrykk når jeg kommer hjem bare for å gå en runde rundt i sentrum i et kvarter før jeg begynner å kjede meg, eller fryse, og drar hjem igjen. Derfor prøver jeg alltid å gjøre avtaler med venninner om å møtes, og siden det var så mange som måtte avlyse feiringen av bloggen på søndag, er det også flere av dem som ønsker å møte meg for å ta igjen det tapte. Det er selvsagt hyggelig, og i tillegg supert for min egen utvikling når det kribler sånn etter å fortsette å gå ut som jente. Men de neste ukene må jeg takke nei til dem alle. Jeg har ikke råd.

Som du kanskje husker begynte jeg i ny jobb i august. Vel, jeg har allerede jobbet i denne bedriften siden november 2015, men det var på løpende deltidskontrakter som stadig ble utvidet etter hvert som tiden gikk. Først fra 14. august, etter å ha hatt tre uker ferie, begynte jeg i en fast fulltidsstilling som ble opprettet til meg. Men fordi jeg begynte først i midten av august fikk jeg bare utbetalt halv lønn i begynnelsen av september.

Nå har jeg alltid hatt et sunt forhold til økonomi, og har derfor en del oppsparte midler slik at jeg lider ingen nød. Men middagen på søndag gjorde et solid innhugg i budsjettet mitt, og siden høsten for alvor har begynt å markere sin ankomst er det blitt for kaldt til å bare å møtes og sette seg ned i parken. Da må vi trekke inn på en kafé hvor det forventes at vi kjøper noe, og selv en enkel kaffekopp blir litt voldsomt for meg akkurat nå.

Utrolig synd, for jo mer jeg går ut som jente, jo mer trygg på meg selv blir jeg.

Men så skriver vi heldigvis 21. september i dag, og det betyr at 1. oktober og neste lønning er bare ti dager unna. Da vil jeg ikke bare få full lønn, men også et større beløp enn tidligere fordi jeg endelig har begynt å jobbe fulltid.

Så da håper jeg at jeg er like populær og at gnisten fortsatt er der når vi begynner å skrive oktober.

For det er faktisk viktig for meg at jeg kommer meg ut så mye som mulig som den jenta jeg ønsker å leve som.

PS! Som sagt var jeg ute en tur på tirsdag. Bilder kommer!

Tenke seg til. Selv om jeg altså har hele fire skinnjakker fra før, så har jeg nå altså gått til innkjøp av ENDA en skinnjakke. Selv om jeg altså prøver å være litt bevisst på hva jeg kjøper av klær for å unngå overforbruk, er visst skinnjakker min akilleshæl. Jeg kan bare ikke motstå fristelsen, for de er jo så tøffe!

Likevel er det en grunn til at jeg kan forsvare dette kjøpet. For to av skinnjakkene mine bruker jeg ikke, den ene fordi den er blitt ganske slitt, og den andre fordi den er så lang at jeg mister midjen min og dermed også mye av den feminine fasongen min, som jo er viktig for at jeg skal naturlig fremstå som jente.

Og det er nettopp derfor jeg kjøpte denne også. Fordi den er så kort og faktisk går til midjen min, blir den mer markert av denne jakken. En av de andre skinnjakkene jeg eier, har også tilsvarende snitt, men også korte armer noe som gjør den mindre behagelig å bruke etter hvert som høsten slår inn.

Derfor har jeg sett etter en lignende jakke med lange armer, og endelig fant jeg en!

Skinnjakke: Only | Kjole: Dorothy Perkins | Sko: Anna Field | Veske: H&M | Halskjede: Montini

Så da er jeg den lykkelige eier av fem skinnjakker, hvorav tre av dem faktisk blir brukt og to av dem bare tar opp plass. Det spørs om jeg ikke får ta en opprydning i klesskapet snart og donere dem og andre plagg jeg ikke bruker til den røde dunken for klesinnsamling borti gata her.

Hva synes du om den nye skinnjakken min? Fortell meg i kommentarfeltet!

…og ja, dette er nok veldig imitert skinn. I tilfelle du skulle lure på det.

I dag er det altså fem år siden jeg begynte å blogge om min reise ut av skapet som transkjønnet. Fordi bloggen og dens lesere har vært så viktig for meg og min utvikling synes jeg dette jubileet fortjente å feires, og hva er vel da mer naturlig å markere begivenheten med mine lesere?

Derfor reserverte jeg bord og inviterte en håndfull av personer jeg har blitt kjent med gjennom kommentarfelt til å dele et måltid med meg hos Søstrene Karlsen på Solsiden i Trondheim. Ikke at det var nødvendig, for lokalet var nesten tomt, og på grunn av influensasesongen måtte halvparten av de jeg inviterte dessverre avlyse.

Når da en av oss tre også viste seg å være temmelig kamerasky og dermed meldte seg frivillig som fotograf virket oppmøtet enda mer glissent. Men vi koste da oss skikkelig alle tre, både Marianne, Marte og jeg, som alle, uten å ha avtalt dette med hverandre på forhånd, passende nok hadde møtt opp til middagen i sort skinnjakke.

Marte stilte frivillig som fotograf for å slippe å havne i bloggen, og knipset dette bildet av Marianne og meg.

Sant å si har jeg aldri spist på Søstrene Karlsen før, og hadde valgt stedet fordi de har en variert meny til en rimelig penge, slik at alle de som opprinnelig ble invitert skulle klare å finne noe de likte uten å bli flådd økonomisk. Jeg ble derfor litt nervøs da jeg så hvor tomt lokalet var på en søndag ettermiddag med tanke på restaurantens fantastiske beliggenhet på Solsiden. Det fremstår jo som et trivelig sted.

Kunne det være fordi maten var dårlig? Men da den kom og vi fikk smake på den, skjønte vi enda mindre.

Jeg gikk for en biff tartar med chips, mens de to andre bestilte dagens som var kalveschnitzel med potetpuré. Alle tre var vi enige om at det ikke var maten som var problemet her, for den var faktisk veldig god.

Dermed forble det tomme lokalet et mysterium, men i stedet for å fortsette å gruble oss frem til en ny teori, konsentrerte vi oss om å nyte maten siden vi jo var der for å feire. Derfor måtte vi naturligvis også bestille dessert – selv om vi egentlig var stappmette. Men dessert er det vel alltids plass til?

Mens jeg bestilte en gulrotkake, fikk de to andre en sjokolademousse med blåbær inkludert i sin dagens-bestilling. Her skal jeg innrømme at selv om det jo var godt ble det litt vel mye krem og jeg kjente at jeg egentlig fikk nok da jeg hadde spist halve kaken. Likevel spiste jeg den opp, for som sagt – det var jo godt.

Oppsummert synes jeg det selvsagt er trist at halvparten av de som egentlig hadde sagt de skulle komme måtte avlyse, og det føltes jo litt ekstra ensomt når restauranten var så tom. Men vi trengte likevel ikke å anstrenge oss for å kose oss, for både maten og selskapet var godt.

Derfor er jeg mer enn fornøyd med feiringen av bloggens første fem år.

Men jeg håper det ikke blir fem nye år med blogging fra innsiden av skapet…